Forkynn Guds Ord på rette måte

HELT fra kristendommen ble innført, og fram til vår tid har det å forkynne vært en av de viktigste måter å utbre den på. Det finnes imidlertid mer enn én måte å forkynne på. Mange forkynnere i kristenheten forkynner på en ytterst følelsesbetont måte, skriker og gestikulerer og appellerer til følelsene og til og med til sine tilhøreres fordommer. Men de kan ikke finne noen støtte i Bibelen for å forkynne på denne måten. Det var ikke en slik form for forkynnelse apostelen Paulus omtalte da han ga Timoteus følgende råd: «Gjør ditt ytterste for å framstille deg godkjent for Gud, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, idet du bruker sannhetens ord på rette måte.» — 2 Tim. 2: 15, NW.

De mange forkynnere i kristenheten som går til den andre ytterlighet og forkynner Guds Ord på en springende og planløs måte, det vil si de som bare hopper fra ett emne til et annet uten noen logisk sammenheng, forkynner heller ikke Guds Ord på rette måte. De gjør ikke sitt ytterste for å bli godkjent av Gud. At mye av forkynnelsen av Bibelen i vår tid er av en slik karakter, framgår tydelig av en nyhetsmelding som sto i Illinois-avisen Tribune for 4. oktober 1963:

«Forkynn Guds Ord, sier Ritter til konsilet. Denne plikten blir ofte ikke utført, sier kardinalen. Vatikanbyen den 3. oktober— Kardinal Joseph Ritter fra St. Louis sa i dag til det økumeniske Vatikankonsil at det er behov for mer forkynnelse av Guds Ord i den romersk-katolske kirke. Den amerikanske kardinalen, som talte for første gang under konsilet, sa til de 2262 prelatene som var samlet i Peterskirken, at plikten å forkynne bare blir utført på en planløs måte, hvis den i det hele tatt blir utført.» Han sa blant annet at denne forkynnelsen av Guds Ord var «en nødvendig betingelse for at alle andre reformer som konsilet ville innføre, kunne bli vellykte». Det er virkelig bemerkelsesverdig at en kardinal tilla forkynnelsen av Guds Ord så stor betydning at han sa at det ville avhenge av den hvorvidt alle andre reformer som det annet Vatikankonsil ville innføre, skulle bli vellykte.

Ettersom det innrømmes at forkynnelse av Bibelen har så stor betydning, kan en med rette spørre: Hvorfor er tilstanden i den romersk-katolske kirke slik at en av dens kardinaler kan klage over at «plikten å forkynne [Guds Ord] bare blir utført på en planløs måte, hvis den i det hele tatt blir utført»? Kan det skyldes mangel på verdsettelse av selve Bibelen?

At forkynnelsen av Guds Ord ikke må være planløs eller ikke må forsømmes, framgår tydelig av Guds eget Ord. Da Jesus like etter sin oppstandelse møtte to forvirrede og motløse disipler på veien til Emmaus, forkynte han for dem på en opplysende måte: «Da sa han til dem: I dårer og senhjertede til å tro alt det profetene har talt! . . . Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham.» Og hva ble resultatet av dette? Jo, de sa etterpå: «Brente ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og opplot skriftene for oss?» — Luk. 24: 13—32.

Senere samme dag avla Jesus et lignende vitnesbyrd for de 11 apostler og andre som var kommet sammen med dem: «Dette er mine ord som jeg talte til eder mens jeg ennå var hos eder, at alt det måtte oppfylles som er skrevet i Mose lov og profetene og salmene om meg.» Ved sin forkynnelse «opplot han deres forstand, så de kunne forstå skriftene. Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias skal lide og oppstå fra de døde på den tredje dag», og så videre. Det er tydelig at Jesus hverken forsømte å bruke skriftene eller brukte dem på en planløs måte, men at han brukte dem på en opplysende måte. — Luk. 24: 44—46.

Apostelen Paulus hevdet at han etterlignet Kristus, og en av de måtene han gjorde det på, var ved å forkynne ut fra skriftene på en logisk, sammenhengende og opplysende måte, noe som en kan legge merke til i det ene kapitlet etter det andre i Apostlenes gjerninger. Et typisk eksempel på dette har vi i beretningen om Paulus’ forkynnelse i Tessalonika, hvor jødene hadde en synagoge. «Etter sin sedvane gikk Paulus inn til dem, og på tre sabbatsdager holdt han samtale med dem ut av skriftene, og la ut og forklarte at Messias skulle lide og oppstå fra de døde, og sa: Dette er Messias, den Jesus som jeg forkynner eder. Og noen av dem lot seg overbevise og holdt seg til Paulus og Silas, likeså en stor mengde av de grekere som dyrket Gud, og ikke få av de fornemste kvinner.» — Ap. gj. 17: 1—4.

Bibelens beretning forteller noe lignende om Apollos og hans tjeneste i Akaia: «Da han kom dit, ble han ved Guds nåde til stort gagn for de troende; for med kraft målbandt han jødene offentlig, idet han viste av skriftene at Jesus er Messias.» Hans forkynnelse var så visst ikke planløs og springende. — Ap. gj. 18: 27, 28.

I hvilken utstrekning det annet Vatikankonsil vil ta til følge det kardinal Ritter sa angående betydningen av å forkynne Guds Ord og den rette måten å gjøre det på, vil tiden vise. Det kan godt være at han bare er en røst som roper i ørkenen i dette spørsmålet, akkurat som hans forgjenger kardinal Kendrick var det på det første Vatikankonsil, hvor han talte sterkt imot pavens ufeilbarhet.

Uansett hva Vatikankonsilet vil komme til å gjøre, er det et faktum at forkynnelsen må være basert på Guds Ord hvis den skal kunne frambringe kristne. Og hva mer er, en slik forkynnelse må hverken ha en ytterst følelsesbetont appell eller bli utført på en planløs, springende måte, men det må være en forkynnelse som appellerer til fornuften ved at det blir lagt fram kjensgjerninger og argumenter på en logisk og sammenhengende måte. Jehovas kristne vitner og de publikasjoner de benytter, er vigd til en slik form for forkynnelse, og kjensgjerningene viser at den er virkningsfull.