Hvilken forskjell er det mellom Guds menighet og Guds rike?
HVA er Guds menighet? Hva er Guds rike? På hvilken måte skjelner Bibelen mellom disse to begrepene? For å få svar på disse spørsmålene bør vi ikke bry oss om de motstridende meninger som katolske og protestantiske teologer holder fram, men vi bør henvende oss til Guds eget Ord. Vi bør gi akt på følgende råd av apostelen: «Gud er sanndru, men hvert menneske en løgner.» — Rom. 3: 4.
Når de som skrev de kristne greske skrifter, siktet til Guds menighet, brukte de ordet ekklesía, som igjen er satt sammen av to greske rotord, nemlig ek (ut) og kaleín (å kalle). Dette sammensatte ordet ble brukt som en betegnelse på en gruppe personer, en forsamling eller en menighet, som offisielt eller uoffisielt ble kalt ut eller kalt sammen.
Imperial Bible Dictionary sier følgende angående ordet ekklesía: «I det nye testamente blir ordet ekklesía aldri brukt om den bokstavelige bygning hvor de kristne kom sammen til offentlig gudstjeneste. Den første omtale av den slags bygninger forekommer lenge etter apostlenes tid.» Ettersom dette er tilfelle, er det bedre å gjengi dette ordet med «menighet» eller «forsamling», slik det blir gjort i New World-oversettelsen og også i den vanlige norske oversettelsen, enn med «kirke», slik det blir gjort i de fleste andre engelske oversettelser. De fleste mennesker forbinder ordet «kirke» med en bygning hvor det blir holdt religiøse gudstjenester, og ikke med menigheten som tar del i en gudstjeneste.
Ordet ekklesía er ikke i seg selv et religiøst uttrykk, selv om det med tiden er blitt et religiøst begrep. I Apostlenes gjerninger 19: 29—41 kan vi finne at ordet blir brukt om en verdslig forsamling. Vi leser der om en forsamling av efesere som kom sammen for å motarbeide den virkning apostelen Paulus’ og hans reisefellers forkynnelse hadde på avsetningen av deres avgudstempler av sølv.
Man kan si at Noah og hans familie var Guds første ekklesía eller menighet, for de ble tydelig kalt ut eller skilt ut fra de onde menneskene som levde før vannflommen, noe som ble vist ved deres rene tilbedelse av Gud og ved deres arbeid med å bygge arken.
Israels barn er imidlertid de første som spesielt blir omtalt som en ekklesía eller menighet i Bibelen. Den greske Septuaginta-oversettelsen bruker gjentatte ganger ordet ekklesía om denne menighet som fikk sin begynnelse på Moses’ tid. (5 Mos. 9: 10) Salmisten David skrev følgende: «Midt i menigheten vil jeg love deg.» Lukas brukte det samme ordet da han gjenga det som Stefanus sa om Israels folk i ørkenen: «Han [Moses] er den som [var] i menigheten i ørkenen.» — Sl. 22: 23; Ap. gj. 7: 38.
Det er derfor tydelig at Israels folk var en ekklesía eller menighet, for Gud hadde gjennom Moses kalt den ut fra Egypt. Dette sa Gud også senere gjennom sin profet: «Da Israel var ung, hadde jeg ham kjær, og fra Egypt kalte jeg min sønn.» I Septuaginta-oversettelsen kommer det ordet som tilsvarer «kalte», fra det samme rotord som ekklesía stammer fra. — Hos. 11: 1.
Guds kristne menighet
Israels folk var ikke Guds forsamling, menighet eller ekklesía lenger enn til pinsedagen i år 33 e. Kr., for etter den tid begynte Gud å kalle ut en annen menighet, den kristne menighet, fra menneskene. De som først ble en del av den, ble kalt ut fra den jødiske menighet, som var blitt forkastet på grunn av den utroskap de la for dagen ved å forkaste Guds Sønn, sin Messias. I og med Kornelius begynte medlemmene av den kristne menighet også å bli kalt ut fra de hedenske folkeslag. Den blir med rette kalt den kristne menighet, for Jesus Kristus omtalte den som «min menighet». Han hadde god grunn til å gjøre det, for «Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den». Men framfor alt er den «Guds menighet», for den består både av Jesus og hans «legeme» av etterfølgere. — Matt. 16: 18; Ef. 5: 25; Ap. gj. 20: 28; Gal. 1: 13.
Ordet ekklesía eller menighet blir aldri brukt om en bygning. De som skrev de kristne greske skrifter, brukte det imidlertid på minst fire forskjellige måter. For det første blir det brukt som en betegnelse på hele «menigheten av de førstefødte, som er oppskrevet i himlene», og som ifølge andre skriftsteder består av bare 144 000 medlemmer. Ordet blir videre brukt om alle dem av de kalte som lever i en bestemt tid. Paulus formaner således de kristne til å «[være] uten anstøt både for jøder og for grekere», det vil si, for de utenforstående, og «for Guds menighet». — Heb. 12: 23; 1 Kor. 10: 32; Åpb. 7: 4; 14: 1, 3.
Alle de kristne som kommer sammen som en forsamling på et bestemt sted på jorden, blir også omtalt som en menighet, som for eksempel «menigheten i Jerusalem», ’menigheten i Korint’, ’menigheten i Efesus, i Smyrna, i Pergamum, i Tyatira, i Sardes, i Filadelfia og i Laodikea’. (Ap. gj. 8: 1; 1 Kor. 1: 2; Åpb. 1: 11) Disse menighetene handlet imidlertid på ingen måte uavhengig av hverandre. De anerkjente alle sammen den myndighet som ble utøvd av det styrende organ i Jerusalem, som besto av apostlene og andre eldste som bodde der. På apostlenes tid fantes det ikke noen bispestoler eller bispedømmer, for det var først senere disse ble til og begynte å stride med hverandre, inntil paven i Roma til sist vant over de andre. — Ap. gj. 15: 22—41; 16: 4, 5.
Og endelig blir ordet ekklesía også brukt for å betegne en gruppe mennesker som regelmessig kommer sammen i et bestemt hjem. Også disse mennesker omtalte man som en menighet: «Hils Priska og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus, . . . og hils menigheten i deres hus.» Paulus’ brev til Filemon er blant annet adressert «til menigheten i ditt hus». — Rom. 16: 3—5; Filem. 2.
I vår tid finnes det bare en liten levning, om lag 13 000, av dem som regner seg for å tilhøre «Guds menighet». De finnes spredt omkring blant 21 000 menigheter i 179 forskjellige land og er forbundet med om lag 900 000 virksomme kristne som ikke regner seg for å være av dem «som er oppskrevet i himlene». Jesus omtalte disse som sine «andre får» som ikke er av den himmelske hjord, og de er beskrevet som «en stor skare, som ingen kunne telle, . . . som sto for tronen [Guds trone] og for Lammet». De viser den samme tro og gjør de samme gjerninger som dem som tilhører den himmelske hjord, og de har derfor sluttet seg til den kristne menighet som nå finnes på jorden. — Joh. 10: 16; Åpb. 7: 9.
Guds rike
Hva er Guds rike? Ifølge fremtredende protestantiske teologer er det «menneskehetens organisasjon som blir holdt sammen ved kjærlighet». Disse religiøse ledere hevder at det er den kristne menighets oppgave å øve innflytelse på lovgivningen til beste for arbeiderklassen og de undertrykte raser. De forkynner det de kaller «et sosialt evangelium», og ønsker på denne måten å frambringe Guds rike som en tilstand i menneskenes sinn og hjerter. Slike religiøse ledere tar imidlertid feil både når det gjelder den kristne menighets hensikt og oppdrag, og når det gjelder forståelsen av hva Guds rike er.
Ikke på noe tidspunkt siden pinsedagen har Guds oppdrag til den kristne menighet bestått i å opprette Guds rike, men det har først og fremst bestått i å «vitne for sannheten», slik Jesus Kristus gjorde. Hvorfor rettet Gud «sin oppmerksomhet mot folkeslagene»? Jo, det var «for å ta ut fra dem et folk for sitt navn». Dette folket er ’kalt ut av mørke og inn til Guds underfulle lys’ i den uttrykkelige hensikt at det ’vidt og bredt skal forkynne Guds dyder’. Gud har dessuten til hensikt å helliggjøre disse menneskene og berede dem en plass i det himmelske rike, noe de også selv forbereder seg til ved trofast å utføre sitt forkynnelsesoppdrag og følge en rett handlemåte. På den måten vil de kunne overvinne verden, som Satan øver kontroll over. Jesus sa: «Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, liksom jeg og har seiret og satt meg med min Fader på hans trone.» — Joh. 18: 37; Ap. gj. 15: 14; 1 Pet. 2: 9, NW; Åpb. 3: 21.
Guds rike er en virkelig regjering. Basileía er det ordet som uten unntagelse er blitt gjengitt med «rike» i New World-oversettelsen av de kristne greske skrifter. Dette ordet blir definert på følgende måte: «et kongedømme, et rike, det område eller det land som en konge hersker over; kongemakt, autoritet, herredømme, regjering; kongeverdighet, en konges tittel og ære.»
Det er nok så at Jesus sa at «Guds rike er inneni eder» (Luk. 17: 21), men han talte her til fariseerne, som han beskrev som hyklere og som Djevelens barn. Guds rike kunne så visst ikke være i dem. Det samme skriftstedet lyder ifølge en mer korrekt gjengivelse: «Guds rike er midt iblant dere.» Han kunne si dette ettersom ordet basileía også blir brukt om kongen i et rike, om selve «kongeverdigheten». — Luk. 17: 21, NW; se også RS, AV, fotnote.
Jesus Kristus oppfordret sine etterfølgere til å be om at Guds rike måtte komme, og han sa samtidig at de også skulle be om at Guds vilje måtte skje på jorden. Hvis Guds rikes komme skulle være avhengig av at de såkalte kristne menigheter ville klare å gjøre Guds vilje på jorden, så ville det aldri komme, for Guds vilje har aldri vært så kraftig motarbeidet på jorden som i vår tid. Ondskapens krefter er for sterkt forskanset og selviskheten for sterkt inngrodd i menneskenes hjerter til at det noensinne vil lykkes for ufullkomne mennesker å opprette Guds rike.
Gud sier til sin Sønn angående verdens onde og undertrykkende nasjoner: «Du skal knuse dem med jernstav; som en pottemakers kar skal du sønderslå dem.» Guds rike skal «knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evinnelig». Når all ondskap er fjernet fra jorden, skal alle de overlevende lære rettferdighet, også de som etter hvert blir født, og de som blir oppreist fra de døde. Og Guds rike skal gjøre mer enn det, for det skal også forvandle hele jorden til et paradis, og Kristus skal regjere inntil alle hans fiender, til og med døden, er tilintetgjort. Da skal det ikke være tårer mer, for «døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort». — Sl. 2: 9; Dan. 2: 44; Åpb. 21: 4.
Forskjellen
Selv om det ser ut som om uttrykkene «menighet» og «rike» blir brukt om hverandre i Bibelen, så er det likevel en viss forskjell mellom dem, noe vi gjør vel i å merke oss. Medlemmene av den kristne menighet blir således benevnt som «rikets barn». De blir aldri omtalt som menighetens barn. «Rike» er derfor et langt mer omfattende begrep enn «menighet». I virkeligheten er Jehova Gud selv opphavet til Riket eller Kongedømmet, ettersom det blir sagt om ham at han «gir det til den han vil». Et rike har dessuten ikke bare en kongelig familie, men det har også undersåtter og et område å herske over. — Matt. 13: 38; Åpb. 11: 17; Dan. 4: 17, 25.
Oppfyllelsen av Bibelens profetier viser at Guds rike tok makten i 1914, etter at Jesus, som er sammenlignet med «en mann av høy byrd», var kommet tilbake igjen og hadde fått sitt rike, mens derimot Guds menighet fikk sin begynnelse på pinsedagen i 33 e. Kr. Den kristne menighet, som hele tiden siden har hatt noen av sine medlemmer på jorden, har i 1900 år bedt om at Guds rike måtte komme. De som er blitt utålmodige og har ønsket å herske før Guds rette tid var kommet, har fart storlig vill og har ikke noe håp om himmelsk liv. Det fantes slike mennesker på apostelen Paulus’ tid i Korint, og de ble kraftig irettesatt av ham. Når vi leser at Gud «satte oss [den kristne menighets medlemmer] over i sin elskede Sønns rike», så kan dette bare bety at de fra da av skulle vise troskap overfor en annen, og ikke at de skulle herske mens de var på jorden. — Luk. 19: 12; 1 Kor. 4: 8; Kol. 1: 13.
Vi har videre sett at det var mange menigheter av kristne i den første kristne tid, og det er det også i vår tid, men det er bare ett rike. På et hvilket som helst tidspunkt etter pinsedagen har de som er blitt kalt til å være medlemmer av Kristi legeme, dannet den kristne menighet, men man har ikke kunnet omtale dem som et rike. Den kristne menighet eller ekklesía består av dem som er kalt ut fra menneskene, og det er de som i første rekke utgjør den kristne menighet mens de er på jorden. Riket er imidlertid helt og holdent et himmelsk rike. Det skal herske fra himmelen, selv om det vil bringe velsignelser til jorden.
Vi må heller ikke se bort fra den kjensgjerning at for å bli et medlem av Guds rike må man først være et medlem av den kristne menighet. Man blir et medlem av Guds menighet ved å foreta visse skritt, nemlig de skritt som består i å ta til seg kunnskap, legge tro for dagen, vise anger, omvende seg og innvie seg til Gud, hvoretter Gud vigsler et slikt menneske og med sin hellige ånd føder ham til et himmelsk håp. Men det er først etter at man har vist seg å være tro, at man kan bli et medlem av Guds rike: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.» Den kristne menighet på jorden vil dessuten til sist opphøre å bestå, når dens siste medlemmer har dødd og er blitt oppreist i den første oppstandelse. Guds rike kommer imidlertid aldri til å få noen ende. — Ap. gj. 14: 22; Es. 9: 7; Luk. 1: 33.
Ut fra det vi her har behandlet, forstår vi nå hva som er Guds menighet, ekklesía, eller de som er kalt ut, og hva som er Guds rike, basileía, og at det er forskjell på disse to begrepene, selv om de har en viss tilknytning til hverandre.