Er kristenheten Kristi rike?

1. Hva hevder kristenheten, og hva har den forsøkt å gjøre?

KRISTENHETEN har i lang tid, særlig siden omkring år 800 e. Kr., øvd stor innflytelse på verdens anliggender. Den har hevdet at landene i kristenheten er Kristi rike, og den har sendt ut misjonærer til hedenske land i et forsøk på å få makt overalt på jorden. Dens misjonærer har, enten de har visst det eller ikke, hatt del i å fremme kristenhetens politiske og økonomiske herredømme i mange av disse landene. Men har de utvidet Kristi rike når de har gjort dette? Hvis kristenheten er Kristi rike, må den forkynne den kristendom som Kristus forkynte, og følge den lære og de prinsipper som Jesus og hans apostler holdt fram. La oss undersøke om det er tilfelle.

2. Hvilke to vitner kan gi oss svaret på vårt spørsmål?

² Vi skal først ta for oss kristenhetens grunnleggende læresetninger, og deretter skal vi redegjøre for dens opprinnelse fra et historisk synspunkt, idet vi gir en kort oversikt over hvordan kristenheten har vokst fram og fått så stor innflytelse i verden. Vi vil derved legge fram vitnesbyrd fra to pålitelige vitner, nemlig Bibelen og historien.

3. Hvilken slutning vil disse to vitnene få oss til å trekke?

³ Vi vil først nevne at begge disse vitnene vil få oss til å trekke den samme slutning, nemlig at kristenheten ikke er og aldri har vært Kristi rike. Vi nevner denne slutningen allerede nå for at våre lesere lettere skal kunne forstå hvorfor vi legger fram disse historiske kjensgjerninger og hvordan de så grundig beviser at kristenheten ikke er Kristi rike, men kristendommens verste fiende og en del av den babyloniske religions store verdensrike. For det første skriver dens grunnleggende læresetninger seg fra Babylon og ikke fra Kristus, og for det annet er dens forsøk på å blande seg opp i og lede verdens politikk stikk i strid med det Kristus sa: «Mitt rike er ikke av denne verden.» Og om sine etterfølgere sa han: «De er ikke av verden, liksom jeg ikke er av verden.» — Joh. 18: 36; 17: 16.

Lærens babyloniske grunnlag

4. Når begynte de som bekjente seg til kristendommen, å skrive om treenighetslæren, og hvor alvorlig var den strid denne læren framkalte?

⁴ Bibelen er ikke besmittet av babylonisk religion, og den inneholder derfor ikke ordet «treenighet». Treenighetslæren var et av de mest fremtredende trekk i det gamle Babylons religion, som lærte om triader av guder og demoner. Men i slutten av det annet århundre etter Kristus begynte religiøse skribenter som hevdet at de var kristne, å føre inn dette ordet i sine skrifter. Dette framkalte en så alvorlig strid at Romerriket til slutt grep inn. Ettersom treenighetslæren blir betraktet som en så viktig læresetning i kristenheten, vil vi sitere det katolske verket The Catholic Encyclopedia, bind 15:

5. a) Hvor stor betydning tillegges treenighetslæren i kristenheten ifølge The Catholic Encyclopedia? b) Forklar hva treenighetslæren går ut på.

⁵ Treenighet, DEN HELLIGE. . . . I. TREENIGHETSDOGMET. — Treenigheten er den benevnelse som brukes for å betegne den kristne religions sentrale læresetning — den sannhet at det forent i guddommen er tre personer, Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd, og at disse tre personer er atskilt og forskjellige fra hverandre. Med den athanasianske trosbekjennelses ord: «Faderen er Gud, Sønnen er Gud, og den Hellige Ånd er Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud.» . . .

6. a) Finnes det i Bibelen noe ord som beskriver Gud som en treenighet? b) I hvis skrifter kan en først finne et slikt ord?

⁶ I Bibelen finnes det ikke noe enkelt ord hvorved de tre personer i Guddommen nevnes under ett. Ordet τριας (som det latinske ordet trinitas er oversatt fra) finner en først hos Theofilus fra Antiokia omkring år 180 e. Kr. Han taler om «treenigheten Gud [Faderen], hans Ord og hans visdom» («Ad Autolycum,» II, 15, P. G., Vi, 1078). Ordet kan naturligvis ha vært i bruk før hans tid. Kort tid etter forekommer det i sin latinske form trinitas hos Tertullianus («De pudicitia,» c. xxi, P. G., II, 1026). I det neste århundre er ordet i alminnelig bruk. — Side 47.

7. Når ble Konstantin keiser og Pontifex maximus, og hvilket syn hevdet han at han hadde hatt?

⁷ Det fjerde århundre kom, og Konstantin den store fikk makten. Etter at Konstantin hadde overvunnet den siste av sine motstandere, utropte det romerske senat ham til øverste Augustus og Pontifex maximus den 28. oktober i år 312 e. Kr. Det blir sagt at under Konstantins felttog mot hans motstander Maxentius viste det seg et flammende kors på himmelen under solen, og det hadde innskriften In hoc signo vinces, som betyr «ved dette tegn skal du seire». (Korset var som kjent solguden Sols symbol.) Legg merke til hvordan kristenheten etter denne tid vokste fram på et grunnlag av babyloniske læresetninger og politisk renkespill.

8, 9. Hvilke betydningsfulle begivenheter fant sted i 313 og 321 e. Kr.?

⁸ 13. januar 313 e. Kr. Konstantin utsteder som hedensk Pontifex maximus sitt berømte edikt om toleranse til gagn for dem som bekjenner seg til kristendommen, og de kan fra nå av velges til offentlige stillinger.

⁹ 321 e. Kr. Søndag, dies solis, dagen for solguden Sol, som har korset som symbol, blir gjort til en dag da det ikke skal foretas noen rettslig handling, og det blir en lovfestet plikt å overholde den.

10. Hvorfor innkalte Konstantin til et kirkemøte i Nikea, og hva viser at det ikke var et kristent møte?

¹⁰ 325 e. Kr. Konstantin er blitt enehersker over den østlige og den vestlige delen av Romerriket. Han innkaller til et kirkemøte for å få avgjort striden om τριας eller «treenigheten», som truer hans rikes enhet. Selv om Konstantin ennå ikke er døpt som kristen, fører han som hedensk Pontifex maximus forsetet på kirkemøtet. Det er bare en tredjedel eller 318 av de kristne episcopoi eller tilsynsmenn i riket som møter i Nikea i nærheten av Nicomedia. Medregnet biskopenes ledsagere er det mellom 1500 og 2000 menn til stede. Vi siterer fra boken «Babylon the Great Has Fallen!» God’s Kingdom Rules!, fra sidene 477 og 478:a

11. Hvilken strid fant sted på kirkemøtet?

¹¹ «De som forsvarte treenighetslæren, ble ledet av den unge erkediakonen Athanasios fra Alexanddria i Egypt. De som var imot den, og som ut fra Bibelen viste at Jesus Kristus var mindre enn Gud, sin Far, ble ledet av presbyteren Areios. De to partiene stred i om lag to måneder. Areios hevdet at ’Guds Sønn var en skapning, som var dannet av ingenting, at det var en tid da han ikke hadde noen tilværelse, at han hadde sin egen frie vilje til å avgjøre hva som er rett, og hva som er galt’. Han sa også: ’Var han i egentlig forstand en sønn, må han ha kommet etter Faderen, og det må ha vært en tid da han ikke var til, og derfor må han ha hatt en begynnelse.’b Da Areios reiste seg for å tale, slo en viss Nikolaus fra Myra ham i ansiktet. Senere, da Areios fortsatte å tale, stakk mange fingrene i ørene og løp ut som om de var blitt forferdet over den gamle mannens ’kjetteri’.

12. Hvilken avgjørelse ble truffet, og hvilke påbud ble kunngjort på kirkemøtet?

¹² «Pontifex maximus Konstantin traff til slutt sin avgjørelse, og den var til fordel for Athanasios’ treenighetslære. Den nikenske trosbekjennelse om ’treenigheten’ ble sendt ut og tvunget igjennom. Ettersom Areios satte seg imot dette, ble han senere på Konstantins befaling forvist til Illyria, men ble fem år senere kalt tilbake derfra. Kirkemøtet i Nikea kunngjorde en del kirkelige påbud og bestemte på hvilken søndag (dies solis) påsken skulle feires hvert år.»

13. a) Når ble Konstantin døpt som kristen? b) Hvordan betraktet det hedenske romerske senat og kristenhetens trossamfunn Konstantin, og hva klarte Konstantin å gjøre?

¹³ 337 e. Kr. Konstantin blir syk. Han blir døpt og dør i Nicomedia. Det romerske senat (som fortsatt er hedensk) plasserer ham etter hans død blant gudene. De østlige menigheter regner ham med blant helgenene. Den greske, koptiske og russiske kirke feirer den 21. mai Sankt Konstantins fest. Konstantin hadde mens han levde, klart å få i stand en sammensmeltning av den hedenske religion og kristendommen og virkelig gjort den frafalne kristendom babylonisk. Historikerne forteller hva dette førte til:

14. Hvilke følger fikk Konstantins omvendelse for kristenheten?

¹⁴ «Hva som enn kan ha ligget til grunn for Konstantins omvendelse til den kristne tro, hadde dens følger uhyre stor betydning for både riket og Kristi kirke. Den banet veien for at evangeliet uhindret kunne bli utbredt i større utstrekning enn noen gang tidligere i dets historie. Alt som hindret en i åpent å bekjenne seg til kristendommen, ble fjernet, og den ble statsreligion i riket. Selv om de fordeler denne forandringen ga den, var tallrike, begynte den snart å lide under den nære forbindelse med den verdslige makt som begunstiget den. Evangeliet ble berøvet sin enkelhet. Høytidelige skikker og seremonier ble innført. Kristendommens lærere mottok verdslige æresbevisninger og fikk lønn, og Kristi rike ble i høy grad et rike av denne verden.» — Theological Dictionary av Henderson og Buck. Se også M’Clintock og Strongs Cyclopædia, bind 2, side 488a, og Gibbons Decline and Fall of the Roman Empire, bind 1, sidene 454ff.

15. Hvordan ble kristenheten mer babylonisk etter hvert som tiden gikk?

¹⁵ Kristenhetens prester opphøyde seg selv ved å ta bestemte ord fra Bibelen og bruke dem som høytklingende titler, for eksempel det greske ordet epískopos, som bare sikter til en «tilsynsmann» i en menighet, men som er blitt til tittelen «biskop». De utvannet sannheten for å gjøre den mer tiltalende for hedningene, for å vinne flere mennesker og derved oppnå større politisk makt. Kristenheten ble derfor mer og mer babylonisk og fordervet etter hvert som tiden gikk. Våre lesere vil legge merke til hvilket babylonisk grunnlag kristenheten har, når de leser den åpenhjertige innrømmelse John Henry Newman, som pave Leo XIII i 1879 utnevnte til kardinal, kommer med i sin bok Essay on the Development of Christian Doctrine [Avhandling om utviklingen av den kristne lære], som ble utgitt i 1878:

16. Hvorfor opptok de styrende i kirken hedenske skikker i den såkalte kristne religion?

¹⁶ I tillit til kristendommens evne til å motstå besmittelse av det onde og til å omdanne selve hjelpemidlene og tilbehøret til demontilbedelsen til evangelisk bruk, og også med følelsen av at disse skikker opprinnelig hadde kommet fra primitive åpenbaringer og fra det naturlige instinkt, selv om de var blitt fordervet, og at de måtte oppfinne det de trengte, hvis de ikke brukte det de fant, og at de dessuten var i besittelse av selve forbildene som hedenskapet prøvde å være skyggen av — var de styrende i kirken fra tidlige tider beredt til, når anledningen frambød seg, å adoptere eller etterligne eller godta det almene folks ritualer og skikker så vel som den dannede klasses filosofi.

17. Hvordan forsøker kardinal Newman å rettferdiggjøre det at kirken har innført hedenske skikker?

¹⁷ Bruken av templer og innvielsen av disse til særlige helgener, og det at de ved særlige anledninger blir dekorert med greiner av trær; røkelse, lamper og lysestaker; votivgaver ved helbredelse fra sykdom; hellig vann; fristeder; helligdager og høytider, bruken av kalendere, prosesjoner, velsignelser over markene; prestedrakter, tonsuren, ekteskapsringen, det å vende seg mot øst, på et senere tidspunkt bruken av bilder, kanskje også kirkemessen og Kyrie eleison, er alt sammen av hedensk opprinnelse og helliget ved å bli tatt inn i kirken. — Sidene 355, 371, 373, utgaven av 1881.

Innblanding i politikk fører til splittelse i kristenheten

18. Hvilket syn har kristenheten alltid hatt på verdslig makt, og hvordan viser Bibelen at dette er et uriktig syn?

¹⁸ Kristenheten har alltid trodd at den har rett til å herske over andre, og at de som hersker i dens land, er konger eller herskere av guddommelig rett. En lignende tanke gjorde seg gjeldende i den kristne menighet i Korint da apostelen Paulus levde, men han ga den straks en skarp irettesettelse. Han sa: «I er alt blitt mette; I er alt blitt rike; uten oss er I blitt herrer! Ja, gid I var blitt herrer, så vi kunne herske sammen med eder!» (1 Kor. 4: 8) Kristenheten har fullstendig ignorert disse ord av apostelen Paulus, og dens historie er en eneste lang beretning om kompromisser den har inngått for å oppnå anseelse og politisk innflytelse og makt, noe som har ført til en stor, uopprettelig splittelse.

19. Hvordan fikk pavene i Roma den hedenske tittelen Pontifex maximus?

¹⁹ 378 e. Kr. Gratianus, som begynte å herske i den vestlige delen av Romerriket i år 375, da Valena, keiseren i den østlige del av riket, døde, gjør general Theodosius til keiser i den østlige del av riket. Gratianus forbyr senere hedensk tilbedelse i Roma og nekter å bære Pontifex maximus’ insignier. Damasus, den «kristne» biskop i Roma, antar tittelen med dens hedenske tilbehør og forpliktelser. Romas paver har hatt denne tittelen til denne dag.

20, 21. Vis ut fra det som skjedde i 381 og 395 e. Kr., hvordan det begynte å oppstå splittelse mellom den østlige og den vestlige del av kristenheten.

²⁰ 381 e. Kr. Det økumeniske kirkemøte i Konstantinopel blir sammenkalt, for striden om «treenigheten» raser videre. Kirkemøtet gjør Den nikenske trosbekjennelse mer fullstendig. Nectarius blir utnevnt til patriark i Konstantinopel. Kirkemøtet erklærer at biskopen i Konstantinopel kommer etter biskopen i Roma i rang.

²¹ 395 e. Kr. Theodosius (som var blitt enehersker i hele riket) dør. Hans rike blir delt. Det blir en splittelse blant biskopene i de østlige og vestlige kirker som følge av at de viser lojalitet overfor forskjellige politiske herskere, en lojalitet som for kristenheten like fra begynnelsen av har hatt større betydning enn Kristus og enheten i kirken, noe som viser at den ikke er kristen. — 1 Kor. 1: 10—13.

22. Hvordan ga pave Leo I uttrykk for den katolske kirkes politiske mål?

²² 440 e. Kr. Leo I blir pave i den romersk-katolske kirke. Han gir uttrykk for denne kirkens politiske mål når han sier: «Jeg vil atter en gang fornye herredømmet på denne jord — ikke ved å skaffe keiserne tilbake, men ved å innføre et nytt teokrati, ved å gjøre meg selv til Kristi stedfortreder i kraft av det løfte han ga Peter, hvis etterfølger jeg er — i den hensikt å gjenopprette lov, straffe forbrytelser, avskaffe kjetteri, oppmuntre begavelser, bevare freden, rydde bort splid, beskytte lærdommen. Jeg vil appellere til kjærligheten, men herske ved frykt. Hva annet enn kirken kan gjøre dette? Et teokrati vil skape en ny sivilisasjon. Ikke et diadem, men en tiara skal jeg bære, et symbol på universelt overherredømme. For dette skal barbarismen flykte vekk, og lykken atter bli gjenopprettet.» — John Lord, Beacon Lights of History, bind III, sidene 244 og 245.

23—25. Beskriv hvordan splittelsen i kristenhetens religiøse organisasjon ble større i 476, 553 og 726 e. Kr.

²³ 476 e. Kr. Splittelsen mellom den østlige og den vestlige kirke blir større i og med at pave Felix III lyser patriarken i Konstantinopel i bann.

²⁴ 553 e. Kr. Patriarken i Konstantinopel fører forsetet på det tredje alminnelige kirkemøte i Konstantinopel trass i protester fra biskopen i Roma.

²⁵ 726 e. Kr. Keiser Leo III av Konstantinopel forbyr billeddyrkelse og befaler at bildene skal ødelegges. Pave Gregor II i den vestlige del av kirken bannlyser derfor den østromerske keiser, som tilhører den østlige kirke, og det fører til at den østlige (greske) kirke blir skilt fra den vestlige (latinske) kirke.

26, 27. a) Hvordan nådde den romersk-katolske kirkes innblanding i politikken et høydepunkt i 800 e. Kr.? b) Når begynte «Det hellige romerske rike», og når endte det?

²⁶ 800 e. Kr. Den romerske kirke blander seg i den grad opp i politikken at den opphøyer seg over herskerne. Irene hersker som keiserinne i Konstantinopel. Romas pave kroner Karl (den store) til konge over frankerne. «Det hellige romerske rike» blir opprettet, og det består til år 1806. Det sies følgende i The Catholic Encyclopedia, utgaven av 1929, bind 3, side 615:

²⁷ «To dager senere (juledag år 800) fant den viktigste begivenhet i Karls liv sted. Under pontifikalmessen, som paven forrettet, mens kongen knelte i bønn foran høyalteret, som helgenene Peter og Paulus’ legemer lå under, gikk paven bort til ham, satte keiserkronen på hans hode, viste ham høytidelig ære etter den gamle skikk, hilste ham som keiser og Augustus og salvet ham, mens de romere som var der, kom med bifallsrop og gjentok tre ganger: ’Liv og seier for Carolus Augustus, den store og fredsæle keiser, kronet av Gud.’» (The Catholic Encyclopedia sier på side 774 at han derved ble «kronet som Konstantins etterfølger».)

28, 29. Hvordan ble det russiske folk ført inn i den ortodokse kirke, og opphørte hedenskapet i Russland da?

²⁸ 988 e. Kr. Vladimir den store blir døpt i den østlige kirke. Han befaler folket å kaste avgudsbildene i elven Dnepr, noe de gjør gråtende, og han tvinger folk til å la seg døpe som kristne. I The Encyclopedia Americana sies det:

²⁹ «Det russiske hedenskap opphørte ikke da det kristne evangelium begynte å bli forkynt. Det ble bevart i folkespråket, i uttrykk, i tradisjoner, i familielivet og til og med i religiøse forestillinger. Så sent som i det 18. århundre ble slanger tilbedt i noen avsidesliggende landsbyer. Eugenius Golubinsky, den betydeligste historiker i den russiske kirke, sier at russerne ble døpt i det niende århundre, men ikke kristnet.»

30. Hva var en av årsakene til korstogene, og viste de seg å være kristne?

³⁰ 1054 e. Kr. Den greske patriark Michael Cerularius blir lyst i bann av utsendinger fra pave Leo IX, etter at det er blitt forsøkt å legge de østlige kirker under den romerske pave som den som av guddommelig rett er den høyeste i den katolske kirke. Historikere hevder, at denne atskillelsen var en av årsakene til de romersk-katolske korstog, som førte til så store ødeleggelser og så redselsfulle blodsutgytelser for muhammedanere, jøder og katolikker.

31, 32. Hva førte til slutt til at det ble opprettet et patriarkat i Russland?

³¹ 1453 e. Kr. Muhammedanerne under Muhammed II inntar Konstantinopel. Patriarken i Konstantinopel får tillatelse til fortsatt å være der og utøve sitt embete. Det berører Russland religiøst sett. Det sies følgende i The Encyclopedia Americana, utgaven av 1929, bind 24, side 38b:

³² «Tanken på å opprette et russisk patriarkat var en naturlig følge av det bysantinske rikes fall og det moskovittiske Russlands vekst. Moskva ble hyllet som det tredje Roma.»

33. Når ble den russisk-ortodokse kirke fullt ut opprettet, og hvordan betraktet biskopene i den østlige del av kirken patriarkene i Russland og i Roma?

³³ 1587 e. Kr. En uavhengig russisk kirke blir opprettet. I M’Clintock og Strongs Cyclopædia sies det: «Da patriarken Jeremias av Konstantinopel i det året besøkte Russland for å skaffe seg støtte, gikk han med på å gjøre metropolitten Job av Moskva til patriark, og Russlands patriark fikk derfor etter de østlige biskopers oppfatning plassen til den skismatiske patriarken i Roma.» (Legg merke til at paven i Roma blir kalt ’skismatisk’.)

34, 35. Hvilken utvikling fant sted i den russisk-ortodokse kirke i 1696 og i 1721 e. Kr.?

³⁴ 1696 e. Kr. Peter den store blir enehersker i Russland. Han avskaffer patriarkatet og erstatter det med en fast synode, som består av prelater, og hvor tsaren eller en av hans ministre fører forsetet.

³⁵ 1721 e. Kr. Den hellige dirigerende synode blir opprettet innen den russiske kirke. Kirken blir statskirke, underlegges et departement i det russiske rikes sivilforvaltning og blir et redskap til å fremme tsarveldet.

36—38. Hvilken forandring fant sted i Hellas i 1829, 1833 og 1850 e. Kr.?

³⁶ 1829 e. Kr. Hellas blir et selvstendig kongerike.

³⁷ 1833 e. Kr. Hellas’ herskere erklærer at landets østerlandske ortodokse kirke skal være uavhengig av enhver fremmed kirkelig myndighet.

³⁸ 1850 e. Kr. Patriarken i Konstantinopel anerkjenner den greske eller hellenske kirkes uavhengige stilling.

39. Hvilken romersk-katolsk læresetning ble vedtatt i 1869—1870 e. Kr.?

³⁹ 1869—1870 e. Kr. Det første Vatikankonsil erklærer at den romerske pave er ufeilbarlig.

40—42. Redegjør for de forandringer som fant sted i Russland i tiden fra 1917 til 1945 e. Kr., og den holdning de styrende inntok overfor den russisk-ortodokse kirke.

⁴⁰ November 1917 e. Kr. Bolsjevikene kommer til makten etter at det har funnet sted to revolusjoner, bestemmer at den russiske kirke ikke lenger skal være noen statskirke, beslaglegger en del av kirkens eiendom og skjeller ut og fornærmer prester av enhver rang. Følgende slagord blir benyttet: «Religion er opium for folket.»

⁴¹ 1918 e. Kr. Moskva blir hovedstad i det nye Russland. I de år som følger, viser det seg at de iherdige forsøk på å fjerne all religion er for kostbare. Sovjetregjeringen benytter den russiske kirke til sine egne politiske formål ved å la den påvirke kirkemedlemmene i patriotisk retning. Den russisk-ortodokse kirke gir etter.

⁴² 1945 e. Kr. Et russisk-ortodokst kirkemøte blir holdt i en av Moskvas forsteder. Metropolitten Benjamin, Moskva-patriarkatets eksark for Nord-Amerika, sier at Moskva nå kan bli et «tredje Roma», et møtested for «hele kirken». I offisielle sovjetiske kretser stiller en seg velvillig til en slik tanke, for der er en stemt for en imperialistisk kirke som kan gjøre den politiske hovedstad, Moskva, til verdens viktigste religiøse senter.

43, 44. Hvilken taktikk anvendte Vatikanet i forbindelse med det annet Vatikankonsil, og i hvor stor utstrekning lyktes den?

⁴³ 1962—1965 e. Kr. Det annet økumeniske Vatikankonsil blir holdt i fire sesjoner. I den hensikt å splitte de østlige kirker sender Vatikanet sine innbydelser direkte til de enkelte kirker og ikke gjennom patriarken i Istanbul (Konstantinopel). Den russisk-ortodokse kirke sender utsendinger. Hva Vatikanets taktikk angår, sier erkebiskop Iakovos, den gresk-ortodokse primas i Amerika, ifølge New York Times for 4. november 1962, under overskriften «Iakovos kritiserer Vatikanets taktikk — Hevder at innbydelsene til Konsilet innebærer ringeakt for det ortodokse overhode»:

⁴⁴ «’Bare overfor kirken i Moskva lyktes denne taktikk for Vatikanet.’ . . . De grunner som fikk den russiske kirke til ’plutselig å forandre sitt standpunkt og ta imot innbydelsen fra pave Johannes XXIII, er uten tvil av politisk art’.»

En foruroligende utvikling

45. Vis hvordan den store splittelse i kristenheten gjorde seg gjeldende på det annet Vatikankonsil.

⁴⁵ Blant de over 200 kardinaler og biskoper som var til stede på Vatikankonsilet, var det stor uenighet i mange spørsmål om den katolske kirkes lære og virkemåte. De konservative blant dem ble ledet av den romerske kurie, kirkens sentrale og mektigste administrative apparat. De liberale utgjorde flertallet av kardinalene og biskopene. Under Konsilet ble det gjort utkast til et dekret om kirkelig enhet. Dokumentet beskjeftiget seg bare med de østlige ortodokse kirker og ignorerte de protestantiske. En del av dem som talte da dette dekretet ble behandlet, pekte ifølge New York Times på at

enhetsspørsmålet må ses i forhold til de problemer en splittet kristenhet står overfor i det 20. århundre, og ikke utelukkende i lys av tidligere århundrers teologiske verker. De [talerne] nevnte kommunismens framgang, den dobbelte trusel som materialisme og verdslighet utgjør, og de ikke-kristne religioners vekst. — New York Times for 1. desember 1962, under overskriften «Prelatene avslutter debatten om enhet med de ortodokse».

46. Hvilken utvikling vekker uro i Latin-Amerika?

⁴⁶ Det vekker for tiden uro blant katolikkene i Latin-Amerika at mange av helgenbildene i kirkene blir fjernet, selv om bildene av Maria og av Kristus på korset får bli igjen. En annen foruroligende forandring er at de får lov til å spise kjøtt på fredagene. Hva med alle de år de ba til bilder og helgener eller lot være å spise kjøtt på fredagene? Ledet kirken dem til å utøve falsk tilbedelse, og hadde ikke deres tilbedelse noen verdi for Gud?

47—49. Hvordan blir det i Britannica Book of the Year, 1965 vist at kristenheten ikke er Kristi rike?

⁴⁷ I Britannica Book of the Year, 1965, på side 706, blir det sagt følgende om den videre utvikling, som også er foruroligende for mange:

⁴⁸ Et eksempel på den vedvarende tendens til å forsøke å få i stand en ordning med kommunistiske regjeringer fikk vi i september da en avtale mellom pavestolen og den ungarske regjering ble undertegnet i Budapest. Roma gikk med på å la prestene avlegge troskapsed og utnevnte seks biskoper.

⁴⁹ [Under det annet Vatikankonsil] . . . Et utkast til erklæring om religionsfrihet ble avvist trass i at over 1000 biskoper, som ble ledet av kardinalene Albert Meyer fra Chicago, Joseph Ritter fra St. Louis og Paul Émile Léger fra Montreal, forsøkte å få satt det under avstemning.

50. Forklar hvorvidt kristenhetens grunnlag er kristent eller ikke.

⁵⁰ Den undersøkelse vi nå har foretatt hos to sannferdige og autoritative vitner, nemlig Bibelen og historien, viser hvilket grunnlag kristenheten har. Kjensgjerningene taler sitt tydelige språk. Kristenhetens grunnlag er ikke de prinsipper som ble forkynt av Jesus Kristus, Guds Sønn, som sa: «Mitt rike er ikke av denne verden.» (Joh. 18: 36) Ved å forkynne sin treenighetslære, gjøre bruk av bilder, brenne kjettere, tvangsomvende nasjoner og inngå forbindelser med politiske regjeringer, også ikke-kristne regjeringer, har kristenheten gjenspeilt den babyloniske religions og dens guds, Satan Djevelens, ånd.

51. Trenger vi å være bekymret på grunn av kristenhetens problemer?

⁵¹ Det at kristenheten blander seg opp i politikken og inngår kompromiss, vil snart straffe seg. Dens problemer blir stadig større. Hvis kristenheten virkelig var Kristi rike, ville dette riket ha kommet fullstendig til kort. Vi kan være takknemlig for at sanne kristne ikke behøver å være bekymret på grunn av den krise som kristenheten er kommet inn i, men i stedet kan være opptatt med å fortelle andre mennesker om Kristi virkelige rike, som nå hersker i himmelen og snart skal herske over hele jorden og skape fred og enhet.

52. Hvilke spørsmål vil bli besvart i neste nummer?

⁵² Vi har her bare så vidt nevnt den annen betydelige del av kristenheten, nemlig den protestantiske del, men i neste nummer av dette bladet skal vi drøfte en del spørsmål som kan ha oppstått i ditt sinn: Hvordan forholder det seg med den protestantiske del av kristenheten, som rev seg løs i det 16. århundre? Er den bygd på et nytt grunnlag? Førte den protestantiske reformasjon virkelig til en gjenopprettelse av den sanne tilbedelse?

[Fotnoter]