Uansett hva du ellers gjør — forkynn!
«Når I går av sted, da forkynn.» — Matt. 10: 7.
1. Hvorfor er det så viktig at det gode budskap blir forkynt i denne tiden, og hvilket spørsmål oppstår i forbindelse med forkynnelsen?
NÅR vi ser oss omkring og betrakter de vanskelige forholdene i verden — økningen i forbrytelsene, uroen blant ungdommen og de ulykkelige tilstander i mange familier — blir vi på en smertelig måte klar over at størsteparten av menneskeheten har behov for å få kjennskap til de gode ting Jehova har latt nedtegne i sitt Ord, Bibelen. Men følgende spørsmål, som ble stilt for over 1900 år siden, er fremdeles aktuelt i vår tid: «Hvorledes kan de høre uten at det er noen som forkynner?» (Rom. 10: 14) Når du leser disse inspirerte ordene i Den hellige skrift, hvem tenker du da på som forkynnerne? Tenker du at disse ordene gjelder prester eller andre med en spesiell utdannelse eller spesielle evner?
2. Hvilket godt eksempel har vi i de første kristne, og er forkynnelsen forbeholdt en bestemt klasse mennesker?
2 Hver enkelt av de første kristne følte seg personlig berørt av svaret på dette spørsmålet, og det er grunnen til at hver især av dem ble en forkynner. Selv om noen «var ulærde og lege menn», visste alle noe om det «gode budskap», og de hadde et brennende ønske om å dele det med noen, med hvem som helst de kom i forbindelse med. (Ap. gj. 4: 13) Et verk om den kristne religions og kirkes historie i løpet av de tre første århundrer (The History of the Christian Religion and Church During the Three First Centuries, utgitt i New York 1848, skrevet av dr. Augustus Neander, oversatt fra tysk av Henry John Rose, side 41) hadde følgende å si: «Celsus, den første skribent som gikk til angrep på kristendommen, latterliggjør det forhold at arbeidere, skomakere og bønder, de mest uopplyste og ubehøvlede blant menneskene, kunne være iherdige forkynnere av evangeliet.» I kristendommens første tid var altså forkynnelsen ikke forbeholdt en spesiell klasse mennesker, men alle kristne følte seg forpliktet til å være forkynnere. Det kan være av interesse å se litt nærmere på hvordan over 1 800 000 mennesker fra alle samfunnslag, med de forskjelligste former for utdannelse og med de forskjelligste evner er blitt forkynnere av det gode budskap i vår tid. — 1 Kor 1: 26—29.
Hvordan en blir en forkynner
3. Hvilke forandringer i folks liv har funnet sted på grunn av forkynnelsesarbeidet?
3 Vi sikter nå til de kristne forkynnere som er kjent over hele verden under navnet Jehovas vitner. Før de lærte det ’gode budskap om Guds rike’ å kjenne, hadde mange av dem befatning med narkotikamisbruk, drukkenskap og andre laster. Andre var oppslukt av økonomiske spekulasjoner og var nervøse og fulle av bekymring på grunn av de usikre økonomiske forhold og sine bestrebelser for å trygge sin egen økonomi. Atter andre levde et ensformig liv uten å komme noen vei og spurte stadig seg selv: «Hvorfor lever jeg egentlig? Er det ikke mer ved livet enn dette?» Alt dette er det blitt en forandring på fordi noen hadde så stor nestekjærlighet at de forkynte Guds sannhetsord for dem. En formålsløs og bekymringsfull tilværelse fikk mål og mening. Fortvilelse og frykt vek plassen for håp. Fordi de nå føler at de har fått et mål i livet, har de også fått livsmot. — 1 Kor. 6: 9—11.
4, 5. a) Hvilken tilstand blant menneskene får de kristne til å dele det gode budskap med andre? b) Hvordan berører kjærligheten til Gud vår forpliktelse til å forkynne?
4 Er du blant dem som har fått slik hjelp? Hva får dette deg til å føle? Du føler sikkert blant annet at det påhviler deg en forpliktelse til å hjelpe andre på samme måte som du selv er blitt hjulpet. Men det dreier seg vel om noe mer enn bare en følelse av hard og kald plikt — er det ikke slik at dette har rørt ved ditt hjerte? Jo, du ser så mange mennesker som befinner seg i den samme tilstand som du selv var i før, og du føler det samme overfor dem som Jesus følte overfor menneskene på sin tid: «Og da han så folket, ynkedes han inderlig over dem; for de var ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde.» (Matt. 9: 36) En slik medlidenhet får Jehovas kristne vitner til å ville hjelpe menneskene i vår tid. — 1 Joh. 3: 16; 4: 11.
5 I enda høyere grad enn nestekjærligheten er det kjærligheten til Gud som får sanne kristne til å forkynne ’det gode budskap om Guds rike’. Ja, ved sin Sønn har han befalt dem å gjøre det. (Matt. 24: 14, NW; Ap. gj. 10: 42) Alle som virkelig elsker Gud, forkynner. Vi kan ikke leie en «predikant» til å forkynne for oss, like lite som vi kan leie noen til å leve et godt, rent og rettskaffent liv for oss mens vi selv krenker Guds morallover. Enhver må bære sin egen byrde av ansvar. Det finnes ingen erstatning for personlig deltagelse i forkynnelsen. Den er et vesentlig uttrykk for vår kjærlighet til Gud. — 1 Joh. 5: 3; Gal. 6: 5.
6. Hvordan bør vi se på det privilegium å forkynne, og hvordan vil det gagne oss selv?
6 Det å holde Guds bud angående forkynnelsen eller hva som helst ellers er ikke byrdefullt. Det er ikke byrdefullt å spise, drikke, sove og puste, men det er livsviktig å lyde disse Guds naturlover ettersom vårt liv avhenger av at vi gjør det. For en kristen er det like livsviktig å forkynne. Det er noe vi ønsker å gjøre, og for en glede det gir! Hvor tilfredse, fornøyde og glade er vi ikke når vi har vært opptatt i forkynnelsen! Forvissningen om at en er i stand til å gjøre det samme som Jesus Kristus gjorde, og som Gud har gitt befaling om med tanke på vår tid, gir en en indre følelse av fred og tilfredshet som er uten sidestykke. Og tenk hvilken glede det gir å vite at vi uten å være klar over det kan ha sådd sæd som kanskje vil bety spiren til at et annet menneske får lære sannheten å kjenne! Trofast forkynnelse bidrar også til en ren samvittighet, og det er en faktor av ikke liten betydning for vår nåværende lykke og vår fred i sinnet.
7. Hva kan få en til å holde seg tilbake fra å forkynne, og hvilken positiv innstilling må til?
7 Blant dem som deltar aktivt i forkynnelsesarbeidet i vår tid, finnes det mennesker med mangelfull utdannelse, med legemsfeil og med andre problemer som enkelte kanskje ville betrakte som ulemper, men de har ikke latt disse omstendighetene hindre dem fra å adlyde Gud og vise nestekjærlighet. Et av Jehovas vitner som hadde bodd i et landlig område hele sitt liv, var tidligere så forsagt og folkesky at hun ikke engang gjorde sine innkjøp selv av redsel for å treffe andre mennesker. Hun var i 50-årene da hun lærte Bibelens sannhet å kjenne. Nå går hun fra hus til hus og forteller vilt fremmede mennesker om det gode budskap hun har lært. Nå faller dette helt naturlig for henne. Hvis vi elsker Gud og vår neste og er villige til å glemme hvilke kvalifikasjoner vi har rent menneskelig sett, og simpelthen stole på Gud, kan vi bli forkynnere av det gode budskap og glede oss over en vellykket tjeneste. — 2 Kor. 3: 5; Fil. 4: 13.
8. Hvilken egenskap er nødvendig i forbindelse med forkynnelsen, og hvorfor?
8 Selvfølgelig er det nødvendig å ha en virkelig tro for å kunne forkynne sannheten fra Guds Ord på en fryktløs måte, for til tross for at det er et godt budskap, så er det upopulært blant mange. For en god del mennesker innebærer dette budskapet at de må foreta drastiske forandringer i sin livsførsel, og mange liker ikke å forandre på sin tilvante levemåte. Kanskje spotter de budskapet. Kanskje er de likegyldige. Hvis vi ikke hadde tro, ville vi kanskje holde opp med å tale. Men sanne kristne drives av den samme tro som den som drev apostelen Paulus, og han skrev: «Men ettersom vi har den samme troens Ånd — etter det som er skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg — så tror vi og, derfor taler vi óg.» (2 Kor. 4: 13) Sanne kristne må passe på at de aldri forsømmer å benytte seg av de mange muligheter de har til å bevare sin tro sterk, og de må være klar over at en svekkelse av troen vil føre til at de innstiller sin forkynnelsesvirksomhet.
9. Hvilken rolle spiller hjertet i forbindelse med en tilbørlig tjeneste for Jehova?
9 Som vi har sett, er altså ikke verdslig utdannelse og naturlige anlegg nødvendige forutsetninger for den som skal bli en forkynner, men det som må til, er kjærlighet til Gud, nestekjærlighet og en virkelig tro som er basert på nøyaktig kunnskap ut fra Guds Ord. Men nå oppstår disse spørsmålene: «Hvem skal vi forkynne for, og når, hvor og hvordan skal vi gjøre det?» Nøkkelen til svaret på disse spørsmålene finner vi i noe apostelen Paulus skrev i et brev til noen kristne forkynnere i Roma. Han sa til dem at de ’av hjertet var blitt lydige’. (Rom. 6: 17) Ja, hjertet er nøkkelen i denne forbindelse. Derfor behøvde ikke Paulus å gi dem en mengde detaljerte instrukser angående når, hvor og hvordan de skulle forkynne. På samme måte er det i dag — hvis vi ganske enkelt gjør det vårt hjerte driver oss til å gjøre, kommer vi til å begynne å snakke med en eller annen om de tingene vi lærer fra Bibelen, og dermed er vi blitt forkynnere av det gode budskap.
Alle må få høre
10. Hvilken effektiv og overlegen metode for å nå fram til folk benyttet de første kristne?
10 Som forkynnere av det gode budskap bør vi ønske å nå alle som vil høre. På apostlenes tid var det slik at alle de kristne — unge og gamle, rike og fattige, jordbrukere og byfolk — forkynte det gode budskap. Disse menneskene som fulgte i Kristi fotspor, fortalte andre alt det de visste om Jesus, om hans tjeneste, hans død og hans oppstandelse. Ja, de benyttet seg av alle de muligheter de hadde, for å gjøre de mennesker de kom i kontakt med, kjent med dette budskapet om evig liv. De forkynte på markene, i byene, på torgene, i hjemmene og overalt hvor de fant et hørende øre. De gjemte seg ikke bort i et kloster og ventet heller ikke med å forkynne til en fastsatt tid på en bestemt dag, slik mange prester gjør i vår tid. De første kristne ble drevet av sitt hjerte til å kunngjøre det gode budskap under alle forhold. Følgende blir sagt om apostelen Paulus: «Han holdt da samtaler i synagogen med jødene og dem som dyrket Gud, og på torget hver dag med dem han traff på.» (Ap. gj. 17: 17) Også i vår tid vil kjærligheten til menneskene på lignende måte hjelpe oss til å være våkne for de mange muligheter vi har for å nå fram til folk. — Mark. 1: 39; 6: 56; Luk. 8: 1; 13: 26; Joh. 18: 20.
11. Hvilken forkynnelsesmetode er Jehovas vitner kjent for å benytte over hele verden?
11 De kristne vitner for Jehova gjør god bruk av hus-til-hus-metoden i forkynnelsen. I grupper eller enkeltvis, på en hvilken som helst dag i uken og nesten når som helst i løpet av dagen er Jehovas vitner opptatt i dette trekk ved sin tjeneste. Der de ikke treffer noen hjemme, er de nøye med å notere seg adressen, slik at det kan bli gjort ytterligere anstrengelser for å finne hver enkelt. Hos dem som viser interesse for Bibelen, blir det foretatt gjenbesøk og om mulig satt i gang et hjemmebibelstudium.
12. Hvordan kan årvåkenhet ved bibelstudier ofte bringe et ekstra godt resultat?
12 Når vi leder bibelstudier hjemme hos interesserte, benytter vi anledningen til å invitere andre medlemmer av familien til å være med. Hvis de har fått en gjest på besøk, vil vi heller innby ham til å sitte ned sammen med oss og studere enn å utsette studiet til han har gått. I mange tilfelle håper gjesten på at han skal bli bedt om å være med, eller han er interessert i det som foregår, og tar derfor imot innbydelsen.
13. a) Hvilke fordeler har vi når vi forkynner for slektninger og kjente? b) Hvorfor er det viktig at vi er taktfulle når vi forteller slike mennesker om det gode budskap?
13 Jehovas vitner vet at hvis de sørger for å ha en del bibelsk litteratur for hånden til enhver tid, og hvis de er årvåkne og villige til å ta initiativet på en fryktløs, men taktfull måte, så vil det by seg mange anledninger for dem til å dele det gode budskap med andre. For eksempel har vi kanskje slektninger og kjente som vi treffer en gang iblant, og de vil ofte ha lettere for å høre på oss enn på en fremmed. I slike situasjoner er det naturligvis alltid en fare for at vi kan komme til å gå altfor hardt fram eller prøve å fortelle dem altfor mye på én gang. Selv om vi kjenner dem godt, er det ikke klokt å ta seg friheter som kan føre til at de lukker sitt sinn for budskapet. Vi må være like taktfulle og hensynsfulle mot dem som vi er mot de fremmede vi treffer når vi går fra hus til hus. Vi kan begynne med å fortelle dem litt om de lyse utsikter som knytter seg til det gode budskap. Hvis de reagerer negativt til å begynne med, behøver vi ikke å isolere oss fra dem, men vi bør heller prøve å opprettholde kontakten med dem, slik at vi kan få avlagt et ytterligere vitnesbyrd ved en senere anledning. Det er mange som har lært det gode budskap å kjenne på grunn av kjærlig omtanke fra venners og slektningers side.
14. Kan vi med god samvittighet forkynne på arbeidsplassen? Forklar.
14 På arbeidsplassen kan det ofte by seg anledninger til å forkynne det gode budskap om Riket. Et kristent vitne kan for eksempel benytte spisepausen til å lese litt i Bibelen. Han kan så ta initiativet til å få i gang en samtale med en som han arbeider sammen med, og nevne et interessant skriftsted, for eksempel Salme 37: 10, 11, hvor det står at den ugudelige om en liten stund ikke skal være mer, og at de saktmodige skal leve i fred på jorden. Samtalen kan lett ledes inn på håpet om Riket ved hjelp av slike spørsmål som: «Tror du at du vil få oppleve den dagen?» eller: «Kunne du og din familie tenke dere å leve på den tiden?» Vi må selvfølgelig ikke utføre denne forkynnelsen når vi burde være opptatt med vårt verdslige arbeid, men være klar over at det er meget viktig å sette et godt eksempel som en flittig arbeider.
15, 16. a) Hvordan kan vi kombinere våre reiser med forkynnelse? b) Hvilke anledninger har vi til å forkynne i vårt hjem?
15 Andre anledninger til å dele det gode budskap med andre oppstår når vi er ute og reiser. Folk som driver hoteller og moteller, og ansatte på bensinstasjoner og spisesteder trenger alle det du har — det gode budskap. Når vi er på vei til et kristent stevne, er det lett å fortelle om formålet med reisen og kanskje legge igjen noen eksemplarer av bladene Vakttårnet og Våkn opp!, eller muligens en bok, for eksempel Den sannhet som fører til evig liv. Når vi reiser med offentlige transportmidler, kan vi lese kristen litteratur. Den som sitter ved siden av oss, vil da ofte legge en viss interesse for dagen. Vi kan også tilby sidemannen noe å lese på underveis. Mange mennesker er blitt kjent med det gode budskap på denne måten. Det er selvfølgelig nødvendig med litt initiativ og forberedelse fra vår side hvis vi skal kunne gjøre bruk av disse anledninger til å forkynne og spre kristen litteratur. — Joh. 4: 6, 7, 13, 14.
16 Av og til får du kanskje besøk av selgere. Du kunne da stille et spørsmål som dette: «Hender det at noen tar Dem for å være et av Jehovas vitner?» Dette kan resultere i en samtale som kan ledes inn på det gode budskap. Andre som kommer på besøk, kan på en lignende måte få anledning til å lære sannheten. Vi kan spørre: «Tror du at vi noensinne vil få oppleve at det blir fred?» eller: «Hva tror du grunnen er til at det blir begått så mange forbrytelser?»
17. Skolebarn, hva er det som er så spesielt ved de anledninger dere har til å forkynne på skolen?
17 De unge på skolen har en utmerket anledning til å utbre det gode budskap til en ganske lydhør forsamling. De har et felt som er forholdsvis uberørt, et felt hvor det ofte er mulig å finne mennesker med et åpent sinn. Enten studiene gjelder framtiden, fortiden eller nåtiden, har Bibelen noe å si som nå og da kan flettes inn i diskusjoner i klassen og i private samtaler. Selskapet Vakttårnets litteratur dekker et vidt kunnskapsområde, og hvis du er våken for de anledninger som byr seg, kan både lærere og klassekamerater bli gjort kjent med det gode budskap.
18. Hvordan er det mulig for uføre å delta i forkynnelsesarbeidet, og hvem er det som velsigner våre bestrebelser?
18 Det kan være en større utfordring for de syke eller uføre å utbre det gode budskap, men de har ikke desto mindre det samme privilegium som sine medkristne. Mange av dem skriver brev, bruker telefonen og benytter enhver anledning til å snakke om Guds løfter med folk som besøker dem. Når de er på sykehus, kan de på en taktfull måte presentere det gode budskap for andre pasienter, sykepleiersker og leger. Vitner som er bundet på denne måten, får kanskje ikke alltid se umiddelbare resultater av det de gjør, men deres ’planting og vanning’ er et like viktig bidrag til forkynnelsesarbeidet som det deres kristne brødre utretter. Begge kategorier er avhengige av at Gud gir vekst. Og vi må alltid være klar over at enten folk vil høre på oss eller ikke, så gjør vi det Gud byder oss å gjøre. Vi er trofaste. — 1 Kor. 3: 6, 7.
Forkynnelse i form av et talende eksempel
19, 20. a) Er det mulig å prise Jehova uten ord? Begrunn svaret. b) Hvordan kan vi ved vår oppførsel prise Jehova blant våre naboer?
19 Folk kan lære mye av oss om det gode budskap uten at vi sier et eneste ord. Salme 19: 2—4 viser hvordan dette er mulig. Annet og tredje vers lyder slik: «Himlene forteller Guds ære, og hvelvingen forkynner hans henders gjerning. Den ene dag lar sin tale utstrømme til den annen, og den ene natt forkynner den annen sin kunnskap.» Dette lyder som om himlene bokstavelig talt forteller om Gud, men som vers 4 sier: «Der er ei tale, der er ei ord, ei høres deres røst.»
20 Himlenes tause vitnesbyrd sier så mye om vår Skapers majestet, og på samme måte kan vi ved å sette et godt eksempel blant våre naboer, gjøre mye for å fremme forkynnelsesarbeidet. Denne side ved det arbeid som består i å utbre det gode budskap, må ikke glemmes. Våre naboer er kanskje ikke våre medtroende, men de er våre medmennesker og bør være gjenstand for tilbørlig omtanke. Et vennlig ord eller et hyggelig smil når langt. Når de er i vanskeligheter, vil vi kanskje også kunne yte dem en viss hjelp, liksom Jesus viste menneskelig medfølelse med dem som var i vanskeligheter på hans tid. Det at vi viser dem oppriktig omtanke i nødens stund, kan få dem til å bli klar over at det finnes et folk på jorden som følger Jesu veiledning: «Derfor, alt det I vil at menneskene skal gjøre imot eder, det skal også I gjøre imot dem.» (Matt. 7: 12) I tillegg til at de ser at vi er menneskelige og vennlige, vil de kanskje også legge merke til at vi holder det særlig rent og ordentlig i og omkring vårt hjem. De bemerker kanskje at det er samhold i vår familie, og at vi alltid virker så glade. På vårt arbeidssted vil det at vi følger Bibelens prinsipper, føre til at vi utmerker oss som ærlige og arbeidsomme mennesker. I vår daglige livsførsel forkynner vi uten ord for våre omgivelser. Når så vi eller en av våre kristne brødre oppsøker hjemmene i strøket med det kristne håpets budskap, vil den reaksjon vi møter, til en viss grad være bestemt av det eksempel vi har satt. Har du i den senere tid gjort noe for en nabo som kan bevirke at han hører på det neste vitne for Jehova som kommer til hans dør? — Gal. 6: 10; Mark. 10: 13—16.
Resultater av din forkynnelse
21. Hvilket avgjørende bevis har vi for at Jehova velsigner sitt folks forkynnelsesarbeid?
21 Det kan være at vi leser i Jehovas vitners årbok og ser at titusener av mennesker hvert år slutter seg til forkynnelsesgjerningen, og vi spør kanskje: «Hvorfor ser vi ikke raskere vekst i vår menighet?» Men hvis du gransker de faktiske forhold, hva finner du da ut? Undersøk hvordan det var for fem, ti eller 20 år siden. Er det ikke flere menigheter og flere forkynnere av det gode budskap i området nå enn det var den gang? Besøker dere ikke folk oftere i tjenesten nå? Vi må i likhet med en bonde være tålmodige. Selv om vi ikke ser at det vokser fra dag til dag, så vokser det likevel. Som organisasjon betraktet blir vi velsignet, og det er blitt slik med Jehovas folk som Esaias forutsa: «Den minste skal bli til tusen, og den ringeste til et veldig folk; jeg, [Jehova], jeg vil la det skje hastig, i sin tid.» — Es. 60: 22; Jak. 5: 7, 8.
22. Forklar hvorfor vi ikke behøver å miste motet selv om vi etter å ha deltatt i forkynnelsen ikke direkte kan henvise til noe «skussmålsbrev».
22 Men hvordan forholder det seg med oss som enkeltpersoner? Vil det si at Gud ikke velsigner vår tjeneste hvis vi ikke kan peke på noen i menigheten og si at vi personlig ble benyttet til å hjelpe vedkommende inn på sannhetens vei? Nei! Hvor mange av oss kan egentlig peke på en bestemt og si at vi førte ham inn på sannhetens vei? Det som bringer resultater, er i virkeligheten at alle brødrene bestreber seg på å bearbeide feltet ved hjelp av sin trofaste forkynnelse og ved å tjene som gode eksempler, og endelig er det Jehova som gir økningen. Hvem vet hvor mange mennesker du kan ha hjulpet til å lære om det gode budskap? Kanskje det var ditt gode eksempel, ditt besøk ved deres dør eller det brevet du skrev, som opprinnelig vakte deres interesse. En annen kan ha ledet det bibelstudiet som utvidet deres interesse og kunnskap, men du har en andel i det «skussmålsbrev» de utgjør. Alle som hører med til Guds folk, kan faktisk vise til de hundretusener som er blitt døpte kristne i de senere år, som et bevis for at Jehovas vitner er dugelige til å være tjenere. — 1 Kor. 3: 7; 2 Kor. 3: 1—6.
23. Hvorfor lar Jehovas vitner forkynnelsen få en så fremtredende plass i sitt liv, og hva er hemmeligheten ved deres gode resultater i dette arbeidet?
23 Vi har sett at det er en befaling fra Gud at alle kristne skal forkynne, uansett alder, kjønn og utdannelse. Det er også blitt pekt på at vår evne til å oppnå gode resultater i vår forkynnelse avhenger av hvor inderlig vi elsker Gud, hvor sterk vår tro er, og hvor stor kjærlighet vi har til våre medmennesker. Vi har også merket oss at mange muligheter for forkynnelse står åpne, og at ingen bør tape motet selv om de ikke ser umiddelbare resultater av sin virksomhet. Vår utholdenhet og vårt trofaste eksempel vil bære frukt. Resultatene av den forkynnelse Jehovas vitner har utført i de forløpne år, har vært til oppmuntring for dem og til ære for Jehovas navn. Fortsett derfor ditt gode arbeid uansett hvilken andel du har i forkynnelsen av det gode budskap.
Og dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme. — Matt. 24: 14