Sjokkerende religionsforfølgelse i Malawi
IGJEN blir en nidkjær, religiøs minoritetsgruppe plutselig forfulgt. Forfølgelsen gir seg utslag i slike voldshandlinger og en slik brutalitet som en snarere forbinder med den mørke middelalder enn med den siste tredjedel av det 20. århundre. I året som gikk, ble tusenvis av innvigde kristne menneskers hjem, forretninger og tilbedelsessteder avsvidd eller ødelagt på annen måte fordi disse menneskene bestreber seg på å leve i samsvar med Bibelen. Mange er blitt plyndret, over 1000 kvinner er blitt voldtatt, flere menn er blitt slått bevisstløse, og en rekke personer er blitt drept. Hvor er det dette har skjedd? Det har skjedd i Malawi, et lite, innestengt land i det sørøstlige Sentral-Afrika.
Ja, det er i denne nye nasjonen, som har godt og vel fire millioner innbyggere og før var kjent som Nyasaland, at en slik sjokkerende religionsforfølgelse finner sted. I Lilongwe, som ligger midt i landet, ble 170 av disse kristne menneskenes hjem brent i løpet av tre netter. I Fort Johnston-distriktet, sør i landet, ble 34 hjem og 18 matlagre brent ned til grunnen i slutten av oktober. Den 27. oktober ble hjemmene til samtlige medlemmer av to menigheter i Mbalame brent mens disse kristne menneskene, kvinnene innbefattet, fikk klærne revet av seg og ble brutalt slått. Noen steder kjørte forfølgerne konfiskerte møbler og annet innbo bort på lastebiler før de ødela hjemmene.
En reisende Ordets tjener i landet skrev: «Den 27. oktober ble jeg frastjålet, alle mine eiendeler. . . . Min hustru og jeg ble slått halvt fordervet. Hundrevis av våre kristne brødre har fått sine hjem ødelagt. Mange av de hus hvor vi kommer sammen for å tilbe, er blitt jevnet med jorden.»
Ett sted ble en rekke av disse kristne menneskene slått bevisstløse, og en av dem ble lagt på toppen av en vedstabel som det så ble satt fyr på, alt etter tilskyndelse av et av medlemmene av parlamentet i landet. Politikeren fikk imidlertid betenkeligheter og sørget for at den bevisstløse mannen hurtig ble tatt ned.
Et annet sted ble en gruppe kristne vekt midt på natten av representanter for landets kongressparti. Mennene ble slått med kjepper og stukket med svære kniver og deretter tvunget til å se på at ti av kvinnene ble voldtatt. To av kvinnene var gravide, og en av dem måtte senere abortere som følge av denne hendelsen.
I slutten av oktober ble en rekke kristne kvinner fra Mlanje-området overfalt og voldtatt, og 25. oktober ble en 15 år gammel pike i landsbyen Mkuwila bundet til et tre og voldtatt seks ganger fordi hun nektet å gå på akkord med sin religiøse overbevisning. Hvor sadistiske disse forfølgerne var, framgår enda tydeligere av at de til og med kjørte en treplugg inn i en kvinne.
Denne sjokkerende forfølgelsen har ført til at mange av disse kristne menneskene har måttet sendes på sykehus, og minst fem av dem var blitt drept fram til slutten av november. Hundrevis har flyktet til øde steder for å være i sikkerhet, og tusenvis av andre har dratt til den portugisiske provinsen Moçambique, hvor de har fått mat og husly.
Avisen The Times, som kommer ut i Blantyre, Malawis viktigste industriby, fortalte i nummeret for 9. november 1967 at 3000 av disse kristne menneskene var blitt stilt for retten i Lilongwe og anklaget for å være medlemmer av en ulovlig organisasjon. To misjonærer reiste til Lilongwe for å undersøke denne meldingen. De fant at 2400 satt i fengsel, og fikk også vite at fem barn var blitt født i fengslet, og at 800 personer ble holdt tilbake på politistasjonen. Trass i at de fleste av disse hadde tilbrakt natten under åpen himmel, og trass i at det hadde regnet hele natten, var de ved godt mot og fast besluttet på å holde ut. Deres tro er virkelig rosverdig. Men er det ikke en skam for hele verden at en regjering behandler folk på en slik grusom måte?
Hvem er offerne?
De som har vært offer for denne forfølgelsen, tilhører den religiøse minoritetsgruppen Jehovas vitner, som er kjent verden over for at de har en sterk tro som er basert på Bibelen. Du kjenner kanskje noen Jehovas vitner på det stedet hvor du bor. I så tilfelle har du sikkert lagt merke til at de setter sin religion på førsteplassen i sitt liv, noe Jesus befalte sine etterfølgere å gjøre da han sa: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet!» (Matt. 6: 33) Det samme gjør Jehovas vitner i Malawi.
Disse kristne vitnene har vært i Malawi helt siden den første verdenskrig, og de har siden 1933 vært organisert med tanke på forkynnelsen av «dette evangelium om riket» under ledelse av Selskapet Vakttårnet. (Matt. 24: 14) I august var det 18 519 kristne vitner for Jehova i Malawi, og de utførte sitt undervisningsarbeid uten særlig inngripen fra myndighetenes side. Da de sommeren 1967 holdt sitt seksjonsstevne med mottoet «Gjør disipler!», var det hele 25 830 personer, over 7000 flere enn det er vitner i landet, som var til stede og med interesse lyttet til det som ble sagt. Noen observatører fra regjeringen var også til stede, og de kunne ikke la være å bli imponert over den kjærlighet, enhet og fredsommelighet som vitnene la for dagen, for mennesker fra forskjellige stammer kom sammen som én stor familie.
Hvorfor blir de forfulgt?
Ettersom Jehovas vitner oppfører seg på denne måten, hvorfor blir de da utsatt for en slik voldsom forfølgelse i Malawi? En av de viktigste grunnene er at de nekter å kjøpe medlemskort av kongresspartiet og å kjøpe og bære emblemer med bilde av landets president, dr. H. Kamuzu Banda. Andre religiøse organisasjoner, både katolske, protestantiske og muhammedanske, har alle under press etterkommet disse kravene, men ikke Jehovas vitner. Hvorfor ikke? Nei, fordi de holder seg nøye til Guds Ord.
Som kristne vitner for Jehova følger de det eksempel som ble satt av Guds Sønn, Jesus Kristus, som holdt seg borte fra all politikk på sin tid. Han sa om sine etterfølgere at «de er ikke av verden, liksom jeg ikke er av verden». (Joh. 17: 16) Og da han sto foran den romerske politiske hersker i Judea, Pontius Pilatus, sa han: «Mitt rike er ikke av denne verden; var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere stridt for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene; men nå er mitt rike ikke av denne verden.» (Joh. 18: 36) Da jødene ved en tidligere anledning ønsket å ta ham med makt og gjøre ham til konge, trakk han seg bort fra dem og gikk alene opp i et fjell. — Joh. 6: 15.
Ja, Jesus forkynte om «himlenes rike», «Guds rike», og viste troskap mot det. Jehovas vitner, som følger i Jesu fotspor som innvigde kristne, må derfor i likhet med ham holde seg «uplettet av verden». Ettersom de utelukkende kan vise troskap mot Jehova Gud og hans rike, føler de seg forpliktet til å avstå fra handlinger som kan innebære at de må vise de politiske ledere den hengivenhet som tilkommer Gud. De stiller seg derfor nøytrale til verdens politiske anliggender, både i Malawi og i alle andre land. Det er på grunn av sin kristne nøytralitet de blir forfulgt i Malawi. — Matt. 4: 17; Mark. 1: 15; Jak. 1: 27.
Hvem er deres forfølgere?
Malawis innbyggere er kjent for å være et fredselskende folk, og de vet at Jehovas kristne vitner også elsker fred. Hvorfor er det da en slik forfølgelse i dette landet? Det skyldes nasjonalismens ånd, som så mange mennesker i dette landet er blitt opptent av, særlig de av de unge som er medlemmer av landets ungdomsforbund. De minner mye om de unge nazistene som plyndret jødene da Hitler hadde makten i Tyskland, og rødegardistene, som har terrorisert så mange mennesker i Kommunist-China som de mener ikke er tilstrekkelig nasjonalistiske. I disse gruppenes øyne er det ikke nok å betale skatt og adlyde landets lover for å være en god borger, noe Jehovas vitner trofast har gjort, men de mener at alle må bli medlemmer av kongresspartiet i Malawi og vise at de er det, ved å kjøpe et medlemskort og bære et emblem med president H. Kamuzu Bandas bilde på.
Fra januar til mars 1964, flere måneder før Malawi oppnådde uavhengighet, noe som skjedde 6. juli 1964, ble Jehovas kristne vitner utsatt for en voldsom forfølgelse på grunn av sin holdning i denne saken. Den gangen ble 1081 av deres hjem og over 100 av deres Rikets saler brent ned til grunnen eller ødelagt på annen måte. Dessuten ble hele 588 åkrer med mais, hirse, bønner, kassava og bomull ødelagt. Mange vitner måtte på sykehus, flere kvinner ble voldtatt, og åtte vitner døde av de slag de fikk, eller ble regelrett drept. Mange av disse forfulgte kristne måtte sove under åpen himmel på øde steder i flere uker. Det var midt i regntiden, de var omgitt av slanger og ville dyr, og de hadde dessuten nesten ingenting å spise.
Gjennom sine representanter gjorde Jehovas vitner i Malawi den gang sitt ytterste for å få landets ledende menn til å stanse denne fryktelige forfølgelsen av uskyldige menn, kvinner og barn. De hadde blant annet et møte med den daværende innenriksministeren, Yatuta Chisiza (som senere gjorde opprør mot president Banda og nylig ble skutt av Malawis sikkerhetspoliti). Han gjorde det klart at han i høyeste grad så med mishag på at vitnene var de eneste som nektet å bli medlemmer av kongresspartiet, og han sa til vitnenes representant at hvis han ikke forandret oppfatning, ville han komme til å «bli utsatt for en meget kjedelig ulykke». Dette er igjen et eksempel på at vitnene blir forfulgt fordi de inntar en nøytral holdning til politikk.
Trass i at dette møte med Chisiza og et tidligere møte med presidenten endte på en lite tilfredsstillende måte, ble forholdene bedre for vitnene i Malawi i tiden etter. De fleste av dem kunne vende tilbake til sine landsbyer og gjenoppbygge sine hjem og Rikets saler. Mange av dem som hadde mishandlet dem, kom og ba om tilgivelse, og flere av dem er nå selv vitner. I løpet av denne tiden kunne en si at vitnene i Malawi ’hadde fred og ble oppbygd’, slik det også var tilfelle med de første kristne da de opplevde noe lignende. — Ap. gj. 9: 31.
Som lyn fra klar himmel
I betraktning av at stillingen var forholdsvis gunstig for Jehovas vitner i Malawi i 1965 og 1966, kom det virkelig som lyn fra klar himmel da vitnene satte på radioen 23. april 1967 og hørte president H. Kamuzu Banda komme med et angrep på dem. I et budskap på omkring en halv time hvor han var inne på forskjellige problemer som hans nasjon sto overfor, brukte han en tredjedel av tiden til å komme med et kraftig angrep på vitnene. Han sa blant annet:
«Jeg er blitt foruroliget over de rapporter jeg har mottatt fra nesten alle distrikter om at mine tilhengere, medlemmene av Malawis kongressparti og særlig medlemmene av Ungdomsforbundet og De unge pionerer, blir utsatt for overlagt provokasjon av Jehovas vitner. Denne overlagte provokasjon av medlemmene av mitt parti . . . gir seg utslag på forskjellige måter. Én av måtene er at Jehovas vitner nekter å betale skatt. Men i stedet for å bare nekte å betale skatt selv, forsøker de å hindre også andre i å betale skatt. Og når partiets representanter sier til dem at de ikke må si til folk at de ikke skal betale skatt, skjeller de ut partilederne. . . . En annen måte, er at Jehovas vitner forsøker å hindre medlemmene av Malawis kongressparti i å fornye sine medlemskort eller å kjøpe nye medlemskort. Og når lederne for Malawis kongressparti . . . sier til dem at de ikke må hindre folk i å fornye sine medlemskort eller å kjøpe nye kort, sier Jehovas vitner: ’Vi vil at dere skal slå oss. Dere kan ikke hindre oss i å hindre dem. Vi gjør dette med fullt forsett, slik at dere kan slå oss og vi kan ta dere med til politiet.’ . . . Regjeringen vil beskytte enhver lovlydig borger mot å bli lemlestet . . . men den vil ikke tillate at Jehovas vitner provoserer noen. . . . Jeg vil gjøre dette helt klart. Jehovas vitner må slutte å provosere andre, ja, de må slutte å provosere folk. Og hvis de ikke slutter med det, men fortsetter å provosere, må de heller ikke klage hvis og når de får pryl.»
De betaler sin skatt
De anklager som går ut på at Jehovas vitner ikke betaler skatt og forsøker å hindre andre i å gjøre det, er falske. Vitnenes litteratur påpeker om og om igjen at de kristne ifølge Bibelen er forpliktet til å betale den skatt som myndighetene i denne tingenes ordning forlanger, for Jesus sa: «Gi da keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» Apostelen Paulus skrev noe lignende til de kristne i Roma: «Gi alle det I er dem skyldige: den skatt som skatt tilkommer, den toll som toll tilkommer!» — Matt. 22: 15—22; Rom. 13: 7.
Det er en så kjent sak at Jehovas vitner betaler sin skatt, at da dr. Banda anklaget dem for ikke å gjøre det, var det mange mennesker som protesterte. Hvis et av disse vitnene nektet å betale skatt eller forsøkte å hindre andre i å gjøre det, ville han dessuten bli utstøtt fra sin menighet. I denne forbindelse er det virkelig interessant å merke seg at en av de falske anklager som ble rettet mot Jesus Kristus, Guds Sønn, da han ble grepet, var: «Denne mann har vi funnet villeder vårt folk og forbyr å gi keiseren skatt.» (Luk. 23: 2) Myndighetene i Malawi har nå valgt å følge den samme handlemåte som de som fikk Jesus Kristus drept.
De i Malawi som kjenner Jehovas vitner, kan fortelle at vitnene ikke bare samvittighetsfullt betaler skatt, men at de også støtter myndighetenes hjelpeprosjekter ved å være med på å bygge skoler, sykehus og så videre. Ja, Jehovas vitner i Malawi har støttet disse prosjektene på en så eksemplarisk måte at mange landsbyhøvdinger offentlig har lovprist dem for deres samvittighetsfulle bestrebelser i denne henseende. De er til og med blitt rost av mange statstjenestemenn og innfødte øvrighetspersoner for at de er de beste skatteytere i landet. Da en portugisisk embetsmann foretok visse undersøkelser i forbindelse med en stor gruppe vitner som hadde flyktet til Moçambique, fant han at samtlige kunne legge fram beviser for at de hadde betalt skatt, noe som viste at påstanden om at de nekter å betale skatt, var ren og skjær løgn.
Ingen beviser for provokasjon
Påstanden om at vitnene forsettlig provoserer andre til å angripe dem, er likeledes fullstendig grunnløs. Husk at disse nasjonalistiske ungdommene og andre ikke nøyde seg med å pryle Jehovas vitner, men de kjørte også bort deres eiendeler. De brente vitnenes hjem og Rikets saler, voldtok kvinner og drepte til og med flere menn. Det grenser til lettroenhet å tro at vitnene selv ønsket at disse tingene skulle skje. Det faktum at tusenvis av vitner flyktet til Moçambique, viser at denne anklagen var falsk.
Dette var dessuten ikke første gang noen kom med en slik anklage. Da Dafter Biziweck og sju andre i 1964 ble erkjent skyldige i mordet på Elton Mwachande, et av Jehovas vitner i Malawi, sa fungerende dommer L. M. E. Emejulu:
«Jeg finner ingen beviser for provokasjon. Det er sant at Jehovas vitner forsettlig driver propaganda for sin tro og forsøker å vinne nye tilhengere, men de er også våkne for sine borgerplikter, og de har gjort alt de er blitt bedt om, innbefattet å støtte opp om ting som har med samfunnsutviklingen å gjøre. Det eneste de har nektet, er å slutte seg til noe politisk parti. . . . Det finnes ingen beviser for at de noen gang har tvunget eller forsøkt å tvinge noen til å anta deres religion, men det finnes beviser for det motsatte. Grunnloven gir dem rett til å tilhøre eller å la være å tilhøre noe politisk parti. Jeg finner ingen beviser for provokasjon.»
Angående denne spesielle mordsaken skrev den skotske avisen The Glasgow Herald for torsdag 29. oktober 1964 følgende:
«Åtte dømt til døden for mord på et av Jehovas vitner. Blantyre, Malawi. Onsdag. — Åtte menn, deriblant tre representanter for Malawis kongressparti, ble dømt til døden av Høyesterett denne uken for mordet på et av Jehovas vitner som nektet å la seg registrere til parlamentsvalget. Vitneutsagnene viser at Mr. Elton Barnett Mwachande ble ’hogd ned og drept’ i Mlanje i februar, da Jehovas vitner flyktet for dem som brente husene til folk som nektet å la seg registrere. — Reuter.»
Vitnenes arbeid forbudt
Trass i at Jehovas vitner således fikk juridisk støtte i 1964, kunne en i Blantyre-avisen The Times for 18. september 1967 lese følgende i en stor overskrift på første side: «MALAWI KAN ERKLÆRE JEHOVAS VITNERS ORGANISASJON ULOVLIG.» Det ble der fortalt at det på kongresspartiets årsmøte i midten av september (hvor president Banda og hele kabinettet var til stede) var blitt vedtatt 12 resolusjoner, hvorav den åttende sa: «Vi anbefaler på det sterkeste at den religiøse gruppen Jehovas vitner blir erklært ulovlig i dette landet, ettersom dens tilhengeres holdning ikke bare er til skade for landets framgang, men også så negativ på alle måter at den utgjør en fare for den stabilitet og fred og ro som er så nødvendig for at vår stat skal kunne bli styrt på en tilfredsstillende måte.»
The Times gjenga også dr. Bandas kommentarer til denne resolusjonen, som ble kringkastet til hele folket:
«De skaper vanskeligheter overalt . . . regjeringen kommer kanskje til å vedta en lov som gjør det mulig for hvert enkelt område eller distrikt å avgjøre om Jehovas vitner er ønsket eller ikke. Hvis folk i et område sier nei, så skal det ikke være noen Jehovas vitner der. Ethvert område skal ha rett til å treffe sin egen avgjørelse, og hvis Jehovas vitner ikke pakker sammen, må de settes i fengsel.»
«De skaper vanskeligheter overalt» — minner ikke dette om den anklage som ble rettet mot de kristne på apostlenes tid? Den kristne misjonæren Paulus, hedningenes apostel, ble også anklaget for at han skapte vanskeligheter overalt. — Ap. gj. 24: 2—9.
Den resolusjon som Malawis kongressparti vedtok på sitt politiske møte, og som anbefalte at Jehovas vitners organisasjon skulle bli forbudt, ble hverken drøftet eller debattert i Malawis parlament, som har 50 medlemmer, hvorav 90 prosent påberoper seg å være kristne. I stedet for å overlate saken til hvert enkelt distrikt bestemte dessuten myndighetene seg for å forby Jehovas vitners organisasjon overalt i landet, slik det framgikk av The Times for 23. oktober 1967 under overskriften: «MALAWI FORBYR ’FARLIG SEKT’.» Det het der:
«Jehovas vitners religiøse organisasjon er blitt erklært for å utgjøre en ’fare for Malawis gode regjering’, og den er nå derfor en ulovlig organisasjon. Denne kunngjøringen ble gjort kjent i Government Gazette Supplement [et spesielt tillegg til regjeringens offisielle organ], som ble utgitt denne week-enden. Anmerkning nr. 235 er undertegnet av presidenten, dr. Banda, personlig og sier at aksjonen er blitt iverksatt i henhold til paragraf 70 (2) (ii) i Malawis straffelov. Følgene av denne kunngjøringen er at Jehovas vitner ikke lenger kan holde møter, selge eller distribuere litteratur eller samle inn penger . . . Loven om ulovlige samfunn sier at enhver som leder eller er med på å lede et ulovlig samfunn, er straffskyldig og kan risikere å bli dømt til 14 års fengsel. En annen paragraf i loven sier at ingen av samfunnets medlemmer må tillate at samfunnet eller noen av dets medlemmer holder et møte i ’et hus eller en bygning eller på et sted’ som tilhører ham, eller som han er i besittelse av. Straffen for å bryte denne forskriften er sju års fengsel. Straffeloven gjør det også mulig for politiet å ransake alle lokaler eller hus som samfunnet eller dets medlemmer eier eller er i besittelse av. Ingen av medlemmene må stille ut skilt eller ’rope eller framsi noen slagord eller lage skilt’ som har tilknytning til samfunnet. Loven sier også at det kan utnevnes en embetsmann som kan avvikle et ulovlig samfunns forretninger.»
To uker senere, den 7. november, fikk vitnenes åtte européiske og amerikanske misjonærer, hvorav noen hadde vært i landet i hele ti år, følgende ultimatum: «Dere beordres herved til å forlate Malawi innen 24 timer etter at dere har fått denne kunngjøring og befaling, med mindre dere appellerer til en domstol innen den tid.» Samtidig ble Jehovas vitners moderne og velutstyrte avdelingskontor i Malawi overtatt av regjeringen og underlagt politiets kontroll. All litteratur som var utgitt av Selskapet Vakttårnet, ble konfiskert.
Misjonærene gjorde imidlertid ikke noe for å forlate landet frivillig, for de visste at de ikke hadde gjort noe galt. Dagen etter kom politiet og arresterte alle åtte. Fire av dem ble øyeblikkelig ført om bord i fly under politieskorte. De andre fire ble holdt tilbake i et fengsel i to dager, og deretter ble de deportert til Mauritius.
På første side i The Times for 9. november sto det med store bokstaver: «3000 I RETTEN IDET LEDERNE DRAR.» Avisen ga en detaljert beskrivelse av deportasjonen og hadde også flere bilder fra den. Den fortalte dessuten at et av parlamentsmedlemmene i Malawi, J. D. Gunda, «i week-enden advarte tidligere medlemmer av den forbudte religiøse sekten Jehovas vitner om den strenge straff de vil få som forsettlig bryter loven ved å fortsette å være medlemmer av denne forbudte organisasjonen».
Anklagene forandres
Som vi har sett, ble Jehovas vitner tidligere anklaget for å utgjøre en farlig organisasjon, en organisasjon som er lovløs og provoserer andre til lovløse gjerninger, men nå blir de simpelthen anklaget for å være «tåpelige og dumme». Det er sannelig ikke noen stor forbrytelse! Regjeringsorganet The Malawi News vigde således hele den øverste tredjedelen av første side av nummeret for 24. november 1967 til overskrifter om Jehovas vitner, slike som: «JEHOVAS VITNER ER TÅPELIGE OG DUMME.» «DE ER IKKE VERD Å BRY SEG MED FOR NOEN.»
Artikkelen sa blant annet: «President Ngwazi [Erobreren] sa at disse menneskene var tåpelige og dumme, for hvis de ikke tror på regjeringen, men tilhører himmelen, hvordan kan det da ha seg at de sender sine barn på skolen, kommer til sykehusene når de er syke, og søker beskyttelse hos politiet når de har fått ’en liten skramme’?» Hån og spott kan imidlertid ikke erstatte logikk eller gjøre kjensgjerningene til intet. Jehovas vitner har som skatteytere full rett til å sende sine barn til de offentlige skoler, komme til regjeringens sykehus når de er syke, og søke politibeskyttelse når de blir angrepet. Men en kan spørre: Har de fått bare «en liten skramme» når deres hus er blitt plyndret og brent ned til grunnen, når kvinner er blitt voldtatt og menn er blitt slått bevisstløse og til og med drept?
Hvorfor blir det én måned utstedt forbud mot Jehovas vitner fordi de utgjør en farlig sekt, mens de neste måned blir beskrevet som «tåpelige og dumme» mennesker? Hvis vitnene virkelig ikke er «verd å bry seg med for noen», hvorfor har så myndighetene tatt slike drastiske skritt for å stanse deres virksomhet?
Det er tydelig at regjeringen ikke er konsekvent i sin holdning. Hvorfor ikke? Nei, fordi anklagene er falske. Faktum er at det nå pågår en offentlig bakvaskelseskampanje mot Jehovas vitner i et desperat forsøk på å rettferdiggjøre regjeringens handlemåte i offentlighetens øyne.
Malawis president
Ettersom en slik sjokkerende forfølgelse finner sted i Malawi, vil noen kanskje tro at president Banda bare er en landsbyhøvding som vet lite eller ingenting om demokratiske prinsipper. Det er imidlertid ikke riktig. Dr. Banda har ikke bare fått sin utdannelse i de vestlige land — han har studert ved tre høyere læreanstalter i De forente stater og praktisert som lege i London i sju år — men han har også hatt mye å gjøre med kristenhetens religionssamfunn. Det sies at det var metodistene som hjalp ham til De forente stater og fikk ham gjennom high school. Han har også vært en eldste i den skotske kirke, som er et av de strengeste protestantiske kirkesamfunn. Han har sagt: «Jeg er en Guds mann.»
I en privat lunsj med USA’s president, Lyndon Johnson, 8. juni 1967 sa han at han var av samme oppfatning som den mann som en gang sa: «Jeg vet ikke hvilken handlemåte andre vil følge, men for min egen del vil jeg si: Gi meg frihet eller gi meg død.» Han sa videre til president Johnson: «Jeg vil at De skal vite det, herr president, at uansett hva det måtte koste meg, gjør jeg alltid det som jeg ifølge min samvittighet mener er riktig.» — United States Department of State Bulletin, 10. juli 1967.
Dr. Banda har fått mange lovord av européere. Da Malawi fikk sin uavhengighet, sa en fremtredende britisk embetsmann: «Takk Gud for dr. Banda. Han er en helt igjennom ulastelig mann, kanskje den mest betydningsfulle afrikaner i vår tid.» (The Christian Century for 17. juni 1964) Européiske embetsmenn i Malawi, som danner ryggraden i landets handelsvesen og administrasjon, har vært meget fornøyde med dr. Banda. De har sagt: «Her kan du være det du har lyst til, bare du ikke er kommunist. Vi gruer ved tanken på at noe skulle skje med Banda.» (Newsweek for 8. juli 1966) Men nå er det forbudt å være et av Jehovas vitner i Malawi!
Den 4. november 1967 sendte Jehovas vitners ledende tilsynsmann i Malawi et brev til presidenten. Brevet gjorde presidenten oppmerksom på den sjokkerende forfølgelse som Jehovas kristne vitner var blitt utsatt for, og ba ham i en respektfull tone om å bruke sin makt til å stanse disse voldshandlingene. Presidenten ble minnet om at han hadde sagt at «regjeringen vil beskytte enhver lovlydig borger mot å bli lemlestet». Brevet sluttet med en oppfordring til presidenten om å bruke hele sin «makt til å stanse slike voldshandlinger overfor uskyldige mennesker». Han vendte imidlertid det døve øre til denne oppfordringen.
Folks reaksjon på forbudet
Hvordan har så det jevne lag av folket i Malawi reagert på dette forbudet? La oss igjen trekke en sammenligning med det som fant sted i bibelsk tid. De herskende elementer blant jødene forbød Jesu apostler å forkynne, men det jevne lag av folket ville gjerne høre dem. Slik er det også i Malawi. De radikale, nasjonalistiske ungdomsbevegelsene er nemlig langt fra populære. Folk frykter dem. Noen av landets innbyggere utbrøt følgende da de hørte at Jehovas vitners arbeid var blitt forbudt: «Nå vet vi at vi nærmer oss verdens ende, når Guds folks virksomhet blir forbudt i vårt land!» Og da en eldre politibetjent hørte at Jehovas vitners utenlandske misjonærer var blitt deportert, sa han med opphisset stemme: «Hvor skal alt dette ende?» — Ap. gj. 5: 28; 6: 7.
Da det første gang var blitt sagt at Jehovas vitners arbeid skulle bli forbudt, kom et fremtredende medlem av kongresspartiet til vitnene om natten, akkurat som Nikodemus kom til Jesus om natten, og spurte: «Hva må jeg gjøre for å bli et av Jehovas vitner? Jeg vil heller dø i fengsel sammen med dere enn å være utenfor uten noen Jehovas vitner å være sammen med.» (Joh. 3: 1, 2) Den siste dagen misjonærene var i Malawi, kom en ung mann til deres kontor i Blantyre for å be om tilgivelse for at han hadde mishandlet vitnene. Han sa at han fra nå av skulle forandre sin handlemåte, og ga uttrykk for et oppriktig ønske om å studere Bibelen sammen med et av vitnene.
De strider mot Gud
Jehovas vitner kommer ikke til å slutte å tjene Gud bare fordi president Banda ikke liker deres kristne handlemåte. De er lik de kristne i det første århundre, som satte lydigheten mot Gud høyere enn lydigheten mot mennesker. Da apostlene ble stilt fram for herskerne på den tiden, som sa til dem: «Vi bød eder strengt at I ikke skulle lære i dette navn, og nå har I fylt Jerusalem med eders lære og vil føre dette menneskes [Jesu Kristi] blod over oss!», svarte de fryktløst: «EN SKAL LYDE GUD MER ENN MENNESKER.» — Ap. gj. 5: 28, 29.
Vitnene vil på den annen side ikke gjøre opprør mot regjeringen og gjengjelde ondt med ondt. Deres våpen er ikke kjødelige, men åndelige, og består først og fremst av Guds Ord. De er klar over at de er forpliktet til å følge det eksempel som ble satt av deres leder, Jesus Kristus, «han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led». De prøver ikke å hevne seg, men ’gir vreden rom’, for de vet at det er skrevet: «Meg hører hevnen til, jeg vil gjengjelde, sier Herren.» — 1 Pet. 2: 21, 23; Rom. 12: 19.
Nei, president Banda og hans tilhengere har ingenting å frykte fra Jehovas vitner, men de bør frykte den allmektige Gud. De har satt seg opp imot Jehova Gud og strider i virkeligheten mot ham. (Ap. gj. 5: 38, 39) Men de behøver ikke å fortsette med det. De kan forandre sin handlemåte. Kommer de til å gjøre det? Det er et spørsmål som ikke bare dr. Banda, men også hvert eneste medlem av kabinettet, hvert eneste medlem av parlamentet og hver eneste embetsmann i Malawi må ta stilling til. Ja, det er et spørsmål som alle som støtter dr. Banda som medlemmer av hans politiske parti, må ta stilling til.
Andre bryr seg om det som skjer
Dr. Banda tror kanskje at det han gjør som Malawis president, er hans sak og ikke noe som vedkommer resten av verden. Men trenger han ikke å bli gjort oppmerksom på at resten av verden følger med når rettferdigheten blir undertrykt og uskyldige kristne blir utsatt for grusom mishandling? Burde han ikke gjøres oppmerksom på at han ved sin handlemåte ikke har gjort seg mer populær, hverken blant sitt eget folk eller blant rettferdig innstilte mennesker andre steder i verden?
Hvis du elsker frihet, sannhet og rettferdighet, kan du nå tale ut på vegne av dem som blir så brutalt mishandlet på grunn av sin tro på Gud. Protestbrev kan sendes til:
His Excellency
Dr. H. Kamuzu Banda
President of Malawi
P.O. Box 53
Zomba, Malawi, Central Africa
The Hon. J. D. Msonthi, M.P.
Minister of Transportation and Communication
Zomba, Malawi, Central Africa
The Hon. G. W. Kumtumanji, M.P.
Minister of Local Government
and Minister of Health
Zomba, Malawi, Central Africa
The Hon. M. Q. Y. Chibambe, M.P.
Regional Minister for the Northern Region
Zomba, Malawi, Central Africa
The Hon. A. M. Nyasulu, M.P.
Minister of State
in the Ministry of External Affairs
P.O. Box 943,
Blantyre, Malawi, Central Africa
The Hon. G. Chakuamba, M.P.
Minister of Education
Zomba, Malawi, Central Africa
The Hon. Aleke Banda
Minister of Economic Affairs and of Works
Zomba, Malawi, Central Africa
The Hon. J. T. Kumbeweza, M.P.
Regional Minister for Central Region
Zomba, Malawi, Central Africa
The Hon. J. Z. U. Tembo, M.P.
Minister of Finance
Zomba, Malawi, Central Africa
The Hon. A. A. Muwalo
Minister of State in the President’s Office
Zomba, Malawi, Central Africa
The Hon. A. B. J. Chiwanda
Minister of Labor
Zomba, Malawi, Central Africa