Elsk din neste, ikke verden

DET var midt på svarte vinteren, og bilisten, som trengte hjelp, holdt på å miste motet. Han hadde nå en god stund gjort tegn til de forbipasserende bilene om at han trengte hjelp, men til ingen nytte. Til sist kom en lastebil kjørende, og da sjåføren så at bilisten var i knipe, spilte han rollen som den barmhjertige samaritan. Men denne hjelpen falt bilisten tungt for brystet. Hvorfor det? Jo, fordi, som han selv uttrykte det: «Av alle dem som kom kjørende, måtte selvfølgelig den som stanset for å hjelpe meg, være en av disse Vakttårn-folkene!», det vil si et av Jehovas vitner. Det sto nemlig Vakttårnet på lastebilen, og det var en av de ansatte ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn i New York som kjørte den.

Disse menneskene har vunnet seg et misunnelsesverdig omdømme på grunn av sin gode kristne oppførsel. Professor Bruno Bettleheim forteller i sin bok The Informed Heart (utgitt 1960) om sine opplevelser i en tysk konsentrasjonsleir, og han beskriver der vitnene som «eksemplariske kamerater, . . . den eneste gruppen fanger som aldri behandlet andre fanger dårlig eller skjelte dem ut».

Hvorfor føler noen antipati for Jehovas vitner, mens andre omtaler dem i så rasende vendinger? Hvorfor er meningene så forskjellige? Ja, grunnen er den at noen i motsetning til vitnene ikke skjelner mellom det å elske verden og det å elske sin neste. Guds Ord sier klart og tydelig at de kristne ikke skal elske verden, og det sier like tydelig at de kristne skal elske sin neste.

Vi har således på den ene side fått følgende påbud: «Elsk ikke verden,» og følgende advarsel: «Vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.» Jesus sa dessuten at han, hans etterfølgere og hans rike ikke var noen del av verden, og at han ikke ba til Gud for verden. — 1 Joh. 2: 15; Jak. 4: 4; Joh. 17: 9, 16; 18: 36.

Det kreves imidlertid på den annen side av de kristne at de skal ’elske sin neste som seg selv’, og at de skal «gjøre det gode mot alle». Hvordan kan de kristne elske sin neste og likevel ikke elske verden, som må sies å bestå av deres neste? Ja, de kan det ved at de skjelner mellom en «verden», en «tingenes ordning» eller organisasjon og de enkeltindividene som utgjør denne ordning. — Luk. 10: 27; Gal. 6: 10.

Følgende eksempel vil belyse dette. I De forente stater er det to store politiske partier, det republikanske og det demokratiske. Det er klart at en god og lojal republikaner ikke vil yte sitt bidrag til demokratenes valgkampanjer, stemme på demokratene eller støtte opp om demokratene i deres kampanje mot republikanerne. Og hvis demokratene satt med makten, ville han ikke fraternisere med demokratene bare for å oppnå politiske fordeler. Nei, av lojalitet overfor sitt parti ville han ikke gjøre noe av dette. Det vil imidlertid ikke si det samme som at han ikke ville betale sin skatt fordi om sjefene for ligningskontoret var demokrater. Det vil ikke si det samme som at han ikke vil hjelpe sin nabo hvis huset hans brenner, bare fordi han er demokrat, eller at han ikke vil gjøre forretninger med ham, at han ikke vil kjøpe av ham eller selge til ham. Nei, selvfølgelig ikke! Han skjelner således mellom den demokratiske politiske tingenes ordning og de enkeltindividene som utgjør dette partiet, og som er hans neste.

Jesus er det eksempel vi skal følge

Gjennom hele sin tjeneste skilte Jesus klart mellom disse to tingene. Da Satan tilbød ham sin verden, det vil si alle dens riker, hvis han ville falle ned og tilbe ham, «sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan! for det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene». Han var klar over at Satan er «guden for denne tingenes ordning», som apostelen Paulus senere uttrykte det, og han voktet seg derfor nøye, slik at Satan ikke skulle få ’noe tak på ham’. — Matt. 4: 10; 2 Kor. 4: 4; Joh. 14: 30, NW.

Det som gjorde datidens verden til Satans tingenes ordning, var imidlertid ikke bare det at Satan var guden for den, men også det at de elementer som styrte den, sto under Satans kontroll og handlet på hans befaling. Og hva var så disse styrende elementer? Politikk, handel og falsk religion. Jesus holdt seg fullstendig atskilt fra alle tre. Han blandet seg ikke opp i politikken på sin tid. Han ga ikke sin støtte til den romerske regjering, men omtalte dens representant, Herodes Antipas, som «den rev». Han samarbeidet ikke med keiseren, men ga bare «keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er». Han ville ikke engang la sitt eget folk gjøre ham til konge, for vi leser at «da nå Jesus skjønte at de ville komme og ta ham med makt for å gjøre ham til konge, gikk han fra dem og opp i fjellet igjen, han selv alene». — Luk. 13: 32; 20: 25; Joh. 6: 15.

Jesus lot seg heller ikke innvikle i kommersialisme, i å hope seg opp rikdom. Han rådet sine etterfølgere til å samle seg skatter i himmelen, ikke på jorden, og til å tjene for intet, ettersom han hadde gitt dem sannheten for intet. Ja, han la i virkeligheten så liten vekt på materielle eiendeler at han ’ikke hadde det han kunne helle sitt hode til’. — Luk. 9: 58.

Jesus gjorde på ingen måte felles sak med det religiøse element innen Satans tingenes ordning, nei, han dro tvert imot uforferdet til felts mot representantene for dette element. «Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere!» «I har Djevelen til far.» Han var ikke for felleskirkelige bevegelser, for, som han sa: «Ingen setter en lapp av ukrympet tøy på et gammelt kledebon . . . Heller ikke fyller de ny vin i gamle skinnsekker.» Det er tydelig at Jesus ikke elsket verden på sin tid, Satans tingenes ordning, som besto av politikk, handel og falsk religion. — Matt. 23: 29; Joh. 8: 44; Matt. 9: 16, 17.

Men hvor høyt elsket ikke Jesus sine medmennesker! «Da han så folket, ynkedes han inderlig over dem; for de var ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde.» Han sa til dem: «Kom til meg, alle I som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvile! Ta mitt åk på eder og lær av meg! for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet, så skal I finne hvile for eders sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.» — Matt. 9: 36; 11: 28—30.

Jesus viste i første rekke nestekjærlighet ved å fortelle sine medmennesker sannheten om sin Far og det gode budskap om sin Fars rike. I over tre år dro han til fots på kryss og tvers i Palestina — i Galilea, Judea og Perea — og forkynte og underviste i synagogene, i templet i Jerusalem, i folks hjem, på fjellskråningen og på stranden. Og for å gi sitt budskap større vekt utførte han alle slags mirakler, som for eksempel å helbrede syke, mette store folkemengder og til og med oppvekke døde. Det er sikkert at ikke noe menneske som har levd på jorden hverken før eller siden, har vist en slik nestekjærlighet i løpet av sin levetid. Og det aller største uttrykk for nestekjærlighet var den handling å gi sitt liv for verdens liv. Elsket Jesus verden eller den onde ordning på sin tid? Nei! Elsket han sin neste? Ja, det er sikkert og visst at han gjorde!

Skal vi elske verden? — Nei!

Verden har ikke forandret seg siden Jesu tid, selv om de fleste av dem som leser disse linjer, tilhører kristenheten og ikke jødedommen, som var framherskende på Jesu tid. Satan er fremdeles denne verdens gud, og det er fremdeles politikk, handel og falsk religion som er de styrende elementer. Den omstendighet at en stor del av denne verden er kalt for kristenheten, gjør den ikke kristen. Hvordan kan den være kristen når den ikke anerkjenner Guds lover og prinsipper, hans vilje og rike? Jesus sa: «Den som ikke er med meg, han er imot meg, og den som ikke samler med meg, han sprer.» — Matt. 12: 30.

Hvordan kan en kristen være en del av et kommunestyre, et bystyre eller et lands regjering når den politikk som føres, er korrupt? Det går nesten ikke en dag uten at noe av denne korrupsjonen blir avslørt, og et særlig godt dokumentert eksempel er det som sto omtalt i en artikkel med tittelen «Skitne penger i Boston» i det amerikanske bladet Atlantic for mars 1961. I en by som er stolt av sin religiøsitet, har likegyldigheten overfor korrupsjon nådd nye høyder. Det er klart at ingen oppriktig kristen kan ha noe å gjøre med slike uærlige framgangsmåter. «Dårlig omgang forderver gode seder.» — 1 Kor. 15: 33.

Hva er det som er kristent ved den hensynsløse og gjennomført uærlige kommersialismen i vår tid? Nylig ble lederne for noen av de mest framstående korporasjonene i De forente stater fengslet fordi de hadde snytt regjeringen og andre for millioner av dollar. Storfinansen viker ikke tilbake for noe bare den kan oppnå størst mulig vinning. Den forderver ungdommen med pornografisk underholdning og brutalitet; den forderver politikerne med bestikkelser, direkte og indirekte; den forderver familiefaren ved å benytte seg av prostituerte. Apostelen gir med rette følgende advarsel: «For pengekjærhet er en rot til alt ondt; av lyst dertil har somme fart vill fra troen og har gjennomstunget seg selv med mange piner.» — 1 Tim. 6: 10.

Og hvordan forholder det seg med kristenhetens populære trossamfunn? Selve den omstendighet at de har gjort felles sak med korrupte politikere og den hensynsløse og uærlige kommersialismen, er nok til å fordømme dem. Noe som likeledes fordømmer dem, er den kjensgjerning at mens trossamfunnene stadig vokser i antall, blir samfunnsmoralen stadig dårligere, og det er en tiltagende forvirring med hensyn til læresetninger. Guds Ord sier at Kristus ikke er delt, men kristenhetens religion er delt, og det ikke bare i mange sekter, men noen av sektene er igjen delt opp i så mange som 20 trossamfunn, noe som tydelig viser deres manglende evne til å komme fredelig ut av det med hverandre. — 1 Kor. 1: 13.

Det er således klart at en oppriktig kristen, en som har innvigd seg til Gud for å gjøre hans vilje, ikke kan være noen del av Satans verden. Han drar nytte av verden ved at han benytter seg av de fordeler den har å by på, og han betaler for de goder han får. Men han blir ikke noen del av den, han lar seg ikke fange inn av dens griskhet, dens ærgjerrige planer, dens tillokkelser og fristelser i likhet med en av apostelen Paulus’ medarbeidere: «For Demas forlot meg, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden.» Nei, en kristen gir akt på den formaning som den elskede disippel ga: «Elsk ikke verden, eller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, eier ikke kjærligheten til Faderen. For alt det som er i verden: sanselig begjær og øynenes begjær, og et tomt liv i overflod, — det er ikke fra Faderen, men fra verden. Og verden forgår med alt sitt begjær; men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» — 2 Tim. 4: 10; 1 Joh. 2: 15—17, UO.

Skal vi elske vår neste? — Ja!

Det at en kristen i vår tid ikke elsker verden, vil imidlertid ikke si det samme som at han ikke kan elske, eller ikke elsker sin neste. Han skjelner mellom den tingenes ordning som står under Satans kontroll, og de enkeltindivider som er holdt fanget av Satan, nemlig hans medmennesker. Han elsker sin neste som seg selv ved at han opptrer slik overfor sin neste som han ønsker at hans neste skal opptre overfor ham. Han er alltid villig til å hjelpe sin neste hvis omstendighetene krever det, i likhet med den kristne lastebilsjåføren som ble omtalt i begynnelsen av denne artikkelen. I likhet med samaritanen i Jesu lignelse benytter han seg av de anledninger som byr seg, til å kunne være til hjelp for noen som er i vanskeligheter. Han gir akt på påbudet om å gjøre det gode mot alle når han har anledning til det, men spesielt mot sine medkristne. — Luk. 10: 30—37; Gal. 6: 10.

I sin streben etter å unngå vennskap med verden kan imidlertid innvigde kristne komme til kort når det gjelder å elske sin neste. Fordi de har innvigd seg til Gud for å gjøre hans vilje som kristne Ordets tjenere, kan de ha lett for å tenke som så at den eneste hjelpen de kan gi hverandre, er åndelig, men det er ikke tilfelle. Det er nok så at den åndelige hjelpen er den viktigste, men det er anledninger da vår neste trenger materiell hjelp eller støtte på annen måte, og man bør da gi slik hjelp så sant man er i stand til det, men uten å la følelsene ta overhånd, slik at man går for langt i så henseende.

Selv om en kristen alltid skal være villig til å gi materiell hjelp i samsvar med sine midler og den andres behov, må han aldri glemme at alle rettferdselskere i verden i dag har et stort åndelig behov. De mangler kunnskap om Jehova Gud og hans navn og forståelse av hans Ord og hensikter og vilje med dem. Den beste måten de kristne kan vise kjærlighet på, er ved å gå med iver inn for å dekke dette åndelige behovet, for «å være i visdommens skygge er som å være i skyggen av rikdom, men kunnskapens fortrin er at visdommen holder sin eier i live». — Pred. 7: 12.

De kristne må ha stor kjærlighet til sin neste for å kunne gå regelmessig fra hus til hus i all slags vær og inntrengende oppfordre dem til å lære om de foranstaltninger Gud har truffet for at vi skal kunne vinne evig liv, og de må ha det for å kunne overse forhånelse, likegyldighet og alt hva de ellers kan bli utsatt for. De ville ikke gjøre alt dette hvis de elsket verden. Bør vi så elske verden? Nei! Bør vi elske vår neste? Ja!