Sikkerhet under en nasjons ødeleggelse

1. a) Hva er de som har forkynt Guds Ord, blitt kalt, og hva er de blitt beskyldt for? b) Hva ble de første kristne ifølge Tacitus beskyldt for?

DET ser alltid ut til å være tryggest å følge flertallets oppfatning. Det ser særlig ut til å være det i kritiske tider når en nasjon kjemper for sitt liv. Historien viser at de som har fulgt og forkynt Guds Ord, er blitt kalt «ulykkesprofeter» og blitt beskyldt for å hate alle mennesker, spesielt i kritiske tider. Grunnen til dette er at Guds Ord fordømmer denne tingenes ordning og sier at den er Guds fiende og skal ødelegges. Historieskriveren Tacitus skriver om forfølgelsen av de kristne i det første århundre: «En umåtelig mengde mennesker [ble] dømt, ikke så meget for den forbrytelse å ha stukket ild på [Roma], men først og fremst for å nære hat til menneskeheten.»a

2. Hvilket budskap forkynte Jeremias?

² Men hvilken handlemåte er det så virkelig trygt å følge? Vi kan få svar på dette ved å betrakte Jeremias’ handlemåte. I løpet av de 40 årene han profeterte, sa han aldri det som folket ønsket å høre om Jerusalem, men bare det som Gud befalte ham å si. Han fordømte Jerusalems og dets herskeres handlemåte som var til vanære for Gud, og sa at Jerusalems ødeleggelse var nær forestående. Ja, selv da Jerusalem var i de største vanskeligheter, fortsatte han å forkynne. Var dette forstandig av Jeremias? Ville det ikke ha vært tryggere for ham å ha tidd stille og ventet for å se hva utfallet ble?

3. Hvilken siste sjanse fikk kong Sedekias i sitt niende regjeringsår til å vende tilbake til Jehovas lov, og benyttet han seg av den?

³ Begivenhetene utviklet seg hurtig mot en klimaks i Jerusalem. Det rådde frykt og bekymring der. Kong Sedekias’ niende år var et betydningsfullt år, et sabbatsår, da landet ikke skulle dyrkes. (3 Mos. 25: 1—10) Det ga Sedekias en siste sjanse til å la det gudgitte landet få den nødvendige hvile, men det finnes ikke noen beretning i Bibelen om at han og prestene adlød Guds lov. Nå ville Jehova gjennomtvinge landets sabbater. — 3 Mos. 26: 2, 31—35.

4. Hvilket skjebnesvangert feilgrep gjorde Sedekias i dette året?

⁴ På grunn av Judas synder hadde Gud allerede latt Babylon gjøre Juda til en vasallstat. Senere hadde Nebukadnesar latt Sedekias avlegge en ed i Jehovas navn, men i dette året, i 609 f. Kr., brøt han sin ed og gjorde opprør. Jehova gjorde Esekiel, som var i Babylon, 800 kilometer fra Jerusalem, kjent med sin vrede over dette:

5. Hvilken ulykke skulle komme over Sedekias og hans folk, slik det framgår av Esekiel 17: 15—21?

⁵ «Men [Sedekias] falt fra [Nebukadnesar] og sendte sine bud til Egypt, for at de skulle gi ham hester og meget folk. . . . Han foraktet eden og brøt pakten, . . . Derfor . . . skal [han] fanges i mitt nett, og jeg vil føre ham til Babel og gå i rette med ham der, for den troløshet som han har vist mot meg. Og alle flyktninger fra alle hans krigsskarer skal falle for sverdet, og de som blir igjen, skal spres for alle vinder.» — Esek. 17: 15—21.

6. a) Hva benyttet Nebukadnesar seg av for å avgjøre hvorvidt han skulle angripe Jerusalem? b) Hva sørget Jehova for, og hvorfor?

⁶ På grunn av at Sedekias brøt den pakt han hadde inngått, dro kong Nebukadnesar opp mot Jerusalem. Ved et veikryss benyttet han seg av babylonisk spådomskunst for å avgjøre hvorvidt han skulle angripe Jerusalem først eller beleire en annen opprørsk by, Rabba, i Ammon. Skulle Jerusalem unnslippe? Nei, på ingen måte. Jehova sa at Jerusalem måtte være den første som skulle drikke begeret med Guds vredes vin som ble rakt den av dens Gud, som den hadde forkastet. Jehova ledet derfor den babyloniske spådomshandlingen, og Nebukadnesar fulgte den veien som førte til Jerusalem. — Esek. 21: 14—24.

Hedenske riker skal herske inntil Silo kommer

7. Hvilken dom over Sedekias uttalte Jehova nå gjennom Esekiel?

⁷ En viktig profeti om Sedekias· ble nå uttalt av Esekiel i Babylonia:

«Og du dødsdømte, du ugudelige, du Israels fyrste, hvis dag er kommet når den misgjerning er skjedd som fører til undergang! Så sier Herren, [Jehova]: Ta huen bort og løft kronen av! Det som nå er, skal ikke være mer; det lave skal opphøyes, og det høye skal fornedres. Jeg vil vende opp ned, opp ned, opp ned på det som er; heller ikke ved dette skal det bli [det skal visselig være ingens, NW], inntil han kommer hvem retten tilhører, og jeg gir ham den.» — Esek. 21: 25—27.

8. a) Hva ville fullbyrdelsen av denne dommen bety for Sedekias og Juda rike? b) Betydde dette at Jehova tok kongespiret fra Juda, og at han opphevet sin pakt med David?

⁸ Jehova hadde inngått en pakt med David om at konger av hans ættelinje skulle sitte på «[Jehovas] trone» i et evig rike. (2 Sam. 7: 12—16; 1 Krøn. 29: 23) Men nå skulle ikke lenger konger av Davids hus styre i byen Jerusalem. Dette riket hadde vært det høyeste i den forstand at det var et Guds rike i miniatyr på jorden. Det hadde vært en hindring for de hedenske herskere som forsøkte å oppnå verdensherredømme. Nå skulle de hedenske makter, som var blitt betraktet som lave, bli opphøyd, og hedningene skulle få styre en tid uten inngrep fra noe Jehova Guds rike i miniatyr. Dette betydde imidlertid på ingen måte at Gud hadde brutt eller forandret sin pakt med kong David om et evig rike, eller at kongespiret skulle bli fratatt Juda.

9. Hvordan ville Jehova opprettholde sin pakt med David til tross for at riket i Davids ættelinje ble ødelagt?

⁹ Gud ga en forsikring om det da han sa: «Heller ikke ved dette skal det bli [det skal visselig være ingens, NW], inntil han kommer hvem retten tilhører, og jeg gir ham den.» Dette betydde at det ikke skulle være noe herredømme som ble utøvd fra «[Jehovas] trone» for en tid, at ikke noen i Davids ættelinje skulle sitte på den inntil Silo, som betyr «han som eier den», kom og begynte å herske. Denne begivenheten ville markere enden på hedningenes tid med verdensherredømme.

10. Hvordan ble Esekiel holdt underrettet om det som skjedde i Jerusalem?

¹⁰ Jehova Gud holdt Esekiel i Babylonia underrettet om det kong Nebukadnesar gjorde som Jehovas domsfullbyrder. Esekiel skriver: «Og [Jehovas] ord kom til meg i det niende år, i den tiende måned, på den tiende dag i måneden, og det lød så: . . . Babels konge har leiret seg mot Jerusalem just på denne dag. Og sett fram en lignelse . . . og si til dem: Så sier Herren, [Jehova]: . . . Ve blodstaden.» — Esek. 24: 1—6.

En falsk forestilling om hva som er den trygge handlemåte

11. Hvordan førte Nebukadnesars beleiring til at Sedekias og hans fyrster forsøkte å oppnå Jehovas gunst?

¹¹ Sedekias og hans fyrster ignorerte Jehovas befaling gjennom Jeremias om å gå ut og overgi seg til Babylons konge for å hindre at byen ble ødelagt, og de tenkte at de kunne gjøre noe mindre enn det og likevel oppnå Jehovas gunst ved å utføre en del av det hans lov krevde, og som de i lang tid hadde forsømt. Det var loven om å gi hebraiske treller fri i det sjuende år, etter at de hadde tjent i seks år. De inngikk derfor en pakt med folket over et offer og utropte frihet for sine hebraiske treller — Jer. 34: 8—10; 5 Mos. 15: 12—18.

12, 13. a) Hvordan ga Jerusalems lederes hykleri seg til kjenne da de fikk høre at en egyptisk hær var underveis for å hjelpe Juda? b) Hvilket domsbudskap fikk deres hykleri Jehova til å uttale gjennom Jeremias?

¹² Men disse Jerusalems lederes hykleri ga seg tydelig til kjenne da de fikk høre nyheter om at en egyptisk hær under ledelse av Farao (Apries eller Hophra) var underveis for å hjelpe Juda. (Jer. 37: 5, 7) Nebukadnesar ble nødt til å møte dette truende angrepet og dro bort fra Jerusalem. De onde herskerne i Jerusalem satte sin lit til dette og viste fullstendig ringeakt for Gud og for den pakt de hadde inngått med folket. De følte seg så trygge at de brøt sin pakt som garanterte trellene frihet, og gjorde dem til treller igjen. (Jer. 34: 11—16) Dette gjorde Jehova Gud vred. For å være trofast mot Jehova og påta seg sitt ansvar overfor folket, hvis liv var i fare, måtte Jeremias offentlig kunngjøre Guds dom over disse mektige mennene i Jerusalem:

¹³ «I har ikke hørt på meg og ropt ut frihet, hver for sin bror og hver for sin neste; se, jeg roper ut frihet for eder, . . . så I overgis til sverdet, pesten og hungeren, . . . Og jeg gir de menn som overtrådte min pakt, . . . Judas høvdinger og Jerusalems høvdinger, hoffmennene og prestene og alt landets folk, som gikk mellom stykkene av kalven [for å stadfeste sin pakt], jeg gir dem i deres fienders hånd . . . og deres døde kropper skal være til føde for himmelens fugler og for jordens dyr. Og Judas konge Sedekias og hans høvdinger vil jeg gi i deres fienders hånd . . . og i hendene på Babels konges hær, som nå har dratt bort fra eder.»

14. Hvordan skulle dette skje?

¹⁴ Hvordan skulle det skje? Jehova forklarte hvordan det skulle skje:

«Se, jeg byder . . . at [babylonierne] skal vende tilbake til denne by, og de skal stride mot den og innta den og brenne den opp med ild, og Judas byer vil jeg gjøre til en ørken, der ingen bor.» — Jer. 34: 17—22.

15, 16. Hvordan ble Sedekias’ håp om befrielse knust mens Nebukadnesar midlertidig hadde trukket sin hær tilbake?

¹⁵ Hvordan hadde Jeremias det under disse forholdene? En tid hadde han frihet til å gå inn og ut blant folket. ’Kanskje jeg kan oppnå Guds gunst,’ tenkte Sedekias, og han sendte sine representanter til Jeremias for å få ham til å be Jehova om å forandre sin kunngjorte hensikt. Men Jeremias’ svarte med et budskap fra Jehova som knuste Sedekias’ håp og utsatte Jeremias for større fare for å pådra seg Jerusalems herskeres hat:

¹⁶ «Se, Faraos hær, som har dratt ut for å komme eder til hjelp, skal vende tilbake til sitt land, Egypt, og kaldeerne skal komme igjen og stride mot denne by, og de skal innta den og brenne den opp med ild . . . I må ikke dåre eder selv og si: Kaldeerne skal visselig dra bort fra oss! For de skal ikke dra bort; om I så slo hele kaldeernes hær som strider mot eder, og det bare ble noen hardt sårede tilbake iblant dem, så skulle disse stå opp, hver i sitt telt, og brenne denne by opp med ild.» — Jer. 37: 3—10; 44: 30.

17. Hvordan ble Jeremias’ forsøk på å forlate Jerusalem misoppfattet, og hva førte det til for ham?

¹⁷ Da Jeremias ønsket å besøke sitt hjemsted i Benjamins land, grep en høvedsmann fatt i ham og sa: «Du vil gå over til kaldeerne.» Jeremias benektet det: «Det er løgn; jeg vil ikke gå over til kaldeerne.» Men høvdingene slo Jeremias, lenket ham og satte ham i et fengsel hvor det var meget dårlige forhold, «i fangehullet». — Jer. 37: 11—16.

18. Hva gjorde babylonierne etter at de hadde slått den egyptiske hær, og hvorfor?

¹⁸ I mellomtiden hadde den babyloniske hær drevet den egyptiske hær tilbake til Egypt, og Nebukadnesar hadde kommet tilbake for å beleire Jerusalem, slik som Jeremias hadde sagt. Jerusalem måtte først drikke begeret med Jehovas vredes vin. Senere skulle Egypt drikke det. — Esek. 30: 20, 21.

Gud før og beskytter sin tjener

19. Hvordan svarte Jeremias Sedekias til tross for at han satt i fengsel?

¹⁹ Kong Sedekias ønsket fortsatt at Jehova skulle ombestemme seg, men Jeremias utvannet ikke Jehovas budskap. Han sa: «Du skal bli gitt i Babels konges hånd.» Under alt dette ser vi hvordan Jehova Gud beskyttet og dro omsorg for sin tjener Jeremias selv når han var omgitt av bitre fiender, for på Jeremias’ bønn lot Sedekias ham bli overført til vaktgården, og de «ga ham et brød til hver dag fra bakerens gate, inntil alt brødet i byen var fortært». — Jer. 37: 17—21.

20. Hvilken klage ble nå rettet mot Jeremias, og hvilken ytterligere straff fikk han?

²⁰ Mens Jeremias var i varetekt, hadde han tydeligvis anledning til å tale til folket, og han kunngjorde for dem Jehovas råd om å gå ut og overgi seg til kaldeerne for å redde livet, for byen skulle helt sikkert falle. Høvdingene klaget over at Jeremias nedbrøt det beleirede folkets moral. Kong Sedekias overga ham feigt i deres hender. Han ville ikke beskytte Guds profet hvis det førte til at han selv kom i fare. «Da tok de Jeremias og kastet ham i kongesønnen Malkias brønn, . . . i brønnen var ikke vann, men bare dynd, og Jeremias sank ned i dyndet.» Der nede kunne han ikke forkynne, tenkte høvdingene.

21. Hvilken vennlig handling fikk Jeremias nå erfare?

²¹ Var det noen andre som trodde at det ville være trygt å lytte til Jehovas ord og følge det trass i at det nå rådde en ytterliggående nasjonalisme og Jeremias’ forkynnelsesvirksomhet var hatet i Jerusalem? Ja, det var det, og en slik mann brukte Gud som et redskap til å utfri Jeremias fra dyndet. Det var etioperen Ebed-Melek, en av kongens evnukker. Han hadde hørt om Jeremias’ skjebne og hadde gått til kongen og sagt: «Herre konge! Disse menn har gjort ille i alt det de har gjort mot profeten Jeremias, som de har kastet i brønnen, og han dør der han er, av sult; for det er ikke brød i byen mer.» På kongens befaling fikk Ebed-Melek fatt i 30 menn og utstyr og dro Jeremias opp. «Og Jeremias ble i vaktgården.» — Jer. 38: 1—13.

22. Hvordan trøstet Jehova Ebed-Melek fordi han viste vennlighet mot Jeremias?

²² Satte Ebed-Melek sitt liv på spill ved å gjøre dette for Jeremias? Ja, det gjorde han. Men han visste at Jeremias var Jehovas sanne profet, Ebed-Meleks handlemåte fordømte Jerusalems høvdinger for deres mangel på tro på Jehova. Jehova glemte ikke Ebed-Melek. Han trøstet ham med disse ord: «Se, jeg lar mine ord komme over denne by til det onde og ikke til det gode, og de skal bli oppfylt for dine øyne på den dag. Men jeg vil redde deg på den dag, . . . For jeg vil la deg unnkomme, og du skal ikke falle for sverdet, men du skal få ditt liv til krigsbytte, fordi du satte din lit til meg.» — Jer. 39: 15—18.

23. Hvordan førte det at Sedekias fryktet mennesker, ham nå inn i en dødbringende snare?

²³ Sedekias hadde ennå anledning til å overgi seg til babylonierne og redde sin husstand og hindre at Jerusalem ble brent. Han gikk til og med i hemmelighet til Jeremias og fikk en forsikring om dette. Men han fryktet for mennesker. Han fryktet for represalier fra dem som ikke var enig i en slik handlemåte. Han vendte seg i en gal retning for å oppnå sikkerhet. Han ble derved ledet inn i en dødbringende snare. — Jer. 38: 14—28.

24. Hvor lenge fortsatte beleiringen, og hvordan var forholdene i byen under beleiringen?

²⁴ Beleiringen av Jerusalem fortsatte i nesten halvannet år, og folket led stor nød. Folket hadde ikke noe brød. (2 Kong. 25: 1—3) Mødre spiste sine egne barn. (Klag. 2: 19, 20) Ville det nå vise seg at Jeremias’ handlemåte var den forstandige handlemåte å følge? Ville han få overleve beleiringen?

Jerusalem faller

25. Hvordan forsøkte Sedekias å unnslippe da byen ikke lenger klarte å holde stand, og hva førte det til?

²⁵ Til slutt, i måneden tammuz, laget babylonierne en bresje i muren og gikk inn gjennom den og tok Midtporten i besittelse. Det var nå for sent for kong Sedekias å overgi seg. Han flyktet om natten, men ble innhentet på Jerikos ødemarker i nærheten av Jordan-elven og ført til Nebukadnesar i Ribla i Hamat. Babylons konge drepte der Sedekias’ sønner for hans øyne, og han drepte også alle de fornemme i Juda. Deretter blindet han Sedekias og førte ham i lenker til Babylon, hvor han døde. (Jer. 39: 2—8) Han kom til Babylon, men så det ikke, akkurat som Esekiel hadde forutsagt. — Esek. 12: 12, 13.

26, 27. a) Hva førte Jerusalems fall til for Jeremias? b) Hvor bosatte han seg til slutt?

²⁶ Jerusalems fall førte til befrielse for Jeremias. Babylonierne hadde hørt om hans forkynnelse. De behandlet ham godt. Høvdingen over den babyloniske livvakt, som het Nebusaradan, førte ham ut av vaktgården. (Jer. 39: 13, 14) Jeremias var blant de jødene som ble ført som fanger til Babylon, men høvdingen for livvakten så ham og sa til ham: «Se, nå har jeg i dag løst deg av lenkene om din hånd. Er det godt i dine øyne å komme med meg til Babel, så kom, og jeg vil la mitt øye våke over deg. Men er det ikke godt i dine øyne å komme med meg til Babel, så la det være! Se, hele landet ligger for deg; hvor det er godt og rett i dine øyne å gå, dit kan du gå.» — Jer. 40: 1—4.

²⁷ Da Jeremias nølte, sa høvdingen over livvakten at han skulle dra tilbake og bo i landet under Gedalja, som kongen i Babylon hadde satt over Judas byer, og bosette seg der han ønsket. Han ga så Jeremias mat og en gave og lot ham fare. Jeremias dro da til Gedalja i Mispa, og han bodde der inntil det skjedde noe som vi skal drøfte i det neste nummer av dette bladet. — Jer. 40: 5, 6.

Vi kan følge den trygge handlemåte

28. Hvilken handlemåte var det Jeremias fulgte?

²⁸ I denne mørke tiden i Jerusalem så det ut som om Jeremias, som var fange i denne beleirede, sultende byen, og som var falt i unåde hos de styrende der, ikke skulle kunne overleve. Men ved trofast å holde sitt innvielsesløfte til Jehova, selv om det innebar at han ved sin forkynnelse måtte fordømme de styrende i landet og forutsi at Jerusalem skulle bli ødelagt, fulgte han den trygge handlemåte.

29. Hvilken lærdom kan vi dra av dette?

²⁹ Vi kan dra lærdom av dette. Jehovas salvede vitner forkynner at denne tingenes ordning kommer til å bli ødelagt på grunn av at den er under innflytelse av babylonisk, falsk religion og i ulydighet vender seg bort fra Jehova Gud. De har derfor erfart det Jesus forutsa i Matteus 24: 9: «I skal hates av alle folkeslag.» For disse vitner, hvorav mange nå er i fengsel og i mange land blir utsatt for forfølgelse, utgjør Jeremias’ erfaring en forsikring om at de ikke kommer til å bli dømt sammen med denne verden, og at de som gruppe betraktet skal få overleve ødeleggelsen av denne tingenes ordning. Ebed-Melek, som hjalp Jeremias fordi han betraktet ham som en Jehovas profet, ble spart sammen med Jeremias. De som i vår tid slutter seg til Guds tjenere ved å innvie seg og trofast utføre den samme tjeneste som dem, kommer til å oppnå Jehovas gunst og beskyttelse like sikkert som Ebed-Melek gjorde det. Dette er i samsvar med den regel Jesus Kristus framholdt: «Den som tar imot en profet fordi han er en profet, skal få en profets lønn, . . . Og den som gir en av disse små endog bare et beger kaldt vann å drikke fordi han er disippel, sannelig sier jeg eder: Han skal ingenlunde miste sin lønn.» — Matt. 10: 41, 42.

[Fotnote]