Heltidstjenere for Gud

1. a) Hvor mange av Jehovas vitner er heltidstjenere? b) Hvilket arbeid ønsker Gud at de sanne kristne skal utføre, og hvilket eksempel satte Jesus og de første kristne i denne henseende?

ALLE Jehovas vitner, som er døpte kristne, er heltidstjenere. De har innvigd sitt liv til Gud for å gjøre hans vilje, og ettersom de har studert Bibelen, vet de hva hans vilje er. Jesus Kristus, Jehovas fremste vitne, satte det rette eksempel for dem. (Åpb. 3: 14) Han forkynte evangeliet om Guds rike for folk uansett hvor de var. (Mark. 1: 14, 15; Luk. 8: 1; 4: 15, 16; 5: 27) Han lærte sine disipler opp til å ta del i dette arbeidet. Før han forlot dem, ga han dem i oppdrag å være hans vitner «like til jordens ende». (Ap. gj. 1: 8) De trakk ikke den slutning at det bare var noen få utvalgte som skulle utføre dette arbeidet, mens de andre skulle stå og se på. Til og med verdslige historikere som spottet kristendommen, bekrefter at selv om de første kristne forsørget seg selv som «arbeidere, skomakere og bønder», var de nidkjære forkynnere av evangeliet.a I boken A History of Civilization (av C. Brinton, J. Christopher og R. Wolff) sies det: «En kristen var på ingen måte tilfreds med at han selv hadde muligheter for å bli frelst. Han forholdt seg ikke passiv, men ønsket å gjøre Guds vilje. Han var fra første stund en iherdig misjonær som var ivrig etter å omvende og frelse andre.»

2. Hvordan kan det sies at Jehovas vitner i vår tid legger den samme nidkjærhet for dagen?

² Den samme nidkjærhet finner vi i vår tid blant Jehovas kristne vitner. De har gitt akt på Jesu profetiske uttalelse med tanke på vår tid: «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» (Matt. 24: 14) Det finnes nå Jehovas vitner i nesten 200 land, og de bruker hver måned over 14 millioner timer i dette arbeidet, som Jesus forutsa skulle bli utført i vår tid. Foruten å forkynne er de også regelmessig til stede på menighetsmøter og tar del i dem.

3. Hvordan kan det sies at hvert eneste døpt vitne for Jehova er en heltidstjener?

³ Ikke alle Jehovas vitner bruker hele sin tid til å forkynne ’evangeliet’, overvære møter og studere Bibelen i sitt hjem, gjør de vel? Hvordan kan en da si at de alle er heltidstjenere? Jo, fordi alle sider av deres liv blir berørt av deres tjeneste for Gud. De har kanskje verdslig arbeid, for eksempel som bønder eller kontorfolk, men de er først og fremst tjenere for Gud. Det er det de tror og lærer som Ordets tjenere, som påvirker deres valg av verdslig arbeid, og det er det som gjør dem til samvittighetsfulle arbeidere. (Kol. 3: 22, 23) De kan kanskje begynne i et annet verdslig arbeid, men tjenesten er den samme. De har alltid sin tjeneste for Gud i tankene, enten de oppdrar sine barn, handler, går på skolen, slapper av eller sitter til bords. «Enten I altså eter eller drikker, eller hva I gjør, så gjør alt til Guds ære!» (1 Kor. 10: 31) De ’lar sitt lys skinne’, ikke bare ved sin tale, men også ved sin oppførsel, slik at andre kan bli tilskyndt til å prise Gud når de ser deres gode gjerninger. (Matt. 5: 14—16; 1 Pet. 2: 12; 2 Kor. 6: 3, 4) Det at de er heltidstjenere, betyr således at de er tjenere for Gud 24 timer i døgnet. Betrakter du deg selv som en heltidstjener for Gud?

4. a) Er alle i stand til å gjøre like mye for å fremme den rene tilbedelse? b) Hvilket motiv må vi ha for å behage Gud?

⁴ Noen er selvfølgelig i en slik stilling at de kan gjøre mer enn andre for å fremme den rene tilbedelse. Ikke alle er kvalifisert til å være tilsynsmenn eller til å holde offentlige foredrag, men alle kan bidra til at menighetens åndelige tilstand blir god, hvis de går inn for å gjøre det de kan. (Rom. 12: 6—8) Ikke alle har anledning til å bruke like mye tid i felttjenesten, men hvis vi offentlig lovpriser Guds navn, ikke med sorg eller av tvang, og ikke for å behage mennesker, men fordi vårt hjerte er fylt med takknemlighet til vår kjærlige Far i himmelen, vil vi behage Gud. — 2 Kor. 9: 7; Heb. 13: 20, 21.

Er pionertjenesten noe for deg?

5. a) Hvorfor vil noen kanskje tro at hvorvidt de behager Gud, avhenger av hvor mange timer de bruker i felttjenesten? b) Hvilke ting bør en ta i betraktning når en skal bringe på det rene hvor mye en kan gjøre i felttjenesten?

⁵ Ettersom forkynnelsen av Rikets evangelium har en fremtredende plass i en kristen forkynners liv, og ettersom han fører fortegnelse over den tid han bruker i forkynnelsen, og leverer rapport til menigheten, vil noen kanskje mene at hvorvidt de behager Gud, avhenger av hvor mange timer de bruker i felttjenesten. Det er selvfølgelig en god ting at de forstår hvor viktig dette arbeidet er. Vi bør alle være klar over det. Vi trenger å ’kjøpe tid’ fra andre gjøremål for å ta del i dette arbeidet. Apostelen Paulus skrev til menigheten i Efesos: «Se derfor til hvorledes I kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise, så I kjøper den beleilige tid; for dagene er onde.» Men fra hva skal vi ’kjøpe’ tid? Er det meningen at vi skal ofre vår åndelighet og slutte å studere Bibelen og gå på møter, slik at vi kan bruke all denne tiden til å forkynne? Er det meningen at en far skal forsømme sin familie? Skal en mor forsømme sine plikter overfor sin ektemann og sine barn, slik at hun kan bruke mer tid til å forkynne? Nei, det er ikke meningen. Det kan nok være at en kan organisere sine gjøremål litt bedre for å få mer tid til felttjeneste, men en må ikke glemme at en kristen Ordets tjener også har andre forpliktelser. Paulus sier videre: «Derfor, vær ikke dårer, men forstå hva Herrens vilje er!» (Ef. 5: 15—17) Og i de neste versene viser han at det også er «Herrens vilje» at en skal dekke sin families fysiske, følelsesmessige og åndelige behov. (Ef. 5: 21—6: 4) Når en skal bringe på det rene hvor mye en kan gjøre i felttjenesten, må en derfor ta alle sine kristne forpliktelser i betraktning og spørre seg selv hvilken handlemåte som vil være til størst gagn for hele familiens åndelige tilstand og således bringe størst mulig ære til Gud.

6. a) Hvorfor har mange unge mennesker som er ferdig med sin verdslige skolegang, begynt som pionerer? b) Hvordan reagerte en ung bror på et tilbud om stipendium, og hvorfor?

⁶ Noen som gransker seg selv, blir klar over at det de bør gjøre for virkelig å leve i samsvar med sitt innvielsesløfte, er å bli pionerer, det vil si å bruke 100 timer hver måned i forkynnelsen av ’evangeliet’. De har fullført sin verdslige skolegang, er unge, har god helse og er uten familieforpliktelser og andre forpliktelser som kunne hindre dem i å begynne som pionerer. (Pred. 12: 1, 13) De har ikke valgt å gjøre karriere i denne verden, for de ser ingen grunn til at de skal gjøre felles sak med en ordning som ifølge Guds Ord skal bli ødelagt i nær framtid. Hvordan reagerer de så når de får et «fristende» tilbud fra verden? En ung, kristen forkynner fikk for en tid siden tilbud om et stipendium som ville ha gjort det mulig for ham å skaffe seg en høyere utdannelse. Han var imidlertid klar over at den suksess han eventuelt ville oppnå i verden, ville bli kortvarig. Han husket Bibelens formaning: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden . . . verden forgår og dens lyst; men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» (1 Joh. 2: 15—17) Hans kjærlighet til Jehova og hans tro på Jehovas løfter fikk ham til å begynne som pioner.

7. a) Hva var grunnen til at en bror på vestkysten av De forente stater solgte huset sitt og begynte som pioner? b) Hvilke velsignelser har han og hans hustru siden fått del i?

⁷ En gift mann på vestkysten av De forente stater måtte arbeide full dag for å kunne betale utgiftene i forbindelse med huset sitt, men han brukte også noe tid i felttjenesten. Ettersom han var ærlig overfor seg selv, ble han imidlertid klar over at han var mer interessert i sitt verdslige arbeid og sitt hus enn i tjenesten for Jehova. Han visste at han måtte bli mer åndeligsinnet for å kunne behage Jehova. (Matt. 19: 21; 5: 3, NW) Etter å ha tenkt nøye over saken solgte han huset, og han og hans hustru ble pionerer. De fant større glede i tjenesten enn de hadde gjort noen gang tidligere. Etter en stund ble de innbudt til å begynne som spesialpionerer på et sted hvor det var større behov, og deretter ble de innbudt til å gjennomgå Vakttårnets bibelskole, Gilead, og de ble så sendt som misjonærer til Colombia. De ble virkelig rikt velsignet av Jehova fordi de viste tro og utvidet sin tjeneste.

8. a) Nevn noen av de faktorer en mor må ta i betraktning når hun ønsker å begynne som pioner. b) Hva ble resultatet av at to mødre var pionerer?

⁸ Andre forkynnere som har begynt som pionerer, har hatt barn å ta hensyn til. Det er ikke alle som har muligheter for å påta seg alle de forpliktelser som følger med pionertjenesten, og samtidig dra tilbørlig omsorg for sine barn. Det er mange faktorer som må tas i betraktning, for eksempel ens evne til å organisere tingene, ens helse og barnas alder og karakteregenskaper. En kvinne som sammen med sin mann analyserte den situasjon hun befant seg i, kom til at hvis hun ble pioner, selv om det bare var for en tid, ville det bidra til at hele familien ble mer åndeligsinnet, og hun fortalte at det var nettopp slik det gikk. Den ene sønnen hennes, som ennå ikke hadde begynt på skolen, ble med henne ut i tjenesten og syntes det var veldig morsomt, og den andre sønnen, som var sju år gammel, begynte å spørre om når han kunne begynne som pioner. En annen mor som har vært pioner, sa: «Ettersom jeg visste at pionertjenesten ikke fritar en for andre forpliktelser, er jeg blitt en mer samvittighetsfull hustru og mor og en bedre husmor. Pionertjenesten har lært meg at for å kunne bære frukt i tjenesten må en til alle tider sette sin lit til Jehova.» Det at disse husmødrene ble pionerer, førte til velsignelse for deres familier. Ville det bli til velsignelse for din familie at du begynte som pioner?

9. Hvordan tok en mor med fire barn hånd om sine forpliktelser, samtidig som hun viste at hun hadde den rette innstilling til pionertjenesten?

⁹ For en kvinnelig forkynner som bodde i Ohio, var situasjonen imidlertid noe annerledes. Det var nok så at hun hadde et ønske om å bli pioner, men to år før hun ble et vitne, hadde hennes mann forlatt henne, slik at hun ble alene med fire barn. Hun forsøkte ikke å unndra seg sitt ansvar, men oppdro alle fire barna til å elske og tjene Jehova Gud. Selv om hun ikke kunne være pioner, innprentet hun i hvert av sine barn et ønske om å begynne i heltidstjenesten. Hvert av barna brukte mellom fem og sju sommerferier i heltidstjenesten, og etter hvert som de gikk ut av skolen, begynte de som pionerer. Etter at denne moren hadde tatt hånd om sine familieforpliktelser, ble det til hennes store glede mulig også for henne å begynne som pioner.

10. Hva gjorde en bror som i to år forgjeves forsøkte å finne et deltidsarbeid for å kunne begynne som pioner, og hva har han siden fått erfare?

¹⁰ En annen forkynner hadde et annet problem. Han mente at han kunne begynne som pioner hvis han bare kunne finne et passende deltidsarbeid. I to år forsøkte han å komme til en slik ordning med sin arbeidsgiver, men forgjeves. Til slutt måtte han innse at han aldri ville få begynt som pioner hvis han ikke satte hele sin lit til Jehova. Han sa opp stillingen sin, men da ble han øyeblikkelig kalt inn på kontoret til sjefen, som sa at han trodde han burde få et betydelig lønnspålegg. Forkynneren var imidlertid besluttet på ikke å gi etter for en slik fristelse, og han sto fast ved sin beslutning. Nå, fire år senere, er han fremdeles pioner, og han har fremdeles det han trenger av «mat og klær». Han har også hatt den glede å se en ny menighet på 50 forkynnere vokse opp i det distriktet hvor han arbeider. — 1 Tim. 6: 8, NW.

11. Hvordan viser mange som ikke har anledning til å begynne som pionerer, at de er helhjertete tjenere for Gud?

¹¹ Mange av dem som i oppriktighet gransker sin egen situasjon, finner at de ikke har anledning til å bli pionerer og bruke 100 timer i felttjenesten hver måned. Dette behøver imidlertid ikke å bety at de har mindre kjærlighet til Gud. Hvis de i alle livets forhold tar det at de er tjenere for Gud, i betraktning, er også de i virkeligheten heltidstjenere. Når de blir stilt overfor press fra den vantro verden, står de like fast for det som er rett, som deres brødre og søstre som har anledning til å bruke mer tid i felttjenesten. Tjenesten for Jehova kommer på førsteplassen i deres liv, og de tar nidkjært del i den hver måned. De er også takknemlige for at Gud har regnet dem verdige til å få ta del i tjenesten, og de ’kjøper den beleilige tid’ fra andre gjøremål for å søke Guds rike først.

12. a) Hvilken spesiell form for tjeneste tar mange Jehovas vitner fra tid til annen del i, og hvorfor? b) Til hvilke tider kan en ta del i feriepionertjenesten?

¹² Fra tid til annen er mange av disse nidkjære forkynnerne av evangeliet feriepionerer i to uker, en måned eller lenger, og de bruker da 75 eller 100 timer i måneden i felttjenesten. For å kunne gjøre det må de planlegge sin tid nøye og legge ekstra anstrengelser for dagen. De klarer ikke å bruke så mye tid i tjenesten hver måned, men deres kjærlighet til Jehova driver dem til å gjøre det så ofte de kan. Mange tar del i feriepionertjenesten i april hvert år, da det er mye spesiell virksomhet i menigheten. Andre gjør det når de har ferie, eller med jevne mellomrom hele året. Hvor store velsignelser får de ikke som følge av dette!

Misjonærtjenesten

13. a) Nevn noen av dem som tok del i misjonærtjenesten i det første århundre. b) Hva slags opplevelser hadde de, og hvilken innstilling hadde de til tjenesten?

¹³ I det første århundre av vår tidsregning var det noen i den kristne menighet som var i stand til å ordne seg slik at de kunne dra til fremmede steder som misjonærer. Blant disse var apostelen Paulus og hans reisefeller Barnabas, Markus, Silas, Lukas og Timoteus. Dette var ikke noe lett arbeid, men de som tok del i det, ble rikt velsignet. I Filippi ble to av dem kastet i fengsel, men de fikk ikke desto mindre anledning til å hjelpe både fangevokteren og hans familie til å bli troende. (Ap. gj. 16: 25—34) De var ofte i fare på sine reiser. Paulus var for eksempel i fare blant røvere og i fare i elver, og han led skibbrudd flere ganger. Han var imidlertid takknemlig for den nåde eller ufortjente godhet Gud viste ham, og han hadde inderlig kjærlighet til dem som han fikk anledning til å lære om den vei som fører til liv. (1 Tess. 2: 8, 19, 20; 4: 1) Hvilken innstilling han hadde, framgår av Apostlenes gjerninger 20: 24: «For meg selv akter jeg ikke mitt liv et ord verdt, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste som jeg fikk av den Herre Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium.»

14. a) Hvilke velsignelser fikk et ektepar som dro til Vest-Afrika som misjonærer? b) Hvorfor valgte ikke de som har begynt som misjonærer, en lettere måte å tjene Jehova på?

¹⁴ Det finnes også mennesker i vår tid som har satt tjenesten foran alt annet og er blitt misjonærer. Et ektepar dro fra en av øyene i Det karibiske hav til Vest-Afrika som misjonærer på en tid da det ikke fantes Jehovas vitner der, og de ble der i 27 år, helt til det var over 10 000 aktive lovprisere av Jehovas navn der. Mange andre har tjent trofast i 10, 15 og 20 år i de distrikter de har fått tildelt. De som har begynt som misjonærer, kunne ha valgt en lettere måte å tjene Jehova på, men i sin dype takknemlighet for den ufortjente godhet Gud har vist dem, er de blitt tilskyndt til å si det samme som den trofaste profeten Esaias sa: «Se, her er jeg, send meg!» (Es. 6: 8) De visste at evangeliet om Riket måtte forkynnes i andre land, og at menneskene der aldri kunne vise tro på Jehova og hans rike hvis ingen forkynte for dem. (Rom. 10: 13—15) Ved å granske seg selv ble de klar over at de kunne foreta de forandringer som måtte til for at de kunne begynne som misjonærer. De ble ikke hindret av mangel på tro, for de visste at Jehova ville holde sitt løfte om å gi dem de ting de trenger. De var heller ikke likegyldige, slik at de tenkte at Gud like godt kunne bruke noen andre til å utføre dette arbeidet. De var takknemlige for at Gud ga dem det privilegium å tjene ham. Kjærligheten til Jehova drev all frykt ut, og de ga akt på oppfordringen om å tjene. En bror uttalte følgende mange år etter at han var blitt uteksaminert fra Selskapet Vakttårnets skole for misjonærer og blitt sendt til et fremmed land for å forkynne: «Det er riktig å beregne omkostningene når en skal treffe en avgjørelse, men den som bestemmer seg for å sette Riket og dets interesser på førsteplassen, vil aldri bli skuffet.»

Tjeneste på Betel

15. Hvilken likhet er det mellom det arbeid som blir utført ved Betel, og det arbeid som Tertius og Silvanus utførte?

¹⁵ Noen av dem som har satt Guds rikes interesser på førsteplassen i sitt liv, er blitt innbudt til å tjene ved et av Selskapet Vakttårnets Betel-hjem, avdelingskontorer eller trykkerier. De utfører her et arbeid som har stor likhet med det arbeid deres kristne brødre i det første århundre utførte. Tertius fikk det privilegium å nedskrive det inspirerte brevet til romerne etter apostelen Paulus’ diktat. (Rom. 16: 22) Silvanus skrev ned en del av Bibelen under apostelen Peters ledelse. (1 Pet. 5: 12) I stedet for å lage bare ett eksemplar om gangen trykker og innbinder brødrene ved Betel millioner av eksemplarer av Bibelen på mange språk. Noen trykker hver time titusenvis av eksemplarer av publikasjoner som inneholder den bibelske veiledning som blir tilveiebrakt gjennom den «tro og kloke tjener». — Matt. 24: 45—47.

16. a) Hvordan kan noe av arbeidet ved Betel sammenlignes med det arbeid som den trofaste Stefanus utførte? b) Hvorfor er det et stort privilegium å kunne tjene ved Betel?

¹⁶ Andre som tjener på Betel, utfører samme slags arbeid som Stefanus som ’gjorde tjeneste ved bordene’. Dette var ikke en oppgave av liten betydning, en oppgave som ble gitt til noen som ikke kunne gjøre noe annet. Nei, Bibelen viser at Stefanus fikk denne oppgaven fordi han var «full av tro og den Hellige Ånd». Han var en pålitelig mann som en kunne regne med ville utføre arbeidet på en tilfredsstillende måte. Han tok også nidkjært del i felttjenesten og forsvarte Guds Ord. Da noen motstandere innlot seg i ordskifte med ham, var de «ikke i stand til å stå seg mot den visdom og den Ånd han talte av». (Ap. gj. 6: 1—10) Medlemmene av de forskjellige Betel-familier rundt om i verden setter pris på det gode eksempel Stefanus satte. De er i likhet med ham glad for å kunne utføre et hvilket som helst arbeid de blir tildelt, og de er klar over at det er et stort privilegium å tjene Jehova og sine brødre på denne måten. De bestreber seg også på å ta fullt ut del i felttjenesten og forkynner fra hus til hus og leder bibelstudier. Mange av dem er tjenere i menighetene og holder offentlige foredrag. Den teokratiske atmosfære som hersker i et Betel-hjem, gir rike muligheter for åndelig vekst. Storslagne tjenesteprivilegier blir holdt fram for dem som er villige til å tjene. Hvilket privilegium er det ikke å kunne tjene på et slikt sted i de årene som er igjen av denne gamle tingenes ordning!

La oss oppmuntre andre

17. Hvorfor bør vi oppmuntre andre til å ta del i tjenesten for Jehova, og på hvilke måter kan vi gjøre det?

¹⁷ Enhver innvigd kristen bør ha et oppriktig ønske om at Jehovas navn må bli lovprist i størst mulig utstrekning over hele jorden. Hver og en av oss kan ha en andel i dette, og vi kan gjøre mye for å oppmuntre andre til å bli lovprisere av Jehova. Verden kommer aldri til å gi en slik oppmuntring, for den mangler kjærlighet til Gud. (Jak. 4: 4; 2 Tim. 3: 4; Matt. 24: 12) Vi er imidlertid forpliktet overfor Gud til å oppmuntre andre. Apostelen Paulus skrev til de kristne i Tessalonika: «Forman derfor hverandre, og oppbygg den ene den andre, som I og gjør!» (1 Tess. 5: 11) Når vi studerer Bibelen med andre, oppmuntrer vi dem til å bli aktive lovprisere av Jehova. Også i menigheten finnes det noen som kanskje kunne ha en større andel i tjenesten hvis de fikk litt oppmuntring, for eksempel i form av en innbydelse til å gå sammen med deg.

18. Hva bør vi gjøre hvis noen av dem vi kjenner, ønsker å begynne som pioner, begynne på Betel eller dra ut som misjonær, og hvorfor?

¹⁸ Ja, når vi har anledning til å oppmuntre noen av dem vi omgås, er vi forpliktet overfor Gud til å gi en slik oppmuntring. Er det noen som snakker om å begynne som pioner? Ros ham! Snakker han om å søke om å begynne på Betel eller dra ut som misjonær? Bygg ham opp! Vær ikke lik brødrene i Cesarea, som Paulus måtte si følgende til: «Hvorfor gråter I og sønderriver mitt hjerte?» (Ap. gj. 21: 13) Følg ikke en slik handlemåte som Peter gjorde den gang Jesus måtte vende seg til ham og si: «Vik bak meg, Satan! du er meg til anstøt; for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.» (Matt. 16: 23) Nei, gled deg i stedet over at dine brødre har så stor kjærlighet til Jehova at de er villige til å utvide sin tjeneste for ham. Legg vinn på å oppmuntre dem, slik at de går framover i full tillit til Jehova.

«Hold ved med å vise hva dere er»

19. a) Hvilken innvirkning bør vår innvielse ha på vårt liv? b) Hva må vi gjøre for å kunne fortsette å være i troen?

¹⁹ Hvis du er en døpt kristen, må du aldri glemme at du har innvigd hele ditt liv, ikke bare noen få timer i uken, til å gjøre Guds vilje. Hele ditt liv bør være preget av at du er en tjener for Gud. Da du ble en kristen, måtte du foreta visse forandringer i din måte å tenke på og gjøre tingene på, og det var kjærlighet til Jehova som fikk deg til å foreta disse forandringene. Etter hvert som en studerer Guds Ord og får erfare Guds godhet, blir ens kjærlighet større og kommer mer fullstendig til uttrykk. Så sant en ikke er blitt ’treg til å høre’, trenger en framover mot modenhet. (Heb. 5: 11, 12) Bibelske prinsipper ligger til grunn for alle ens avgjørelser, og en får et stadig sterkere ønske om fullt ut å ta del i forkynnelsen av evangeliet om Riket. Er det dette som skjer med deg? For at en skal kunne fortsette å være i troen, må en fortsette å vokse i åndelig forstand. «Hold ved med å ransake dere selv for å se om dere er i troen; hold ved med å vise hva dere er.» — 2 Kor. 13: 5, NW.

20. Hvilken innstilling må vi ha for at vi skal kunne gjøre størst mulig nytte for oss i tjenesten for Jehova?

²⁰ Husk at de framskritt du gjør i åndelig henseende, og det du er i stand til å gjøre i tjenesten for din himmelske Far, ikke ene og alene skyldes din dyktighet og dine evner. (2 Kor. 4: 7) Nei, det skyldes først og fremst at du er villig til å bli brukt av Jehova. Har du lært å se hen til ham for å få veiledning, uansett hva du skal gjøre? Har du full tillit til at han vil sørge for deg fordi du er hans tjener? Er du fullt ut klar over at selv om du har det privilegium å plante og vanne i tjenesten, er det Gud som gir vekst? (1 Kor. 3: 6—9) Hvis du er det, vil du fortsette å følge Guds veiledning. Du vil vise at du er en heltidstjener for Gud.

[Fotnote]