Du er velkommen igjen
HVERT år, på den dag som tilsvarer den 14. nisan ifølge den gamle jødiske kalender, kommer Jehovas vitner og deres venner sammen i vitnenes menigheter i alle deler av verden for å feire Herrens aftensmåltid. I år ble dette minnemåltidet holdt om kvelden den 12. april. Du var kanskje til stede ved denne anledningen?
Hvert år er et stort antall av Vakttårnets lesere til stede ved minnemåltidet. I 1967 var det rundt omkring i verden 2 195 612 personer som kom sammen ved denne høytidelige anledningen. Rapporten for i år foreligger ennå ikke, men vi har all grunn til å tro at antallet av tilstedeværende igjen har vært stort. Det er imidlertid én ting som bekymrer oss: I fjor la vi merke til at omtrent en million av dem som overvar minnemåltidet, aldri kom på noen av de andre menighetsmøtene. Disse andre møtene er like viktige for en kristen. Bibelen taler like tydelig når den oppfordrer oss til å overvære disse møtene, som når den påbyr oss å feire Herrens aftensmåltid. (Heb. 10: 23—25, NW) Hva er så grunnen til at det er så mange som overværer ett møte, men ikke de andre?
Et forbausende stort antall mennesker tror øyensynlig at det å overvære et enkelt møte er alt som ventes av dem som kristne, at det er alt som kreves for at de skal bli frelst. De har altså ikke forstått en av de ting som blir kraftigst understreket ved Herrens aftensmåltid, nemlig de kristnes behov for regelmessig å komme sammen.
Dette behovet ble understreket ved det som skjedde umiddelbart etter at Herrens aftensmåltid var blitt feiret for første gang, i år 33. e. Kr. Tenk over hva apostlene hadde gått glipp av hvis de den kvelden hadde forlatt den salen som de hadde vært samlet i, og Jerusalem med den innstilling at de ikke skulle komme sammen igjen før neste år. De ville ikke ha fått oppleve Jesu Kristi oppstandelse, de ville ikke ha møtt Jesus i Galilea eller sett ham stige opp til himmelen, og de ville ikke ha fått oppleve utgytelsen av den hellige ånd på pinsedagen og tungetalens mirakel. Men de som regelmessig kom sammen for å tilbe, gikk ikke glipp av dette.
Av frykt for jødene kom Jesu Kristi disipler etter hans oppstandelse sammen bak låste dører. Dette gjorde de trass i at de utsatte seg for fare, for de forsto nødvendigheten og betydningen av å komme sammen. Ved en slik anledning avla den oppstandne Jesus uventet et besøk hos dem og viste derved at de hadde hans godkjennelse når de kom sammen på denne måten. Til disiplenes store forbauselse kom Jesus inn gjennom en låst dør. Apostelen Tomas var ikke til stede på dette møtet. Ettersom han ikke hadde vært til stede, fortalte brødrene ham senere hva han hadde gått glipp av. «Vi har sett Herren,» sa de til ham. Tomas svarte vantro: ’Det tror jeg ikke!’ «Uten at jeg får se naglegapet i hans hender og stikke min finger i naglegapet og stikke min hånd i hans side, vil jeg ingenlunde tro.» Tomas hadde tydeligvis en svak tro.
Åtte dager senere overvar Jesu disipler igjen et møte. Denne gangen var Tomas sammen med dem. Bibelens beretning sier: «Jesus kom mens dørene var lukket, og sto midt iblant dem og sa: Fred være med eder! Deretter sier han til Tomas: Rekk din finger hit, og se mine hender, og rekk din hånd hit og stikk den i min side, og vær ikke vantro, men troende!» (Joh. 20: 24—27) Tomas ble styrket i troen. Dette er hensikten med møtene, å styrke og bevare vår tro. Vi kan fremdeles stole på at Kristus har kraft til å hjelpe oss til å overvinne vår vantro, for han ga oss dette løfte: «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» (Matt. 18: 20) Han er midt iblant oss hvis vi kommer sammen i hans navn.
Hensikten med møtene
Det at en regelmessig er til stede på og tar del i møtene, er et utslag av tro. Det er en viktig del av vår offentlige kunngjøring av vår tro på at Kristus er Herre. Apostelen Paulus sier at vi må komme med en slik kunngjøring: «Dersom du med din munn bekjenner [offentlig kunngjør, NW] at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppvakte ham fra de døde, da skal du bli frelst; for med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en [kunngjør en offentlig, NW] til frelse.» (Rom. 10: 9, 10) Tomas kom i sannhet med en offentlig kunngjøring da han så den oppstandne Kristus. Han ropte: «Min Herre og min Gud!» Men Jesus sa til Tomas: «Fordi du har sett meg, tror du; salige er de som ikke ser og dog tror.» (Joh. 20: 28, 29) Ja, lykkelige er de som i dag i tro offentlig kunngjør det faktum at Jesus er Kristus, Herren.
Møtene er som vannhull hvor tørste sjeler kommer sammen for å drikke. De kristne kommer regelmessig sammen for å få ny åndelig styrke og motta veiledning. På møter som Jesus holdt med sine disipler, lærte han dem mange ting. Ved ett møte som ble holdt etter hans oppstandelse, ga han dem den befaling at «de ikke skulle vike fra Jerusalem, men bie på det som Faderen hadde lovt», . . . «for» sa han, «I skal døpes med den Hellige Ånd ikke mange dager heretter». (Ap. gj. 1: 4, 5) Ved ett møte underviste Jesus dem med hensyn til deres tjenestegjerning: «I skal være mine vitner . . . like til jordens ende.» (Ap. gj. 1: 8) Hvis noen hadde unnlatt å overvære disse møtene, ville de ikke ha fått disse dyrebare privilegier.
Etter at Jesus hadde fart opp til himmelen, fortsatte hans disipler å komme sammen regelmessig. De møttes i en sal hvor de vedholdende ba sammen. Ved ett møte ble Mattias utvalgt til å fylle plassen etter Judas Iskariot. Den hellige ånd ble utgytt over en menighet på 120 medlemmer som hadde kommet sammen på et møte. — Ap. gj. 1: 12—14, 24—26; 2: 1—4, 46, 47; 4: 31.
Det er derfor tydelig at det å gå hjem om kvelden etter at en har vært til stede på minnemåltidet, og ikke vise seg blant sine kristne brødre før neste minnemåltid ikke er i samsvar med det Kristus og apostlene gjorde, ikke sant?
Feilaktige oppfatninger
La oss være på vakt så vi ikke får den oppfatning at alt som kreves for at vi skal oppnå Guds gunst og evig liv, er at vi viser oss i menigheten én gang i året, ved Herrens aftensmåltid. Dette er naturligvis ikke tilfelle. Vi kan ikke få hele vårt åndelige behov dekket på et møte, like lite som vi kan få hele vårt fysiske behov dekket ved ett måltid. Jesus gjorde dette klart da han sa: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.» (Matt. 4: 4) For å oppnå evig liv må vi regelmessig ta til oss kunnskap om Gud og Kristus. (Joh. 17: 3, NW) Møtene gjør det mulig for oss å ta til oss av en stadig strøm av sannheter.
Noen mennesker sier: ’Vi har Bibelen, som vi kan studere hjemme hos oss selv. Vi trenger ikke å gå på møter.’ Dette kan nok høres fornuftig ut, men er en slik tankegang helt riktig? Hvor ofte går det ikke uker mellom hver gang en person åpner Bibelen eller mediterer over dens budskap? Det er i virkeligheten ikke mange mennesker i våre dager som regelmessig bruker tid til privat bibelstudium.
Selv om det er prisverdig at en studerer Bibelen i sitt hjem, og dette ikke bør frarådes eller forsømmes, er det feilaktig å tro at dette kan dekke hele ens åndelige behov, selv om en følger en stram timeplan. Vi har behov som vi bare kan få dekket ved å komme sammen med andre. Det som står i Johannes 5: 37, hadde for eksempel i flere år forvirret en som studerte Bibelen. En dag ble dette skriftstedet lest og kommentert på et møte. Plutselig gikk det et lys opp for ham. Han forsto at Jesu ord ikke var rettet til alle mennesker, men bare til dem som var sammen med ham. ’De hadde hverken hørt Guds røst eller sett hans skikkelse.’ Han fikk forståelse av dette på et møte, og det får oss til å tenke på ordspråket: «Jern skjerpes ved jern, og en mann slipes ved å omgås andre.» (Ordspr. 27: 17) Dette understreker betydningen av å overvære møtene.
En plikt å overvære møtene
Apostelen Paulus framholdt enda en grunn til at vi bør ønske regelmessig å komme sammen med våre kristne brødre, da han sa: «Bli ingen noe skyldige, uten det å elske hverandre!» (Rom. 13: 8) Vi skylder våre brødre kjærlighet, og vi må betale denne gjelden. Det er på møtene vi best kan gjøre dette. Paulus understreker dette ved å si: «La oss ta hensyn til hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger og ikke unnlater å komme sammen, som noen har for skikk, men oppmuntrer hverandre, og det så meget mer som dere ser dagen nærme seg.» — Heb. 10: 24, 25, NW.
Vår kjærlighet til våre kristne brødre bør tilskynde oss til regelmessig å komme sammen med dem, hvis det overhodet er mulig. Hvordan kunne en mann og en hustru vise hverandre kjærlighet hvis de frivillig unngikk hverandres selskap i uker, måneder eller år om gangen? Kristi kjærlighet kommer til uttrykk i disse ordene: «Jeg er med eder alle dager.» (Matt. 28: 20) Vår kjærlighet må gi seg utslag i det samme ønsket; vi må ønske å være der hvor brødrene kommer sammen.
Minnemåltidet minner oss om at vi ikke må være selviske og tenke bare på oss selv, men at vi også må tjene andre, slik at de også kan få sine behov dekket. (Matt. 20: 28) Hvis Kristus var sulten, tørst, fremmed, naken, syk, nedtrykt eller i fengsel, ville du da ta deg av ham? Selvfølgelig ville du det! Et menneske kan gjøre dette ved å hjelpe selv den minste av disse hans brødre, så han får sine behov dekket, noe Kristus vil betrakte som om det var blitt gjort mot ham selv. Ved å være til stede på møtene, dersom dette på noen måte er mulig, blir en i stand til å hjelpe andre, slik at de kan få sine behov dekket, og på denne måten viser en om en er et «får» eller en «geit». — Matt. 25: 34—46.
Uansett hvilken stilling vi har i livet, bør vi fortsette å framelske den samme lengsel etter brødrene, det samme ønske om å hjelpe dem, som Paulus ga uttrykk for at han hadde, da han sa: «Jeg lengter etter å se dere, så jeg kan tildele dere en eller annen åndelig gave, for at dere kan bli styrket; eller snarere for at det kan finne sted en utveksling av oppmuntringer blant dere ved at enhver gagnes av den annens tro, både deres og min.» (Rom. 1: 11, 12, NW) En slik rett innstilling vil forhindre at vi trekker oss tilbake fra menigheten og blir kalde og likegyldige overfor dem som trenger vår kjærlighet. Denne kristne innstillingen vil gjøre oss til det alle mennesker bør være, og det alle som oppnår Guds godkjennelse, til slutt vil være, nemlig aktive vitner som bringer ære til Gud i en eneste stor menighet.
Vent derfor ikke et år før du kommer på et møte igjen. Vent ikke til neste uke. Du er velkommen igjen til Rikets sal denne uken.