Et betydningsfullt årstall i historien

1. Hvorfor har Jehova gitt sitt folk en beretning med nøyaktige tidsangivelser?

JEHOVA GUD passer alltid tiden nøye. Han bestemmer når de forskjellige begivenheter i forbindelse med hans hensikter skal inntreffe, og sørger for at de finner sted til rett tid. Han har gitt oss en pålitelig beretning om hvordan han har handlet med menneskene, en beretning med nøyaktige tidsangivelser. Denne beretningen tjener ikke bare et historisk formål, men den setter oss også i stand til å finne ut når oppfyllelsen av noen av hans profetier skulle finne sted. Den hjelper oss også til å undersøke hvorvidt vi har en rett forståelse av profetiene, ettersom dens kronologi bekrefter det som blir slått fast av de historiske kjensgjerninger, de ting som finner sted for våre øyne.

2. Hva er nødvendig for å kunne vite når de hendelser som omtales i Bibelen, fant sted?

² Bibelen gir oss kronologiske opplysninger om alle de betydningsfulle hendelser som er omtalt i den. For å kunne vite når disse begivenhetene fant sted i forhold til vår tid, må vi på en pålitelig og feilfri måte fastslå det historiske tidspunktet for en hendelse som er omtalt i Bibelen. Vi må med andre ord finne en slik hendelse som fant sted på en bestemt dato i vår kalender. Når vi har fastslått dette tidspunktet, kan vi benytte Bibelens kronologi og regne framover eller bakover i tiden og derved fastslå de mange andre tidspunktene Bibelen omtaler.

3. a) Hvilket betydningsfullt årstall kan vi med sikkerhet fastslå, og hva gir det oss? b) Hvilken viktig begivenhet som omtales i Bibelen, fant sted i 537 f. Kr.?

³ Når vi betrakter de hendelsene som er omtalt i de gamle hebraiske skrifter, er det ett årstall som fullt ut tilfredsstiller disse kravene. Det hersker uenighet om tidspunktet for andre hendelser på den tiden, men dette årstallet kan bli grundig fastslått ut fra historiske opptegnelser. Det gir oss et utgangspunkt, og ved hjelp av dette kan vi tidfeste de hendelser som de hebraiske skrifter omtaler, etter vår kalender og dessuten få bekreftet tidspunktet for oppfyllelsen av noen av profetiene. Dette årstallet er 537 f. Kr., det året da perseren Kyros utstedte det dekret som ga jødene tillatelse til å vende tilbake til sitt hjemland. Vi finner beretningen om denne hendelsen i Esras 1: 1—4:

«Det var i perserkongen Kyros’ første år; da vakte [Jehova], for at hans ord gjennom Jeremias’ munn skulle oppfylles, slike tanker i perserkongen Kyros’ ånd at han lot utrope i hele sitt rike og dessuten kunngjøre ved en skrivelse: Så sier Kyros, kongen i Persia: [Jehova], himmelens Gud, har gitt meg alle jordens riker, og han har pålagt meg å bygge ham et hus i Jerusalem i Juda. Er det noen blant eder av alt hans folk, så være hans Gud med ham, og han kan dra opp til Jerusalem i Juda og bygge [Jehovas], Israels Guds hus! Han er den Gud som bor i Jerusalem. Og alle som ennå er i live, skal folkene på hvert sted hvor de oppholder seg som fremmede, understøtte med sølv og gull, med gods og buskap, foruten de frivillige gaver til Guds hus i Jerusalem.»

Når kong Kyros’ styre begynte

4. a) Hvordan kunne Kyros utstede et dekret som angikk Jerusalem, og hvor mange dro fordel av dekretet? b) Hvem gjaldt ikke dette dekretet? c) Hvilket årstall oppgir verdslige historikere som det år da Babylon falt, og var det Kyros første år? Forklar. d) (fotnote) Når begynte ifølge The Jewish Encyclopedia Kyros’ regjeringstid?

⁴ Bibelen forteller at 42 360 jøder forlot Babylon sammen med 7337 tjenere og tjenestepiker og 200 sangere og sangerinner. (Esras 2: 1—67) Kyros kunne utstede dette dekret om Jerusalem, for da han beseiret Babylon i 539 f. Kr., fikk han ikke bare makten over Babylonia, men også over dets fremmede besittelser, medregnet Syria, Palestina og den delen av Assyria som han ikke tidligere hadde hersket over. Men dekretet gjaldt ikke de jødene som hadde flyktet til Egypt, for Egypt ble ikke innlemmet i det persiske verdensrike før etter Kyros’ død, da hans sønn og etterfølger, Kambyses, hersket. Verdslige historikere oppgir 539 f. Kr. som det årstall som markerer at Babylon, den tredje verdensmakt, falt for mederne og perserne, og at det persiske rike ble den fjerde verdensmakt. I Daniel 5: 30 og 6: 1 blir det vist at det først var mederen Darius som hersket i Babylon, umiddelbart etter at det hadde falt. Daniel, som var i Babylon, taler om «Darius’, Ahasverus’ sønns første regjeringsår — han som var av medisk ætt og var blitt konge over kaldeerriket». (Dan. 9: 1; 11: 1; 6: 2, 7, 10, 26, 29) Dekretet om frigivelse ble ikke utstedt det året, for det var i det året Daniel leste at jødene skulle bli løslatt da de 70 årene var utløpt. (Dan. 9: 1—18) Ettersom mederen Darius hersket i det minste i ett år og muligens i en del av det neste året, kan ikke perserkongen Kyros’ første år ha begynt før i året 538 f. Kr., og det må ha strukket seg inn i det følgende år, 537 f. Kr.a

5. a) Hvorfor ville ikke jødene trenge lang tid til å forberede seg til å dra ut av Babylon, men hvorfor ville de likevel trenge en viss tid? b) Når må Kyros’ dekret ha blitt utstedt, og hvordan kommer vi fram til denne konklusjonen? c) Hvorfor spiller årstallet 537 f. Kr. en meget viktig rolle for alle som studerer Bibelen? d) (fotnote) Hva forteller kileinnskriftene som hjelper oss til å fastslå hvilket år Kyros utstedte sitt dekret om løslatelse?

⁵ Jødene forlot naturligvis Babylon så hurtig som mulig etter utstedelsen av Kyros’ dekret, for ettersom de kjente de profetier Jehova hadde uttalt gjennom Jeremias og Esaias, hadde de forberedt seg til utreisen i god tid. Men det tok tid å fullføre alle forberedelsene for 49 897 mennesker, og det var en godt og vel fire måneder lang reise tilbake til Juda land. De kom fram like før den sjuende måned begynte, måneden tisjri. (Esras 2: 70; 3: 1) Kyros dekret må derfor ha blitt utstedt mot slutten av vinteren og begynnelsen av våren i 537 f. Kr.b Dette årstallet spiller en meget betydningsfull rolle for alle som studerer Bibelen, for ved hjelp av det kan de fastslå når Juda land ble lagt øde, og når «hedningenes tid» eller «de fastsatte tider for folkeslagene» begynte. — Luk. 21: 24; NW.c

6. Hva viser 2 Krønikebok 36: 20—23 angående slutten på de 70 årene Jerusalem lå øde?

⁶ At de 70 år landet lå øde, skulle ende som en følge av Kyros’ dekret, framgår tydelig av 2 Krønikebok 36: 20—23:

«Dem som sverdet hadde levnet, førte han som fanger til Babel, . . . for at [Jehovas] ord i Jeremias’ munn skulle bli oppfylt — til landet hadde gjort fyllest for sine sabbatsår; alle de dager det lå øde, hadde det hvile — til sytti år var gått til ende. Så var det i perserkongen Kyros’ første år; da vakte [Jehova], for at hans ord i Jeremias’ munn skulle oppfylles, slike tanker i perserkongen Kyros’ ånd at han lot utrope i hele sitt rike og dessuten kunngjøre ved en skrivelse.»

7. Hvordan vet vi at Kyros’ dekret ble oppbevart i riksarkivet?

⁷ Kyros’ dekret ble oppbevart i Persias riksarkiv, slik det blir vist i Esras 6: 1—5, hvor det sies at perseren Darius I, som etterfulgte Kambyses, Kyros’ sønn, på tronen, lot arkivet bli undersøkt, og skriftrullen som dekretet var skrevet i, ble funnet i Ekbatana (Ahmeta), som lå nordøst for Babylon og var Medias tidligere hovedstad og kong Kyros’ sommerresidens.

Når de 70 år landet lå øde, endte

8. a) Gjorde Kyros’ dekret slutt på landets 70 år lange øde tilstand? Forklar. b) Hvorfor vendte ikke alle jødene i Babylonia tilbake til Jerusalem, og hadde alle de som ble igjen, gode grunner for å gjøre det? c) Hvilket motiv hadde de som vendte tilbake?

⁸ Gjorde Kyros’ dekret i seg selv slutt på Jerusalems og Juda lands 70 år lange øde tilstand? Nei. Hvorfor ikke? Jødene, som var i landflyktighet, måtte dra fordel av dekretet, forlate Babylon, dra tilbake til sitt hjemland og igjen bosette seg i det for å kunne gjøre slutt på landets øde tilstand. Noen jøder var av forskjellige grunner, for eksempel høy alder, ikke i stand til å reise tilbake, og mange andre hadde etablert seg i det sterkt materialistiske Babylonia, og de foretrakk å fortsette å ha det bekvemt framfor å utsette seg for de anstrengelser og strabaser som fulgte med å reise gjennom et vanskelig terreng til et fullstendig øde land. Men levningen av de trofaste jødene, som vendte tilbake, var ivrig etter å adlyde Jehovas befaling. De var ivrig etter å gjenoppta den sanne tilbedelse på det sted som han hadde knyttet sitt navn til. De ønsket å komme bort fra det urene Babylon og bli rene, slik at de kunne bære Jehovas hellige tilbedelseskar tilbake til det sted hvor hans hellige tempel hadde ligget. — Es. 52: 11; Jer. 50: 8; 51: 6.

9. Hvem ble utnevnt til stattholder over de jøder som vendte tilbake, og hvilken annen betydningsfull person dro av sted sammen med ham?

⁹ Kyros utnevnte Sesbassar til stattholder over de jødene som vendte tilbake, og betrodde ham å føre de hellige karene tilbake. I Esras 3: 2, 8 blir Sesbassar identifisert som Serubabel, Sealtiels sønn, en etterkommer av kong David. (Matt. 1: 6—13) Den jødiske ypperstepresten Josva, Josadaks sønn, fulgte stattholder Serubabel tilbake til Jerusalem.

10. a) Hvorfor var det ikke noe folk i Juda som kunne hindre jødene i å komme inn i landet? b) Hvordan fikk profetien om de 70 årene en nøyaktig oppfyllelse da jødene var kommet fram?

¹⁰ Da jødene vendte tilbake til Juda, var det ingen i landet som kunne hindre dem i å komme inn i det, for Gud hadde ved sin makt sørget for at det var ubebodd, slik at det skulle få nyte de sabbatsår med fullstendig hvile som det hadde krav på, det vil si en tid da det ikke skulle finnes noe menneske i landet som dyrket det. Hvert år landet lå øde, tilsvarte et sabbatsår som var foreskrevet i den lov Gud ga gjennom Moses. (3 Mos. 25: 1—12) Hvordan var dette en absolutt nøyaktig oppfyllelse av profetien om de 70 år? Jo, det var i den sjuende måned av det året da Jerusalem ble ødelagt, at Juda land ble lagt fullstendig øde, ved at de fattige jødene som Nebukadnesar ikke hadde ført bort, flyktet. I denne måneden flyktet de ned til Egypt og tok profeten Jeremias med seg. (2 Kong. 25: 22—26; Jer. 41: 1 til 43: 8) Det var også akkurat i den måneden sabbatsårene og jubelårene skulle begynne, nemlig «i den sjuende måned, på den tiende dag i måneden, . . . på soningsdagen». (3 Mos. 25: 9, 10) Det som står i Esras 3: 1, nemlig at «da den sjuende måned [tisjri] kom, og Israels barn bodde i sine byer», bekrefter at denne profetien fikk en nøyaktig oppfyllelse.

Når Jerusalems øde tilstand begynte

11. Hvordan regner vi ut når Jerusalem og Juda ble lagt øde?

¹¹ De som studerer Bibelen, er interessert i å vite når Juda og Jerusalem ble lagt øde. Ettersom vi nå har fastslått det betydningsfulle årstallet 537 f. Kr., er det lett å regne 70 år tilbake fra den sjuende måned i det året. Vi kommer da til den sjuende måned i år 607 f. Kr., og det var da Jerusalem og Juda ble lagt øde. I 607 f. Kr. begynte måneden tisjri den 22.-23. september, den dagen da nymånefesten skulle feires. Det var i den måne den i 607 f. Kr. de «sju tider» eller «hedningenes tid» eller «de fastsatte tider for folkeslagene» begynte. (Dan. 4: 16, 23, 25, 32; Luk. 21: 24; NW) Dette var to måneder etter at Jerusalem var blitt ødelagt og templet var blitt plyndret, lagt i ruiner og brent ned, hvoretter dets to øverste prester ble drept. — 2 Kong. 25: 5—21.

12. Hvilken feil gjør kristenhetens kronologer, og hvordan kan vi unngå å gjøre den samme feilen?

¹² Hvis vi undersøker de nøyaktige tidsangivelser som Jehova Gud har latt nedtegne i sitt Ord, ser vi at Juda lå øde fra 607 til 537 f. Kr., og derved unngår vi å gjøre den feil som blir gjort av kristenhetens kronologer, som ignorerer profetien om at Juda skulle ligge øde i 70 år, og daterer Jerusalems ødeleggelse til 587 f. Kr. De sier at den tiden da Jerusalem og Juda land lå øde, bare var 50 år, for de godtar hedenske historieskriveres upålitelige beregninger framfor Guds ufeilbarlige Ord. — 2 Krøn. 36: 19—23.

13. a) Hva ble den levning som skulle vende tilbake, sammenlignet med? b) Hvilket løfte ga Jehova dem?

¹³ Omkring 11 år før Jerusalem ble lagt i ruiner og Juda land ble lagt øde, fikk Jeremias i et syn se den levning som skulle vende tilbake, som en kurv med «gode fikener». De nidkjære jødene som vendte tilbake til sitt land, var som disse fikenene, for de vendte tilbake for å gjenoppta den sanne tilbedelse av Jehova på det sted han hadde knyttet sitt navn til. Jehova sier i Jeremias 24: 1—7: «Jeg vil . . . føre dem tilbake til dette land, og jeg vil bygge dem opp og ikke bryte dem ned, jeg vil plante dem og ikke rykke dem opp. Og jeg vil gi dem hjerte til å kjenne at jeg er [Jehova], og de skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud; for de skal vende om til meg av hele sitt hjerte.»

Den sanne tilbedelse blir gjenopptatt

14. a) Hvordan hadde Jehova brukt Kyros, slik det var forutsagt? b) Hva var det første den hjemvendte levning gjorde da den var kommet fram? c) Hvordan beskriver Esras gjenopptagelsen av den sanne tilbedelse på Jehovas utvalgte sted?

¹⁴ Kyros hadde i virkeligheten som en hyrde ført Jehovas får tilbake til deres rette kve i Juda land, akkurat som det var blitt forutsagt 200 år tidligere i Esaias 44: 28. Jehova forutsa også her at templets grunnvoll skulle bli lagt. I den sjuende måned, like etter at de var kommet fram, var det for tidlig å legge grunnvollen, men dette hindret dem ikke i straks å gjenoppta tilbedelsen av Jehova. De var omgitt av svært fiendtlige nasjoner, men de gikk i gang med først å bygge et alter som Jehova kunne godta. Vi leser om dette:

«Og Josva, Josadaks sønn, og hans brødre prestene og Serubabel, Sealtiels sønn, og hans brødre tok til å bygge alteret for Israels Gud for å ofre brennoffer på det, som skrevet står i den Guds mann Moses’ lov. De reiste alteret på dets gamle sted, for det var kommet en redsel over dem for de folk som bodde i bygdene rundt omkring; og de ofret på det brennoffer til [Jehova], både morgen- og aften-brennoffer. Så holdt de løvsalenes fest, således som det er foreskrevet, og ofret brennoffer hver dag etter det fastsatte tall og på lovbefalt måte, hver dag de offer som var foreskrevet for den dag. Siden ofret de det daglige brennoffer og de offer som hørte til nymånedagene og alle [Jehovas] hellige høytider, og likeledes hver gang noen kom med et frivillig offer til [Jehova].» — Esras 3: 2—5.

15. Hvilke «hellige sammenkomster» feiret den tilbakevendte levning av jødene, og hvem feiret dem sammen med den?

¹⁵ I Esras 3: 6 blir det sagt: «Fra den første dag i den sjuende måned begynte de å ofre brennoffer til [Jehova], før ennå grunnvollen til [Jehovas] tempel var lagt.» Dette vil ifølge den gregorianske kalender være 28.-29. september i 537 f. Kr.d På den første dag i måneden feiret de nymånedagen i den sjuende måned det året. (4 Mos. 10: 10; 28: 11; 1 Sam. 20: 5, 18, 24) På den 15. dagen i den måneden holdt de Guds lov ved å innlede den sju dager lange løvsalenes fest, innsamlingens høytid. (3 Mos. 23: 33—43; 2 Mos. 23: 16; 34: 22) Disse «hellige sammenkomster» var utvilsomt meget glederike både for den trofaste levning av jødene og tempeltjenerne eller nethinim, som hadde vendt tilbake sammen med dem, og som tjente i tilknytning til alteret ved å bære ved og vann. — Esras 2: 70.

Templets grunnvoll blir lagt

16. Når ble templets grunnvoll lagt, og hvilken virkning hadde det på dem som hadde vendt tilbake?

¹⁶ Deretter måtte Jehovas profeti om templet gå i oppfyllelse: «Templet skal bli grunnlagt.» Den gjorde det:

«I det annet år [536 f. Kr.] etter at de var kommet til Guds hus i Jerusalem, i den annen måned [siv eller ijar, i den måneden kong Salomo begynte å bygge det første templet], tok de fatt på verket, Serubabel, Sealtiels sønn, og Josva, Josadaks sønn, med deres andre brødre, prestene og levittene, og alle de som fra fangenskapet var kommet til Jerusalem. De satte levittene fra tjueårsalderen og oppover til å føre tilsyn med arbeidet på [Jehovas] hus. . . . Og da bygningsmennene la grunnvollen til [Jehovas] tempel, ble prestene stilt opp i embetsskrud med trompeter, og de levitter som var Asafs etterkommere, med cymbler, for å prise [Jehova], således som Israels konge David hadde foreskrevet. . . . Men mange av prestene og levittene og familiehodene — de gamle som hadde sett det første hus [som var bygd av Salomo], gråt høyt da de så dette hus bli grunnlagt, mens mange jublet høyt av glede.» Disse forskjellige lydene ble hørt langt av sted. — Esras 3: 8—13.

17. a) Hvem satte seg imot at templet skulle bli gjenoppbygd? b) Hadde de hell med seg? Forklar.

¹⁷ Men dette arbeidet ble ikke utført uten vanskeligheter. Det var bare rene, innvigde arbeidere som kunne ta del i arbeidet med å gjenoppbygge Jehovas hus, og jødene nektet derfor folkene i landene rundt omkring å ta del i dette arbeidet. Disse folkene begynte å hindre dem i byggingen. De benyttet seg av ethvert mulig middel for å få «gjort deres forehavende til intet så lenge perserkongen Kyros levde, og siden helt til perserkongen Darius tiltrådte regjeringen». (Esras 4: 1—5) Til slutt fikk de kongen i Persia til å gi jødene befaling om å stanse byggingen. «Da stanset arbeidet på Guds hus i Jerusalem, og det ble intet gjort med det før i det annet år av perserkongen Darius’ regjering.» (Esras 4: 6—24) Dette er naturligvis ikke mederen Darius, men perserkongen Darius I, som begynte å herske over verdensriket i 522 f. Kr.

18. For hvem er årstallet 537 f. Kr. betydningsfullt, og hvorfor er det det?

¹⁸ I de neste to numrene av Vakttårnet vil vi få se at Guds fiender i virkeligheten ikke kunne hindre at templet og Jerusalem ble bygd opp igjen, for dette hadde Jehova også fastsatt den nøyaktige tiden for. Det foregående er imidlertid tilstrekkelig til å vise at 537 f. Kr. er et meget betydningsfullt årstall. På den tiden var dette årstallet betydningsfullt både for Jehova og for den trofaste levning av jødene, som vendte tilbake fra Babylon. Det er også betydningsfullt for dem som studerer Bibelen i vår tid, for ved hjelp av det kan de regne ut hvor lenge det har vært mennesker på jorden, når vannflommen i Noahs dager kom, når pakten med Abraham ble opprettet, når jødene gikk ut av Egypt, når Israel vandret de 40 år i ørkenen, og når mange andre betydningsfulle hendelser fant sted. Dette årstallet er betydningsfullt for hver og en av oss, for ved hjelp av det kan vi slå fast at de «sju tider» eller «de fastsatte tider for folkeslagene» utløp i 1914 e. Kr., og at Guds rike under Kristus da ble opprettet i himmelen, noe også vår tids begivenheter viser.

[Fotnoter]

Den tavlen med kileskrift som har tittelen «Strassmaier. Kyros nr. 11», omtaler Kyrosʼ første regjeringsår. Ved hjelp av denne tavlen er det blitt regnet ut at dette året begynte 17.-18. mars 538 f. Kr., og at det endte 4.-5. mars 537 f. Kr., ifølge den gregorianske kalender. Kyros’ annet regjeringsår begynte følgelig den neste dagen, 5.-6. mars 537 f. Kr. Kyros’ dekret må i så fall ha blitt utstedt før den sistnevnte dato, det vil si sent i året 538 eller tidlig i året 537 f. Kr. Se sidene 14 og 29 i Babylonian Chronology 626 B.C.-A.D. 75, 1956-utgaven, av Parker og Dubberstein.