Den høytiden som må holdes av de kristne

Den 30. mars 1961 etter solnedgang vil kristne over hele jorden komme sammen og minnes Jesu Kristi død slik han bød dem å gjøre. Vil du være blant dem?

HVERT år blir det feiret mange høytider i den kristne religions navn. Men det er bare én høytid som alle kristne er forpliktet til å holde, bare én som Jesus Kristus, de kristnes leder og lærer, har gitt påbud om. Hva er det for en høytid? Julen? Nei. Påsken? Nei. Allehelgensdag? Nei. Det er den høytiden som blir holdt på årsdagen for Jesu Kristi død, nemlig «minnehøytiden», «nattverden» eller «Herrens aftensmåltid». Det er denne høytiden, og bare den, som det er en plikt for alle kristne å feire. — Luk. 22: 19.

Noe som viser hvor viktig minnehøytiden er, er det faktum at vi har fått fire beretninger om den. Apostelen Paulus, som fikk sin underretning ved direkte inspirasjon, skrev angående den: «For jeg mottok fra Herren det som jeg også overga til dere, at Herren Jesus den aften da han skulle utleveres, tok et brød, og etter å ha takket, brøt han det og sa: ’Dette betyr mitt legeme som er til gagn for dere. Fortsett å gjøre dette til minne om meg.’ Han gjorde det samme med begeret også, etter aftensmåltidet, og sa: ’Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod. Fortsett å gjøre dette, så ofte dere drikker det, til minne om meg.’ For så ofte som dere spiser dette brød og drikker dette beger, fortsetter dere å forkynne Herrens død, inntil han kommer.» — 1 Kor. 11: 23—26, NW.

Ettersom denne minnehøytiden skal holdes av de kristne, har Jehovas vitner fortsatt å feire den, selv med fare for å miste sin frihet og sitt liv. De gjorde det blant annet i de tyske konsentrasjonsleirer, og de fortsetter å gjøre det i dag i de land hvor det er forbudt for dem å komme sammen, for eksempel i land bak jernteppet, i det kommunistiske China og i Etiopia.

I år vil Jehovas vitner i hele verden fra øst til vest komme sammen den 30. mars etter solnedgang i sine Rikets saler. Denne datoen, den 30. mars, er den eneste datoen på deres kalender som er trykt i rødt. Alle mennesker som er velvillig innstilt overfor Gud, blir innbudt, ja, inntrengende oppfordret til å være til stede. Programmet vil bestå av sang, bønn, en tale om minnehøytidens betydning, servering av emblemene, avsluttende bemerkninger og sang og bønn.

Hvorfor feirer Jehovas vitner Herrens aftensmåltid bare én gang hvert år, og hvorfor på en bestemt dato? Er det ikke mange som kaller seg kristne, som feirer den mange ganger i året, og er det ikke så at den katolske kirke feirer den i og med messen alle dager i året unntagen langfredag? Hva var grunnen til at Jesus ga påbud om at vi skulle minnes hans død?

Det er helt korrekt, logisk og bibelsk å minnes Jesu død hvert år på årsdagen for hans død. Minnehøytider for viktige begivenheter blir feiret hvert år på årsdagen. Hvis man feirer en slik begivenhet oftere enn én gang i året, vil ikke det snarere svekke dens betydning enn øke den? Jesus innstiftet dessuten denne minnehøytiden den samme aftenen som den jødiske påskefesten ble feiret. Den ble feiret til minne om «forbigangen» av de førstefødte, det vil si om det at de ble spart, og om utfrielsen av israelittene fra trelldommen i Egypt, og den ble feiret på samme dato hvert år på Guds uttrykkelige befaling. Det bør i denne forbindelse bemerkes at hvis en israelitt forsømte å holde påske, skulle han «utryddes av sitt folk». — 2 Mos. 13: 3—13; 34: 18; 4 Mos. 9: 13.

Hvorfor skal minnehøytiden feires den 30. mars? Døde Jesus den dagen? Nei, men han døde den 14. nisan, som faller på 30. mars i år. Den 14. nisan? Ja, ifølge den måneårkalender som Gud ga israelittene, begynte året om våren ved den nymåne som var nærmest vårjevndøgn, som vanligvis faller på den 21. mars, den første vårdag. Nisan eller abib, den første måneden, begynte ved den synlige nymåne som var nærmest den datoen. Feiringen av påsken fant sted den 14. nisan, da det var fullmåne. Hos israelittene begynte ikke den dagen ved midnatt, men om aftenen, og det er også framstilt slik i skapelsesberetningen i 1 Mosebok. Det er grunnen til at Jesu innstiftelse av minnehøytiden etter solnedgang torsdag aften og hans død neste ettermiddag fant sted på samme dag.

Hvorfor skulle Jesu død minnes?

Hvorfor bød Jesus at hans død skulle minnes? Det var på grunn av dens betydning for alle, for Jehova og for hvert eneste menneske. Over 4000 år tidligere hadde en fullkommen åndeskapning gjort opprør mot Gud på grunn av selvisk ærgjerrighet, og hadde fått det første menneskepar til å slutte seg til opprøret ved å appellere til deres selviskhet. Han påsto skrytende at han kunne få alle Guds skapninger til å vende seg bort fra Gud. Derved reiste denne opprøreren, Satan Djevelen, et stridsspørsmål, nemlig: Hvem er universets hersker? I forbindelse med dette oppsto det også et annet spørsmål: Hvis skyld var det at Adam og Eva syndet? Hadde Gud skapt dem slik at de ikke var i stand til å bevare sin ulastelighet, og likevel forlangt at de skulle gjøre det? For at den forhånelse av Jehova Gud som disse spørsmålene innebar, kunne bli fjernet en gang for alle, tillot Gud at Satan og Adam og Eva fikk leve for en tid, slik at Satan kunne få full anledning til å bevise sin skrytende påstand. — Job, kapitlene 1 og 2; Ordspr. 27: 11.

Opp gjennom årene bevarte slike trofaste mennesker som Abel, Enok, Noah, Abraham og Moses sin ulastelighet, og derved tok de standpunkt på Guds side i stridsspørsmålet og beviste at Djevelen er en løgner. De gjorde det til tross for de fristelser og den forfølgelse Djevelen utsatte dem for. Men kunne så et fullkomment menneske holde Guds lov fullkomment, slik Gud hadde forlangt at Adam og Eva skulle gjøre? Da Jesus var kommet fram til den tiden da han skulle dø, hadde han gjort nettopp dette. Han hadde mer enn noen annen bevist ved sin troskap at Djevelen er en løgner, og hadde renset Jehovas navn for vanære. Og ikke bare det. Som et fullkomment menneske hadde han også retten til liv. Ved å gi sitt menneskeliv kunne han skjenke denne retten til alle mennesker som regnes verdige til å få den, men som har mistet den på grunn av Adams overtredelse. Vi forstår av dette at inntil tiden for Jesu død hadde det ikke funnet sted noen viktigere begivenhet hva angår både Jehova Gud og alle hans skapninger, enn dette at Jesus hevdet og opphøyde sin Fars navn og åpnet veien til liv for alle mennesker som blir regnet verdige til å få det. En slik begivenhet fortjener sannelig å minnes mer enn noen annen begivenhet.

Herrens aftensmåltid er derfor en høytid til minne om Jehovas overhøyhet. Den leder våre tanker til ham som den eneste som fortjener tilbedelse. Den framhever hans fire vidunderlige egenskaper, visdom, rettferdighet, kjærlighet og makt, som gjør det mulig at hans navn kan bli hevdet og opphøyd, og at vi kan vinne evig liv. Når vi er til stede ved minnehøytiden for Jesu død, øker derfor vår kjærlighet til Jehova Gud og vår takknemlighet for alt det han har gjort for oss.

Det samme kan også sies når det gjelder Jesus Kristus. Denne høytiden trekker i særlig grad oppmerksomheten hen på hans handlemåte og på det han gjorde og fremdeles vil gjøre for oss. Før han kom til jorden, var han i Guds skikkelse og ble kalt Ordet, men likevel var han villig til å ydmyke seg og bli menneske og lide all slags forhånelse på jorden mens han trofast utførte sitt oppdrag som et vitne for sannheten. Han bevarte sin ulastelighet like til en forsmedelig og pinefull død på torturpelen. Jesus gjorde alt dette av kjærlighet til sin himmelske Far og av kjærlighet til oss, og gledet derved sin Fars hjerte. Ved minnemåltidet blir hans legeme som han ga for oss, og hans blod som ble utgytt for oss, symbolisert ved usyret brød og rød vin. Hvor meget vi har å takke ham for! Det at vi får disse sannhetene anskueliggjort for oss på en slik tydelig måte, er også en vektig grunn til at vi har fått påbud om å feire denne kristne minnehøytiden. — Fil. 2: 5—8.

Herrens aftensmåltid øker også vår forståelse av hva som kreves av oss som kristne. Vi må etterligne Jesus, slik apostelen sier: «Kristus led for eder og etterlot eder et eksempel, for at I skal følge etter i hans fotspor.» Vi skal følge det eksempel han satte ved å bevare sin ulastelighet til tross for fristelser og forfølgelse. Som det framgår av beretningen i Johannes, kapitlene 13—17, om det Jesus videre sa den aftenen da han innstiftet minnemåltidet, må de kristne bære frukt og på den måten vise at de er hans disipler. De må forbli i vintreet, det vil si, være forent med Kristus, og må elske hverandre, liksom Jesus elsker dem. Det var på grunnlag av dette at alle mennesker skulle kunne vite hvem som virkelig var hans etterfølgere. Minnehøytiden, Herrens aftensmåltid, får oss derfor til å granske oss selv, og tjener til å anspore oss ytterligere til å etterligne Jesus Kristus ved å bevare vår ulastelighet. — 1 Pet. 2: 21.

Hvem kan nyte emblemene?

Det som særmerker feiringen av minnehøytiden, er at det blir sendt rundt usyret brød og rød vin til alle som er til stede. Men forsyner alle seg av dette? Nei. Det forekommer ofte nå i vår tid at ingen gjør det. Hva er grunnen til det? Grunnen er at Bibelen viser at Jesus innstiftet minnehøytiden for sin død for dem som han hadde gjort en pakt med om sitt himmelske rike, og hvis antall er begrenset til 144 000. (Luk. 22: 28—30; Åpb. 7: 1—4; 14: 1, 3) Av de omkring 1,5 millioner som var til stede i fjor, var det bare en av 110 som nøt emblemene, det vil si bare de som har en sikker forvissning om at Gud handler individuelt med dem som åndelige barn, og som derfor har et sikkert håp om framtidig liv i himmelen. — Rom. 8: 15—25.

Hva så med alle de andre? De er de «andre får», medlemmene av «en stor skare, som ingen kunne telle, av alle ætter og stammer og folk». Deres håp er å få evig liv i et jordisk paradis, for vår jord skal engang bli fylt med rettferdige skapninger som alle sammen tilber Jehova Gud. De forsyner seg ikke av emblemene, men de adlyder Jesu påbud om å minnes hans død. De gleder seg over å kunne være til stede og høste gagn av det som blir sagt og gjort, for også de må bevare sin ulastelighet for å kunne ha del i å hevde og opphøye Guds navn og få evig liv. — Joh. 10: 16; Åpb. 7: 9; Es. 11: 9.

Alle mennesker som er velvillig innstilt overfor Gud, bør derfor, uansett om de bekjenner seg for å være innvigde kristne eller ikke, være til stede ved den årlige feiring av Kristi død sammen med Jehovas vitner i en av deres Rikets saler, og de vil høste stort gagn av det.