Spørsmål fra leserne

● Ettersom Josef ennå ikke var gift med Maria da han fikk vite at hun var fruktsommelig, hvorfor ville han da skille seg fra henne? — W. M., USA.

Beretningen om denne hendelsen lyder ifølge Matteus 1: 18, 19: «Da . . . Maria var trolovet med Josef, viste det seg, før de var kommet sammen, at hun var fruktsommelig ved den Hellige Ånd. Men Josef, hennes mann, som var rettferdig og ikke ville føre skam over henne, ville skille seg fra henne i stillhet.»

Under Moseloven ble en trolovet kvinne betraktet som juridisk bundet til den mannen hun skulle gifte seg med, og ble derfor behandlet som om hun var gift med ham. Dette framgår av den omstendighet at hvis en mann forførte en ugift kvinne, var han forpliktet til å gifte seg med henne hvis hennes far tillot det. Men hvis en mann forførte en trolovet kvinne, skulle begge to steines til døde. (5 Mos. 22: 23—29; 2 Mos. 22: 16, 17) En gift kvinne i Israel som gjorde seg skyldig i hor, ble likeledes straffet ved steining sammen med den mannen som hadde krenket henne. (5 Mos. 22: 22; Esek. 16: 38, 40) Men i de tilfelle da det var tale om dødsstraff ved steining, måtte det være to vitner på at den anklagede hadde gjort seg skyldig i overtredelsen. — 5 Mos. 17: 6, 7.

I tilfellet med Maria hadde Josef naturligvis ikke to vitner som kunne bekrefte at hun hadde handlet umoralsk. Han så heller ikke noen hensikt i å gjøre saken offentlig kjent ved å søke etter to vitner mot henne. Han bestemte seg i stedet for å heve trolovelsen. Men hvordan kunne han gjøre det? Dr. Alfred Edersheim sier: «Fra det øyeblikk en kvinne var trolovet, ble hun behandlet som om hun var gift. Trolovelsen kunne ikke oppheves uten ved en vanlig skilsmisse.» — Sketches of Jewish Social Life in the Days of Christ, side 148.

Josef kunne således gi Maria et skilsmissebrev selv om de i virkeligheten bare var trolovet. Loven ga en mann rett til å sende sin hustru bort hvis han fant noe hos henne som bød ham imot. (5 Mos. 24: 1, 2) På Jesu tid var det mange ting som kunne benyttes som grunnlag for en slik skilsmisse. Det ser til og med ut til at påvist utroskap kunne resultere i skilsmisse. (Matt. 5: 32; 19: 9) Uansett hvilken grunn Josef hadde til hensikt å bruke, er det tydelig at han ikke ønsket å gjøre det til noen offentlig sak. Nei, han «ville skille seg fra henne i stillhet», muligens ved å gi henne skilsmissebrevet i nærvær av bare to vitner, slik at saken kunne avgjøres på lovlig vis, men uten at han førte unødig skam over henne.

Vi kan ikke se bort fra at Josef befant seg i en vanskelig stilling. Han «var rettferdig», og han visste at Maria var en dydig kvinne. Det var imidlertid tydelig at hun var fruktsommelig. Hvis Josef først fikk vite at Maria var fruktsommelig etter at hun hadde besøkt sin kusine Elisabet, kan han ha fått høre at en engel hadde åpenbart seg for Sakarias, at den ufruktbare Elisabet hadde unnfanget Johannes, og at fosteret på mirakuløst vis sprang i Elisabets liv da hun møtte Maria. (Luk. 1: 5—25, 39—45) Bibelen sier imidlertid ikke det. Da engelen åpenbarte seg for Josef, var det ikke for å bekrefte det Josef allerede måtte ha hørt om hva grunnen var til at Maria var fruktsommelig. Ettersom han ikke hadde noen vitner mot Maria før engelen besøkte ham, var hans beslutning i samsvar med uttalelsen om at han «var rettferdig og ikke ville føre skam over henne». — Matt. 1: 19.

● På hvilken måte drakk israelittene av den «åndelige klippe som fulgte dem», mens de vandret i ørkenen, slik det sies i 1 Korintierne 10: 4? — I. M., USA.

Apostelen Paulus omtalte her de foranstaltninger som Gud traff med tanke på israelittene etter at de hadde forlatt Egypt. Han sa: «De åt alle den samme åndelige mat og drakk alle den samme åndelige drikk; for de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem, og klippen var Kristus.» — 1 Kor. 10: 3, 4.

Det ser ut til at apostelens ord skal tillegges to betydninger, en bokstavelig og en åndelig.

I betraktning av at Paulus i versene foran nevnte det at israelittene gikk gjennom Rødehavet, siktet han tydeligvis til den bokstavelige føde og drikke som Gud på mirakuløst vis ga israelittene i ørkenen. Jehova sørget for at de regelmessig fikk manna. Ettersom denne bokstavelige føden ble tilveiebrakt på mirakuløst vis eller ved Jehovas ånd, kunne den sies å være ’åndelig mat’.

Gud sørget likeledes ved sin ånd for at israelittene fikk noe å drikke. Da de hadde forlatt Egypt, gikk det ikke lang tid før de manglet vann. På Guds befaling tok Moses sin stav og slo på en klippe, og det strømmet da vann ut av klippen, slik at omkring to millioner israelitter og deres buskap fikk drikke. (2 Mos. 17: 5—7) Mot slutten av folkets 40 år lange vandring slo Moses igjen på en klippe, og igjen strømmet det ut vann som denne veldige menigheten kunne drikke. — 4 Mos. 20: 1—11.

Hvordan drakk de i bokstavelig forstand av en «klippe som fulgte dem»? Den klippen som Moses slo på i begynnelsen av ørkenvandringen, fulgte ikke med israelittene i alle disse årene, men de fikk i hvert fall ved Guds foranstaltning vann fra en klippe minst to ganger, en gang i begynnelsen og en gang mot slutten av de 40 årene de vandret i ørkenen. I den forstand kan det bokstavelige vann sies å ha fulgt med dem. Det er også en annen mulighet. Ettersom det må ha vært store mengder med vann som strømmet ut av klippen, kan det ha vært noe bortimot en elv som «fulgte» dem eller dro sammen med dem i den forstand at de kunne drikke av dette vannet en stund på sin videre vandring.

Men hvordan leder dette tanken hen på at israelittene den gangen benyttet seg av åndelige foranstaltninger som fulgte dem? Israelittene ventet på den «ætt» som Abraham hadde fått løfte om, fredsfyrsten, han som skulle komme. (1 Mos. 22: 18; 49: 10) De offer og seremonier som hadde tilknytning til deres synder og behov for tilgivelse, pekte hen på Messias, den motbilledlige «klippe». Paulus skrev: «Loven . . . har en skygge av de kommende goder,» og: «Så er da loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro.» (Heb. 10: 1; Gal. 3: 24) Gud ga ikke israelittene bare bokstavelig føde og drikke, men han sørget også for at de fikk åndelig næring, en næring som fulgte med dem under hele ørkenvandringen. De åndelige ting som henledet deres oppmerksomhet på Messias, kunne nære deres håp og holde dem i live åndelig sett.

Da Jesus kom som Messias, strømmet det ut fra ham åndelig vann, livets vann, og ting av mye større verdi enn de ting som israelittene i ørkenen fikk del i. Jesus sa: «Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, av hans liv skal det, som Skriften har sagt, rinne strømmer av levende vann.» (Joh. 7: 37, 38) Mange av de israelitter som drakk av klippen i ørkenen, kom aldri inn i det lovte land. Men til de jøder som ikke lot Jesus bli en «anstøtsklippe» for seg, ga Jesus åndelig vann som ble ’en kilde med vann som vellet fram til evig liv’. — Rom. 9: 32, 33; Joh. 4: 14, 15.