Sann tilbedelse betyr handling

1. a) Hvilke spørsmål bør en stille seg selv, med tanke på sin religion? b) Hva bør ens religion bety for en, og hva må en være hvis en er en tilbeder av den sanne Gud?

HVA betyr din religion for deg? Betrakter du religion som noe som er bra å ha, men som ikke i noen vesentlig grad berører din daglige virksomhet, for eksempel ditt arbeid, din forretningsvirksomhet eller din omgang med andre mennesker? Mener du at du viser god samfunnsånd ved å gå i kirken om søndagen og gi penger til kirken eller til et eller annet veldedighetsarbeid kirken utfører, og kanskje fra tid til annen slutter opp om et eller annet tiltak som kirken setter i verk? Hvis du betrakter din religion på denne måten, er det noe galt fatt med din tilbedelse. Hvis din religion ikke fullstendig opptar deg, preger alle dine handlinger 24 timer i døgnet og driver deg til en virkelig nidkjær virksomhet, da er det noe som mangler, for den sanne tilbedelse av den allmektige Gud er dynamisk og ansporende. Den er en tilbedelse som krever stadig handling. Er du klar over at du må være en forkynner for å kunne være en sann tilbeder av Gud, og at forkynnelsen må være det som du er mest interessert i?

2. a) Hva må en sann tilbeder forkynne om? b) Hva kan blant annet hjelpe oss til å få et begrep om hva Jehova krever av oss i vår tid?

² Hva forkynner en sann tilbeder om, og hvor omfattende er den forkynnelsen han deltar i? Det er en kunngjøring i videste forstand, og det blir forkynt ved hjelp av ethvert passende middel og på en kjærlig måte for alle skapninger. (Kol. 1: 23) Den Allmektige, himmelens og jordens Skaper, har et navn som må bli forkynt, og det må bli gjort på rette måte. Denne Gud, hvis navn er Jehova, var fortidens hebreeres Gud og den Gud som sendte Jesus til jorden, og han er også Gud for de kristne i vår tid. Den måten Jehova handlet med sitt folk i fortiden på, er et forbilde i liten målestokk som viser hva han krever av sitt folk i vår tid, og det ble nedskrevet til trøst og lærdom for oss. Når vi blir kjent med det forkynnelsesarbeid han krevde at hans folk den gang skulle utføre, gir det oss et begrep om det arbeid som skal bli utført i vår tid, men bare i en langt større målestokk. — Rom. 15: 4; 1 Kor. 10: 11.

En vekter venter på et godt budskap

3. a) Hva ble følgen av at Guds folk i fortiden glemte Guds navn? b) Hva gjorde Jehova for å oppmuntre dem som var i fangenskap? c) Hvilken rolle lot Gud Esaias spille billedlig talt?

³ Det var en tid da Guds folk glemte hans navn, det vil si de glemte hva det sto for, og følgen ble at de tapte den forrett å forkynne dette navnet og kom i fangenskap under en hedensk verdensmakt, nemlig Babylon. Jehova advarte sitt folk før de kom i fangenskap, og for å oppmuntre de oppriktige blant dem forutsa han at de skulle bli løslatt, og viste hvilken handlemåte de skulle følge når de ble løslatt. Han gjorde dette ved sin profet Esaias, som talte som om han var en langsynt vekter som befant seg i den forlatte byen Sion, som skulle ligge øde i 70 år. Vekteren ville vente spent på at jødene ble løslatt og kom tilbake for å gjenoppbygge Jehovas tempel og byen Sion. Vi kan tenke oss at vi står på dette forlatte stedet og hører vekteren utbryte: «Hvor fagre er på fjellene dens føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din Gud er blitt konge!» — Es. 52: 7.

4. Hvilket budskap forkynte budbæreren, og hvilken virkning hadde det på dem som elsket Sion?

⁴ Fra Sion eller Jerusalem, som lå om lag 700 meter over Middelhavet, kunne budbæreren som kom med et gledelig budskap, bli sett på lang avstand da han nærmet seg. Hvilket budskap var det han forkynte? Det var et budskap om at Jehova hadde en fredelig hensikt overfor Sion, at han var velvillig innstilt til det, og at hans mishag ikke lenger hvilte over hans folk. Det var et oppmuntrende, godt budskap for de fangene i Babylon som elsket tilbedelsen av Jehova, og som elsket Sion. Det var noe de trengte, og det var en glede for dem å høre det.

5. Forklar hvordan det budskapet budbæreren forkynte, hadde å gjøre med Jehovas styre og navn.

⁵ Hva gikk dette budskapet ut på? Det hadde å gjøre med Jehovas styre og navn. I løpet av det 70 år lange fangenskapet var Jerusalem, byen hvor «[Jehovas] trone» var, den trone som kongene i Davids ættelinje satt på, øde og tom, for hele Guds folk var i fangenskap. Det var ikke noen innbyggere i Juda land. Det så derfor ut som om Jehova ikke var den virkelige, usynlige Konge, men som om Marduk, Babylons hovedgud, var konge. Men nå fikk saken en annen vending, og ettersom «den store konges stad» ble gjenopprettet og templet ble gjenoppbygd i den, kunne det igjen bli sagt til Jerusalem: «Din Gud er blitt konge!» Selv om ikke kongene i Davids ættelinje ble gjeninnsatt på tronen, var likevel Jehovas folk fritt og i stand til å gjenoppbygge byen Sion. Babylons fall betydde derfor på en måte at Guds rike ble opprettet. Føttene til budbæreren som kom med dette vidunderlige budskapet, ville, selv om han var støvet og trett, være tiltalende for dem som elsket Sion og Jehova Gud.

Vår tids budbærere

6. a) Hvem var denne profetiske budbærer et bilde på? b) Hvordan kan vi vite at dette er den rette anvendelse av profetien?

⁶ Denne profetiske budbærer med det gode budskapet er et bilde på noe større, akkurat som Babylon er et bilde på et mer omfattende Babylon, som i Åpenbaringen blir omtalt som «Babylon, den store», som er den falske religions verdensrike. Den større budbærer er først og fremst den lovte Messias, den som i profetiene blir omtalt som den salvede, nemlig Kristus, som de gresktalende jødene kalte ham. Hans salvede etterfølgere må etterligne ham og følge etter i hans fotspor, og de må derfor også bli budbærere som forkynner det gode budskap under hans ledelse. At dette er den rette anvendelse av profetien, blir vist ved det apostelen Paulus sier i Romerne 10: 13—15: «For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Hvorledes kan de da påkalle den som de ikke tror på? og hvorledes kan de tro der de ikke har hørt? og hvorledes kan de høre uten at det er noen som forkynner? og hvorledes kan de forkynne uten at de blir utsendt? som skrevet er: Hvor fagre deres føtter er som forkynner fred, som bærer godt budskap!»

7. a) Hvem var de vektere som blir omtalt i Esaias 52: 8, og hva gjorde de? b) Hvordan kan det sies at de så «ansikt til ansikt»?

⁷ Esaias fortsetter å tale som om det i Jerusalem var vektere som ventet på denne storartede budbærer, og sier i Esaias 52: 8 (NW): «Hør! Dine vektere har oppløftet sin røst. I forening fortsetter de å rope av glede; for det vil være ansikt til ansikt de skal se når Jehova samler Sion tilbake.» Jerusalems vektere skulle derfor være de israelittene som fikk budskapet om Sions gjenopprettelse før de andre, og som derfor ble ansvarlig for å bringe budskapet videre til resten av Sions barn. Det var de som i forening skulle oppløfte sin røst og istemme et høyt rop. De skulle rope enstemmig slik at andre kunne få høre det gledelige budskap at Gud var blitt konge! Da Babylon falt i 539.f. Kr., visste de trofaste jødene ut fra Jeremias’ profeti at de snart skulle bli befridd. (Jer. 25: 11—14) Da de virkelig så at Babylon falt for Kyros, var det ingen tvil om at det var Jehovas verk. Det var ikke perseren Kyros som gjorde dette av egen kraft, selv om han var en dyktig hærfører. Det var bare Jehova som kunne ha åpnet Babylons porter og utfridd dem fra denne mektige verdensmakten. Det var derfor akkurat som om vekterne så Jehova ansikt til ansikt eller øye til øye, det vil si som om hans og deres øyne var vendt mot hverandre, som om de med sine øyne så ham i øynene, og derved opprettet en nær, personlig kontakt. — 4 Mos. 14: 14.

En tid til å gå til handling

8. a) Hva var det en tid til da israelittene ble utfridd fra Babylon? b) Forklar hvordan Jehova ’avdekket sin hellige arm for alle folkenes øyne’ og hva det førte til.

⁸ Dette var derfor ikke en tid til å sørge eller til å være likegyldig eller dorsk. Det var en tid da en burde gå til handling. Esaias fortsetter: «Bryt ut og juble alle sammen, I Jerusalems ruiner! For [Jehova] trøster sitt folk, han gjenløser Jerusalem. [Jehova] avdekker sin hellige arm for alle folkenes øyne, og alle jordens ender får se vår Guds frelse.» (Es. 52: 9, 10) Ja, det var en tid til å juble, en tid til å glede seg og derfor en tid til å forkynne dette gode budskapet, for alle som ville høre. Det var som om Jehova hadde brettet opp ermet og avdekket sin arm for å arbeide med å frelse sitt folk fra Babylon. Han gjorde ikke dette på en lite iøynefallende måte eller i hemmelighet, men for alles øyne, og de som bodde ved den bebodde jords ender, måtte høre og se hva Gud gjorde for å utfri sitt folk. Dette betydde at Guds navn skulle bli opphøyd, og at folk skulle anerkjenne ham som den levende og sanne Gud og som universets Overherre.

9. a) Hvordan skulle budbærerens budskap få en internasjonal utbredelse? b) Hva støttet det vitnesbyrd som ble gitt av dem som forkynte budskapet?

⁹ Da dette fant sted, fantes det mange jøder som levde på forskjellige steder på jorden. Disse jødene som var i diaspora eller i atspredelsen, måtte høre. De skulle vitne for andre om sin frelse, og de kunne I sannhet si: «Der er vår Gud.» Det at Sion ble gjenreist og gjenoppbygd, ga ytterligere vekt til det internasjonale vitnesbyrdet og viste at deres ord om deres Guds makt og styrke var sanne.

10. Skulle de jødene som var i landflyktighet, bare tale? Forklar.

¹⁰ De som var i landflyktighet i Babylon, skulle ikke bare tale, men de måtte også gå til handling. Esaias viser i sin profeti hvilket ansvar de har, ved å si: «Av sted, av sted! Dra ut derfra! Rør ikke ved noe urent! Dra ut derfra! Rens eder, I som bærer [Jehovas] kar! For I skal ikke dra ut i hast [panikk, NW] og ikke fare bort som flyktninger; for [Jehova] går foran eder, og Israels Gud slutter eders tog.» — Es. 52: 11, 12.

Det er nødvendig å rense seg for falsk religion

11. Når måtte de landflyktige jødene gå til handling, og hvilken handling fikk de befaling om å utføre ifølge Esaias 52: 11, 12?

¹¹ Dette krevde at de handlet raskt og besluttsomt. Da Kyros’ dekret ble utstedt i 537 f. Kr., måtte de øyeblikkelig gå til handling og begi seg av sted fra Babylon og dra ut fra dette urene stedet for falsk tilbedelse. De forsto at Gud i virkeligheten sa: ’Bort med all Babylons religiøse urenhet. La ikke noe av det henge ved dere. Vend tilbake til Guds rene tilbedelse. Dra ut fra det og dets avguderiske, gudsbespottelige atmosfære. Dra til det sted hvor dere kan tjene Gud og være rene i religiøs henseende, til stedet for Jehovas tilbedelse.’

12. a) Hva var den viktigste grunn til at de som vendte tilbake, måtte være rene? b) Hvilke motiver var de som dro tilbake, fri for, og hva var deres viktigste motiv?

¹² Den viktigste grunn til at Jehova formante israelittene til å være rene religiøst og moralsk sett, var at de skulle bære med seg tilbake de hellige karene som Nebukadnesar hadde stjålet fra Jehovas tempel. Kyros hadde også gitt tillatelse til å frigi disse karene, og de som bar dem, måtte rense seg for enhver besmittelse av Babylons urene religion. Dette måtte de ikke bare gjøre på en utvendig, seremoniell måte, men de måtte først og fremst rense sitt hjerte. De som dro ut fra Babylon, måtte dra tilbake som hellige for å gjenopprette tilbedelsen av Jehova. Det måtte være slik, for på den tiden lå Jerusalem øde, og de som vendte tilbake, var bare slike som var fullstendig hengitt til Jehovas navn og opptatt av bestrebelsene for å opphøye det. De hadde hverken politiske eller materialistiske motiver for å gjøre det.

13. a) Hvem skal ha æren for at de fangne jødene ble løslatt? b) Hvordan var utgangen av Babylon sammenlignet med utgangen av Egypt 900 år tidligere?

¹³ Jehovas folk visste hva de gjorde. De visste at Jehova hadde utfridd dem og var med dem. Selv om de derfor i hast forlot Babylon, var det ingen panikkartet flukt. De forsøkte ikke selv å frigjøre seg. De ventet til Gud fikk den babyloniske, tredje verdensmakt til å falle. Hverken de eller Kyros hadde derfor æren for at de ble løslatt. Vi ser at det ikke forholdt seg på samme måte som under utgangen fra Egypt, 976 år tidligere, da Farao ba dem inntrengende om å dra ut, ja, drev dem ut, slik Jehova hadde forutsagt. Selv om ikke israelittene flyktet ut av Egypt på en uordnet måte, hadde de likevel visse vanskeligheter på grunn av at de måtte dra av gårde i stor hast, slik det blir vist i 2 Mosebok 12: 30—34, 39. De ble drevet ut av Egypt og kunne ikke dryge. De hadde ikke tid til å lage i stand reisekost. De tok til og med deigen før den var syret, og svøpte deigtrauene i sine klær og bar dem på sine skuldrer. Ikke desto mindre dro de ut på en velordnet måte, slik det blir beskrevet i 2 Mosebok 13: 18: «Og Israels barn dro fullt rustet [i slagorden, NW] ut av Egypts land [det vil si som en hær som var ordnet i fem deler, nemlig i en fortropp, en baktropp, selve hæren og to fløyer].» (Fotnote i 1953-utgaven av New World Translation) Det var annerledes med utgangen fra Babylon, for de kunne da gjøre grundigere forberedelser, og ettersom Jehova ville slutte deres tog, være deres baktropp, og være deres beskytter, dro de modig ut på en verdig og ordnet måte.

14. Hvordan så vekterne «ansikt til ansikt» da Jehova samlet tilbake Sion, og hvordan følte de hjemvendte jødene det da de fikk øye på den høyden hvor Salomos tempel tidligere hadde ligget?

¹⁴ De som forlot Babylon ble forsikret om at de ville være i stand til å komme trygt fram til Sion, selv om veien strakte seg gjennom villmarken og var flere hundre kilometer lang. Ettersom Jehova gikk foran dem som deres leder, var det som om vekterne så Jehova ansikt til ansikt da han samlet dem tilbake til Sion. Det må ha vært en meget gledelig stund for dem som vendte tilbake til hjemlandet, da Jerusalems eller Sions høyde kom til syne, akkurat som det var et gledelig syn for vekterne da de så budbæreren med budskapet om utfrielse komme. — Es. 52: 8, NW.

Det kreves handling av de kristne

15. Hvordan anvender apostelen Paulus denne profetien på de kristne?

¹⁵ At alt dette er et profetisk eksempel for de kristne, viser apostelen Paulus når han siterer fra Esaias 52: 11 og utdyper betydningen av disse ordene ved å si: «Dra ikke i fremmed åk med vantro! for hva samlag har rettferd med urett, eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial, eller hva lodd og del har en troende med en vantro? Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? Vi er jo den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo iblant dem og ferdes iblant dem, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. Derfor, gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent.» — 2 Kor. 6: 14—17.

16. a) Hvem er Guds vektere i dag, og hva ser de? b) Hvilken undersøkelse bør du foreta av din religion og dens organisasjon? c) Hvis du finner at din religion ikke er en handlingens religion hva det å forkynne Jehovas navn angår, hva må du da gjøre, og hvilken belønning vil du da få del i?

¹⁶ I vår tid må de som er kristne, gå til handling. Det er et stort forkynnelsesarbeid som må utføres, ikke bare i et lite område på jorden, men over hele jorderike. (Matt. 24: 14) Guds folk er vektere. De ser at Babylon den store, den falske religions verdensrike, har falt. Den er blitt avslørt. Dens falske læresetninger og menneskefrykt, som en gang holdt de kristne i sitt grep, kan ikke lenger holde tilbake dem eller noen annen som ønsker å komme ut i den herlige frihet som de som tilber den sanne Gud, Jehova, får del i. Babylon den store skal snart bli fullstendig ødelagt. Det er derfor presserende for alle som hevder at de tilber Gud, å undersøke sin religion og se om de har dette gode budskap og forkynner det. De må også undersøke hvorvidt deres organisasjon forkynner dette gode budskap i størst mulig utstrekning, nemlig til jordens ender. Og de må i likhet med de trofaste jødene som vendte tilbake til Sion, av hele sitt hjerte, sitt sinn og sin sjel forkynne disse opplysningene for andre. Hvis din religion ikke er en handlingens religion hva det å forkynne Jehovas navn angår, fører den til døden. Vend deg bort fra den ettersom den er en del av vår tids Babylon den store. Den er ikke noe sted for tilbedere av den sanne Gud. Få del i den glede å kunngjøre det gode budskap at Jehova Gud er blitt konge. Hans rike vil snart velsigne dem som gir akt på oppfordringen og går til handling som forkynnere av det gode budskap og kunngjør håpet om evig liv på jorden, som skal bli forskjønnet med en fred og framgang som bare dens Skaper kan gi.