Hvorfor frykte for sannheten?

Hvordan kommer frykten for sannheten til uttrykk? Hvilke fordeler har man av å kjenne sannheten?

DET var ikke kjærlighet til keiseren som fikk de religiøse ledere i det første århundre til å rope at Jesus måtte bli drept. Det var frykt for sannheten. Sannheten som Jesus forkynte, fjernet det dekke av religiøs fromhet som de skjulte seg bak, og avslørte dem slik at folket kunne se hva de var, nemlig hyklere. Han sa like ut til dem: «således synes også I utvendig rettferdige for menneskene, men innvendig er I fulle av hykleri og urettferdighet.» (Matt. 23: 28) De handlinger de senere utførte, viser at han bedømte dem riktig.

Sannheten som Jesus forkynte, befridde hans tilhørere fra slaveri under menneskers overleveringer og ubibelske læresetninger. Ved en anledning sa han: «I skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder.» (Joh. 8: 32) De religiøse ledere var ikke glad for at det jevne folk ble frigjort. De ønsket ikke å miste sin myndighet og det taket de hadde på folket. Ettersom de var mer interessert i å fremme sine egne interesser enn i å fremme Guds interesser, motarbeidet de Jesus og prøvde å få folket til å lukke sine ører for sannheten. Av den grunn sa Jesus til dem: «Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som lukker himlenes rike for menneskene! for selv går I ikke der inn, og dem som er i ferd med å gå der inn, tillater I ikke å gå inn.» (Matt. 23: 13) Deres forsøk på å bringe Jesus til taushet ved å benytte seg av vold, førte ikke til at forkynnelsen av sannheten opphørte.

I de årene som fulgte etter Jesu død, forkynte hans etterfølgere også sannheten utenfor Palestinas grenser. På mange steder viste religiøse mennesker at de fryktet de sannheter Jesu etterfølgere forkynte, og prøvde på en fanatisk måte å bringe dem til taushet. De bibelske sannhetene viste at deres forestillinger som de satte så høyt, var falske, men de holdt likevel fast på disse falske forestillingene. I likhet med menneskene på Esaias’ tid ønsket de å høre glatte ord som var behagelige for deres ører, og som ikke var i strid med deres religiøse oppfatninger. Jesu disipler gikk ikke på akkord med sannheten for å behage slike mennesker. I likhet med Jesus forkynte de frimodig sannheten til tross for at mennesker som fryktet sannheten, ble rasende på dem. Slike mennesker kom Paulus i kontakt med i Antiokia i Pisidia. — Es. 30: 10.

Mange mennesker i Antiokia viste interesse for sannheten som Paulus forkynte, men de som fryktet den, hisset opp en mobb som drev Paulus og Barnabas ut av byen. I nabobyen ikonium møtte de en lignende motstand, og de ble nødt til å forlate den. De dro så til Lystra, hvor deres opplysningsarbeid ble avbrutt av agitatorer fra Antiokia og ikonium som kom dit for å hisse folket opp mot dem. Disse motstanderne av sannheten kjempet mot den, men de klarte ikke å utrydde den. I sin tid ble det blomstrende menigheter i disse byene. — Ap. gj. kap. 13 og 14.

Av forretningsmessige grunner

Undertiden ble sannheten fryktet på grunn av den virkning den hadde på forretningsvirksomheten. I byen Efesos lå for eksempel det praktfulle templet for Artemis eller Diana. På grunn av at dette templet lå der, ble det drevet en utbytterik forretningsvirksomhet med Diana-templer av sølv. De var så små at folk som var på reise, kunne ta dem med seg. Den kristne sannhet som Paulus forkynte for efeserne, var en fare for denne forretningsvirksomheten, for de som hørte på ham og ble kristne, sluttet med sin avguderiske tilbedelse av Diana. Forretningsmennene som hadde utbytte av å selge religiøse artikler, ble meget oppbrakt på grunn av dette. De ville gjerne fortsatt ha inntekt på dette, og derfor ønsket de ikke at folk skulle bli frigjort av sannheten, men at de skulle fortsette å være slaver under den tomme avgudsdyrkelsen. Deres resonnement er gjengitt i det 19. kapittel i Apostlenes gjerninger:

«Ved denne tid ble det et ikke lite oppstyr om Guds vei. For en mann ved navn Demetrius, en sølvsmed, som arbeidet Diana-templer av sølv, og som hjalp kunstnerne til en ikke liten inntekt, sammenkalte disse og de arbeidere som syslet med dette, og sa til dem: I menn! I vet at av dette arbeid har vi vår velstand, og I ser og hører at ikke bare i Efesos, men i nesten hele Asia har denne Paulus ved sine overtalelser forført en stor hop, idet han sier at de ikke er guder de som arbeides med hendene.» (Ap. gj. 19: 23—26) Disse menneskene fryktet sannheten fordi de hadde kommersielt utbytte av løgn. De hisset opp hele byen og fikk i stand et slikt oppstyr at Paulus så seg nødt til å reise videre til Makedonia, og han lot så andre kristne i Efesos fortsette forkynnelsesarbeidet der.

Tidligere var Paulus blitt fengslet i Makedonia fordi han forkynte sannheten. Han ble ført fram for styresmennene i Filippi og anklaget for å ’forstyrre rent vår by’ og for å ’forkynne skikker som vi ikke har lov til å ta imot eller leve etter’. Denne forfølgelsen av Paulus forhindret ikke at sannheten fikk slå rot der. I sin tid ble det en blomstrende menighet av kristne i Filippi. — Ap. gj. 16: 20, 21.

Folks holdning til sannheten i vår tid

Hvor forbausende det enn lyder, er det ikke uvanlig at de kristne i vår tid blir utsatt for det samme som Paulus. I såkalte kristne land er mennesker som forkynner de samme kristne sannheter som Paulus forkynte, blitt fengslet, angrepet av en mobb og ofte drevet ut av byene. I Spania blir disse kristne nå plaget av politiet og kastet i fengsel fordi de i likhet med Paulus forteller andre om Guds Ords sannheter.

De som går i spissen for å få brakt Jehovas vitner i Spania og andre land til taushet, er den samme klasse mennesker som forfulgte Jesus, nemlig de religiøse ledere. Akkurat som på den tiden er det i vår tid mange religiøse ledere som viser at de frykter sannheten ved at de hisser folk opp til å forfølge Jehovas vitner. Ved å øve press mot myndighetene for å få dem til å skape vanskeligheter for Jehovas vitner og ved å hisse opp sine sognebarn til å begå voldshandlinger mot dem, har de prøvd å hindre vitnene i å snakke med det brede lag av folket. Men som i det første århundre er det mange som tar imot sannheten, til tross for de anstrengelser de som frykter den, gjør seg.

Når Jehovas vitner besøker folks hjem i sitt forkynnelsesarbeid, er det noen mennesker som ikke vil snakke med dem, ja, som til og med uhøflig slår døren i like for nesen på dem, og andre vil ikke lese noen av deres skrifter, for som de selv sier, har deres prester forbudt dem å lese dem. Viser ikke disse menneskene den samme frykt for sannheten som dem som ikke ville høre på Paulus?

Som følge av at noen holder fast på religiøse forestillinger som de ikke har noen bibelsk støtte for, er de redde for at Jehovas vitner skal kunne få dem til å slutte å tro på de ting de ønsker å tro på. I likhet med Diana-tilbederne i Efesos som fortsatte å dyrke hennes sølvtempler, ønsker de å holde fast på falske forestillinger i stedet for å lære sannheten å kjenne. Når de har en slik innstilling, hvordan kan de da vente å få del i den frihet som Jesus sa at sannheten bringer?

Religiøse sannheter er ikke basert på personlige oppfatninger, men på det Gud selv har fastsatt som sannhet i sitt skrevne Ord. Jesus viste dette da han sa i en bønn: «Hellige dem i sannheten! ditt ord er sannhet.» (Joh. 17: 17) Guds Ord er målestokken for hva som er sannhet. Det er lett å forstå at mennesker som holder fast på læresetninger som ikke holder mål med denne målestokk for sannhet, vil frykte for sannheten. De ønsker ikke å innse at deres læresetninger som de setter så stor pris på, bare er noe mennesker har diktet opp, og som er blitt overlevert fra generasjon til generasjon. Dette var tilfelle med de ivrige tilbedere av Diana som trodde at det utskårne bilde av henne som de æret i hennes vakre tempel, hadde falt ned fra himmelen. Når vi i vår tid ser tilbake til den tiden, forstår vi lett at de trodde på tomme forestillinger, og at Paulus fortalte dem sannheten. Det finnes mange andre tomme forestillinger i vår tid.

Fordelene ved å godta sannheten

Hvorfor skulle folk frykte for sannheten? Den gjør dem ikke til slaver under overtro og byrdefulle religiøse skikker. Den legger ikke et tungt åk på dem. Den får dem ikke til å dyrke tomme avgudsbilder og kaste sine penger bort på dem. Sannheten frigjør. De menneskene som hørte på Paulus og tok imot den sannhet han forkynte, ble frigjort på lignende måte som en som slipper ut fra fangenskap. Esaias trakk denne sammenligningen da han sa: «Herrens, [Jehovas] Ånd er over meg, fordi [Jehova] har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de saktmodige; han har sendt meg til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og løslatelse for de bundne.» (Es. 61: 1) Jesus siterte denne uttalelsen og anvendte den på seg selv og på det kristne misjonsarbeid han begynte å utføre.

Sannheten gir et menneske et rett syn på livet og noe mer å leve for enn de ting menneskene i denne verden i sin selviskhet går inn for å oppnå. Den gir ham noe sikkert som han kan holde seg til i denne urolige verden. Den gir ham høye moralnormer og et inderlig, fredelig og tillitsfullt fellesskap med mennesker av samme tro overalt på jorden. Det er dette Jehovas vitner erfarer i den nye verdens samfunn. De som lar seg lede av den kristne sannhet, kommer inn på veien til livet som fører til en framtid uten ende. «Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.» — Joh. 17: 3.

Formålet med det nidkjære forkynnelsesarbeid Jehovas vitner utfører, er å gjøre det samme som Paulus gjorde, nemlig å overbringe andre mennesker Guds Ords frigjørende sannhet. Når de banker på din dør, bør du tenke på de anstrengelser apostelen Paulus gjorde seg for å forkynne sannheten for folk i Efesos, Antiokia, Lystra og andre byer. Vær ikke redd for å høre på dem. Vær lik de rettsindige menneskene i Berøa. Da Paulus talte til dem, «tok [de] imot ordet med all godvilje, og gransket daglig i skriftene om det var således som det ble sagt dem». — Ap. gj. 17: 11.

Lær meg, [Jehova], din vei! Jeg vil vandre i din sannhet. Gi meg et udelt hjerte til å frykte ditt navn! — Sl. 86: 11.