Spørsmål fra leserne
● Passer det seg for innvigde kristne, som bør ha en eksemplarisk oppførsel, å følge denne moralsk fordervede verdens ytterliggående moter hva klesdrakt og hårfrisyre angår? — W. R., USA.
Vi har alle vår personlige smak når det gjelder klesdrakt og hårfrisyre, men det er ikke vårt personlige syn på disse tingene som skal være et lys for andres sti. Det er Bibelen som skal være det. I 1 Timoteus 2: 9, 10 står det: «Likeså [vil jeg] at kvinnene skal pryde seg med sømmelig kledning, i tukt og ære, ikke med fletninger og gull eller perler eller kostelig kledebon, men som det sømmer seg for kvinner som bekjenner seg til gudsfrykt, med gode gjerninger.»
Legg merke til at apostelen Paulus ikke kommer med mange detaljer. Bibelen gir muligheter for betydelig variasjon i klesveien, og vi kan derfor følge vår personlige smak hva dette angår. Paulus oppfordrer imidlertid kristne kvinner til å ha en «sømmelig kledning», og de fleste kvinner som er Jehovas vitner, er eksemplariske i denne henseende. Han sier også at de bør kle seg «i tukt og ære». En slik klesdrakt er ikke overdrevent elegant og heller ikke uanstendig. Den fører ikke til at noen blir forlegne når de ser den som bærer den. Vi vet imidlertid at mange av de klær som blir brukt av verdslige kvinner i vår tid, ikke er sømmelige, for hensikten med at de går med dem, er at de skal vekke oppsikt og virke seksuelt tiltrekkende. Slike klær virker imidlertid frastøtende på mennesker som har et rent sinn.
Verdslige gutter liker også å gå med spesielle klær for at de skal bli lagt merke til. Det er vanligvis slike klær som folk forbinder med enkelte grupper av mennesker som har lave moralnormer og ringeakter loven. Men ettersom sanne kristne ikke fortsetter å ’renne med dem ut i den samme strøm av ryggesløshet’, bør de ikke kle seg slik at andre får inntrykk av at de fremdeles hører hjemme blant disse egensindige menneskene. — 1 Pet. 4: 4.
Når noen begynner å komme sammen med Jehovas vitner, tar det naturligvis en tid før de lar bibelske prinsipper lede sin tenkemåte i alle spørsmål. Til og med noen som har vært tilsluttet organisasjonen i mange år, kan kle seg upassende. At det er enkelte som kler seg slik, framgår av det faktum at Selskapet Vakttårnet nesten hver eneste uke mottar brev fra personer som er støtt over at noen som kommer på møtene, bærer stramtsittende klær eller kler seg utfordrende på andre måter. De som tar anstøt, er vanligvis ganske nye i sannheten. Men vi ønsker ikke at noen skal ta anstøt av vår opptreden, enten de nå har vært kort tid eller lang tid i sannheten. Vi mener det samme som apostelen Paulus, som skrev følgende i 1 Korintierne 10: 23, 24: «Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner; jeg har lov til alt, men ikke alt oppbygger. Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste!» Jehovas vitner kler seg stort sett sømmelig. De må imidlertid vokte seg så de ikke blir likegyldige når det gjelder disse tingene.
Selskapet Vakttårnet kommer ikke til å lage regler for slike ting. Vi har forskjellig smak, og Bibelen legger ikke slike bånd på oss at vi ikke kan følge vår personlige smak når det gjelder valg av klær. Motene varierer dessuten meget fra den ene del av verden til den andre. Det som kan være antagelig på noen steder, kan medføre fengselsstraff på andre steder. Vi må derfor ta de lokale skikker i betraktning og samtidig være påpasselig med ikke å etterligne dem som kler seg slik at deres klær i virkeligheten viser hvilke umoralske tanker de har.
Timoteus fikk det råd som vi leste, for at han skulle kunne gi den nødvendige veiledning til menigheten i Efesos. I vår tid kan det være at tilsynsmannen for en menighet mener at det vil være et uttrykk for kjærlighet å henlede enkeltes oppmerksomhet på det Bibelen sier om dette spørsmålet. Dette bør i så fall bli gjort på en vennlig måte. I de fleste tilfelle er dette imidlertid problemer som kan bli løst innen den enkelte familie. I stedet for å være overdrevent kritiske med hensyn til hva andre gjør i denne henseende, bør vi ved selv å sette det rette eksempel oppmuntre dem til å kle seg på en sømmelig måte. — Rom. 14: 13.
● Hvor gammel var Abel, Adams annen sønn, da Kain, hans bror, myrdet ham?
Bibelen sier ikke hvor gammel Abel var da han ble myrdet, men vi kan slutte oss til hva hans alder omtrent må ha vært. Ettersom Bibelen ikke sier noe om hva Adam og Eva foretok seg i tidsrommet mellom utdrivelsen av Edens hage og deres to første sønners, Kains og Abels, fødsel, er det rimelig å trekke den slutning at guttene ble født i løpet av de første årene etter at Adam og Eva hadde falt i synd. Angående de neste hendelsene som vi har kjennskap til, nemlig de som foranlediget Abels død, står det imidlertid at de fant sted «da noen tid var gått». (1 Mos. 4: 3) Hvor lang tid hadde da gått?
Adams og Evas tredje sønn ble utvilsomt født kort tid etter Abels død. Adam var da 130 år gammel. (1 Mos. 5: 3) Da Set ble født, sa Eva: «Gud har satt meg en annen sønn i Abels sted, fordi Kain slo ham i hjel.» (1 Mos. 4: 25) Det er ikke sannsynlig at Eva ville ha sagt dette hvis det hadde gått mange år mellom Abels død og Sets fødsel. Hun ønsket tydeligvis å få en sønn i stedet for den myrdede Abel, og Set må derfor ha blitt født kort tid etter Abels død. Det er derfor mulig at Abel var om lag 100 år gammel da han døde som martyr.
● Hvor gamle bør gutter eller piker være før de begynner å ha stevnemøter med noen av det motsatte kjønn? — M. Q., USA.
I betraktning av hvor stor vekt det blir lagt på dette nå i vår moderne verden, er det bare naturlig at unge mennesker er opptatt av dette spørsmålet. Men det er ikke forstandig å la dette være det som opptar en mest. Slå opp i Predikeren 12: 1 og se hva det står der om hva de unge bør være mest interessert i: «Tenk på din skaper i din ungdoms dager, før de onde dager kommer, og det lider mot de år hvorom du vil si: Jeg har ingen glede av dem.» Legg så merke til hva det står i vers 13: «Enden på det hele, etter at alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er hva hvert menneske bør gjøre.» Ja, dette er hele hensikten med livet. Ikke noe annet som vi gjør, fører til gode resultater med mindre det er det rette forhold mellom det og vår tjeneste for Gud.
Den som er ugift, har frihet til å flytte fra sted til sted og kan få tjenesteoppgaver som gifte mennesker ofte ikke kan få. De som tar opp heltidstjenesten som Jehovas vitner, har vidunderlige velsignelser i vente. De kan få anledning til å arbeide ved et av Selskapet Vakttårnets Betel-hjem eller bli spesialpionerer eller misjonærer eller kanskje områdetjenere, som besøker og tjener forskjellige menigheter. Det er meget få år igjen til enden på denne tingenes ordning, og det vil ikke bli noen ny anledning til å få del i de privilegier som nå står åpne for Guds tjenere. Det er nå vi bør benytte de anledninger vi har.
Med tiden gifter de fleste unge mennesker seg, men hvorfor skulle en følelsesmessig la seg engasjere så sterkt at en føler seg tilskyndt til å gifte seg så snart en har gått ut av skolen, eller kanskje til og med før det? Hvorfor ikke først nyte friheten og benytte seg av de anledninger en har til å utvide sin tjeneste? Når en først har bestemt seg for hvilken vei en vil følge i livet, kan en planlegge andre ting på en forstandig måte. En vil bli mye lykkeligere hvis en gjør dette. Når så den tiden kommer at en ønsker å påta seg det ansvar som følger med ekteskapet, vil en bedre være i stand til å bære det på en rett måte.
Det er godt å huske på at en ikke bør betrakte det å stadig være sammen med en av det motsatte kjønn som en form for avkobling. Det er noe som vanligvis fører til ekteskap. I enkelte land er det slik at en ung mann og hans tilkommende ikke engang får besøke hverandre før bryllupet, for alt sammen blir arrangert av foreldrene. På andre steder er foreldrene alltid med sin datter som anstand før hun er blitt gift, og det er ikke forstandig av dem som bor på slike steder, å gjøre noe som ikke regnes for anstendig i offentlighetens øyne, ved å ignorere denne skikken. På visse steder er det imidlertid mange foreldre som tillater at deres umyndige barn under visse omstendigheter får være alene sammen med en av det motsatte kjønn. Det er ikke de unge som skal bestemme hvor gamle de må være for å få lov til dette, eller om de trenger å ha med seg anstand. Ifølge Guds Ord er det familiefarens ansvar å bestemme dette, og hvis ikke han lever, er det moren som er pålagt dette ansvaret. Barn som bestreber seg på å gjøre det som er velbehagelig i Herrens øyne, ønsker ikke selv å bestemme i disse spørsmålene eller øve press på foreldrene for å få sin vilje igjennom, men de vil være forstandige og følge det råd som blir gitt i Kolossenserne 3: 20, nemlig: «I barn! vær lydige mot eders foreldre i alle ting! for dette er velbehagelig i Herren.»
Foreldrene må på sin side påta seg dette ansvaret og være villige til å ta konsekvensene av de avgjørelser de treffer. Det er ikke Selskapet Vakttårnets oppgave å lage regler som de kan rette seg etter. En kjærlig og omtenksom far eller mor vil imidlertid være påpasselig med å beskytte sitt barn mot å bli følelsesmessig bundet til noen før det har nådd den alder da det kan gifte seg.
Foreldrene viser ikke kjærlighet ved å lukke øynene for hva som foregår når deres barn i tenårene begynner å vise hengivenhet overfor en av det motsatte kjønn, for dette vekker et begjær i deres kropp som krever å bli tilfredsstilt, og altfor ofte fører dette til at de ødelegger sitt liv ved å begå umoralske handlinger. (1 Kor. 6: 9, 10, 18) Kristne foreldre viser heller ikke kjærlighet ved å tillate at deres umyndige barn har stevnemøter med og til stadighet er alene sammen med en vantro av det motsatte kjønn, selv om de unge kaller det avkobling. Å tillate dette er å lede barna inn på en vei som fører til et liv i smerte og sorg, og i mange tilfelle fører det også til at barna faller fra troen og ikke vil få oppnå liv i den nye tingenes ordning. — 5 Mos. 7: 3, 4; Neh. 13: 26, 27.
Slike ting kan ikke forsvares. Å stadig være sammen med en person av det motsatte kjønn er ikke noen lek eller en form for avkobling, men det er et avgjort skritt i retning av å påta seg et ansvar som en må bære så lenge en lever.
● Hvilke kvalifikasjoner bør en person ha for at han skal kunne bli utnevnt som bokstudiestyrer i en av Jehovas vitners menigheter? — A. S., USA.
De krav som stilles, finnes i Bibelen. Før en bror blir anbefalt som tjener av menighetens utvalg, bør utvalgets medlemmer slå opp i Bibelen og betrakte vedkommende i lys av det den sier. I 1 Timoteus, kapittel 3, versene 1 til 7, blir det redegjort for hvilke kvalifikasjoner tilsynsmannen bør ha, og fra vers 8 tales det om assisterende tjenere, som menighetsbokstudiestyrerne hører med blant.
Legg merke til hva det står: «Likeså skal menighets-tjenerne [assisterende tjenere, NW] være verdige, ikke tvetungede, ikke tilbøyelige til megen vin, ikke lystne etter ussel vinning, sådanne som har troens hemmelighet i en ren samvittighet.» Hvis, som apostelen Paulus her sier, vedkommende er ’verdig’ og har «troens hemmelighet i en ren samvittighet», vil han være en person som er samvittighetsfull i tjenesten, og som er et eksempel hva det å være åndeligsinnet angår. Det er viktig at bokstudiestyreren har slike egenskaper, for hans oppgave består blant annet i å hjelpe hver enkelt i den gruppen han har fått ansvaret for, til å bli mer åndeligsinnet.
I vers 10 fortsetter Paulus med å si: «Også disse skal først prøves; deretter skal de tjene i menigheten, om de er ulastelige.» Det er ikke forstandig å være for snar til å anbefale noen som en ikke er helt sikker på har de rette kvalifikasjoner. La ham «først prøves» før han blir utnevnt, og la ham vise at han alltid holder seg strengt til Bibelen når han treffer avgjørelser. Hvis det er tvil om hvorvidt hans verdslige arbeid gjør ham til et godt eksempel for andre, eller hvis det er andre omstendigheter som setter et spørsmålstegn ved hans kvalifikasjoner, er det ikke nødvendig å skrive til Selskapet Vakttårnet for å spørre om det går an å anbefale ham. Bare følg Bibelens råd om utelukkende å anbefale en som er ’ulastelig’. En som ikke er det, bør ikke bli anbefalt til Selskapet som en som skal vokte Guds hjord.
Det neste verset lyder: «Likeså skal kvinnene være verdige, ikke baktalende, edruelige, tro i alle ting.» Dette betyr ikke at kvinnene skulle bli utnevnt til tjenere, for i det 12. verset omtaler han de gifte tjenere som ektemenn. Denne bemerkningen i vers 11 understreker derfor simpelthen at også søstrene i menigheten bør bestrebe seg på å leve opp til disse høye bibelske kravene. Selv om søstrene ikke blir utnevnt til tjenere i menigheten, kan de bli bedt om å ivareta de oppgaver tjenere har, inntil det i menigheten er kvalifiserte menn som kan få disse oppgavene.
I versene 12 og 13 (NW) leser vi: «Assisterende tjenere bør være menn som bare har én hustru, og som styrer sine barn og sitt eget hus på en god måte. For de menn som utfører sin tjeneste på en god måte, vinner for seg selv en god stilling og stor frimodighet i sin tale i troen i forbindelse med Kristus Jesus.»
Det stilles således strenge krav til de assisterende tjenerne. Det er klart at når en bror blir anbefalt, må utvalgets medlemmer gjøre mer enn bare å se på hans rapportkort og ha en tilfeldig samtale om ham. De må treffe avgjørelsen i lys av Guds Ord. Det er en god ting å sørge for at menighetens bokstudiegrupper er passelig store, men det en i første rekke må ta hensyn til når en skal avgjøre om det skal opprettes en ny bokstudiegruppe, er ikke hvor mange som er til stede ved det bokstudiet det er tale om å dele. Det er av langt større betydning at en forvisser seg om at det finnes en bror som ifølge Bibelen er kvalifisert til å ta hånd om den nye gruppen. En bokstudiegruppe kan kanskje være større enn ønskelig en stund, men en kan gjøre god bruk av tiden ved å lære opp dem som en regner med vil bli gode tjenere, helt til de oppfyller Bibelens krav. Selv om det er en rekke faktorer som spiller inn når en skal organisere menighetens bokstudier, er det det Bibelen sier med hensyn til hvem som er kvalifisert til å være tjener, som en i første rekke må ta i betraktning.