Farsemessig rettsak mot kristne — en skam for Portugal

I SLUTTEN av juni og begynnelsen juli tiltrakk en rettssak i Lisboa seg hele Portugals oppmerksomhet. I alt 49 portugisere, Jehovas vitner og mennesker som er interessert i deres religion, ble stilt for retten. Selv om rettssalen bare kunne romme et relativt lite antall tilhørere, møtte hver dag tusenvis av mennesker fram for å overvære rettsmøtene. Aldri før hadde noe lignende forekommet i Portugal! Også i andre land fulgte en nøye med i det som foregikk, og studerte rapportene fra de utenlandske korrespondenter som var til stede i retten.

Mange portugisere mener kanskje at de vet hva som foregikk i retten. Avisene i Lisboa hadde nemlig på bare to dager vigd en spalteplass på hele fire og en halv meter til den forestående rettssaken mot Jehovas vitner. Disse avisrapportene var imidlertid meget partiske og inneholdt til og med direkte løgner. Det som ble publisert, var bare propaganda som kom fra dem som ønsket en fellende dom. Forsvarets synspunkter ble aldri offentliggjort. En avis som ble spurt om dette forhold, fortalte at en sannferdig artikkel som var blitt skrevet og allerede var satt, ikke ble trykt fordi sensuren nedla forbud mot å offentliggjøre den.

Myndighetene ble imidlertid snart klar over at selv denne negative omtale i pressen førte til at folk ble mer interessert i Jehovas vitner og deres virksomhet, og skriveriene avtok derfor betraktelig. Det er derfor relativt få mennesker som har kjennskap til hva som egentlig fant sted i retten, og nedenstående opplysninger vil uten tvil være av meget stor interesse.

Arrestasjon og fengsling

Om kvelden den 10. juni 1965 var Feijó menighet av Jehovas vitner samlet i fred og ro i et privat hjem i utkanten av Lisboa. Det var om lag 70 til stede, og de studerte Bibelen sammen, slik som det er vanlig blant Jehovas vitner. Cirka kl. 22 ble så møtet avbrutt av en gruppe soldater under ledelse av løytnant Jorge Manuel Natividade Jacob, og 49 av dem som var til stede, ble arrestert.

Selv om det ikke ble utferdiget noen anklage, ble to av forkynnerne, Arriaga Cardoso og José Fernandes Lourenço, ført til fengslet Fort Caxias, hvor de ble holdt fengslet til den 29. oktober. De ble med andre ord holdt i forvaring i fire måneder og 19 dager, og i hele to måneder ble de nektet all adgang til lesestoff, Bibelen innbefattet. Herr Cardoso og herr Lourenço ble satt i enecelle, tydeligvis i et forsøk på å bryte dem ned, og de måtte sitte der i 11 dager.

Mens de var fengslet, utarbeidet myndighetene en anklage på 416 sider. Den inneholdt hovedsakelig de spørsmål som var blitt stilt disse to fangene og de andre 47 tiltalte, og de svar som de hadde gitt. I anklagen, som ble utarbeidet av myndighetenes anklager, ble det blant annet sagt:

«Jeg erklærer alle de anklagede for i vesentlig grad å ha gjort seg skyldig i en forbrytelse mot statens sikkerhet, for å ha oppfordret til kollektiv ulydighet, noe som er omtalt og betegnet som straffbart i straffelovens paragraf 174. . . . De utgjør en politisk bevegelse, har kommet fra forskjellige land og har som sitt mål å opphisse og forderve det brede lag av folket, særlig ungdommer som er i sin beste alder, og få dem til å vise ulydighet.»

Denne anklagen på 416 sider inneholdt imidlertid ikke noen beviser for at de 49 anklagede hadde gjort seg skyldig i disse forbrytelsene. Absolutt ingen vitneprov ble tatt fram til støtte for anklagene! Anklagepunktene var bare påstander. Ikke noen som helst beviser ble lagt fram. Det som virkelig fant sted, er følgende: 49 kristne satt og studerte Bibelen sammen. De diskuterte ikke politikk. Det ble ikke lagt fram noen beviser til støtte for påstanden om at de utgjør «en politisk bevegelse». Det ble heller ikke gjort noe forsøk på å bevise at disse personene noen gang hadde forkynt offentlig om noe som helst, langt mindre at de hadde oppfordret folk til å være ulydige mot de portugisiske myndigheter eller opphisset og fordervet det brede lag av folket. Ærlige mennesker kan ikke annet enn bli slått av anklagens totale mangel på beviser. Ikke desto mindre ble saken brakt fram for retten.

Hvordan ville det gå i retten? Ville påtalemyndighetene kunne legge fram bevismateriale som viste at de tiltalte hadde gjort seg skyldig i de forbrytelser som de var blitt anklaget for å ha begått? Ville forsvarerne få full anledning til å legge fram beviser for at de tiltalte var uskyldige? Ville dommerne lytte med et fordomsfritt sinn og på den måten bli i stand til å treffe en rettferdig avgjørelse?

Rettssaken begynner og blir utsatt

Den 14. juni i år begynte så endelig rettssaken i Lisboas tinghus i Largo da Boa Hora, og Jehovas vitner fra alle deler av Portugal strømmet til byen, ikke for å blokkere rettslokalet, men for å gi sine brødre og søstre som var framstilt i retten, moralsk støtte. Politifolkene hadde aldri sett så mange mennesker der tidligere. Uforberedt som de var på at så mange skulle møte fram, var de til å begynne med nokså forvirret. En politimann ropte opphisset: «Hva skal vi gjøre med alle disse menneskene? Vi må sørge for at passasjen foran hovedinngangen er fri!» Et av Jehovas vitner som hørte hva han sa, sendte beskjeden videre, og i løpet av noen minutter var passasjen fri. Politimannen var simpelthen forbauset over hvor snare disse menneskene var til å samarbeide, og hvor fort det ble orden blant dem. Aldri før hadde en hatt en folkemengde i Lisboa som det hadde vært så lett å ha med å gjøre, noe som fikk anklagen mot de tiltalte, hvor det het at de hadde vist «ulydighet mot de lover og forordninger som har til hensikt å opprettholde ro og orden», til å virke meget malplassert.

Dagen etter kunne en i Lisboa-avisen O Seculo lese følgende: «Den som kom til Largo da Boa Hora i går, ble vitne til et forbausende syn . . . Vinduene i første og annen etasje og de mange korridorene var fulle av folk. Gården var fullpakket med mennesker. . . . Ro og orden ble hele tiden opprettholdt. . . . Det ble anslått at over 2000 mennesker var til stede, i og utenfor bygningen. Det var første gang en hadde sett så mange mennesker der. De fleste var slike som sympatiserer med de tiltalte og deres religion.»

Den første dagen varte imidlertid ikke rettsforhandlingene så lenge, ettersom en av de tiltalte var blitt syk og ikke kunne være til stede. Den offentlige anklageren foreslo derfor at rettssaken skulle utsettes, og dette ble vedtatt. Det ble bestemt at rettsforhandlingene skulle begynne igjen den 23. juni.

Det første rettsmøte

Torsdag den 23. juni kl. 14.30 begynte rettsforhandlingene, og møtet ble først hevet kl. 19.30. Det var nå enda flere til stede enn forrige gang. Noen mente at det var cirka 5000 som hadde møtt fram. De fleste av disse ventet utenfor på gaten i disse fem timene og var ivrige etter å få høre noe om forhandlingene i rettslokalet.

De tre dommerne som hadde fått i oppdrag å behandle saken, var rettsformannen António de Almeida Moura og meddommerne Saudade e Silva og Bernardino de Sousa. Myndighetenes anklager var dr. Lopes de Melo, og forsvarsadvokat var dr. Vasco Almeida e Silva.

Den første av de tiltalte som ble kalt fram, var Arriaga Cardoso. Han var en av de to som var blitt holdt fengslet i over fire måneder uten at det var blitt utferdiget noen anklage mot dem.

Til å begynne med prøvde rettsformannen å gi inntrykk av at det er religionsfrihet i Portugal. «De er ikke anklaget for ulovlig samvær,» sa han til Cardoso. «De blir ikke dømt for at De tilber Jehova. Det er like lovlig å tilbe Jehova som det er å tilbe Muhammed eller Buddha. Enhvers religion blir respektert, det vil si, når den ikke overskrider de godtatte religiøse grenser. Portugals grunnlov garanterer religionsfrihet.»

Det dommeren deretter tydeligvis prøvde å vise, var imidlertid at den religionsfrihet som grunnloven garanterer, ikke gjelder slike religionssamfunn som Jehovas vitner. Lisboa-avisen Diário Popular gjenga det han sa til Cardoso: Loven garanterer ikke frihet for enhver som lager en religion og gjør det han har lyst til, i Guds navn eller noe annet navn. Han må underordne seg de mennesker som styrer på jorden. . . . Det De er anklaget for, er ulydighet, alminnelig ulydighet mot landets lover.»

Nå tok Cardoso, en 54 år gammel portugiser, opp et eksemplar av Bibelen. Han tenkte å vise at Jehovas vitner følger Bibelens befaling om å underordne seg under de jordiske «foresatte øvrigheter», og at de er lydige mot lovene i de forskjellige land overalt på jorden. (Rom. 13: 1) De er ikke ulydige mot noen regjerings lover, så lenge disse lovene ikke er i strid med Guds lover. (Ap. gj. 5: 29) Jehovas vitner er heller ikke politiske urostiftere. I samsvar med det Jesus Kristus sa, nemlig at hans etterfølgere ikke er «av verden», tar de ikke del i noen som helst form for politisk virksomhet. (Joh. 17: 16) Dommeren avbrøt imidlertid straks Cardoso. Diáro Popular forteller hva han sa:

«ʼBruk ikke Bibelen! For Dem er det Bibelen som teller, men for retten er det loven som teller. Bibelen bestemmer ikke hvordan samfunnet skal styres. Henvis ikke til den! Alle tolker den som det passer dem selv, og i samsvar med sine egne interesser. Bibelen er ikke landets grunnlov. Retten behøver ikke å godta Bibelen som den portugisiske republikks grunnlov når den blir tolket av en eller annen amerikaner.’»

Tiltalte var ikke amerikaner. Han er en portugisisk borger. Han ønsket ikke å gi uttrykk for en amerikaners synspunkter, slik som dommeren antydet, men ville redegjøre for sine egne synspunkter, basert på Bibelen. Likevel hindret dommeren ham i å avgi sin forklaring. Han ønsket ikke å høre hva Bibelen hadde å si!

Guds lov må komme først

En kan imidlertid ikke med rette sette Bibelen ut av betraktning når det gjelder spørsmål som har med lydighet overfor menneskelige lover å gjøre. Det forholder seg slik fordi menneskelige regjeringers rettferdige lover er bygd nettopp på Bibelens lover, og det er dem menneskene i første rekke er forpliktet til å adlyde. Det er en oppfatning som kjente jurister i alle tider, helt fram til vår tid, har hatt.

En slik kjent jurist, William Blackstone, uttrykte dette meget godt da han sa: Guds lov «er selvfølgelig mer bindende enn en hvilken som helst annen lov. Den er bindende over hele jorden, i alle land og til alle tider. Ingen menneskelige lover har noen gyldighet hvis de strider mot den, og de av dem som er gyldige, henter hele sin kraft og hele sin autoritet direkte eller indirekte fra denne opprinnelige lov». (Blackstone’s Commentaries on the Laws of England, Chase, New York, Baker, Voorhis & Co., 1938, sidene 5 og 6) Det er derfor ikke noe galt i å henvise til Bibelen, Guds Lovbok. Jehovas vitner kan ikke sette den ut av betraktning i sitt liv.

Dommeren kom med følgende påstand: «Vi må tilpasse den guddommelige lov til de jordiske lover. Vi må bruke sunn fornuft når vi tolker Bibelen. Noen ganger er de guddommelige lover villfarende.» Jehovas vitner er imidlertid ikke enige i at Guds lover noen ganger er «villfarende», det vil si i strid med sannheten, feilaktige. De tror på Gud og på hans Ord, og av hele sitt hjerte og med all sin styrke og kraft går de inn for å leve i samsvar med Bibelen. Er det galt? Er det umoralsk eller ukristent å la Guds lov komme foran menneskenes lov når de er i strid med hverandre?

Apostlene i den første kristne tid mente ikke det. Da Peter og de andre apostlene sto anklaget for en jødisk domstol og fikk ordre om å slutte med sin forkynnervirksomhet, svarte de: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» Ja, Gud hadde gitt apostlene i oppdrag å forkynne, og de var fast besluttet på å fortsette å adlyde Gud uansett hva menneskene sa eller gjorde. Den bibelske beretning sier således videre: «Og de fortsatte hver dag i templet og fra hus til hus uten opphold å lære og kunngjøre det gode budskap.» — Ap. gj. 5: 27—29, 42, NW.

Det er ikke bare Jehovas vitner som i vår tid svarer på lignende måte. I en portugisisk bok av A. Amaral med tittelen «Vår guddommelige historie» som nylig har kommet ut, og som er godkjent av den romersk-katolske kirke, blir følgende spørsmål stilt på side 230: «Når bør vi ikke adlyde myndighetene?» Og på det blir det svart: «Vi bør ikke adlyde myndighetene når de befaler oss å gjøre noe som er i strid med Guds vilje. (Ap. gj. 5, 29; Matt. 10, 37)» Hvis derfor Jehovas vitner blir anklaget for å ha gjort seg skyldig i noe ulovlig når de forkynner dette bibelske syn på spørsmålet, bør også alle katolikker i Portugal bli stilt for retten, anklaget for det samme. Ikke noe av det Jehovas vitner har publisert, har vært tydeligere formulert enn dette katolske syn, som er basert på Bibelen. Når Jehovas vitner i Portugal blir utsatt for forfølgelse fra myndighetenes side på dette grunnlag nå, hva vil så framtiden bringe for katolikkene?

At det portugisiske folk i sin alminnelighet er enig i at en i første rekke bør adlyde Gud, framgår av et motto de har, som sier: «Gud, landet og familien.» Gud blir med rette nevnt først. Når verdslige myndigheter ikke anerkjenner dette og Guds rettferdige lover blir spottet og ignorert, slik som tilfellet var i Nazi-Tyskland, blir resultatet at det blir begått fryktelige forbrytelser både mot Gud og menneskeheten.

Fordomsfulle dommere

Allerede i begynnelsen av rettssaken framgikk det tydelig at dommerne ikke var interessert i å høre de tiltaltes forklaring. De var ikke interessert i å få trukket fram kjensgjerninger som ville gjøre det mulig for dem å treffe en rettferdig avgjørelse, for de avbrøt gang på gang de tiltalte og hindret dem i å avgi sin forklaring. Det var tydelig at de allerede hadde fattet sin beslutning. De hadde tydeligvis bestemt seg for hvilken dom de skulle felle, allerede før rettsforhandlingene begynte! En slik urettferdig framgangsmåte er en skam for Portugal!

At dommerne var fordomsfullt innstilt overfor Jehovas vitner, framgikk tydelig under rettsforhandlingene, som varte i tre dager. Ikke engang de vedtatte regler for behandling av rettssaker ble fulgt. Rettssaken var, som en portugisisk sakfører uttrykte det, «en parodi, en skandale, en skremmende demonstrasjon av hvor dypt portugisisk domspraksis har sunket». En annen sakfører i Lisboa kalte hele saken «en skam».

I stedet for å opptre slik som det sømmer seg for dommere ved en høyere domstol, opptrådte dommerne som om de skulle være forhørere og anklagere, og de spottet de tiltalte og deres tro. Det hendte ofte at en dommer som stilte en av de tiltalte spørsmål, ble misfornøyd med svaret og avbrøt den tiltalte, slik at han ikke fikk sagt mer. Forsvarsadvokaten ble flere ganger nødt til å gripe inn og på det kraftigste protestere mot den upassende måten dommerne talte på. Han minnet dem om at det ikke var deres oppgave å komme med anklager, men at de på grunnlag av de framlagte beviser skulle dømme om de tiltalte var skyldige eller ikke.

Da den 54 år gamle Afonso Costa Mendes, som var en av de tiltalte, sto foran vitneskranken ved slutten av den første dagen, mistet dommer Bernardino de Sousa selvbeherskelsen og slynget ut en rekke påstander som det var fryktelig å høre på. I et forsøk på å vise at Jehovas vitners forkynnervirksomhet vekker fiendskap, fortalte han at en mann hadde sagt til ham: «Jeg skulle ha likt å gi det vitnet som ringte på hos meg, et spark i magen.» Dommeren påsto at Jehovas vitners religion forårsaker voldshandlinger, og at den splitter familiene og setter familiemedlemmene opp imot hverandre. Forsvarsadvokaten forsøkte å protestere mot disse anklagene, men han ble avbrutt ved at den neste av de tiltalte ble kalt fram av dommeren.

Forhøret av dette vitnet viste imidlertid at den fordomsfulle dommeren tok feil. Forsvarsadvokaten spurte:

«Er De gift?»

«Ja.»

«Er Deres mann et av Jehovas vitner?»

«Nei.»

«Hvordan er forholdet mellom Dem og Deres mann?»

«Siden jeg ble et av Jehovas vitner, har jeg forsøkt å være en god, kristen hustru, og det har bidratt til å gjøre vårt ekteskap lykkelig.»

Sakføreren vendte seg deretter til dommeren og gjorde oppmerksom på at dette motbeviste den ugrunnede anklage som han nettopp hadde rettet mot Jehovas vitner.

Da den neste av de tiltalte var kalt fram til vitneskranken, spurte dommeren ham om han hadde vært stilt for retten tidligere.

«Ja,» svarte tiltalte.

«Tiltalt for hva?» spurte dommeren.

«Voldtekt.»

Dommeren bet straks merke i dette. «Se hva slags religion Jehovas vitner har!» utbrøt han.

Forsvarsadvokaten spurte så tiltalte om han var et av Jehovas vitner den gangen han krenket piken.

«Å, nei!» svarte han. «Hvis jeg hadde vært det, ville jeg aldri ha gjort noe slikt. Den gang var jeg katolikk.»

På rettssakens andre dag gjorde dommerne alt de kunne for å rakke ned på de tiltalte og hevdet at deres lære kom fra Amerika. Vitnene viste imidlertid at det ikke var sant, og de viste at de hadde støtte for sin tro i den portugisiske bibel. Men da de begynte å sitere forskjellige skriftsteder, avbrøt dommerne og begynte å snakke om noe annet, og en av dem ropte ut i rettssalen: «Er det meningen å gjøre dette stedet til en Rikets sal? Vi er bare interessert i å drøfte juridiske spørsmål her!»

Da Armando Monteiro, som var innkalt som vitne av forsvaret, på en virkningsfull måte forklarte hvilken nøytral holdning Jehovas vitner i Portugal inntar, ble en av dommerne meget misfornøyd. Han sa at ikke noe av dette interesserte retten, og han ville ikke la Monteiro fortsette med sitt vitneprov. Forsvarsadvokaten protesterte mot dommerens egenmektige opptreden. Det ble så et ordskifte. Resultatet av dette rettsmøtet ble at forsvaret ikke fikk tillatelse til å innkalle flere vitner i retten, men utelukkende såkalte «declarantes». Deres vitneprov kan i henhold til loven stanses når som helst, og forsvarsadvokaten kan bare stille dem spørsmål gjennom dommeren. Dommerne forsøkte på denne måten å «sette munnkurv på» forsvaret.

Trass i vitnenes utsagn om at de tiltalte utvilsomt var lovlydige portugisiske borgere, var dommerne fortsatt forherdet og fordomsfulle. Da forsvarsadvokaten den andre dagen gjorde en dommer oppmerksom på at en av hans uttalelser var i strid med en uttalelse han hadde kommet med tidligere, sa dommeren til ham i en nedsettende tone: ’De er gammel og bør sørge for å høre bedre etter.’ En forespørsel om hvorvidt det kunne føres en protokoll over rettsforhandlingene, ble avvist. Det var tydelig at en ikke ønsket at det som foregikk i rettssalen, skulle bli kjent for offentligheten. Hvorfor ikke?

Nei, for hvis ærlige mennesker fikk undersøke bevisene, ville de bli forferdet over den urettferdige behandling som vitnene fikk i denne saken. Ingen fordomsfrie mennesker kan forstå hvordan dommerne på grunnlag av de framlagte beviser kunne treffe en slik avgjørelse som de gjorde. Det er ikke noe rart at det ikke var tillatt å føre protokoll over rettsforhandlingene!

Domfellelse av uskyldige mennesker

Den offentlige anklager kalte ikke fram et eneste vitne i de tre dagene rettssaken varte. Han gjorde heller ikke noe forsøk på å kryssforhøre noen av de tiltalte eller noen av dem som var innkalt som vitner av forsvaret. Han kom ikke med noen innsigelser. Han kom i det hele tatt ikke med noen argumenter! Under hele rettssaken ble det ikke nevnt et eneste punkt som skulle bevise at Jehovas vitner var skyldige i de forbrytelser som de var anklaget for! Nei, den offentlige anklager sa omtrent ikke et ord!

Hvor rettsstridig denne rettergangen var, og hvor urettferdige domsavsigelsene var, framgår tydelig av det som står i paragraf 359 i den portugisiske lov om rettergangsmåten i straffesaker, nummer 3, angående forberedelsene av anklagen mot tiltalte:

«[Anklagen bør inneholde:] ’En tydelig og nøyaktig beretning om de gjerninger som utgjør den påståtte overtredelse, og hvis mulig, om tid og sted for gjerningene, grunnen til at de ble gjort, i hvilken utstrekning tiltalte tok del i dem, og om de omstendigheter som ble ledsaget eller etterfulgt av overtredelsen, og som kunne virke i skjerpende eller formildende retning.’»

Det eneste som det i den 416 siders anklagen og under selve rettsforhandlingene ble lagt fram beviser for at de tiltalte hadde gjort, var at de hadde kommet sammen for å studere Bibelen i et bestemt hjem på et bestemt sted. Det ble ikke lagt fram noen beviser for at de hadde forkynt for andre, og det ble slett ikke sagt hva de hadde forkynt. Det ble ikke engang slått fast hva som ble sagt på dette møtet! Den portugisiske lovs krav om at det skulle gis en «nøyaktig beretning om de gjerninger som utgjør den påståtte overtredelse» og om «tid og sted for gjerningene», ble tydeligvis ikke oppfylt! Det er ikke noe å undres over at portugisiske jurister kalte rettssaken en «parodi», «en komedie» og «justismord».

Omtrent alle tre dagene, 23. juni, 30. juni og 7. juli, gikk med til avhøringen av de tiltalte og vitner og «declarantes» som var innkalt av forsvaret. I sitt avsluttende innlegg den siste dagen viste forsvareren at de tiltalte ikke hadde begått noen forbrytelse. Nei, de er kristne mennesker som tar del i det samme arbeid som Jesus og hans etterfølgere i det første århundre. Han gjorde retten ettertrykkelig oppmerksom på at det absolutt ikke var blitt lagt fram noen beviser for at de «utgjør en politisk bevegelse», «har som sitt mål å opphisse og forderve det brede lag av folket» og oppfordrer til ulydighet mot de lover og forordninger som har til hensikt å opprettholde ro og orden. Nå var det anklagerens tur til å komme med sitt innlegg. Han reiste seg, men, til de flestes store overraskelse sa han bare: «Jeg ber om at det må bli vist rettferdighet.»

Det var imidlertid tydelig at det ikke ble vist rettferdighet. Rettssaken var i sannhet en parodi! To dager senere ble samtlige av de 49 tiltalte idømt fengselsstraffer. Dommen er nå appellert til Portugals høyesterett.

Deres lære er ikke undergravende

I den senere tid, da Portugal stadig har skjerpet sine militære tiltak i Afrika, er det at enkelte unge menn av samvittighetsgrunner nekter å bære våpen og drepe sine medmennesker, blitt brukt som et argument til støtte for den påstand at Jehovas vitner driver undergravningsvirksomhet og opphisser folk til å bryte loven. En slik anklage var imidlertid ikke berettiget i denne rettssaken. Bare én av de 49 tiltalte hadde nektet å utføre militærtjeneste. Trettifem av dem var kvinner! Ingen av dem hadde noen gang oppfordret andre til å nekte å bære våpen.

Forsvareren la fram beviser for at Jehovas vitner ikke råder eller oppfordrer noen til å bryte et lands lover eller forordninger. Nei, deres publikasjoner forklarer at det er galt av en person å oppfordre en annen til å nekte å utføre militærtjeneste, hilse flagget eller gjøre noe annet som myndighetene forlanger. På rettssakens andre dag fikk et av de vitnene som var innkalt av forsvaret, Jose Maria Lanca, anledning til å vise dette ved å lese et utdrag av Jehovas vitners offisielle organ, Vakttårnet, for retten. Han leste det som sto på sidene 566 og 567 i Vakttårnet for 15. desember 1957:

«Ved Jehova Guds visdom unnlater derfor hans inspirerte hellige skrifter å gi noen direkte råd. Hans skrifter framsetter bare de teokratiske prinsipper som bør lede de kristne, og overlater deretter til den innvigde kristne . . . å bevare sin ulastelighet overfor Gud. Bortsett fra å forklare hva som er de sanne bibelske kristne prinsipper i Guds Ord, er det ingen individuell kristen eller gruppe av kristne som har noe guddommelig oppdrag om eller noe ansvar for å instruere en annen kristen direkte om hva han skal gjøre i denne saken. Hver og én må selv avgjøre hvilket standpunkt han skal ta.»

I «Gud er sanndru», Jehovas vitners mest utbredte hjelpemiddel til bibelstudium, sies det også klart og tydelig på side 238: «Det menneske som gjerne vil hilse landets flagg eller slutte seg til landets væpnede styrker, har rett til å gjøre det, og Jehovas vitner mener at det ikke er riktig av dem å motsette seg det som et slikt menneske gjør, eller å fordømme ham for det. De prøver ikke å omvende hele verden til å nekte å hilse flagget eller nekte å bære våpen.»

Hvis noen av de 49 tiltalte hadde gjort det som de var anklaget for, nemlig oppfordret andre til å være ulydige mot myndighetenes lover og forordninger når det gjelder å bære våpen og hilse flagget, ville de følgelig også ha handlet i strid med det de har lært i Jehovas vitners kristne menighet. Det er derfor ikke noe å undres over at det ikke var mulig å legge fram beviser i retten for at de tiltalte var skyldige i de forbrytelser som de var anklaget for!

Myndighetene i Portugal kan være forvisset om at Jehovas vitner aldri vil ta del i noen form for undergravningsvirksomhet, for Jehovas vitner følger en kristen handlemåte og inntar en fullstendig nøytral holdning overfor verdslige styremakter. Dette ble kraftig understreket i retten, trass i at dommerne gjorde det ene forsøket etter det andre på å hindre vitnene i å komme med sine vitneprov. Ettersom det ikke ble ført noen rettsprotokoll, og ettersom grunnene til at Jehovas vitner inntar en slik nøytral holdning, ikke ble gjort kjent for offentligheten i Portugal, er det bare på sin plass at det her blir gitt en kortfattet redegjørelse for de kjensgjerninger som ble fortiet.

Hvorfor de inntar en nøytral holdning

Som de tiltalte flere ganger har forklart andre, framholdt Jesus og hans disipler prinsipper som den enkelte kristne skulle la seg lede av i sitt forhold til verdslige styremakter. Jesus inntok for eksempel et nøytralt standpunkt til de politiske uoverensstemmelser som gjorde seg gjeldende mellom romerne og visse nasjonalistiske jøder. Han tok ikke parti for noen av partene, og da noen spurte ham om det var riktig å betale skatt, svarte han: «Vis meg en penning! Hvis bilde og påskrift har den?» «De svarte: Keiserens. Da sa han til dem: Så gi da keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» — Luk. 20: 24, 25.

Jesus mente tydeligvis at skatt var noe som de verdslige styremakter (representert ved keiseren) hadde krav på, og Jehovas vitner betaler sin skatt uten å klage. Men hva med det som er Guds? Hva er det Gud har krav på? Alle ærlige mennesker vil selvfølgelig være enige i at det ikke er noen mennesker eller noen verdslige styremakter som har gitt de kristne livet. Livet er en gave fra Gud! De tiltalte spør derfor: Er det ikke da også rimelig at en kristen vil bestemme seg for ene og alene å tilbe Gud og vie sitt liv til tjenesten for ham, ja, å gi sitt liv til Gud? Hvis en kristen ofrer sitt liv i de militære konflikter mellom politiske styremakter, hvilket liv vil han da ha tilbake som han kan gi Gud?

Det ble vist i retten at blant Jehovas vitner i alle land er det den enkelte som må avgjøre om han vil bære våpen eller ikke. Han tar ikke sitt standpunkt på grunnlag av en direkte oppfordring fra Jehovas vitners organisasjon. Enkeltpersoner i andre religiøse organisasjoner har inntatt en lignende holdning, og som et framstående eksempel kan en nevne katolikken Franz Jägerstätter. Under den annen verdenskrig nektet denne unge mannen å kjempe i Hitlers væpnede styrker, og han ble halshogd på grunn av sin modige beslutning. Noen katolikker betrakter ham som en helgen fordi han hadde en slik sterk religiøs overbevisning.

Hvordan forholder det seg så med portugisiske katolikker som av samvittighetsgrunner nekter å gå i krig og drepe sine medmennesker? Det har alltid vært noen som har ment at de bibelske uttalelsene: «Du skal ikke slå i hjel» og: «Du skal elske din neste som deg selv» betyr at det er galt å drepe. (2 Mos. 20: 13; Matt. 22: 39) Kommer politiet til å foreta razziaer i katolske menigheter i Portugal og arrestere samtlige av deres medlemmer fordi noen få katolske menn med en sterk religiøs overbevisning er imot krig? Kommer gamle menn og kvinner med små barn til å bli ført for retten, dømt og kastet i fengsel fordi noen i deres menighet nekter å utføre militærtjeneste? Det er det som skjer med Jehovas vitner! Mennesker av andre religionssamfunn er kanskje de neste som vil bli utsatt for en slik behandling. Synes du dette er riktig?

Ambassadører for Guds rike

Jehovas vitner bestreber seg helhjertet på å etterligne det eksempel som ble satt av Jesus Kristus og hans etterfølgere i det første århundre. Det ble framholdt i retten at disse kristne vitnene ifølge Bibelen er ambassadører for Guds himmelske regjering. «Vi er derfor ambassadører som er stedfortredere for Kristus,» forklarte Paulus. Senere, da han satt i fengsel i Roma, omtalte han seg selv som «en ambassadør i lenker». — 2 Kor. 5: 20; Ef. 6: 20, NW.

En ambassadør er forpliktet til ikke å ta del i den politiske virksomhet som blir drevet av det landet han tjener i. Det ble gjort forsøk på å forklare retten at det også forholder seg slik med en kristen ambassadør. Som en sann kristen kan han ikke ta del i en annen regjerings politiske virksomhet eller kriger. Han kan heller ikke utføre et eller annet arbeid for staten i stedet for militærtjeneste.

Jehovas vitner inntar et slikt standpunkt på grunnlag av Jesu Kristi ord. Da Jesus forklarte sine disipler prinsippet om å holde seg atskilt fra verden, sa han til dem: «Dette byder jeg eder at I skal elske hverandre. Når verden hater eder, da skal I vite at den har hatet meg før eder. Var I av verden, da ville verden elske sitt eget; men fordi I ikke er av verden, men jeg har utvalgt eder av verden, derfor hater verden eder.» Jesu disipler skulle altså holde seg atskilt fra verden. Jehovas vitner i Portugal forsøker bare å følge deres eksempel. — Joh. 15: 17—19; Jak. 4: 4; 1 Joh. 2: 15—17.

Vil myndighetene i Portugal la kristne mennesker i vår tid følge i Jesu og hans disiplers fotspor? Eller vil de stride mot Gud ved å fortsette å forfølge Jehovas vitner? De gjør vel i å følge det forstandige råd som lovlæreren Gamaliel kom med i det første århundre: «Hold eder fra disse menn og la dem være i fred! for er dette råd eller dette verk av mennesker, da skal det gå til grunne, men er det av Gud, vil I ikke kunne ødelegge dem. Vokt eder at I ikke må finnes stridende mot Gud!» — Ap. gj. 5: 38, 39.

De legger samme kjærlighet for dagen som Kristus

Retten ble også gjort oppmerksom på at en annen grunn til at de tiltalte inntar en nøytral holdning, er at de bestreber seg på å legge samme kjærlighet for dagen som Kristus. Jesus Kristus sa til sine etterfølgere: «I skal elske hverandre; liksom jeg har elsket eder . . . Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» (Joh. 13: 34, 35) Jesu kjærlighet omfatter ikke bare mennesker av en spesiell nasjonalitet, for eksempel tyskere, franskmenn, portugisere, japanere eller amerikanere. Han elsker alle mennesker som har en rettferdig innstilling, uansett hvor de ble født, eller hvilken nasjonalitet de er av.

I betraktning av dette kan en spørre: Hvis Kristus hadde vært her på jorden i vår tid, hvilken hær ville han da ha sluttet seg til? Ville han ha kjempet mot og drept mennesker som tilhørte en annen rase eller nasjon? Hva nå enn den portugisiske retten måtte mene, tror ikke disse vitnene for Jehova at Jesus ville løfte et gevær og skyte en som tilhørte en annen rase eller nasjon, eller at han ville stikke en bajonett inn i magen på noen. De kan ikke på noen måte få noe slikt til å harmonere med det at Jesus sa til sine etterfølgere at de skulle elske hverandre. De spør derfor: Hvordan kan en sann kristen være med på noe som vil medføre at han må dra ut på slagmarken og drepe sine kristne brødre i et annet land?

Jehovas vitner adlyder lovene i det land de bor i, men når landets lover er direkte i strid med Guds Ords rettferdige prinsipper, inntar disse vitnene det samme standpunkt som apostlene: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» Som vi har sett, mener også den romersk-katolske kirke i Portugal at dette er et kristent standpunkt. Ettersom Jehovas vitner nå blir forfulgt fordi de følger denne regelen, finnes det da noen forsikring om at ikke også andre snart kommer til å bli forfulgt fordi de følger den? — Ap. gj. 5: 29.

De første kristnes syn

Er det første gang i historien at noen inntar et slikt standpunkt? Hvilket syn hadde de første kristne på det å ta del i politikk? Tjente de i de verdslige nasjoners hærer? Hva viser pålitelige historiske kjensgjerninger?

En undersøkelse av nøyaktige historiske beretninger om de første kristne viser at de stilte seg helt nøytrale til nasjonenes politiske anliggender. Legg merke til hva som står bare i noen få lærebøker:

«Nidkjære kristne tjente ikke i de væpnede styrker og tok ikke imot politiske stillinger.» — World History, The Story of Man’s Achievements (River Forest, I11.; 1962), Habberton, Roth og Spears, side 117.

«De kristne var fremmede og pilegrimer i verden; deres borgerskap var i himmelen; det riket de så hen til, var ikke av denne verden. Den mangel på interesse for samfunnsmessige spørsmål som var en følge av dette, kom således helt fra begynnelsen av til å bli et bemerkelsesverdig trekk ved de kristne.» — Christianity and the Roman Government (London; 1925), E. G. Hardy, rektor ved Jesus College i Oxford, side 39.

Den britiske historikeren C. J. Cadoux ga en meget god karakteristikk av det kompromissløse standpunkt som de første kristne inntok, på sidene 245 og 246 i sin bok The Early Christian Attitude on War:

«De første kristne tok Jesus på ordet og oppfattet på en bokstavelig måte hans formaning om å vise mildhet og ikke øve motstand. De så på sin religion som nær forbundet med fred. De fordømte sterkt krigføring på grunn av all den blodsutgytelse som krig fører med seg. De anvendte på seg selv den profeti i Det gamle testamente som forutsa at krigsvåpen skulle omformes til jordbruksredskaper [Es. 2: 4] . . . Med muligens en eller to unntagelser var det ingen soldat før Marcus Aurelius’ tid (161—180) som sluttet seg til den kristne kirke og fortsatte å være soldat. Ennå på den tiden var det å nekte å utføre militærtjeneste vanlig praksis blant de kristne. Det at Celcus (177—180) klandret dem for dette, bekrefter at det forholdt seg slik. . . . Det at de anvendte Jesu lære i spørsmålet om militærtjeneste, var et sikkert kjennetegn på dem.»

Det er sant at de hedenske herskere ikke likte at de kristne holdt seg atskilt fra verden, for de forsto ikke Jesu Kristi lære. Det skulle imidlertid ikke være vanskelig for myndighetene i land som påberoper seg å være kristne, å forstå de kristnes standpunkt.

Det er tydelig at det ikke er første gang i historien at de kristne inntar en nøytral holdning. Jesus holdt fram de prinsipper som hans disipler skulle følge, og de første kristne fulgte dem, noe de historiske kjensgjerninger viser. Jehovas vitner i Portugal bestreber seg på å følge deres eksempel. Det eneste de ønsker, er å utøve sann kristendom. De ber de portugisiske myndigheter om å få gjøre det uten å bli hindret. Myndighetene vil ikke tape noe på å la dem få lov til det, men det vil tvert imot være til gagn for dem å opprettholde religionsfriheten i sitt land.

Hva som er blitt gjort andre steder

Over en million Jehovas vitner forkynner om Guds rike i 197 land på jorden. De forskjellige nasjoner rundt om på jorden har derfor god kjennskap til at vitnene inntar en nøytral holdning. Myndighetene i mange land er klar over at Jehovas vitner er ordentlige mennesker og en pryd for samfunnet, og har derfor på en eller annen måte truffet tiltak for at de skal fritas for militærtjeneste. Spørsmålet om hvordan Jehovas vitner bør behandles, ble for eksempel nylig drøftet i den svenske riksdagen. Hva ble resultatet?

Etter flere timers debatt ble et nytt lovforslag vedtatt. Det svenske tidsskriftet Freden kommenterte dette på lederplass i nummeret for 10. juni 1966 og sa blant annet: «I framtiden vil således Jehovas vitner, etter at hvert enkelt tilfelle er blitt undersøkt, bli fritatt for militærtjeneste ved at de simpelthen ikke vil bli innkalt i det hele tatt. Den svenske riksdag må ønskes til lykke med at den derved har løst et problem som hittil er blitt betraktet som uløselig. Sverige kan i denne henseende tjene som et eksempel for andre land.»

Hvilken handlemåte vil Portugal følge? Dette er det opp til Portugals regjering å avgjøre. Verden vil følge interessert med, men det er først og fremst overfor Gud den er ansvarlig for hvordan den behandler hans tjenere.

Et ufarlig og fredelig folk

Det vil utelukkende tjene Portugal til ære og være til beste for dette landet å behandle Jehovas vitner rettferdig. Disse kristne tjenere for Gud har over hele verden ord på seg for å være et ærlig, arbeidsomt og fredelig folk. Det er godt kjent at de ikke tar del i opptøyer, demonstrasjoner og andre former for uroligheter. De hverken drikker seg fulle, driver utukt, begår ekteskapsbrudd, stjeler eller foretar andre umoralske eller forbryterske handlinger. Som den tiltalte som tidligere hadde voldtatt en pike, sa i retten: ’Hvis jeg hadde vært et av Jehovas vitner, ville jeg aldri ha gjort noe slikt.’ Det at de nøye følger Bibelens prinsipper, har gjort dem til et rettskaffent folk, et folk som bidrar til å gjøre samfunnet bedre.

Jehovas vitner er ikke «samfunnsfiendtlige», noe de i retten ble anklaget for å være. De som i Portugal bor i nærheten av dem, har lagt merke til at de er gode naboer som er villige til å gi en håndsrekning når noen trenger det. De blir også lagt merke til på grunn av de oppriktige anstrengelser de gjør seg for å hjelpe folk til å få en bedre forståelse av Bibelen. Deres menneskevennlige arbeid har hatt en god virkning på mange menneskers livsførsel, og dette er tilfelle i Portugal, akkurat som i mange andre land over hele verden.

Det er av stor interesse å se hva den afrikanske avisen The Northern News (Ndola) har sagt om Jehovas vitners virksomhet i det sørlige Afrika: «Alt tyder på at i de områder hvor Jehovas vitner står sterkest blant afrikanerne, er det nå mindre uro enn gjennomsnittlig. De har i sannhet gått imot oppviglere, heksekunst, drukkenskap og enhver form for vold.» Det er derfor tydelig at det er imot Portugals egne interesser å forfølge slike kristne mennesker.

Forfølgelsen fortsetter

Hvorfor finner det da sted en slik forfølgelse i Portugal? Visse representanter for den katolske kirke har hovedskylden. De har spredt ondsinnet propaganda om Jehovas vitner. Sommeren 1963 hadde for eksempel den katolske presten João de Sousa en serie fjernsynprogrammer hvor han på alle måter ga en falsk framstilling av Jehovas vitner. Senere utga han en bok med lignende propaganda. Dette førte nesten øyeblikkelig til politirazziaer. Da massearrestasjonen av Jehovas vitner ble omtalt i dansk radio den 27. november i fjor, ble det pekt på det ansvar kirken har. Kommentatoren sa: «I både Portugal og Spania har Jehovas vitner lenge vært utsatt for forfølgelse fordi den katolske kirke ikke bifaller sektens arbeid.»

Ved å hisse opp offentlige tjenestemenn og sine tilhengere har de katolske geistlige fått i stand en inkvisisjon-lignende forfølgelse av Jehovas vitner. Fra den ene ende av landet til den annen og i de oversjøiske provinser har representanter for myndighetene trengt seg inn i hjem og møtelokaler, konfiskert eiendeler, arrestert Jehovas vitner og kastet dem i fengsel. Der er de blitt holdt i forvaring i dager, uker og tilmed måneder uten siktelse. I Lisboa, Luanda, Aveiro, Oporto, Setúbal, Caldas da Rainha, ja, praktisk talt i hver eneste by av noen størrelse i Portugal og dets provinser har dette funnet sted.

Denne forfølgelsen fra de portugisiske myndigheters side øker i stedet for å avta. Ja, den samme dag de 49 tiltalte ble dømt, foretok politiet razziaer i flere av Jehovas vitners hjem og beslagla deres litteratur. Noen dager senere, da flere hundre Jehovas vitner forberedte seg til å reise til et kristent stevne i Frankrike, ble 150 av dem nektet pass. Det ble ikke oppgitt noen grunn. Har Portugals myndigheter til hensikt å berøve landets innbyggere all frihet, også bevegelsesfriheten?

Dette er en farlig situasjon, for når undertrykkende myndigheter først begynner å berøve en gruppe dens frihet, er ikke veien lang til også å berøve andre mennesker deres frihet. Ja, de falske anklager som blir rettet mot Jehovas vitner, og massearrestasjonene og fengslingen av dem er et varsel om at ikke bare religionsfriheten, men også andre friheter som Portugals innbyggere setter høyt, er i fare.

Det du kan gjøre

Du har nå anledning til å gi uttrykk for din mening om denne domfellelse av uskyldige mennesker. Når dette blir skrevet, er de 49 tiltalte på frifot, for saken er innanket for en høyere domstol. Men de står alle overfor både fengselsstraff og bøter som er større enn det de kan klare å betale. Hvis slike dommer blir fullbyrdet, vil det føre til store vanskeligheter. Familier hvor ektemenn og fedre blir satt i fengsel, vil bli berøvet sitt underhold, og små barn hvis mødre blir satt i fengsel, vil bli berøvet den omsorg og det tilsyn de så sårt trenger.

De portugisiske myndigheter mener kanskje at den måte de behandler kristne i sitt land på, er et indre anliggende. Vi tror ikke at det er det, og vi er sikker på at millioner av rettskafne mennesker i Portugal og andre land verden over er dypt bekymret over det som skjer med disse oppriktige kristne i Portugal. De føler avsky for forfølgelsen av religiøse minoritetsgrupper og ønsker å protestere. Hvis du er en av dem, ber vi deg inntrengende om å skrive til de portugisiske myndigheter og gjøre kjent din mening om forholdene.

Send din protest til statsministeren:

Exmo. Sr.

Prof. Doutor António de Oliveira Salazar

Rua da Imprensa, 8

Lisboa, Portugal

Og til presidenten:

Exmo. Sr.

Contra-Almirante Américo Deus Rodrigues Tomás

Rua Almirante António Saldanha, lote 402

Lisboa, Portugal

Og til innenriksministeren:

Exmo. Sr.

Dr. Alfredo Rodrigues dos Santos Júnior

Rua General Sinel de Cordes, 11-2

Lisboa 1, Portugal

Og til justisministeren:

Exmo. Sr.

Prof. Doutor João de Matos Antunes Varela

Avenida António Augusto Aguiar, 27-4 Dt.

Lisboa 1, Portugal

Og til utenriksministeren:

Exmo. Sr.

Dr. Alberto Marciano Gorjão Franco Nogueira

Largo do Rilvas

Palácio das Necessidades

Lisboa, Portugal

Og til følgende statsråd:

Exmo. Sr.

Dr. António Jorge Martins da Mota Veiga

Rua Castilho, 71-4 Dt.

Lisboa 2, Portugal

Og til sjefen for det internasjonale politi og statens forsvar:

Exmo. Sr.

Fernando Eduardo da Silva Pais

Rua António Maria Cardoso, 8

Lisboa 2, Portugal

Og til den portugisiske ambassadør og de portugisiske konsuler i ditt land.