Hvorfor de tviler på at Gud er til

Det er mange mennesker som gjør det i vår tid. Kan de med rette trekke den slutning at Gud ikke er til?

I TIDSSKRIFTET Ave Maria for 24. februar 1962 sa den katolske kardinalen Richard Cushing: «For første gang i menneskenes historie er ateismen på frammarsj, og kirken er ute av stand til å hindre antikrists framgang.» Ateismen griper hurtig om seg over hele verden. Den tanke at det ikke finnes noen Gud, har ikke bare slått rot blant en stor del av de godt og vel en milliard mennesker som er underlagt et kommunistisk styre, men den har også fått innpass blant forbausende mange tenkende mennesker i ikke-kommunistiske land.

Men hvorfor er det så mange mennesker i var tid som tviler på at Gud er til? Hvorfor er ateismen på frammarsj, og hvorfor er kirken ikke i stand til å stoppe den? Hva er årsaken til denne vantro, som er uten sidestykke i historien?

Troen på at Gud er til

Filosofen Celestine N. Bittle skrev i sin bok God and His Creatures: «Det er aldri blitt oppdaget noe folk som i ordets egentlige forstand er ’ateistisk’. Enkeltpersoner kan nok være ateister, men aldri et helt folk. Det er en kjensgjerning at denne tro er utbredt over hele verden.» Dette viser tydelig at menneskene helt fra skapelsen av har hatt en medfødt tilbøyelighet til å erkjenne at Gud er til.

For å tilfredsstille menneskenes trang til å lære Gud å kjenne har Gud tilveiebrakt en inspirert beretning om seg selv. I denne beretning viser Gud også hvordan menneskene ble til, hvorfor de blir hjemsøkt av sykdom og død, og hvilket framtidshåp de kan ha. Samlingen av disse inspirerte skrifter er nå kjent som Bibelen eller Skriften. — 2 Tim. 3: 16.

Det Bibelen sier, er i samsvar med menneskenes medfødte tilbøyelighet til å erkjenne at Gud er til. Den viser at den vakre stjernehimmelen, den vidunderlige jorden og det fornuftutstyrte mennesket er Guds skaperverk. Den sier: «Gud [skapte] himmelen og jorden,» og: «Gud skapte mennesket i sitt bilde.» Ja, både Bibelens utsagn, menneskets medfødte fornuft og de lover som styrer universet, vitner om at Gud er til. — 1 Mos. 1: 1, 27.

Hva med menneskenes lidelser?

Grunnen til at mange mennesker tviler på at Gud er til, er imidlertid den at menneskene i vår tid blir utsatt for lidelser i større utstrekning enn noensinne. Dette var noe den forhenværende anglikanske legemisjonær Marian Sherman påpekte: «Jeg ble ateist hovedsakelig på grunn av de fryktelige lidelser indiske kvinner ble utsatt for, kvinner som aldri hadde gjort seg skyldig i noe som gjorde at de fortjente det. Hvordan kunne en kjærlig Gud tillate dette? Og vi har hatt to forferdelige verdenskriger. Dette gir ikke noen mening.»

Mange mennesker tenker slik. De mener at en kjærlig Gud ikke vil tillate at mennesker lider, og ettersom mennesker blir utsatt for lidelser, trekker de den slutning at det ikke kan finnes en kjærlig Gud. Er det riktig å trekke en slik slutning?

Nei, det er det ikke. Alt det onde og alle de lidelser menneskene blir utsatt for, er ikke noe bevis for at det ikke finnes en kjærlig Gud. De som hevder det, overser fullstendig menneskenes ansvar. De er lik en pasient som ignorerer det hans lege har foreskrevet, og som når han så lider, benekter at legen er til. Det kan også sies at de er lik en maskinist som nekter å følge maskinkonstruktørens instruksjoner, og som når hans maskin så ikke fungerer på rette måte, benekter at konstruktøren er til. Det ville være dåraktig å tvile på at den medfølende legen eller dyktige maskinkonstruktør eksisterer. Pasienten eller maskinisten er selv skyld i lidelsene eller vanskelighetene.

Det forholder seg på lignende måte med menneskene i vår tid. De inspirerte skrifter viser at Jehova Gud skapte de to første mennesker fullkomne og ga dem utsikter til å få leve evig i et jordisk paradis. Dette var et uttrykk for Guds kjærlighet. Men da menneskene nektet å følge Guds veiledning, måtte de ta følgene av det. Dette betydde ikke at det ikke fantes en kjærlig Gud. Gud hadde advart dem om hva som ville skje. Det var derfor menneskene, ikke Gud, som var ansvarlig for at lidelse, sykdom og død kom inn i verden. — 1 Mos. 1: 27, 28; 5 Mos. 32: 4, 5; Pred. 7: 29.

Gud ville riktignok ikke være kjærlig hvis han tillot at lidelsene fortsatte i det uendelige. Han har imidlertid ikke til hensikt å gjøre det. Han har tillatt ondskap og lidelser utelukkende på grunn av et stridsspørsmål som ble reist i Edens hage. En av Guds åndeskapninger, som i Bibelen blir kalt Satan Djevelen, fikk de to første mennesker, Adam og Eva, til å være ulydige mot Gud. Dette reiste tvil i forbindelse med Guds skapermakt og rettferdighet, ettersom Gud krevde at menneskene skulle være lydige mot ham for å få leve, enda han tilsynelatende hadde unnlatt å skape dem slik at de hadde evnen til å forbli trofaste mot ham.

Gud satte derfor til side en bestemt tidsperiode da dette spørsmål om hvorvidt mennesker kan forbli trofaste under prøver, skulle bli avgjort. Denne tidsperiode er nå snart utløpt. Om kort tid skal Satan og alle de lidelser han er ansvarlig for, bli fjernet. Den kjærlige Skaper vil gjøre slutt på alle lidelser ved å føre de lydige mennesker inn i en rettferdig, ny tingenes ordning. — 2 Pet. 3: 13; Åpb. 12: 12.

Religionssamfunnenes ansvar

Kristenhetens religionssamfunn har ikke gjort det klart for folk hvorfor Gud har tillatt det onde en tid på jorden. De har i stedet fortalt løgner om Gud og framstilt ham som en ubarmhjertig djevel som holder mennesker i live i en underjordisk ildsjø hvor de skal stekes og pines i all evighet. En slik lære har fått mange til å vende seg bort fra Gud.

Mange moderne teologer og prester føler seg til og med tiltalt av ateismen. «I de siste ti år har jeg talt stadig mer om verdien av ateisme og agnostisisme,» skrev James A. Pike, som var biskop i den episkopale kirke. «Det må være en hel del agnostisisme i den sanne religion,» hevdet han.a Og bladet Time for 9. juni 1961 sa at «Paul Tillich, De forente staters mest fremragende teolog, taler om Gud som ’den siste og fundamentale virkelighet’ eller ’selve væren’». I artikkelen «Er den moderne teologi ateistisk?», som sto i det protestantiske bladet The Christian Century, ble det sagt at denne framstilling «sparer Tillich for å bli beskyldt for å dosere ateisme». Men grenser ikke den slags teologi til ateisme i en slik grad at den får mange mennesker til å tvile på at Gud er til?

Det er derfor tydelig at kirkesamfunnene i stedet for å bygge opp folks tro på Gud har fått millioner av mennesker til å vende seg til den ateistiske kommunisme. Deres motstridende læresetninger, religiøse forfølgelser, krigshissing og bestrebelser for å innsmigre seg hos de velstående og innflytelsesrike i samfunnet har fått mange til å tenke som så at hvis disse kirkesamfunnene representerer Gud, da kan det ikke være noen Gud. Mange av kirkens menn innrømmer at religionssamfunnene er skyld i dette.

«Jeg vet at det er vi, vi kristne og ingen andre, som er ansvarlige for kommunismen,» innrømmet dekanus ved en européisk teologisk skole. «Husk at kommunistene en gang var kristne. Når de ikke tror på en rettferdig Gud, hvem er det da som er skyld i det?»b Og dekanus ved et teologisk seminar i New York sa: «Kommunismens ateisme utgjør en dom over kirkesamfunnene, . . . som vanligvis har vært som prydgjenstander i den bestående ordning, uansett hvor urettferdig den har vært.»c

Det at kirkesamfunnene har unnlatt å etterligne Kristus og gi menneskene nøyaktig kunnskap om Gud, har beredt veien for ateismen.

Ateismens framgang

Millioner av mennesker i kommunistiske land blir på en systematisk måte undervist i den teori at det ikke finnes noen Gud, og denne indoktrineringen blir stadig intensivert. «Undervisningen i ateisme vil bli intensivert ved partiets undervisningssentrer og spesielle kurser for lærere, leger og journalister,» meldte bladet Time. Dette indoktrineringsprogram, spesielt det som gjelder de unge, har fått mange til å tvile på at Gud er til.

Denne propaganda kommer undertiden inn i aviser i vestlige land. Et eksempel på dette har vi i følgende uttalelse: «’Bibelen sier at Skaperen sendte manna til jødene,’ sa statsminister Krusjtsjov. ’Jeg vet ikke hvorvidt dette er sant, for jeg så ikke at det skjedde. Jeg vet ikke hvorvidt mannaen var av beste kvalitet, eller hvorvidt jødene fikk tilstrekkelig av den. For å bringe dette på det rene sendte vi opp Gagarin for at han skulle se etter. Men Gagarin meldte at han ikke så noen ting. Så sendte vi opp Valentina Tereshkova og sa til henne at hvis hun fant manna, skulle hun tilberede et måltid av den, men hun fant ikke noe. Vi har derfor ikke noe håp om å få manna fra himmelen. Dette betyr at vi må stole på våre flittige hender.» — New York Times for 7. april 1964.

Hvor ufornuftig er det ikke å reise tvil om Guds eksistens på dette grunnlag! Disse menneskene sluttet imidlertid ikke å tro på Gud først etter at de hadde foretatt reiser ut i verdensrommet. I de kommunistiske land blir menneskenes tro på Gud undergravd allerede i ungdommen ved at lærere til stadighet gjentar den påstand at det ikke finnes noen Gud. Andre tviler på at Gud er til, fordi de ser hvordan menneskene lider, og ikke får noen tilfredsstillende bibelsk forklaring på dette. Atter andre har vendt seg bort fra Gud på grunn av de religiøse lederes motstridende læresetninger og ateistiske filosofi.

Det er imidlertid enda en årsak til at så mange mennesker tviler på at Gud er til. De ønsker nemlig å tro på den løgn at det ikke finnes noen Gud. Guds rettferdige lover pålegger dem visse restriksjoner. De ønsker å følge en selvisk handlemåte uten å være plaget av dårlig samvittighet, noe de ville være hvis de var ansvarlig overfor Guds lover. Og «fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, . . . sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen». — 2 Tess. 2: 10, 11.

Et forstandig menneske, som elsker rettferdighet, vil imidlertid aldri vende seg bort fra Gud. Han vil regelmessig studere Bibelen, og han vil vokse i kjærlighet til Gud på grunn av de vidunderlige foranstaltninger han har truffet for at menneskene skal kunne få leve i en rettferdig, ny tingenes ordning. Ja, det er dåren som «sier i sitt hjerte: Det er ikke noen Gud». — Sl. 14: 1.

[Fotnoter]