Hva lærer Bibelen om Kristi guddom?
Er Kristus Gud? Eller har han aldri vært noe mer enn et menneske? Bibelens svar er fornuftig.
«DERE er frafalne! Dere er ikke kristne! Dere tror ikke på Kristi guddom!» skrek en eldre, fremtredende prest. Hva var det som fikk ham til å komme med et slikt hissig utbrudd? Jo, han hadde tilfeldigvis møtt to unge kristne Ordets tjenere, to Jehovas vitner. Denne hendelsen som fant sted på en rutebåt på en elv mellom to store byer i De forente stater, er et typisk eksempel på hvor stor vekt enkelte av dem som påberoper seg å være kristne, legger på læren om Kristi guddom.
Hva menes det egentlig med uttrykket «Kristi guddom»? Det ser ut til å herske stor forvirring angående denne læren, til og med blant de trossamfunnene som forkynner den. Akkurat som de religiøse ledere har gått til ytterligheter i forbindelse med mange andre av Bibelens læresetninger, har de også gjort det i forbindelse med denne læren. På den ene side har vi dem som hevder at Jesus Kristus aldri har vært noe mer enn et vanlig menneske, og på den annen side har vi tilhengerne av treenighetslæren, som hevder at han alltid har vært til og at han alltid har vært Gud. Som vi skal se, ligger Bibelens sannhet omtrent midt imellom disse to ytterlighetene. Guds Ord viser at Jesus Kristus var en åndeskapning i sin førmenneskelige tilværelse, at han ble et menneske idet han kom til jorden, at han ble en åndeskapning igjen da han ble oppreist fra døden, og at han nå har et uforgjengelig legeme og udødelig liv.
Kristi førmenneskelige tilværelse
Har Kristus aldri vært noe mer enn et menneske, eller hadde han en førmenneskelig tilværelse? Han ga selv et klart og tydelig svar på dette spørsmålet, for han viste gjentatte ganger at han hadde hatt en førmenneskelig tilværelse, og at han hadde kommet ned fra himmelen: «Dog er ingen steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen.» «Jeg er det levende brød, som er kommet ned fra himmelen.» «Sannelig, sannelig sier jeg eder: Før Abraham ble til, er jeg.» «Herliggjør du meg, Fader, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden var til!» «Så sier han som er Amen, det troverdige og sanndru vidne, Guds skapnings begynnelse.» — Joh. 3: 13; 6: 51; 8: 58; 17: 5; Åpb. 3: 14, LB.
Jesu disipler forkynte også at han hadde hatt en førmenneskelig tilværelse: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud . . .» «Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til.» «Kristus Jesus, som, skjønt han var til i Guds skikkelse, ikke tenkte på å foreta et maktran, nemlig for at han skulle være Guds like. Nei, han uttømte seg og tok en slaves skikkelse og ble lik mennesker.» «I ham, Sønnen, har vi forløsningen: syndenes forlatelse. Han er bildet av den usynlige Gud, den førstefødte framfor enhver skapning. . . . og han er før alt.» «Vi ser Jesus, han som for en liten stund var stilt lavere enn englene, . . . for at den død han måtte smake, ved Guds nåde skulle komme alle til gode.» Hvis vi tror at Bibelen er Guds inspirerte ord, må vi derfor godta at Kristus virkelig hadde en foruttilværelse. — Joh. 1: 1, 3; Fil. 2: 5—7, NW; Kol. 1: 13—17; Heb. 2: 9, UO.
Han var ikke både Gud og menneske da han var på jorden
Like tydelig som Bibelen viser at Jesus Kristus hadde en førmenneskelig tilværelse som en herlig åndeskapning, viser den også at Jesus Kristus virkelig var et menneske fra han ble født og til han ble oppreist fra døden. Apostelen Johannes sier derfor at «Ordet ble kjød». Jesus var derfor ikke delvis kjød og delvis Gud. Han var ikke bare ikledd kjød, men ble eller var nå kjød. Apostelen Paulus sier likeledes at «Gud [sendte] sin Sønn, født av en kvinne, født under loven». Hvis han hadde vært både Gud og menneske, kunne det ikke ha blitt sagt at han var blitt «gjort lite ringere enn englene»: Og apostelen Peter sier at «Kristus led en gang for synder, . . . han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden». — Joh. 1: 14; Gal. 4: 4; Heb. 2: 9; 1 Pet. 3: 18.
Hvis Jesus Kristus hadde vært både Gud og menneske på samme tid, ville det da ha vært nødvendig for ham å be til Gud om hjelp, noe han ofte gjorde? «Fader! alt er mulig for deg; ta denne kalk fra meg! Dog, ikke hva jeg vil, men hva du vil!» «Han har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frambåret bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt, og således lærte han, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led, og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham.» — Mark. 14: 36; Heb. 5: 7—9.
Hvis Jesus hadde vært både Gud og menneske da han var på jorden, hvordan kunne han da ha blitt prøvd på samme måte som andre mennesker? Han ble imidlertid prøvd på denne måten. «For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd.» Det var bare fordi han virkelig var et menneske, at han kunne erfare det samme som menneskene erfarer, og således bli en yppersteprest som har medynk med menneskene. — Heb. 4: 15.
Jesus kom dessuten som «Guds lam, som bærer verdens synd». Av den grunn ga han «seg selv til en løsepenge», det vil si en tilsvarende pris for å løskjøpe eller kjøpe tilbake det som Adam hadde forspilt for menneskeslekten. Adam var ikke et gudmenneske, han var ikke en inkarnasjon. Guds rettferdighet krevde «liv for liv», og derfor leser vi at «liksom alle dør i Adam, så skal og alle levendegjøres i Kristus». — Joh. 1: 29; 1 Tim. 2: 6; 5 Mos. 19: 21; 1 Kor. 15: 22.
Å legge mer i skriftstedene enn de sier
Det er mange skriftsteder som blir sitert av dem som hevder at Jesus Kristus alltid har vært Gud eller et medlem av en treenighet, og at han er av samme vesen, er like herlig og like evig som sin Far. Men når vi undersøker disse skriftstedene, vil vi nesten alltid finne at det blir lagt mer i dem enn de egentlig sier. De skriftstedene som er sitert ovenfor, og som viser at Jesus hadde en førmenneskelig tilværelse, blir for eksempel anført som bevis for at Jesus var Jehova Gud eller likestilt med sin Far, og det til tross for at ingen av disse skriftstedene så meget som antyder dette.
De skriftstedene som viser at Jehova bruker pronomenet «oss», blir likeledes brukt som bevis for at Ordet, Jesus i sin førmenneskelige tilværelse, var likestilt med sin Far. Men bare det at Gud bruker dette personlige pronomenet, beviser ikke at han snakket til en som var likestilt med ham. Det kan i høyden bare vise at det blant alle de himmelske skapninger var en som hadde fått en mer fremtredende stilling av Jehova Gud, og det er nettop dette Bibelen viser. Før Ordet kom til jorden, var han den som sto Jehova nærmest. Han var Jehovas verksmester, talerør og sendebud. — 1 Mos. 1: 26; 11: 7; Ordspr. 8: 30; Es. 63: 9, NW; Joh. 1: 3.
Det at Faderen, Sønnen og den hellige ånd blir omtalt i forbindelse med Jesu dåp, blir omtalt i forbindelse med det oppdrag Jesus ga sine etterfølgere, nemlig å gjøre «disipler av mennesker av alle folkeslag», og blir omtalt av Paulus i avslutningshilsenen i et av hans brev, kan ikke på noen måte brukes som bevis for at disse tre er personer som er like herlige, er av samme vesen og er like evige, noe nesten alle tilhengere av treenighetslæren hevder. Å gjøre det er å legge mye mer i disse skriftstedene enn de egentlig sier. En som aldri har hørt om treenighetslæren, ville aldri tenke på noen treenighet hvis han leste disse skriftstedene. — Matt. 3: 16, 17; 28: 19, NW; 2 Kor. 13: 14.
Man legger også for mye i skriftstedene hvis man påstår at de beviser at «Kristus er Gud» fordi de omtaler at Jesus utførte mirakler og ble oppreist fra døden, noe den katolske presten F. X. Cronin påsto i en preken han holdt i St. Patrick-katedralen, eller å si at på grunn av dette var Jesus enten «Gud . . . eller den største bedrager som noensinne har levd», som det sto i en annonse for Knights of Columbus. — New York Times for 1. februar 1960.
Jesus behøvde på ingen måte å være Gud for å kunne utføre sine mirakler. Moses og mange andre profeter i gammel tid utførte store mirakler, selv om de ikke var Gud, og det gjorde også Jesu disipler. Jesu mirakler og oppstandelse beviser derfor ikke at han var Gud. I forbindelse med påstanden om at han var en bedrager hvis han ikke var Gud, er det verdt å legge merke til at Jesus aldri påsto at han var Gud eller at han var den samme som sin Far. Han omtalte aldri seg selv som noe mer enn Guds Sønn. Det er nok så at han var Guds Sønn på en spesiell måte, men han var ikke Gud. — Joh. 10: 36.
Et annet skriftsted som treenighetslærens tilhengere legger for meget i, er Mika 5: 1, hvor det profetisk sies om Jesus at «hans utgang er fra fordum, fra evighets dager». Ettersom det bare er Jehova som er fra evighet, blir det hevdet at Jesus er Jehova Gud. Men det er ikke tilfelle. Det hebraiske ordet som her er gjengitt med «evighets dager» er olám, og det betyr ganske enkelt en ubestemt tid. Det samme ordet er i 4 Mosebok 25: 13 brukt i forbindelse med det levittiske presteskap som besto i en ubestemt tid, og som blev avskaffet for over 1900 år siden. Andre oversettelser gjengir derfor Mika 5: 1 på følgende måte: «Hvis opprinnelse er fra gammel tid, fra fordums dager.» (RS) «Hvis opprinnelse er fra de tidligste tider, fra ubestemt tid.» — NW.
Tittelen «veldig Gud» som i Esaias 9: 6 blir anvendt på Jesus Kristus, blir også brukt som bevis for at Jesus er Gud, ettersom Jehova Gud blir omtalt som «Gud den veldige» i Esaias 10: 21, og som den «veldige Gud» i Jeremias 32: 18. Det blir også lagt for meget i disse skriftstedene. Det er bare uttrykk som er superlativer, som for eksempel «den Høyeste», som ikke kan anvendes på andre enn Jehova. Jesus er en gud, en mektig gud, og Jehova er også en Gud, en mektig Gud. Men Jehova er dessuten den veldige Gud og Gud den allmektige. Det hebraiske uttrykket el gibbór, «veldig Gud», blir ikke bare brukt om Jehova, men uttrykket el Shaddái, «Gud den allmektige», blir utelukkende brukt om Jehova. — 1 Mos. 17: 1.
«Før meg er ingen gud blitt til, og etter meg skal det ingen komme.» (Es. 43: 10) De som bruker dette skriftstedet for å bevise at Jesus Kristus er likestilt med Gud, legger også mer i det enn det egentlig sies i skriftstedet. De påstår at dette skriftstedet beviser at Jesus ikke kan ha vært skapt av Gud, men må ha vært til fra evighet av, for hvis han var blitt skapt, ville han ha blitt til etter Gud, og Gud sier at det ikke skal bli noen Gud etter ham. De som argumenterer på denne måten, viser at de ikke forstår skriftstedet. Det Jehova påpeker her, er at han ikke har hatt noen forgjengere, at det ikke har vært noen gud til før ham. Hvordan kunne det ha vært noen gud før ham når han alltid har vært til? Det kommer heller ikke til å bli noen gud etter ham, det vil si han kommer aldri til å ha noen etterfølger, for han kommer alltid til å være den suverene Overherre, Jehova Gud. Bibelen viser at Jehova Gud har frambrakt andre guder: «Jeg har sagt: I er guder, og I er alle den Høyestes sønner. Men sannelig, som mennesker skal I dø, og som en av fyrstene skal I falle.» Ordet var derfor også en gud som ble skapt av Jehova. — Sl. 82: 6, 7.
Bibelen lærer at Kristus er underlagt Gud
Bibelen lærer ikke at Jesus Kristus er en gud som er likestilt med Jehova Gud, men tvert imot at han er ringere enn sin Far. Han sa selv: «Faderen er større enn jeg.» Og selv etter sin oppstandelse omtaler han ikke Jehova som en han var likestilt med, men som sin Gud. Han sa til Maria: «Gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Fader og eders Fader, og til min Gud og eders Gud!» Jehova er Jesu Far og Gud, men er Jesus Jehovas Far og Gud? Nei. — Joh. 14: 28; 20: 17.
Apostelen Paulus viser også tydelig at det er forskjell mellom Jehova og Jesus Kristus. Han lærte ikke at Gud og Kristus var likestilte, men han viste gang på gang at Jesus innehar en lavere stilling enn Gud: «Så er det dog for oss bare én Gud, Faderen, av hvem alt er, og vi til ham, og én Herre, Jesus Kristus, ved hvem alt er, og vi ved ham.» Han viser dessuten at akkurat som «alt hører eder til», «hører [I] Kristus til, og Kristus hører Gud til». Ja, akkurat som de kristne tilhører sitt overhode og sin Herre, Jesus Kristus, tilhører også Kristus sitt overhode og sin Herre, Jehova Gud. — 1 Kor. 8: 6; 3: 21, 23.
Lenger ute i dette brevet omtaler Paulus det samme: «Kristus er enhver manns hode, og mannen er kvinnens hode, og Gud er Kristi hode.» Kunne det sies tydeligere? Og at Kristus kommer til å være underordnet sin Far gjennom hele evigheten, kommer tydelig fram av følgende ord av Paulus: «Deretter kommer enden, når [Kristus] overgir riket til Gud og Faderen, etter at han har tilintetgjort all makt og all myndighet og velde.» «Når alt er ham underlagt, da skal og Sønnen selv underlegge seg ham som la alt under ham, for at Gud skal være alt i alle.» — 1 Kor. 11: 3; 15: 24, 28.
Hva kan vi da i betraktning av det foregående si som svar på spørsmålet: Hva lærer Bibelen om Kristi guddom? Vi kan si at det var en tid da Jesus ikke var til; at han hadde en tilværelse i himmelen som en herlig åndeskapning, som Ordet, som en gud, før han ble født av Maria; at han virkelig var et menneske da han kom til jorden, ikke noe mer og ikke noe mindre enn den fullkomne Adam hva hans natur angår; at han etter sin oppstandelse ble en mektig, herlig, uforgjengelig, udødelig og guddommelig åndeskapning; at Jesus aldri har vært likestilt med sin Far, men alltid kommer til å være ham underlagt.