Sju år i fengsel i Kommunist-China — likevel sterk i troen!

SJU år er lang tid å tilbringe i enecelle. Er det noe du tror så fullt og fast på at du ville være villig til å utholde en slik ildprøve på grunn av det, når du kunne bli sloppet fri ved å inngå kompromiss? En mann som er villig til å sitte mange år i fengsel i stedet for å fraskrive seg sin tro, er sannelig en mann som er sterk i troen. Men hva kunne han gjøre for å beskjeftige tankene sine og bevare en sterk tro i løpet av disse lange og ensomme årene i en celle?

Klokken 10 om formiddagen den 30. oktober i fjor kom 34 708 mennesker til Yankee stadion i New York for å høre en som hadde sittet sju år i fengsel for sin tros skyld, fortelle sine opplevelser. Trass i at dette møtet var blitt bekjentgjort bare fire dager i forveien, kom det mennesker fra hele den nordøstlige del av De forente stater, og noen kom til og med helt fra Canada, California og Florida.

De kom for å høre på en mann som de fleste kjente bare ved navn, nemlig Stanley Ernest Jones. De kom fordi han var deres kristne bror, og fordi han nettopp var blitt løslatt fra et fengsel i Kommunist-China. De mente at det han skulle fortelle dem, ville være en kilde til åndelig styrke, en styrke som de selv vil trenge for å kunne bevare sin ulastelighet overfor Gud i den vanskelige tiden som ligger foran dem. De kom også fordi de derved fikk anledning til å vise sin inderlige kjærlighet til en av Jehovas tjenere som hadde utholdt en så langvarig prøve.

Det var klarvær og kaldt, bare litt over tre varmegrader, denne lørdag formiddag. Forsamlingen, som fylte hele den nederste og mellomste tribunen på Yankee stadion, hadde utstyrt seg med ulltepper og termosflasker for å holde varmen. Det var en meget stille og alvorlig skare av mennesker som lyttet til taleren. Hans første ord gjorde dypt inntrykk på dem:

«Brødre, etter at jeg har sittet i enecelle i sju år og ikke har kunnet snakke med noen Jehovas vitner i løpet av den tiden, er jeg litt overveldet over å se at det er så mange her, og jeg er glad for å kunne tale til dere i formiddag. Forrige gang jeg var blant så mange brødre på et stevne, var i 1946, da jeg overvar stevnet i Cleveland.»

Misjonærarbeid i Shanghai

Bror Jones fikk så forsamlingen til å føle seg hensatt til Shanghai i China, hvor han og hans partner, Harold King, ble sendt som misjonærer i 1947 etter at de var blitt uteksaminert fra Vakttårnets bibelskole Gilead. Kineserne var vennlige og reagerte positivt på forkynnelsen. Men det var borgerkrig i China på denne tiden, og ved slutten av 1949 hadde kommuniststyrkene nådd kystbyen Shanghai. En natt lå de to misjonærene i sengene sine og hørte skytingen komme nærmere og nærmere, og så ble det gradvis stille. Da de så ut neste morgen, så de kommunistiske soldater i gatene. De var bak bambusteppet!

Hundrevis av misjonærer fra andre religionssamfunn forlot China. Hva skulle så disse vitnene for Jehova gjøre? ’Ja, hva ville vi gjøre i en slik situasjon?’ tenkte tilhørerne idet de lyttet til det bror Jones videre skulle si.

«Vi var nødt til å bestemme oss for hva vi skulle gjøre. Skulle vi bli og hjelpe brødrene, eller skulle vi flykte, slik som mange av de andre utlendingene gjorde? Vi nølte ikke med å bestemme oss. Vi ville bli, for vi elsket disse brødrene. Vi visste at mange av dem var umodne, og vi følte at hvis vi reiste, ville vi være lik hyrder som rømte fra hjorden ved første tegn på fare.

«Vårt arbeid fortsatte å ha framgang, og vi hadde frihet i om lag 12 måneder. I 1951 ble vi så innkalt til politistasjonen, hvor vi fikk denne beskjeden: ’Dere må ikke gå fra hus til hus og forkynne.’ Vi kunne fortsette å forkynne i Rikets sal og lede bibelstudier med folk, men vi fikk ikke lov til å arbeide ’fra hus til hus’. Vi fortalte dette til våre kinesiske brødre, og vi ble meget glade da de svarte: ’Dette gjelder dere, som er utlendinger; det gjelder ikke oss. Vi vil fortsette i forkynnelsesarbeidet, og hvis vi kan finne noen som er interessert, kan dere kanskje undervise dem ved å lede bibelstudier med dem.’ Og det var akkurat slik vi gjorde. Så i stedet for at arbeidet avtok, fortsatte det å ha framgang på grunn av brødrenes nidkjærhet, til stor overraskelse for myndighetene.»

Vanskelighetene tiltar

Bror Jones fortalte at i 1955 kom det så mange til møtene at de leide en større Rikets sal. Men den første søndagen de forsøkte å bruke den, stanset politiet dem og sa: «Dere har en sal. Hold dere der.» Myndighetene var fast besluttet på å hindre en videre vekst.

Overalt ble folk utsatt for kommunistisk indoktrinering — på fabrikker, kontorer, skoler og sykehus, ja, også i boligblokker og på gaten. Politiske komitéer organiserte ukentlige møter for å undervise i kommunistiske doktriner. «Rektifikasjonsbevegelsen», som hadde til hensikt å korrigere folks urette tenkning og handlemåte, begynte. Den gikk ikke bare inn for å få folk til å tenke framover og forbedre sine arbeidsmetoder, men snarere for å utrydde gamle politiske synspunkter og i stedet innføre det kommunistiske systems idéer. Arbeiderne fikk beskjed om å kritisere hverandre, og også seg selv. Hvis noen tidligere hadde kommet med uttalelser som ikke var til fordel for kommuniststyret, måtte de nå åpent bekjenne det. Det ble lagt press på arbeiderne for å få dem til å avsløre andre, og disse ble så stadig plaget med forskjellige spørsmål inntil de innrømmet at de hadde sagt gale ting, og bekjente sin anger.

Men hvordan forholdt det seg med dem som påberopte seg å være kristne? Mange kirkesamfunn fikk beskjed om å bryte sine forbindelser med andre land. Noen av prestene ble fjernet fra sine stillinger, og andre ble innkalt til spesielle skoletimer, hvor de fikk lære kommunist-politikk. På denne måten ble det utviklet en «patriotisk» kirkebevegelse og organisasjon.

«Men selv om vi Jehovas vitner var midt oppe i alt dette, kunne vi ikke ta del i det. Våre brødre visste dette og holdt seg for seg selv. Som Jesus sa, er vi ’ikke av verden’, liksom han ikke var av verden. Hvis vi blir ’verdens venner’, da blir vi også ’Guds fiender’. — Joh. 17: 16; Jak. 4: 4.

«De vanskeligheter vi møtte i forkynnelsesarbeidet, tiltok derfor stadig, og de brødrene som gikk fra hus til hus, ble ofte ført til politistasjonen av medlemmene av disse politiske komitéene. I begynnelsen ble de løslatt etter et par timer, men så en dag ble tre av våre kristne søstre holdt fengslet i fire dager. Vi var spent på å se hvordan våre kinesiske brødre reagerte på dette, og vår glede var stor da de kom ut og var glade over at de var ’aktet verdige til å vanæres for det navns skyld’. (Ap. gj. 5: 41) De var fast besluttet på å fortsette å forkynne. Vi rådet dem til å være forsiktige og unngå enhver vanskelighet hvis det var mulig, men de var forvisset om at de skulle klare å utholde alle vanskeligheter de måtte bli utsatt for.

«Så ble søster Nancy Yuan anholdt mens hun gikk fra hus til hus, ført til politistasjonen og fengslet. Hun hadde fire barn, og det ene var bare ett år. Jeg henvendte meg til en sakfører og ba om hjelp, men han sa: ’Vi kan ikke gjøre noe. Hvis saken er i politiets hender, kan vi ikke gripe inn.’ Hennes mor sendte henne en bibel, men den ble sendt tilbake. Denne søsteren ble holdt fengslet i fire år før hun endelig ble ført for retten og dømt. Jeg vet ikke hva slags dom hun fikk. En annen søster, som var lærerinne, og som også hadde fire barn, ble likeledes arrestert.»

Et medfølende sukk kunne høres over hele Yankee stadion da dette ble fortalt.

Bror Jones fortalte at han hadde forsøkt å komme til det internasjonale stevnet som Jehovas vitner hadde i New York i 1958, men de kinesiske myndigheter ville ikke innvilge hans søknad om utreisetillatelse, og de oppga ikke noen grunn. Etter dette stevnet reiste en bror fra Hongkong til Shanghai for å besøke vitnene, men han fikk ikke lov til å gå i land. Brødrene kunne bare reise like forbi båten hans i en liten ferje, vinke til ham og rope en hilsen, ikke noe mer. Han var den siste broren fra utlandet som de fikk se på mange år.

Misjonærene arresteres

«En morgen da vi skulle til å spise frokost,» fortsatte han, «så bror King ut av vinduet og fikk øye på noen politimenn som kom løpende inn i lanen. Han sa: ’Jeg lurer på hvor de skal.’ Det tok ikke lang tid før vi fikk vite det, for bare et øyeblikk senere dundret de på døren vår. Da vi åpnet, rettet de revolvere mot oss i ordentlig ’gangsterstil’, ba oss om å holde hendene i været og satte håndjern på oss. Deretter ransaket de hele leiligheten, la Selskapet Vakttårnets litteratur i forskjellige vesker og tok oss med i to privatbiler til varetektsfengslet. Der ble jeg satt i en celle hvor jeg var alene hele tiden.»

Nå begynte en tid med stadige forhør for bror Jones, som sammen med Harald King var anklaget for å ha ’deltatt i reaksjonær virksomhet mot folkestyret i China’. Anklagen omfattet to spesielle punkter, nemlig 1) deres lære og forkynnervirksomhet, og 2) deres personlige uttalelser, ting de hadde sagt i samtaler med andre i løpet av de siste ni årene. Politiet hadde tydeligvis et kartotek hvor det var blitt samlet opplysninger som kunne brukes mot dem. Bror Jones fortalte om deres framgangsmåter:

«De innvendte mot at vi forkynte om Guds rike som det eneste håp. De sa at de hadde utryddet de gamle imperialistene fra China, og at landet nå var i folkets hender. Folket skulle nå forenes for å bygge opp et nytt China og en ’ny verden’. De insisterte derfor på at alle må være med på dette, og sa at ’hvis dere lærer om nøytralitet, setter dere dere opp mot myndighetene’. De sa at det ville være undergravningsvirksomhet å forkynne om Riket. Jeg vet ikke om de trodde at de ved å arrestere oss kunne hindre at Rikets budskap ble utbredt, og forpurre Guds hensikter når det gjelder å opprette Rikets styre over hele jorden, men vi vet at ingen myndigheter, uansett hvilke skritt de tar imot Guds tjenere, kan hindre Guds rike i å ta makten over hele jorden og tilintetgjøre alle sine fiender. Vi vet at den dagen da dette vil finne sted, nå er nær. Hvor latterlig er det ikke at et land som har 650 millioner innbyggere, kunne mene at 50 Jehovas vitner utgjorde en trusel, og så finne det nødvendig å gjøre noe slikt som dette!»

Det at de kommunistiske myndigheter i China inntok en slik ufornuftig holdning, vakte munterhet blant tilhørerne. Bror Jones fortsatte ved å fortelle om politiets forsøk på å få ham til å tilstå ved å si at han ville få en mildere dom hvis han gjorde det.

«Deres framgangsmåte gikk ut på å forlange en tilståelse. Jeg fortalte dem da at jeg ikke var klar over at jeg hadde gjort noe galt. Men de sa: ’Tenk på dine tidligere forbrytelser.’ Meningen var å få meg til å begynne å tenke: ’Har jeg virkelig gjort noe galt? Har jeg brutt loven?’ De tenker at fangen kanskje vil føle seg skyldig på et eller annet punkt og snakke om det, og så vil de få vite noe de ikke visste fra før. Derfor gir de ham tid til å tenke. Hvis han ikke forteller noe, forteller de kanskje noe selv. I mitt tilfelle sa de: ’Du baktalte kinesiske aviser.’ Men når og hvordan hadde jeg gjort det? Det sa de ikke. De ville at jeg skulle tenke på noe. Etter en stund måtte de så si det. De sa at jeg hadde baktalt kinesiske aviser da de meldte at amerikanske tropper benyttet seg av bakteriologisk krigføring i Korea.

«Jeg kunne nå huske at for flere år siden ble det en gang meldt at det var blitt funnet en rotte i Nord-Korea som var full av bakterier. Det ble sagt at det var et bevis for at amerikanerne hadde sloppet denne rotten ned i Nord-Korea for å spre bakterier blant folket. Da en eller annen fortalte meg det, hadde jeg antagelig sagt: ’Jeg synes det høres ut som propaganda.’ Men nå ønsket de å få meg til å innrømme at det jeg hadde sagt, var en baktalelse og en forbrytelse.

«Jeg hadde også et bibelstudium med en kvinne, og en gang like før studiet spurte hun meg om jeg noen gang hadde vært i Hongkong. Jeg fortalte henne at det hadde jeg ikke. Hun sa: ’Jeg har hørt at det skal være et meget vakkert sted. Kanskje jeg skal dra dit på ferie en gang.’ På grunn av disse få uskyldige ordene ville politiet nå ha det til at denne kvinnen var misfornøyd med livet på fastlandet og misfornøyd med regjeringen, at hun ønsket å komme seg bort, og at hun derfor var i opposisjon til regjeringen. I et fritt land ville en sannelig ikke bli fengslet for noe som vi ville si var å benytte seg av ’talefriheten’.

«De var imidlertid nødt til å ha en grunn til å arrestere våre kinesiske brødre og stanse organisasjonens virksomhet. De rettet derfor beskyldninger mot Selskapet. De sa at Selskapet Vakttårnet ikke er en religiøs organisasjon, men at det er et ’redskap for De forente staters regjering’, at Selskapets president er en ’agent for en imperialistisk makt’, og at jeg ikke ble sendt til China for å forkynne, men for å bekjempe kommunismen. Alt dette skrev de ned på et ark i form av spørsmål og svar og fylte inn noen av mine svar og noen som de ønsket at jeg skulle komme med, og så leste de det opp for meg. Jeg ville selvfølgelig ikke undertegne det. De sa til meg: ’Gå tilbake til rommet ditt og tenk over det.’ Om lag en uke senere ble jeg vekket midt på natten og ført tilbake til forhørsrommet, og så begynte de å lese fra dette arket igjen. Men jeg gjorde det helt klart at Selskapet Vakttårnet er en religiøs organisasjon som forkynner det gode budskap om Guds rike. De sendte meg tilbake til rommet mitt for at jeg skulle tenke over saken en gang til, og ga meg et ark og ba meg om å skrive ned disse tingene selv. Jeg skrev i stedet en redegjørelse som forsvarte Selskapet og vårt arbeid i Shanghai, og ga den til dem. De ble meget sinte, men de ba meg aldri mer om å undertegne dette papiret.»

Fire måneder senere fikk bror Jones beskjed om at han skulle føres til et «hyggelig hjem» i en «vakker hage» for at han skulle bli i stand til å tenke. Men hver morgen klokken fem begynte en høyttaler i nabolaget å sende ut musikk, taler og instrukser til bøndene i husene og på markene. Dette fortsatte til klokken ni om kvelden. Etter seks måneder begynte dette å gå utover bror Jones’ helse, og han var glad over å komme tilbake til det avskyelige varetektsfengslet i Shanghai. Nå begynte et år med intens «politisk opplæring», og hans «lærer» framhevet på en dyktig måte de kapitalistiske lands feil og onder og framholdt kommunismen som løsningen på menneskenes problemer. Hva tenkte så bror Jones mens alt dette pågikk?

«Når jeg hørte på dette, pleide jeg å tenke: Ja, dere ser nok feilene og svakhetene og er klar over behovet for en forandring, men dere har ikke botemidlet. Jeg kan se at dere også har deres feil. Dere begår deres egne spesielle forbrytelser, og menneskene trenger å bli befridd fra dere akkurat som fra andre. Og mens han snakket, pleide jeg å tenke på Riket som det virkelige håp. Mitt sinn ble derfor ikke påvirket av denne indoktrineringen i det hele tatt. Ettersom jeg var styrket med kunnskapen om Guds rike og var helt sikker på at det skulle komme, og ikke tvilte på det et øyeblikk, kunne jeg ikke bli påvirket, og jeg er sikker på at dere heller ikke ville ha blitt det, selv om verdslige mennesker blir det.

«Noen ganger forsøkte jeg å forkynne mens dette foregikk. Jeg hadde alltid brennende lyst til å gjøre det. Men hver gang jeg forsøkte å snakke om Bibelen, stoppet de meg med en gang. En mann sa at han var en autoritet når det gjaldt religion og Bibelen, og jeg tenkte at det ville være lettere å redegjøre for ham, og at han måtte ha litt godhet i sitt hjerte. Men han forandret seg øyeblikkelig og sa: ’Forsøk ikke å forkynne for meg!’ og ble meget sint. Jeg kunne altså ikke forkynne for disse kommunistene på disse stedene, men jeg forsøkte. Og jeg hadde alltid den tilfredsstillelse å vite at jeg fremdeles var et vitne, at jeg fremdeles forkynte eller forsøkte å gjøre det, og jeg følte meg alltid så glad etterpå. Jeg vet at dere kanskje føler det på samme måte når dere går fra hus til hus og forkynner og ingen vil høre på dere. Dere har forsøkt, og dere er vitner, uansett om noen vil høre eller ikke.»

For en kommunistisk domstol

«Etter at jeg hadde sittet to år i fengsel, og like før jeg skulle stilles for retten, fikk jeg denne beskjeden: ’Du kan ha en sakfører til å hjelpe deg, men han har ikke lov til å forsvare deg.’ De sa: ’Han kan anmode retten om å avsi en mild dom, og retten vil høre på ham.’ Først skulle jeg overvære en forberedende behandling av saken. Det var ingen tilhørere til stede, og min sakfører var ikke i rettssalen. Morgenen etter ble vi ført til rettssalen, og det var om lag 80 mennesker som satt der. Jeg ble ikke bedt om å erkjenne meg skyldig eller ikke skyldig. Jeg ble bare forhørt av dommeren. Han stilte meg slike spørsmål som disse: ’Ble du sendt til China av imperialistenes agent Nathan Knorr? Organiserte du grupper som skulle arbeide under jorden hvis deres trossamfunn skulle bli stoppet? Sendte du en liste med navn på forskjellige mennesker til Hongkong for at de skulle få tilsendt bladet Vakttårnet?’

«Jeg svarte akkurat slik som det var. Jeg var forberedt på å ta imot en hvilken som helst dom de måtte avsi. Jeg visste at saken lå i Jehova Guds hender, og derfor var jeg ikke engstelig. Jeg følte meg fri, og jeg visste at Jehova så det hele, og at utfallet ville være i samsvar med hans vilje.

«Morgenen etter ble vi ført tilbake til rettssalen, og dommeren leste opp dommen. Harold King ble dømt til fem års fengsel, og etter at han hadde sonet denne dommen, skulle han bli utvist fra landet. Jeg skulle sitte sju år i fengsel og deretter bli utvist.»

Lange år i fengsel

«Fengslet i Shanghai er meget stort. Det består av ni store fengselsbygninger, som hver har plass til minst 1000 fanger. Jeg ble slått av hvor ensformig stedet så ut. Fangene hadde ikke fangedrakter, men var iført sine egne klær, og i årenes løp hadde de lappet dem så mye at for mange fangers vedkommende var det ingenting igjen av det de opprinnelig hadde på seg. De gikk omkring i filler. Det var et sørgelig og deprimerende syn, spesielt når det var varmt og fangene marsjerte eller rettere sagt slepte seg omkring for å få mosjon. Det så ut som om de var bare skinn og bein.

«Det gikk en korridor gjennom fengslet, og ut fra korridoren var det en mengde dører av jernsprinkler som førte til cellene. Cellene lignet store skap. Det fantes ikke noe vindu eller noen åpning utenom døren. Hver celle var om lag 2,5 meter lang, 1,5 meter bred og 2,5 meter høy. En plattform av tre dekket mesteparten av gulvet, slik at det bare ble plass nok igjen til å åpne døren. Om natten måtte jeg rulle ut sengklærne mine på denne plattformen og sove der. Det var temmelig ubehagelig i begynnelsen, men etter at jeg hadde bodd i cellen en tid, vente jeg meg faktisk til det. Jeg ble kjent med hver eneste sprekk i veggen og hver eneste ujevnhet i gulvet. Jeg begynte å føle meg hjemme, og da jeg senere ble flyttet til en annen celle, følte jeg meg ikke hjemme der til å begynne med.

«Om sommeren var det meget, meget varmt der, og de første fire årene i fengslet ble jeg fryktelig plaget av veggedyr, slik at det var meget vanskelig å sove. På grunn av mangel på søvn og den prøven jeg var stilt på, begynte jeg noen ganger å føle meg svimmel og måtte få legebehandling. Men jeg kom over det. Om vinteren var det bitende kaldt. Det fantes ikke oppvarming, og jeg måtte ta mye klær på meg — akkurat som dere har måttet gjøre i formiddag. Jeg tok på meg tykt ullundertøy. Deretter tok jeg på meg fire ullgensere, en vattert vest og en vattert jakke, og likevel var jeg fortsatt kald noen ganger.»

Det største problemet — tiden

«Jeg hadde så mye tid til rådighet. Jeg spurte ansvarshavende vokter om jeg kunne få en bibel. Han ble helt forfjamset. Han ville ikke si ja, og han ville ikke si nei. Omtrent på den tiden fikk jeg besøk av en representant for den britiske regjering, og jeg spurte ham om han ville sende meg en bibel. Han gjorde det, men jeg fikk den ikke.

«Mange skriftsteder dukket opp i tankene mine, og jeg begynte å skrive dem ned. Jeg husker at jeg pleide å tenke på 1 Peter 4: 12, 13: ’Undre eder ikke over den ild som kommer over eder til prøvelse, som om det hendte eder noe underlig; men i samme monn som I har del i Kristi lidelser, skal I glede eder.’ Dette skriftstedet gjorde meg glad, for noen ganger kan en synes at det er underlig at en kommer ut for så mange vanskeligheter og bli anklaget for forskjellige ting vedrørende det gode budskap og noen ting vedrørende en selv. Disse anklagene kan undergrave ens tro. Men Bibelen ga meg trøst og sa: Ikke betrakt det som noe underlig, bare gled deg over det.

«I Åpenbaringen 2: 10 står det: ’Frykt ikke for det du skal lide! . . . djevelen skal kaste noen av eder i fengsel, . . . og I skal ha trengsel i ti dager. Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livsens krone!’ Dette skriftstedet ga meg mot. For det første forsikret det meg om at det ikke er Gud, men Djevelen som er misfornøyd med oss. Han er den som kaster Herrens folk i fengsel, og vi bør ikke frykte for noe av det han kan gjøre. Når alt kommer til alt, skal vi bare ha trengsel i ’ti dager’. Det skal med andre ord bli slutt på trengselen. Det blir slutt på alle slike ting når tiden er inne til det. Derfor må vi holde ut, og Gud vil hjelpe oss gjennom vanskelighetene.

«Jeg pleide også å tenke på 1 Peter 1: 7, hvor det sies at vår prøvde tro er kosteligere enn gull. Og i fengsel blir vår tro prøvd. Vil Gud alltid være med oss? Vil vi kunne holde ut like til enden under slike forhold? I betraktning av disse skriftstedene mente jeg at jeg kunne det. Og jeg vet at alle som befinner seg i en slik stilling som jeg gjorde, vil finne trøst og oppmuntring i disse skriftstedene.»

Dagstekst, bønn og lesning

«Da jeg hadde skrevet ned tilstrekkelig mange skriftsteder, valgte jeg ut ett hver dag til dagstekst, tok en avskrift av det og sørget for å ha det på et sted hvor jeg lett kunne se det, slik at jeg kunne tenke på det i løpet av dagen.

«På dette tidspunkt fikk jeg anledning til å motta eksemplarer av kinesiske aviser, og der fant jeg en månekalender, slik at jeg kunne finne ut når det var nymåne. På grunnlag av dette kunne jeg beregne tiden for høytiden til minne om Kristi død. Da jeg trodde at tiden var inne til at de forskjellige menighetene begynte å feire minnehøytiden, pleide jeg å sette meg ned i cellen og be til Gud, og deretter repeterte jeg i tankene alle de skriftstedene som omhandler minnehøytiden. Jeg tenkte på hvordan våre brødre nå kom sammen, og på hvordan menighetene i løpet av de neste 24 timer ville feire minnehøytiden. Dette hjalp meg til å la mine tanker dvele ved Riket og brødrene og fikk meg til å føle at jeg var blant dem, for noe av det jeg savnet aller mest, var en bror — en som jeg kunne snakke med, og som kunne gi meg litt oppmuntring ut fra Guds Ord.

«Jeg fikk også noen aviser fra min søster i England, og i disse avisene sto det noen ganger et skriftsted. En av avisene pleide å inneholde en preken som var skrevet av en prest. Jeg leste alltid hele prekenen i håp om å finne noen skriftsteder. Men det er helt forbausende hvordan denne mannen ofte kunne skrive en hel preken uten å sitere et eneste skriftsted.

«Et skriftsted som jeg fant i en avis, ga meg stor trøst i mange, mange måneder. Det var Romerne 12: 12, hvor det heter: ’Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, vedholdende i bønnen!’ Jeg syntes det passet godt til den situasjonen jeg var i. Selv om det noen ganger virket håpløst — det var ennå mange år til jeg ville bli løslatt — hadde jeg likevel et håp, nemlig håpet om Riket. Hvis jeg skulle dø, ville jeg ha håp om en oppstandelse. Jeg hadde derfor ingen grunn til å være bedrøvet. Dette skriftstedet sa: ’Vær glade i håpet.’ Jo mer jeg tenkte på dette håpet, jo lykkeligere ble jeg. Jeg følte meg styrket, og vanskelighetene forsvant. På denne måten kunne jeg være tålmodig i trengselen.

«Jeg kunne ha kommet ut før hvis jeg hadde forsøkt å behage myndighetene og gå på akkord. De sa alltid at de ville redusere straffen hvis jeg ville innrømme forskjellige ting. Men jeg skjønte at jeg ikke kunne innrømme noe som helst. Så snart du har innrømmet noe, vil de ha deg til å innrømme noe annet, helt til du til slutt taler mot dine egne brødre. Men vi kan ikke gjøre det, og derfor er det bedre ikke å innrømme noe. La dem bare bli misfornøyd. Jeg måtte stå fast og vente på befrielsen fra Jehova. Det kunne jeg gjøre hvis jeg fulgte rådet om å være ’vedholdende i bønnen’.

«Den første tiden i fengslet ba jeg inderlige bønner til Jehova Gud. Men jeg oppdaget at når en ikke blir oppmuntret av andre brødre, blir en etter hvert tilbøyelig til å synes at bønn bare er en gjentagelse og ikke har så stor virkning. En kan da ha lett for å unnlate å be. Men dette skriftstedet sa til meg: ’Vær vedholdende i bønnen, ja, fortsett å be, for dine bønner er virkningsfulle og kan styrke deg.’ Og det gjorde de. De holdt meg oppe når jeg følte meg nedtrykt.

«Jeg hadde fremdeles et stort problem med å finne ut hva jeg skulle bruke all tiden til. Jeg sto opp klokken halv seks om morgenen, og da hadde jeg hele dagen foran meg. Jeg fikk noen blad å lese i, men de inneholdt for det meste politisk stoff, så jeg leste dem ikke. Jeg bestemte meg derfor for at hvis det var mulig, ville jeg få tak i noen lærebøker som jeg kunne studere. Jeg fikk noen lærebøker i matematikk og elektroteknikk og begynte å beskjeftige meg med dem. Bibelen sier at vi skal tenke på ting som er gode, nyttige, oppbyggende og rettferdige. (Fil. 4: 8) Det er selvfølgelig åndelige ting. Men jeg fant i prinsippet at det også var godt og nyttig å studere disse bøkene. De fikk meg ikke til å tenke på noe som ikke var godt eller oppbyggende. Og selv om jeg kanskje ikke kom til å bruke den kunnskapen jeg tilegnet meg, senere, kunne jeg i det minste holde mine tanker beskjeftiget nå. Jeg gikk derfor inn for studiene og strevde for å forstå det jeg leste, og jeg oppdaget at dette ga meg god tankegymnastikk. Jeg syntes det var veldig morsomt. Ja, jeg ble så oppslukt av det og strevde slik med matematikkens og elektroteknikkens problemer at jeg ble klar over at jeg var i ferd med å forsømme mitt studium av Bibelen. Jeg vendte meg så til mine skriftsteder igjen. Noen ganger forsøkte jeg å oversette skriftstedene til kinesisk for å få litt øvelse og for ikke å forsømme Guds Ord.

«Jeg fikk lov til å motta brev hjemmefra en gang i måneden. Jeg pleide å fortelle dem hjemme hva jeg hadde fått, og så fortalte de meg hva de hadde sendt, og på denne måten kunne vi vite om alt kom fram, og hvis noe ble holdt tilbake, visste jeg det også.»

Kinesiske vitner for Jehova

Jehovas vitner over hele verden har lurt på hva som skjedde med deres kinesiske brødre og søstre etter at misjonærene ble arrestert. Bror Jones ga nå forsamlingen de opplysningene han hadde.

«Jeg visste at det var noen brødre som ble arrestert. Jeg passet alltid på å se etter dem, og en gang da jeg ble fotografert, så jeg tre av våre søstre, innbefattet den søsteren som var blitt arrestert fire år tidligere. Denne søsteren hadde sittet fire år i varetektsfengsel, og i stedet for at hun ble løslatt, som en kanskje kunne vente, ble hun stilt for retten og dømt, og hun var fremdeles i fengsel. Det var godt å se disse søstrene. Vi kunne ikke snakke med hverandre, men vi kunne i det minste smile. Jeg ble oppmuntret over å se at de var sammen, og at de kunne snakke med hverandre. På forskjellige måter fikk jeg også høre at fem andre av våre brødre var der sammen, og at de sto fast i troen og fremdeles var fylt av håp og glede, og at de var meget, meget interessert i å få vite hvordan det sto til med meg og bror King. Jeg er sikker på at disse brødrene helt fram til denne dag står fast i sannheten og bevarer sin ulastelighet.»

Forsamlingen klappet begeistret over disse oppmuntrende nyhetene, og beretningen om en annen hendelse fikk også alle sammen til å klappe. Bror Jones fortalte:

«Fra cellen min kunne jeg se ut gjennom et vindu i korridoren og ned på gårdsplassen. Jeg kunne ofte se når det kom nye fanger til fengslet, eller når noen reiste. En dag da jeg tilfeldigvis kom til å se ut av dette vinduet, fikk jeg se en fange som gikk ut med en svær koffert på skulderen. Deretter kom det en til og enda en, og jeg tenkte med meg selv: ’Jeg har sett de koffertene før; jeg kjenner dem. De tilhører Harold King.’ Og der, like bak koffertene, gikk Harold King på vei mot friheten.

«Jeg ble meget glad. Jeg begynte selvfølgelig også å tenke: ’Hva kommer til å skje med meg? Kommer de til å løslate meg tidlig?’»

De siste to årene

De kinesiske myndighetene begynte igjen å bruke psykologisk press. Først ble bror Jones overflyttet til den cellen som Harold King hadde sittet i, og som lå i en annen bygning. De begynte å vise ham oppmerksomhet og ordnet det til og med slik at han kunne snakke med en av vokterne. Men de begynte snart å blande politikk inn i samtalen, og når bror Jones ikke ville fortsette diskusjonen, stoppet de med å snakke. Men de oppmuntret ham til å tro at han snart ville bli løslatt. Da han hadde sonet seks år av dommen, ga de ham alle mulige tegn på at han ville bli løslatt. Deretter ignorerte de ham igjen, og han forsto at han kom til å være der minst et år til. Han sa:

«Jeg skjønner hva som hadde hendt. Fengselsmyndighetene hadde skrevet et brev til domstolen og sagt at de var fornøyd med min oppførsel, og at de ville anbefale at jeg ble løslatt, men domstolen ville ikke gå med på det. I de brevene jeg hadde skrevet til min familie, hadde jeg nemlig aldri kommet inn på kommunismen. Mange kinesiske fanger prøvde å behage myndighetene når de skrev. De begynte gjerne et brev på denne måten:

«’Dere vil sikkert bli glad over å høre at jeg nå forbedrer meg. Jeg er nå en tilhenger av vår store Leders, Mao Tsê-tungs, verk og lære. Jeg støtter kommunistregjeringen, og jeg ønsker å arbeide for folkets interesser.ʼ

«Alt dette skrev de før de nevnte noe om familien. Det var selvfølgelig det de lærte å gjøre på sine møter. Ja, fangene hadde god kjennskap til den kommunistiske lære, men den hadde ikke noen virkning på deres hjerte, og deres oppførsel forandret seg ikke. Jeg visste det, for jeg kunne se det hver eneste dag, og det kunne vokterne også. Vokterne likte nok at de skrev på denne måten, men noen ganger ble det for mye, og jeg hørte dem si: ’Slutt med å skrive på den måten når dere skriver brev! Dere mener det jo ikke!’ Jeg skrev aldri noe slikt. Jeg skrev alltid at jeg var takknemlig for det jeg fikk. Jeg viste respekt for myndighetene, men jeg forsøkte aldri å behage dem og vise dem overdreven ærbødighet. Jeg ble derfor nødt til å være der tiden ut.»

Til slutt, om lag tre uker før de sju årene hadde gått, tok myndighetene bror Jones med ut på fem turer, nemlig til en fabrikk, en folkekommune, en utstilling av industrivarer, et kunstsenter og et arbeiderstrøk. Han sa angående dette:

«Det jeg så, var ikke noe ualminnelig i det hele tatt. De bygger en hel del, men de har ikke gjort noe som ikke de andre landene også gjør.

«Så kom den 13. oktober 1965, den dagen jeg skulle løslates. Jeg trodde jeg skulle løslates om morgenen, men de holdt meg inne helt til klokken halv åtte om kvelden. Det betyr at de lot meg sone så å si hver eneste time av min straff på sju år, for de løslot meg bare ti og en halv time før tiden var utløpt.»

Etter at bror Jones hadde kommet ut av fengslet, ble han ført til et hotell av en politimann og deretter tatt med på en to dagers togreise til Kanton, hvor han igjen ble anbrakt på et hotell — alt dette skjedde på hans egen bekostning. Morgenen etter ble han eskortert til grensen mellom China og Hongkong. Han fortalte hva som fant sted der:

«Jeg var like ved den hvite streken. På den andre siden sto det britiske politimenn. En engelskmann kom fram til streken. Han begynte nølende å vinke, og jeg vinket noe nølende tilbake. Jeg visste ikke hvem han var. Han gikk og kom så tilbake denne gang sammen med bror Charles, som jeg gjenkjente med en gang. De britiske myndighetene sa til disse brødrene: ’Kom hit og ta imot Mr. Jones, men sett ikke en fot over den hvite streken!’ Og det gjorde de ikke.»

På den andre siden av bambusteppet

«Jeg ble ført over grensen, og jeg var overlykkelig over å være blant brødrene igjen. Det var en overveldende opplevelse etter å ha sittet så lang tid i enecelle. Jeg ble imidlertid fort temmelig bekymret, for de fortalte meg at det var noen reportere der som ønsket å snakke med meg. I alle de sju årene jeg satt i fengsel, hadde jeg ikke et øyeblikk tenkt at mitt tilfelle kunne være av spesiell interesse. Jeg visste selvfølgelig at brødrene var interessert, og jeg er svært glad for at dere var det, for jeg vet at deres bønner har hjulpet meg.

«Dere kan tenke dere hvordan jeg følte det da jeg nå måtte stå ansikt til ansikt med pressen. Sju år i fengsel, hvor en må være ytterst forsiktig med hva en sier, og hvor uskyldige ord blir oppfattet som en forbrytelse, har en slik virkning på en at de får en til å bli forbeholden og noe reservert. Nå var jeg blant frie mennesker, men det var ikke så lett å bli åpenhjertig med en gang og fullt ut nyte friheten. Brødrene i Hongkong var til uendelig stor hjelp for meg. Jeg fikk til og med anledning til å bli med dem i arbeidet fra hus til hus. Det var første gang jeg gikk fra hus til hus på fjorten år.»

Bror Jones ga de over 34 000 vitnene på Yankee stadion en levende beskrivelse av dagene like etter at han ble løslatt, slik at de følte hans glede og stadig ga uttrykk for hvor lykkelige de var på hans vegne, ved å klappe begeistret. Han fortalte om den storartede tiden han hadde hatt i Japan, hvor han talte til 230 mennesker i byen Nagoya og senere til om lag 1000 i Tokyo. Hans første stoppested i De forente stater var Honolulu på Hawaii, hvor også 1000 brødre møtte fram for å høre ham. Som han sa:

«De hadde aldri truffet meg før, og jeg hadde aldri sett dem før, men likevel åpnet de sine hjerter for meg og ønsket meg velkommen, og jeg følte at jeg hadde kommet ut av China til en stor familie av brødre og søstre. For en glede og velsignelse det er å være i den nye verdens samfunn!»

Etter at bror Jones hadde stoppet to timer i San Francisco, hvor det var 200 som ville hilse på ham, kom han til New York. Han var meget imponert over de forandringene som hadde skjedd i løpet av de 20 årene som hadde gått siden han arbeidet fire måneder som heltidsforkynner på Manhattan og noen få måneder på Selskapet Vakttårnets trykkeri. Men forsamlingen på Yankee stadion var neppe forberedt på at bror Jones skulle gi uttrykk for en slik ydmyk innstilling i forbindelse med alt det han fikk se:

«Det gjør inntrykk på meg,» sa han, «for i sju år gjorde jeg ingenting. I løpet av disse sju årene fikk jeg nesten ikke anledning til å forkynne i det hele tatt. Så kommer jeg ut og får se at dere har vært travelt opptatt i disse årene. Dere har gått framover dag for dag i forkynnelsesarbeidet. Herren har velsignet dere og gitt dere økning. Alt dette som jeg har fått se etter at jeg har kommet ut, er en vidunderlig inspirasjon for meg og tilskynder meg til å komme i gang så fort som mulig.

«Først må jeg selvfølgelig studere en hel del. Jeg må lese alle bøkene fra ’Paradis-boken’ og framover. Jeg vet at jeg ikke får lest noe særlig når jeg reiser omkring, men jeg skal reise tilbake til England, og etter at jeg har hilst på mine foreldre for første gang på 19¹/₂ år, skal jeg gå i gang med å studere.»

Gode råd til alle

«Jeg håper at det jeg har sagt, ikke på noen måte har fylt dere med frykt for framtiden og fått dere til å føle at dere aldri ville klare å holde ut hvis dere skulle bli utsatt for noe slikt. Da jeg var i Hongkong, var det en journalist som sa: ’Jeg kunne aldri holde ut å være alene. Hvis jeg måtte være alene i sju år, kom jeg til å klatre oppetter veggene.’ Men vi Jehovas vitner er ikke slik, for vi har noe å tenke på. Vi har tatt til oss åndelig føde som gir oss næring, og vi kan bevare en sterk tro. Først må vi selvfølgelig studere. Vi har ingen indre styrke hvis vi ikke studerer. Det beste en kan gjøre, er derfor å fortsette å studere Bibelen, være til stede på møtene og bygge seg selv opp. Og hvis dere så kommer i vanskeligheter, vil dere kunne stå fast.

«Dere vet hva jeg gjorde, for det har jeg fortalt dere. Det var ikke noe imponerende eller heroisk ved det. Det var bare et spørsmål om å holde ut og bevare troen på Gud. Og det er jeg sikker på at dere også ville klare.

«I Honolulu kom en søster stillferdig fram til meg og sa: ’Ta det ikke ille opp, men det er noe jeg gjerne vil spørre deg om. Var du noen gang nedtrykt og bedrøvet i løpet av de sju årene?’ Jeg sa til henne: ’Ja, det var jeg!’ Noen ganger kjedet jeg meg og følte at jeg satt der til ingen nytte, og at tiden var bortkastet. En vil beskjeftige sitt sinn med tankearbeid og studium, og en kan glede seg over studium i lang tid og tenke på ting som er gagnlige. Men etter en stund ønsker sinnet å hvile. Da blir det et problem å holde tankene opptatt med noe. En kan bli nedtrykt når en befinner seg i en slik situasjon.

«Under slike forhold følte jeg imidlertid aldri at jeg ønsket å finne en annen utvei. Jeg følte aldri at jeg ønsket å forandre min handlemåte og gå på akkord. Jeg visste at det ville komme en løsning. Og det gjorde det også, for etter en tid legger en plutselig merke til at sinnet kan ta til seg føde igjen. Jeg ble lykkelig igjen og fikk enda en gang noe å beskjeftige meg med. Hvis hjernen ble trett, visste jeg at jeg ville komme over det og føle meg bedre igjen.

«Derfor sa jeg: Vi er mennesker. Vi har menneskelige følelser og menneskelige svakheter. Det er ikke galt at vi noen ganger føler oss nedtrykt, for selv når vi gjør det, har ikke det noen innvirkning på vår kjærlighet til sannheten. Vi har fremdeles det samme håp. Vi er ganske enkelt utholdende, og Gud gjenoppliver oss, slik at vi føler oss vel igjen.

«Noen brødre har spurt meg om hvilke inntrykk jeg har fått etter at jeg ble fri. Hva synes jeg om de forandringer som har foregått i den vestlige verden? Er det stor forskjell mellom livet her og livet i China?

«Det er en kolossal forskjell. I vår tids China blir folk bedt om å ofre meget for at det nye China kan bygges opp, og derfor er livet temmelig enkelt og ensformig og underlagt streng kontroll. Nå har jeg kommet inn i en fri verden hvor folk er pent og fargerikt kledd. Der er det liv, energi, handlefrihet og alle tegn på velstand. Det er som å komme fra en verden til en annen. Jeg begynner å tenke med meg selv: Ville det ikke være hyggelig å ha en av disse flotte bilene? Det ville også være hyggelig med et vakkert hjem, pene klær, fjernsyn og god musikk som strømmer ut fra en radio eller lignende. Jeg legger derfor merke til den materielle velstand og ser at den kan være en snare.

«Jeg legger merke til at verdslige menneskers lykke avhenger av slike ting, av deres materielle eiendeler. Hvis disse tingene plutselig ble feid bort, kom deres lykke til å forsvinne sammen med dem, slik at de ikke kunne orke å fortsette å leve.

«Men vi må selvfølgelig ikke være slik. Det er ikke galt å ha en pen bil og nyte livets goder. Det kan være fullstendig harmløst at vi har slike ting og gleder oss over dem, forutsatt at vi aldri gjør dem til den viktigste kilden til vår lykke og tilfredshet. Og jeg vet at det kommer vi ikke til å gjøre hvis vi setter de åndelige ting på rette plass, det vil si på førsteplassen.

«Når jeg nå har kommet inn i en ’annen’ verden, har jeg fått inntrykk av at det er velstand her, men det er også nødvendig at vi tar oss i akt, slik at velstanden ikke blir en snublestein som får oss til å falle.»

Hjertelig applaus fra de mange tusen tilhørerne viste at de satte pris på disse betimelige rådene, og at de var enig i det han sa. De var også meget glad over de kjærlige hilsener som bror Jones hadde med fra brødrene i Hongkong, Japan og Honolulu, og de ble spesielt beveget over hans avsluttende ord:

«Til slutt vil jeg si at jeg tror at hvis de få brødrene som fremdeles befinner seg i China, visste at jeg var her og talte til dere i dag, ville de også ønske at jeg skulle overbringe deres kjærligste hilsener og beste ønsker til dere alle.»

Det to timer lange møtet nærmet seg slutten, og vedvarende klapping ga gjenlyd fra tribunene. Etter en sang og bønn begynte tilhørerne å spre seg og begi seg på hjemveien. De hadde lært mye, og vi kan være forvisset om at det vil bli bedt tusenvis av bønner for deres brødre og søstre som fremdeles er i Kommunist-China, og som bestreber seg på å bevare en sterk tro.

[Bilde på side 112]

Jones taler til 34 708 mennesker på Yankee stadion