Øk din lykke ved å være økonomisk og vise kristen gavmildhet
DE SOM elsker Gud, har alltid gledet seg over å være med på å fremme den sanne tilbedelse. Da Jesus Kristus og hans apostler dro fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte det gode budskap om Guds rike, betraktet derfor mange mennesker det som et stort privilegium å kunne hjelpe dem materielt sett. Maria Magdalena, Johanna, Susanna og mange andre tjente dem for eksempel med glede «med det de eide». (Luk. 8: 1—3) Hele menigheten av kristne i Filippi delte sine materielle ting med apostelen Paulus. Han kunne derfor skrive til dem: «Også i Tessalonika sendte I meg både én og to ganger det jeg trengte.» På grunn av sin kristne gavmildhet ville de bli belønnet av Gud. (Fil. 4: 14—20) Det er ingen tvil om at mange som lever nå, ville ha vært meget takknemlige hvis de hadde fått en slik anledning til å bruke sine materielle ting for å fremme den sanne tilbedelse.
Det er imidlertid nettopp dette de har anledning til å gjøre. Jehovas vitner gir med glede av sin tid, sine krefter og sine penger for at også andre rettsindige mennesker skal få kjennskap til hva som er Guds vilje, slik at de kan handle i samsvar med den. (1 Tim. 4: 16) I vår tid trenger en ikke å vente i mange år for å få en slik anledning. Riket er nå opprettet. For et stort privilegium vi har som kan forkynne det gode budskap om Guds opprettede rike og fremme dette arbeidet ved å bruke våre materielle midler i den grad vi har anledning til å gjøre det!
Den rette holdning til det å gi
Ettersom Jehovas vitners menigheter ikke driver noen form for forretning, dekker de utgiftene i forbindelse med sine møtelokaler og sin virksomhet ved hjelp av frivillige bidrag. Ingen blir tvunget til å gi. Jehovas vitner er i denne henseende lik de første kristne, som Tertullianus skrev følgende om: «Selv om det er et slags skrin der, er det ikke inngangspenger som blir lagt i det, som om religion skulle være et kontraktforhold. Hver enkelt har med seg et beskjedent beløp en gang i måneden og ellers når han måtte ønske det, men bare hvis han ønsker det og er i stand til det. Det er et frivillig bidrag, så ingen blir tvunget til å gi.» (Apology, XXXIX, 5) En slik ordning er i samsvar med apostelen Paulus’ ord til de kristne i Korint: «Hver gi så som han sette seg fore i sitt hjerte, ikke med sorg eller av tvang! for Gud elsker en glad giver.» — 2 Kor. 9: 7.
Jehovas vitner gleder seg over å kunne ære Jehova med sine verdier. (Ordspr. 3: 9) De har det samme syn på det å gi frivillige bidrag som israelittene hadde på Moses’ tid. De fikk anledning til å ære Jehova ved å gi gull, sølv, kobber, ull, lin og andre ting, slik at tabernaklet kunne bli reist. De som hadde hjertelag til det, ga med glede denne «gaven til [Jehova]». Det var «en frivillig gave». (2 Mos. 35: 4—9, 20—29) Hvor mye ga de? La beretningen tale for seg selv. Moses fikk denne rapporten: «Folket bærer fram meget mer enn det trengs til det arbeid som [Jehova] har befalt å fullføre.» «Da,» heter det videre, «lot Moses rope ut i hele leiren: Ingen, hverken mann eller kvinne, skal lenger bære noe fram som gave til helligdommen! Så holdt folket opp med å bære fram gaver. Men det som var gitt, var nok til hele det arbeid som skulle fullføres, ja mer enn nok.» — 2 Mos. 36: 4—7.
Mange år senere ga kong David mange gaver til det tempel som skulle bygges av hans sønn Salomo. Ettersom David hadde sin Guds hus kjært, ga han til og med ’hva han eide’ av gull og sølv, til dette formålet. (1 Krøn. 29: 3) Israels høyt elskede konge spurte så folket som hadde kommet sammen: «Hvem er nå villig til i dag å fylle sin hånd med gaver til [Jehova]?» (1 Krøn. 29: 5) Folkets reaksjon var virkelig gledelig. Israels stammehøvdinger og høvedsmenn ga gaver, og «de som eide edelsteiner, ga dem til skatten i [Jehovas] hus». Gjorde de dette motvillig? Nei, slett ikke, for beretningen sier: «Folket gledet seg over at de ga så villig; for med udelt hjerte ga de frivillig sine gaver til [Jehova]; kong David gledet seg også storlig.» — 1 Krøn. 29: 6—9.
Vær økonomisk, slik at du kan bli i stand til å gi
Jesus Kristus sa: «Det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot.» (Ap. gj. 20: 35, NW) Jehova Guds trofaste tjenere har derfor ofte kunnet øke sin lykke ved å gi av sine materielle verdier på en riktig måte. De har imidlertid ikke alle vært velstående mennesker som har hatt store rikdommer, som har satt dem i stand til å gi rundhåndet uten først å planlegge eller uten å ofre noe. Israelittene måtte uten tvil spare for å kunne ha noe å gi til tabernaklet og templet og til dem som tjente der. Mange av de første kristne må ha funnet det nødvendig å gjøre det samme for å kunne gi når det var nødvendig. For å kunne fremme forkynnelsen av Riket må de kristne i vår tid også planlegge og spare. De må være økonomiske og handle i samsvar med bibelske prinsipper.
Det er få kristne som er rike materielt sett. Når de gir et beskjedent beløp, bør de imidlertid ikke tro at det er en ubetydelig gave. Ved en anledning betraktet Jesus de rike som la sine gaver i tempelkisten. Deretter så han en nødstilt enke som la to små mynter av liten verdi i den. Han så ikke ned på henne av den grunn. Han sa i stedet: «Sannelig sier jeg eder: Denne fattige enke har lagt mer enn alle. For alle disse la sine gaver av sin overflod; men hun la av sin fattigdom alt det hun hadde å leve av.» (Luk. 21: 1—4) Det hun gjorde, var meget rosverdig, selv om hennes gave hadde liten materiell verdi.
Mange finner i likhet med denne enken at det er mulig for dem å øke sin lykke ved å vise kristen gavmildhet, noe de kan gjøre hvis de ikke sløser med sine midler. Det at en bruker sine materielle ting på en forstandig måte, kan ofte føre til at de varer lenger. Ordspråkene 21: 20 viser at en bør gjøre forstandig bruk av sine eiendeler, for det står der: «Kostelige skatter og olje er det i den vises hus, men dåren gjør ende på det.»
Det er i samsvar med Guds vilje at et menneske gleder seg over resultatene av sitt harde arbeid. (Pred. 3: 12, 13, NW) Men hvis en sløser med det en har, kan en komme til å lide mangel. Det at Jehovas tjenere fører et kristent liv og framelsker Guds ånds frukter, for eksempel selvkontroll, gjør det mulig for dem å unngå å leve over evne, noe som kan føre til at de sløser bort penger som de kunne ønske å bruke til å fremme den kristne tjeneste. (Gal. 5: 22, 23, NW) Det sies med rette i Ordspråkene 21: 17: «Fattig blir den som elsker glade dager; den som elsker vin og olje, blir ikke rik.» Når de kristne unngår overdrivelser, er de ikke bare gudfryktige, men de er også mer økonomiske enn mange andre mennesker. Slike trofaste kristne bruker ikke alle de penger de har til overs, til atspredelser og luksus, men de legger noe til side, og det er derfor mulig for dem å gjøre det de ønsker å gjøre. De er i stand til å gi bidrag til arbeidet med å forkynne det gode budskap om Guds rike verden over.
Når de kristne ikke er late, men utfører et ærlig arbeid, følger de bibelske prinsipper, og de kan også ofte øke sin lykke ved å vise kristen gavmildhet. Predikeren 4: 5 inneholder følgende tankevekkende uttalelse: «Dåren legger hendene i fanget og tærer på sitt eget kjøtt.» For lang tid siden nedskrev kong Lemuel rosende ord om den flittige og arbeidsomme hustru. (Ordspr. 31: 10—31) Apostelen Paulus oppfordrer de kristne til å utføre et ærlig arbeid, for at de «kan ha noe å gi til den som trenger». — Ef. 4: 28.
Hvem kan få det privilegium å gi bidrag?
Da de hellige i Judea trengte hjelp, fikk de kristne i Korint som ønsket å hjelpe dem, et praktisk forslag av apostelen Paulus. Han skrev: «Men vedkommende innsamlingen til de hellige, da skal I gjøre således som jeg har ordnet det for menighetene i Galatia. På hver første dag i uken legge enhver av eder hjemme hos seg selv til side det han får lykke til, for at innsamlingen ikke skal skje først da når jeg kommer.» (1 Kor. 16: 1, 2) En slik ordning kan vise seg å være praktisk i en kristen familie som har et sterkt ønske om å gi.
For å kunne spare må en være økonomisk. En bør la seg lede av bibelske prinsipper når en bruker sine penger. En kan også treffe en bestemt ordning. Akkurat som en person eller en familie kan legge til side penger med tanke på en kritisk situasjon som kan oppstå, kan de kristne regelmessig legge til side penger som de vil gi for å støtte sann tilbedelse. Paulus hadde noe lignende i tankene da han foreslo at korintierne skulle legge noe til side i sitt hjem «hver første dag i uken». Faren, som er familiens overhode, kan treffe en slik ordning i sitt hjem, hvis han ønsker det. (Ef. 5: 21—6: 4) På den måten kan det bli mulig for de forskjellige familiemedlemmene å få være med på å gi.
Vi bør merke oss at apostelen ga disse rådene til menighetene i Galatia og til menigheten i Korint. Menighetene var glade for å kunne gi. I vår tid gir også ofte hele menigheter bidrag for å fremme Rikets arbeid. De gjør dette etter at de har utferdiget og vedtatt resolusjoner om å gi et beløp til dette formålet. Det er selvfølgelig mange enkeltpersoner som finner at de kan støtte den kristne forkynnelsesvirksomheten som pågår over hele verden, ved å gi pengegaver til dette formålet. De øker sin lykke ved å gi på en riktig måte. Selskapet Vakttårnet erkjenner alltid mottagelsen av de beløp som blir sendt inn, ved å sende et takkebrev til dem som gir pengebidrag. Enkeltpersoner eller menigheter som ønsker å gi et slikt bidrag, kan her i landet sende det til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, Inkognitogaten 28 B, Oslo 2. Hvis en bor i et annet land, kan en sende slike bidrag til Selskapets nærmeste avdelingskontor.
Ettersom de kristne er så interessert i å fremme arbeidet med å forkynne det gode budskap om Guds rike, planlegger noen å stille noen av sine penger eller alle sine penger til Selskapets disposisjon etter sin død. Det blir ikke bedt om slike gaver, men de som ønsker å gi en slik gave, kan ved å henvende seg til Selskapet få vite hvordan de skal forholde seg.
Gaver som blir mottatt av Selskapet, blir brukt til å utbre budskapet om Guds rike. Misjonærarbeidet og virksomheten i forskjellige land blir for eksempel fremmet ved hjelp av slike midler, og trykkerier, som er så nødvendige for å kunne utgi bibelsk litteratur, blir holdt i gang. (Matt. 24: 45—47) Område- og seksjonstjenere blir hjulpet til å besøke og gi åndelig hjelp til kristne menigheter over hele verden. De kristne i Filippi hjalp på lignende måte Paulus i hans tjeneste. Mange andre som i vår tid er opptatt i tjenesten som heltidsforkynnere, blir også hjulpet på samme måte. Ved at Jehovas vitner og andre som er interessert i deres arbeid, legger frivillige bidrag i en bidragsbøsse i den lokale Rikets sal, gjør de det mulig for menigheten å ha et møtelokale hvor rettenkende mennesker kan komme sammen for å høre på drøftelser av Guds Ord.
De kristne i det første århundre støttet ofte gavmildt det arbeid som Jesus og hans etterfølgere utførte for å lovprise Jehova Gud og kunngjøre hans hensikter. Det var et privilegium å gjøre det. For å kunne gjøre dette måtte disse givere være økonomiske og spare i samsvar med sunne, bibelske prinsipper. Men for en glede de fikk erfare som følge av at de ga på en riktig måte for å fremme sann tilbedelse! I dag er situasjonen akkurat den samme. Mange benytter seg av muligheten til å støtte det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet om Riket materielt ved å gjøre forstandig bruk av sine penger og eiendeler. De øker sin lykke ved å være økonomiske og vise kristen gavmildhet.