Spørsmål fra leserne
• I Apostlenes gjerninger 23: 1—5 kaller Paulus ypperstepresten Ananias for en ’kalket vegg’. Deretter ber han i virkeligheten om unnskyldning, idet han sier: «Det står jo skrevet: Mot en høvding blant ditt folk skal du ikke bruke ukvemsord.» Hvordan kan vi rettferdiggjøre bladet Vakttårnets sviende fordømmelser av kristenhetens ledere når de jo tross alt er folkets ledere, selv om vi i likhet med Paulus er klar over at de ikke er sanne prester? — F. W., U.S.A.
Vi må for det første ha klart for oss at Guds Ord aldri motsier seg selv. Det er riktig at det i 2 Mosebok 22: 28 sies til Israels folk at de ikke skulle banne en høvding blant sitt folk, men Guds profeter fikk på den annen side gjentatte ganger befaling om å forkynne de kraftigste fordømmelser av Israels ledere. Selskapet Vakttårnet har dessuten hjemmel for å komme med «sviende fordømmelser» av kristenhetens ledere i sine publikasjoner på bakgrunn av Jesu egne uttalelser angående herskere i Lukas 13: 31—35, Matteus 23: 1—37, Johannes 8: 44 og Åpenbaringen 1: 1 og 13: 1 til 18: 9. I tillegg til dette kommer alle uttalelsene til de gamle hebraiske profeter.
Da Paulus i forbindelse med sin unnskyldning siterte 2 Mosebok 22: 28, må han følgelig ha siktet til de trofaste lederne blant Jehovas folk. Det er klart at onde herskere ikke er hevet over kritikk og fordømmelse, i særdeleshet ikke når menneskene trenger å bli advart mot dem. Som Jesus engang sa: «De er blinde veiledere for blinde; men når en blind leder en blind, faller de begge i grøften.» (Matt. 15: 14) I Paulus’ tilfelle sto han foran den jødiske høyesterett, og han ønsket ikke å vise forakt for den. Da han ble klar over at han virkelig hadde kalt høyesteretts øverste dommer, ypperstepresten Ananias, for en kalket vegg, ba han derfor om unnskyldning for ikke å skade sin sak overfor retten. Han klarte senere å vinne noen av rådsmedlemmene over på sin side ved å rope: «Brødre! jeg er en fariseer, sønn av fariseere; det er for håp og for de dødes oppstandelse at jeg står her for retten.» Paulus handlet således på en klok og taktfull måte, en handlemåte som for øvrig også var i samsvar med det prinsipp som fremsettes i Predikeren 10: 20, om ikke å banne kongen, for at det ikke skal komme ham for øre.
Det samme gjelder når vi er stilt overfor landets herskere og dommere. Vi vil i slike tilfelle opptre på en høflig måte overfor dem som representerer landet og landets lov. Vi vil ikke bruke slike fordømmende uttrykk som brukes i de publikasjonene vi distribuerer, om dem vi taler til, med mindre vi da ønsker straks å føre over oss et martyrium, slik Stefanus gjorde da han ifølge Apostlenes gjerninger 7: 51—53 sa til Høyesterett, Sanhedrinet, i Jerusalem: «I hårde halser og uomskårne på hjerte og ører! I står alltid den Hellige Ånd imot, som eders fedre, således også I. Hvem av profetene forfulgte ikke eders fedre? De drepte dem som forut forkynte at den rettferdige skulle komme, han som I nå har forrådt og myrdet, I som mottok loven gitt ved engler og ikke har holdt den!» Stefanus hadde berettigelse for å si det han sa, noe som ble vist ved at Jehova Gud ga ham et himmelsk syn akkurat i det øyeblikket han ble stenet til døde.
Som en konklusjon kan sies at påbudet i 2 Mosebok 22: 28 var rettet til israelittene i sin alminnelighet og uttrykte en alminnelig regel i overensstemmelse med Predikeren 10: 20, og at det i første rekke gjaldt trofaste herskere. Dette påbudet kan ikke brukes til å oppheve alle de mange andre befalingene som Jehovas vitner adlyder ved å forkynne «sviende fordømmelser» over ledere som klasse betraktet, ledere som i dag sitter i lignende høye stillinger som lederne i det gamle Israel. Vår fornuft og taktfølelse tilsier ikke desto mindre at vi ikke bør gjøre oss skyldig i å vise uhøflighet overfor slike ledere når vi tiltaler dem direkte. Vi kan alltid la tvilen komme vedkommende til gode, selv om en slik handlemåte som den Stefanus valgte, til sine tider kan være den handlemåte som Guds ånd anviser.