Hvor er Gud?

DET er krig i Vietnam. Der blir både soldater og sivilpersoner drept. Religiøse mennesker ber Gud om hjelp. Men hvor er Gud?

I Iran blir 42 mennesker drept under en flom. Epidemier herjer i tett befolkede områder i Kongo, og tusener av mennesker lider og dør. Religiøse mennesker roper til himmelen og ber om barmhjertighet og hjelp. Mange leger hører nødropene. Det treffes kriseforanstaltninger. Men hvor er Gud?

To verdenskriger har satt dype spor etter seg i vår generasjon. Millioner av jøder er blitt myrdet. Kristne vitner for Jehova har lidd og dødd i konsentrasjonsleirer. Forbrytelsene tiltar. Det har funnet sted et moralsk sammenbrudd. På grunn av dette spør mange: Hvis det finnes en Gud, hvor er han da?

Det at noen hevder at det ikke finnes noen Gud, er ikke noe bevis for at han ikke er til. For å finne noe må vi lete på det rette sted, og slik er det også i forbindelse med Gud. Det at noen ikke har funnet Gud, motbeviser ikke at Gud lever, at han finnes! Mange mennesker har muligens lett etter ham på gale steder.

Opp gjennom tidene har menneskene forestilt seg at deres guder har hatt de samme behov som de selv. Det skyldes at de selv har laget sine guder, at gudene bare har vært et produkt av deres egen fantasi. Kineserne har bygd templer, hvor de har anbrakt sine guder, araberne har bygd moskéer, og menneskene i kristenheten har bygd kirker. Men finner de Gud i disse bygningene?

Den kristne apostelen Paulus sa til atenerne at «Gud, han som gjorde verden og alt som i den er, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer gjort med hender». — Ap. gj. 17: 24, 25.

Tenk over hva disse inspirerte ordene innebærer: Vi finner ikke Gud i menneskelagde katedraler, templer, kirker eller andre materielle bygninger hvor det utøves tilbedelse. Universets store Skaper holder ikke til i livløse, menneskelagde bygninger, uansett hvor overdådig utstyrt de måtte være. Kong Salomo sa følgende i en bønn under innvielsen av det tempel han hadde bygd i Jerusalem: «Men bor da Gud virkelig på jorden? Se, himlene og himlenes himler rommer deg ikke; hvor meget mindre da dette hus som jeg har bygd!» (1 Kong. 8: 27) Salomo forsto hvor stor Gud er i forhold til jorden og menneskers byggverk.

Er det dessuten ikke tydelig at mange religiøse organisasjoner i vår tid har vendt seg bort fra Bibelen og er blitt mer og mer verdslige, ja, at noen til og med er blitt sentrer for sosiale og politiske foretagender? Hvordan skulle en kunne finne Gud ved å søke til slike organisasjoner?

Enkelte religiøse ledere som er tilknyttet slike organisasjoner, benekter til og med at det finnes en Gud. En moderne jødisk rabbiner, som er leder for en synagoge, innrømmer frimodig at han er ateist. Kan en slik mann lede sin hjord til den sanne Gud? Kommer de som går til hans synagoge, til å finne Gud? Naturligvis ikke.

Mange religiøse ledere blant protestantene og katolikkene benekter at Bibelen er Guds inspirerte Ord. Noen prester, biskoper og andre geistlige forkaster og latterliggjør det Bibelen sier om Adam og Eva, vannflommen, «jomfrufødselen», Jesu Kristi oppstandelse fra de døde og så videre. Hvordan skal slike menn kunne styrke andre i troen eller lede dem til Gud når de — slik de selv innrømmer — for sin egen del hverken tror på Gud eller på hans Ord? — Jak. 3: 11, 12.

Gud lever og er nær!

Det er oppmuntrende å lese apostelen Paulus’ forsikring om at Gud lever, at «han . . . gir alle liv og ånde og alle ting», og at «han ikke er langt borte fra noen eneste av oss». (Ap. gj. 17: 25, 27) Ja, Gud lever, som hans profet uttrykte det: «Er ikke du fra fordums tid, o Jehova? O min Gud, min Hellige, du dør ikke.» (Hab. 1: 12, NW) Hvor ufornuftige ville ikke vi mennesker, som gleder oss over solen, regnet og den luften vi puster i, være hvis vi sa at Gud, som gir oss disse tingene, ikke eksisterer eller er død! Vi burde i stedet følge Jesu Kristi ord: «Bli eders himmelske Faders barn; for han lar sin sol gå opp . . . og lar det regne.» (Matt. 5: 45) Og den sanne Gud har ikke bare gitt oss sol, regn, liv og ånde, for han har gitt oss alle ting. Jehova, Skaperen, lever og er ikke langt borte.

Men hvor er han? Jesus Kristus sa at han er «i himmelen». Gud bor altså i himmelen. «Himmelen er min trone.» (Matt. 6: 9; Es. 66: 1) Salomo sa at Gud befinner seg over jorden, at himlenes himler ikke rommer ham. Hvordan er det da mulig at «han ikke er langt borte fra noen eneste av oss», som apostelen uttrykte det?

Gud er nær fordi vi med letthet kan ta til oss kunnskap om ham, nemlig ved å gå til hans Ord, Bibelen, den eneste bok som inneholder sanne opplysninger om ham og om veien til evig liv. Bibelen opplyser oss om hvorfor jorden er full av elendighet, hvorfor Guds tjenere blir forfulgt, og når det skal bli slutt på de nåværende, onde tilstander. — Joh. 17: 3.

Gud er nær fordi han bor hos sitt folk på jorden. Det betyr ikke at han personlig bor i det enkelte menneske. Hvordan skulle han kunne det hvis ikke engang himlenes himler rommer ham? Ved hjelp av sin hellige ånd eller usynlige, virksomme kraft gir Gud sine tjenere et levende håp og tilskynder dem til å følge en handlemåte som han har behag i. Han holder dem oppe når de blir stilt på prøve. Apostelen Paulus gjør oss oppmerksom på dette faktum når han sier: «Vet I ikke at I er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i eder?» (1 Kor. 3: 16) «Vi er jo den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo iblant dem og ferdes iblant dem, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk.» — 2 Kor. 6: 16.

En kan derfor si at Guds bolig på jorden også er hos hans salvede folk, et folk som har hans ånd og frambringer hans ånds frukter, som er «kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet». — Gal. 5: 22.

Hvis du gjerne vil vite hvor Gud er, bør du derfor først og fremst finne ut hvem som utgjør Guds folk. Du vil finne at Guds ånd innvirker på disse menneskenes liv, arbeid og oppførsel. Der vil du finne Gud.