Et løp for å vinne det evige livs pris
FORTALT AV OTTO MÄKELÄ
DET var tidlig på høsten i 1919. Jeg inntok min plass ved startstreken på en idrettsbane. Jeg skulle delta i et 3000 meters løp. Jeg regnet ikke med å vinne eller å få en premie, for jeg trodde at de andre løperne var bedre enn jeg. Da startsignalet ble gitt og vi begynte å løpe, ble jeg liggende bakerst. Jeg løp lett, og da vi hadde tilbakelagt 2000 meter uten å ha økt tempoet i det hele tatt, bestemte jeg meg for å gå opp i teten. Jeg nådde helt fram til dem som lå i teten, men de fortsatte å løpe i samme rolige tempo. Dette forbauset meg meget. Jeg overtok ledelsen, men jeg var ennå ikke klar over at de andre rett og slett ikke klarte å løpe fortere. Selv var jeg i toppform.
Omkring 400 meter fra mål satte jeg alle krefter inn, løp ifra alle de andre og vant. Det overrasket meg også å høre at min tid var den beste som var blitt oppnådd i Finnland det året. Jeg gledet meg over det gode resultatet og tenkte: «Går jeg en framgangsrik tid i møte? Kommer jeg snart til å sette verdensrekorder?» Lite visste jeg at jeg ved slutten av det året skulle få anledning til å delta i et løp hvor jeg kunne vinne en større pris.
Begivenheter tidligere i mitt liv
Som barn hadde jeg alltid vært interessert i å løpe, men jeg hadde også vært interessert i mer alvorlige ting, slike ting som de voksne ofte snakket om. Når vi fikk gjester som snakket om alvorlige ting, gikk jeg ifra de andre barna, gjemte meg et eller annet sted hvor ingen så meg, og lyttet til samtalen mellom de voksne. Noen forsvarte Gud og Bibelen, andre trodde ikke på Gud. Jeg hørte dem snakke om et helvete med evig pine, spiritisme og andre ting. I en alder av mellom åtte og ti år hadde jeg allerede tenkt på om jeg ville tjene Gud eller ikke. Når jeg lå våken om nettene, var jeg redd for å komme til helvete.
Da jeg var ti år, begynte jeg å helle til den oppfatning at det som sto i Bibelen, bare var noe som mennesker hadde diktet opp, og at Bibelen hadde vært et redskap for dem som hadde hersket over og undertrykt menneskene. Da jeg var 12 år, hørte jeg på noen unge evangelisk-lutherske misjonærer som talte om sin avreise til hedenske land. Det de sa, gjorde et så dypt inntrykk på meg at jeg ble «omvendt» og begynte å lese Bibelen. Min skolelærer ble meget tilfreds over å høre dette og lovte å melde meg inn på misjonærskolen så snart jeg var gammel nok. Med årene var det imidlertid mye som forandret seg. Min lærer døde. Jeg hadde mange problemer, men leste fremdeles i Bibelen, selv om jeg ikke forsto særlig mye av det jeg leste.
Senere ble jeg meget interessert i sport, og denne interessen opptok meg så sterkt at den fortrengte praktisk talt alle andre interesser. Ikke desto mindre plaget min samvittighet meg fra tid til annen. ’Er det ikke Guds vilje at du skal bli misjonær?’ spurte jeg meg selv. Jeg hadde allerede i ti år bedt om at det måtte bli min livsgjerning.
En dag da jeg skulle til å dra av sted for å delta i et løp, kom en kvinne på besøk til oss og tilbød religiøs litteratur. Hvis jeg ikke allerede hadde lovt å delta i løpet, hadde jeg med glede hørt på alt hun hadde å si. Jeg kjøpte imidlertid en bok som het «Den fullbyrdede hemmelighet», og som blant annet redegjorde for Åpenbaringen. Jeg leste den ivrig og ble ikke det minste krenket over at Bibelen fordømmer kristenhetens religion. På den annen side var det et for stort skritt for meg å innvie meg til Gud. Jeg var klar over at hvis jeg begynte å anvende kristne prinsipper i mitt liv, kunne det føre til at jeg ga opp konkurranseidretten. Jeg ville imidlertid ikke gjøre det, og jeg sluttet derfor helt å lese i boken.
Ikke lenge etter overvar jeg et offentlig foredrag som en representant for Den internasjonale bibelstudieforening holdt på mitt hjemsted. Dette foredraget var langt bedre enn noen preken jeg hadde hørt i kirken. Men det fant ikke sted noen forandring med meg; jeg fortsatte med idretten.
Jeg stiller opp i et annet løp
En av mine aller beste venner, som delte min interesse for idrett, trodde praktisk talt ikke på Gud. Av den grunn hadde jeg alltid unnlatt å snakke med ham om religion. Jeg var redd for at det kunne gjøre slutt på vårt vennskap. Da vi ved en anledning traff hverandre etter ikke å ha sett hverandre på lang tid, fortalte han meg at han hadde brutt forbindelsen med en bestemt pike, som han hadde tenkt å gifte seg med. Da jeg forbauset spurte hvorfor han hadde gjort dette, svarte han: «Jeg er en bibelstudent.» (Jehovas vitner ble på den tiden kalt bibelstudenter.) Den piken som han hadde hatt planer om å gifte seg med, likte tydeligvis ikke hans nye religion. Han ønsket å følge Bibelens veiledning om ’bare å gifte seg i Herren’, det vil si å gifte seg med noen av samme tro som en selv. — 1 Kor. 7: 39.
Denne mannen hadde virkelig forandret seg. Jeg lurte på hvordan det var mulig for et menneske å oppgi sine framtidsplaner på grunn av det Bibelen sier. Det dype inntrykk som dette gjorde på meg, fikk meg på nytt til å tenke over om jeg skulle innvie meg til Gud. Men igjen reiste dette spørsmål seg: Ville jeg da kunne fortsette min karriere som konkurranseidrettsmann? Bibelen henledet min oppmerksomhet på et mye bedre løp: «Vet I ikke at de som løper på rennebanen, de løper vel alle, men bare én får prisen? Løp da således, for at I kan vinne den! Hver som er med i veddekamp, er avholdende i alt, hine for å få en forgjengelig krans, men vi en uforgjengelig.» — 1 Kor. 9: 24, 25.
To løpebaner lå foran meg. Ved å løpe på den ene kunne jeg oppnå ære og berømmelse i verden, men ved å løpe på den andre kunne jeg oppnå Guds godkjennelse og evig liv. Jeg kunne ikke løpe på begge. Det fikk stor betydning for meg at jeg hadde fått se hvilken forandring som hadde skjedd med min venn. Jeg bestemte meg for å innvie mitt liv til Gud og gikk inn for å lære alle de regler jeg måtte følge på den nye løpebanen.
Startsignalet for et langt løp
Snart skaffet jeg meg alle sju bind av Studier i Skriften, som var utgitt av Selskapet Vakttårnet, og i begynnelsen av 1920 hadde jeg lest dem alle sammen. Jeg var fullstendig overbevist om at Bibelens helvete ikke var noe annet enn menneskehetens felles grav, og at menneskene ikke har en sjel, men at de er sjeler. Jeg ble nå klar over mange andre bibelske sannheter. I april det året lot jeg meg døpe i vann som et symbol på den innvielse jeg hadde foretatt. For meg var dette som et startsignal for et nytt løp, løpet for å vinne det evige livs pris.
Jeg hadde det ikke lett. Min far hadde død i 1914, og ettersom jeg var den eldste av seks barn, måtte jeg hjelpe min mor med å underholde familien. Det så ut til at dette i lang tid skulle forhindre at jeg fikk oppfylt mitt ønske om å ta del i forkynnelsesarbeidet. På den tiden tok ikke alle bibelstudenter del i forkynnelsesarbeidet fra hus til hus. Det var bare noen heltidsforkynnere som var representanter for Selskapet Vakttårnet, som gjorde det. Jeg bestemte meg imidlertid for å gjøre noe for at andre skulle få del i de ting jeg hadde lært, selv om jeg var svært bundet på grunn av den lille forretningen vi drev. Jeg leverte bibelsk litteratur til mange av våre kunder og hadde mange interessante samtaler med dem. Men jeg var ennå ikke tilfreds.
I løpet av året 1920 kom min før omtalte venn og jeg sammen med en liten gruppe bibelstudenter, hvorav de fleste var kvinner. Vi var ganske sjenert, og ettersom vi var forholdsvis nye, ledet kvinnene studiene. De oppfordret oss til å lede gruppen i bønn og overta ledelsen av møtene, men ingen av oss syntes at vi var i stand til å påta oss et slikt ansvar. Da jeg til slutt gikk med på dette, forsto jeg at det nå var jeg som måtte ta ledelsen i gruppen. Vi begynte å utføre en del forkynnelse fra hus til hus, og menigheten vokste. Etter en stund besto den av 20 personer, og siden ble den så stor at det ble opprettet tre atskilte grupper innenfor et område med en radius på ti kilometer.
Ettersom det i begynnelsen av året var forholdsvis lite å gjøre i den forretningen som min familie drev, bestemte jeg meg for at jeg i januar og februar 1921 skulle dra til et sted hvor jeg kunne forkynne for mennesker som ikke kjente til hvilke enestående løfter Bibelen inneholder. Min søster tok hånd om tingene hjemme. Det området jeg hadde valgt ut, lå omkring 200 kilometer fra mitt hjemsted. Jeg var besluttet på å fortelle folk så mye som mulig om de ting jeg hadde lært ved hjelp av Selskapet Vakttårnets litteratur. Folk tok meget godt imot meg, snakket med glede om Bibelen og tok gjerne imot litteratur.
Jeg hadde mange glederike opplevelser i disse månedene, også noen som var ganske merkelige. Jeg traff for eksempel en kvinne som var besatt av demoner, og som truet med å slå meg med trolldom, slik at jeg ikke kunne bevege meg. Alle hennes forsøk på å forhekse meg var imidlertid forgjeves, og da jeg forklarte henne ut fra Bibelen om demonene og det fangenskap de kan holde mennesker i, brøt hun sammen og begynte å gråte.
Veien åpnes til nye arbeidsmarker
Da jeg kom hjem etter å ha brukt disse to månedene i forkynnelsesarbeidet, fikk jeg til min overraskelse et brev fra Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Helsinki. Jeg ble spurt om jeg hadde anledning til å være en spesiell representant for Selskapet i to uker og reise hele landet rundt og holde bibelske foredrag på småsteder og i mindre og større byer. Jeg nølte til å begynne med, men tenkte som så at hvis dette var Herrens vilje, så kunne jeg regne med at han ville støtte meg ved sin ånd. Jeg sa ja til tilbudet og fikk det glederike privilegium å tale til store forsamlinger over emnet «Antikrist har kommet!»
De to ukene gikk hurtig, og jeg dro hjem igjen. Men så fikk jeg et annet uventet tilbud fra Helsinki. Det gikk ut på at jeg kunne få bli en fast reisende representant for Selskapet og utføre det som da ble kalt «pilegrim»-arbeid. Mitt ansvar overfor min familie syntes å være en uoverstigelig hindring, men til min store overraskelse var medlemmene av familien villig til å bære byrdene selv, slik at jeg kunne få utføre det arbeidet som jeg så lenge hadde hatt lyst til å utføre. Jeg var da 24 år gammel. Jeg fortsatte i dette arbeidet i fem år, og i løpet av denne tiden ble jeg kjent med praktisk talt alle vitner i Finnland. Noen ganger talte jeg til forsamlinger på opptil 1000 mennesker. Det var et meget tilfredsstillende arbeid. Det var oppmuntrende å se hvordan folk reagerte på Bibelens frigjørende budskap.
I mellomtiden fant det også sted gledelige forandringer i mitt hjem. Min mor begynte å lese Vakttårnet regelmessig. Min søster gjorde også store framskritt i sannheten og innvigde seg. Ja, den lille menigheten hun tilhørte, viste seg å være den rene skole for opplæring av heltidsforkynnere som kunne dra til andre deler av arbeidsmarken. Noen dro til Estland som misjonærer, og en rekke andre, innbefattet min gamle venn, begynte i «pilegrim»-arbeidet.
Etter fem år i dette arbeidet ble jeg bedt om å komme til Selskapets avdelingskontor i Helsinki for å hjelpe til med administreringen av arbeidet. I 20 år hadde jeg det privilegium å ta del i disse trekk ved arbeidet, og jeg kan nå se tilbake på den tiden som en meget lærerik tid. Det jeg satte størst pris på, var anledningen til å se hvordan Jehova ved sin ånd leder det arbeid hans folk på jorden utfører. Jeg fikk også god anledning til å se hvordan arbeidet ble utvidet i Finnland.
Flere gleder og større ansvar
Da jeg var 40 år, giftet jeg meg, og selv om dette medførte større ansvar, lot jeg det ikke hindre meg i å fortsette i heltidsforkynnelsen. Min hustru hjalp meg med glede i mitt verdslige arbeid. Snart hadde vi fire barn, to gutter og to piker. I denne tiden arbeidet jeg mye ved Selskapets avdelingskontor i Helsinki. Jeg var imidlertid også sammen med min familie hver uke og lærte opp og hjalp barna, slik at de fikk stor verdsettelse av den sanne tilbedelse av Gud. Begge pikene ble til slutt heltidsforkynnere, og det ble også en av guttene. Til og med min hustru fikk trass i alle sine forpliktelser rett som det var tid til å bruke en hel måned i forkynnelsesarbeidet fra hus til hus. Jehova velsignet i sannhet alle våre bestrebelser.
I 1958 hadde hele familien, unntatt den ene av guttene, det privilegium å overvære det store, internasjonale stevnet som ble holdt i New York. Det var en uforglemmelig opplevelse å være der! Minnene fra dette stevnet kommer stadig tilbake. Denne opplevelsen var en oppmuntring for meg til å fullføre den del av løpet for å vinne det evige livs pris som ennå ligger foran meg.
Årene hadde gått fort. Tjuesju år etter at jeg giftet meg, hadde alle mine fire barn giftet seg, og alle hadde valgt seg en ektefelle som var innvigd til Jehova. En av mine døtre bruker fremdeles all sin tid i forkynnergjeringen, og jeg håper at mine andre barn også vil gjøre denne gjerningen til sin livsgjerning.
Det skjedde andre ting også. N. H. Knorr, Selskapet Vakttårnets president, besøkte Finnland og gjorde visse forandringer i forbindelse med Rikets arbeid. Jeg fikk igjen det privilegium å tjene som en reisende representant for Selskapet. Jeg besøkte menigheter for å hjelpe forkynnerne der til å øke og forbedre sin tjeneste. Dette hjalp meg i høy grad til å vokse i modenhet. Jeg lærte å forstå de mange forskjellige problemer som vitner kan få når de bestreber seg på å behage Gud. Jeg la merke til hvordan det eksempel en selv setter, ofte betyr mer enn det en sier. Jeg har gledet meg over den overflod av åndelig føde som Guds folk har kunnet nyte godt av etter hvert som forståelsen av Guds skrevne Ord har økt.
I 1958 begynte jeg å bli engstelig for at jeg på grunn av alderen ville måtte begynne å sette ned tempoet i det løp jeg deltok i. Selskapets avdelingstjener sa til meg at jeg kunne få være en fastboende heltidstjener hvis jeg syntes at jeg ikke lenger var sterk nok til å reise så mye. Jeg la saken fram for Jehova i bønn, for jeg ønsket ikke å ta det så lett som mulig på dette tidspunkt i løpet.
Omtrent på denne tiden oppfordret N. H. Knorr, Selskapets president, det finske avdelingskontoret til å finne en tomt hvor det kunne bygges et nytt kontor og et nytt trykkeri med tanke på å utvide arbeidet. Jeg husket en tomt som egnet seg ypperlig til dette, og til min glede ble mitt forslag godtatt. Det ble snart bygd et vakkert, nytt avdelingskontor og Betel-hjem. Dette var tydeligvis den lille oppmuntring som skulle til for at jeg skulle slutte å engste meg på grunn av min helsetilstand. Jeg bestemte meg for å øke tempoet igjen, for å si det slik. Vi må ikke la noe hindre oss i å fullføre vårt løp. Det er Jehovas vilje at vi skal fullføre løpet, og det er min største glede å gjøre hans vilje.
Jeg ble igjen en reisende representant for Selskapet, og det ser ut til at jeg «løper» bedre enn noensinne. Etter ytterligere ni år har jeg nå hatt den forrett å bruke 20 år i dette arbeidet. Jeg er nå over 70 år og har alt i alt «løpt» i nesten 50 år.
Noen vitner som kjenner til mitt tilsynelatende lange løp, spør ofte: «Går du ikke trett?» For meg ser det ut som om jeg kunne fortsette å delta i løpet som heltidsforkynner i all evighet. Jeg forstår selvfølgelig at mye avhenger av min fysiske styrke og sunnhet og enda mer av hva Gud ønsker at jeg skal gjøre.
Jeg har nå deltatt i to vidt forskjellige slags løp, og jeg kan derfor fortelle mine medvitner, noe jeg ofte også gjør, at løpet for å vinne det evige livs pris er svært ulikt et løp på en idrettsbane. Under et slikt løp får en ikke større krefter, bortsett fra at en får «second wind» (gjenvinner full ånding). Men de som trofast deltar i løpet for å vinne det evige livs pris, får stadig ny styrke fra Jehova. Som profeten Esaias under inspirasjon skrev til oppmuntring for oss: «Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke. Gutter blir trette og mødige, og unge menn snubler. Men de som venter på [Jehova], får ny kraft, løfter vingene som ørner; de løper og blir ikke trette.» — Es. 40: 29—31.