Sett Rikets interesser først
«Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift!» — Matt. 6: 33.
1. Hva er den utbredte holdning til Guds rike, og i hvilken tilstand befinner de fleste mennesker seg?
FOLK flest finner liten plass i sitt liv for Guds rike under Kristus. Og spesielt er det slik med dem som former denne verdens tenkemåte. De har ingen interesse for dette rike. De er dessuten fast besluttet på å hindre så mange andre som mulig i å bli interessert. De som har ledelsen av verdens anliggender, har skaffet seg kvelertak på menneskene med hensyn til deres interesser, i den hensikt å holde dem i underdanighet. Det levevis de har tilrettelagt for menneskene, tvinger dem inn i bestemte baner som de mener de må følge hvis de skal kunne eksistere. Menneskene blir som en følge av dette, og ofte fordi de ubevisst søker et selvforsvar, blinde for alle andre muligheter og fortsetter å følge den kurs som er lagt opp for dem, som den minste motstands vei.
2. Hvilken handlemåte må menneskene følge for å holde seg fri fra en demonkontrollert tankegang, og hvilken forsikring ga Jesus med hensyn til det forstandige ved denne handlemåten?
2 På toppen av alt dette står denne verdens gud, og hans hovedinteresse er å vende alle mennesker bort fra Riket, som Gud nå holder fram som det eneste middel til frelse. Hvis noen skal kunne være opptatt i det samme virkeområde som denne verden uten å bli trukket inn i en demonkontrollert tankegangs malstrøm, må de derfor holde Guds rikes interesser fremst i sitt liv. Det er den handlemåten Jesus anbefalte de kristne da han sa: «Vær ikke bekymret for eders liv, hva I skal ete og hva I skal drikke, eller for eders legeme, hva I skal kle eder med! Er ikke livet mer enn maten, og legemet mer enn klærne? Se på himmelens fugler: De sår ikke, de høster ikke, de samler ikke i lader, og eders himmelske Fader før dem allikevel. Er ikke I meget mer enn de? Og hvem av eder kan med all sin bekymring legge én alen til sin livslengde? Og hvorfor er I bekymret for klærne? Akt på liljene på marken, hvorledes de vokser: de arbeider ikke, de spinner ikke; men jeg sier eder: Enn ikke Salomo i all sin herlighet var kledd som én av dem. Men kler Gud således gresset på marken, som står i dag og i morgen kastes i ovnen, skal han da ikke meget mer kle eder, I lite troende? Derfor skal I ikke være bekymret og si: Hva skal vi ete, eller hva skal vi drikke, eller hva skal vi kle oss med? For alt slikt søker hedningene etter, og eders himmelske Fader vet at I trenger til alt dette. Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift!» — Matt. 6: 25—33.
3. Hvem ga Jesus denne formaningen til, og hva avhenger det av om man kan følge den?
3 Denne befaling fra Jehovas fremste representant for hans rike inneholder det løfte at Gud vil utfri alle dem som adlyder hans lov og setter hans rikes interesser først i sitt liv, og at han vil dekke deres behov. (Sl. 18: 21; Ordspr. 13: 13; Heb. 11: 6) Jesus talte ikke her bare til dem som allerede var Jehovas tjenere. Ordene i dette påbudet er en del av hans «bergpreken», og ved den har han ned gjennom århundrene talt til mennesker av alle folkeslag som søker et bedre liv på Guds måte. Alle som regner seg for å være Kristi Jesu etterfølgere, gjør av den grunn vel i å tenke alvorlig over disse ordene på bakgrunn av sine egne interesser og sin stilling i denne verden. Som Jesus her påpeker, hersker det ingen tvil om Jehovas evne til å sørge for sine tjenere. Derfor behøver ingen på noen måte føle seg avhengig av denne verden. De kristnes handlemåte blir således utelukkende et trosspørsmål og et spørsmål om deres villighet til å la sine egne interesser være underordnet Guds rikes interesser.
4. I hvilket forhold bør Rikets interesser og ens egne personlige interesser stå til hverandre?
4 Når en ser slik på det, er hver enkelt interesse som en kristen har, blitt en Rikets interesse. Som Paulus uttrykte det: «Hva dere enn gjør, så arbeid med det med hele deres sjel som for Jehova.» (Kol. 3: 23, NW) Man skaffer seg ikke mat bare for å tilfredsstille seg selv, men forat man som en kristen kan bli fysisk styrket til sitt tildelte arbeid i forkynnergjerningen. En kristen vil bare ha interesse for verdslig arbeid i den utstrekning det er nødvendig forat han skal kunne skaffe seg selv og sin familie klær og husly, slik at han kan fortsette å tjene Gud. Det vil ikke være hans hovedinteresse å ha framgang i forretningslivet. Han vil til og med passe nøye på sin selskapelige virksomhet og ha den under full kontroll slik at hans tankegang kan bli stimulert og riktig ledet i forbindelse med Rikets virksomhet. Hengivenhet for Rikets interesser fører til et liv som er verd å leve. Begjærlighet og selviskhet medfører mange sorger. Paulus kom med denne formaning: «Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning.» — 1 Tim. 6: 6.
5. Hvordan var Noah et eksempel med hensyn til å ha den rette balansen mellom interessene?
5 Den rette balanse i tingene blir et spørsmål om tro, og hvis vi har en slik tro som Noah hadde, kan vi leve midt i en verden hvis gudsgivne interesser er blitt fordreid til å tjene personlige og selviske formål, og vi kan likevel bevare likevekten og våre interesser for våre gudsgivne plikter. Noah gjorde det. Noah var en gift mann, og det var også hans sønner. Hans familieinteresser, hans behov for å skaffe mat og drikke til sin familie, kom likevel ikke i veien for hans gudsgivne oppdrag å bygge en ark. Han holdt sitt sinn opptatt med sitt arbeid, og det hadde framgang, og Noah overlevde en verdens ende. Fordi Noah satte Rikets interesser først, ble han kalt en rettferdighetens forkynner, og Paulus sier om ham: «Ved tro . . . fordømte han verden og ble arving til rettferdigheten av tro.» (2 Pet. 2: 5; Heb. 11: 7) Noah var ikke bare et eksempel for den verden som han levde i, men Kristi Jesu vitnesbyrd om ham viser at han var et eksempel for den nåværende tingenes ordning. (Matt. 24: 37—39) De som setter Guds rikes interesser først, behøver derfor ikke nære noen frykt eller føle seg utrygge.
6. Hvorfor inntar Jehovas vitner den holdning de gjør overfor denne verdens styresmakter, og hvordan ser enkelte likevel på deres holdning?
6 Fordi Jehovas vitner har gjort Guds rikes interesser til de fremste interesser i sitt liv, ser enkelte dårlig underrette de mennesker med mistenksomhet på deres forhold til og holdning til denne verdens styresmakter. Hvis denne verdens nasjoner var virkelig selvhjulpne og i stand til å dekke menneskenes behov, da ville det ikke være noe behov for Guds rike. Men Jesus lærte sine etterfølgere å be om at Guds rike måtte komme, slik at Guds vilje kunne skje på jorden. (Matt. 6: 10) Kristne mennesker kan selvfølgelig ikke fordømmes fordi de stoler på og arbeider for det håpet som blir uttrykt i denne bønnen. De som ser hen til denne verdens styresmakter, ville gjøre vel i å spørre seg selv: Hvis Jesus var på jorden i dag, hvilken nasjons flagg ville han da hilse? Hvilket land ville han slåss for? Hvilket politisk parti ville han stemme på? Det er ikke noe holdbart argument å si at det er annerledes med Jesus Kristus. Jesus sa selv: «En disippel er ikke over sin mester, men enhver som er full-lært, blir som sin mester.» (Luk. 6: 40) En oppriktig etterfølger av Jesus Kristus vil være interessert i hans måte å se tingene på og beflitte seg på å følge nøyaktig den samme handlemåte som Jesus selv ville ha fulgt. Mange som regner seg for å være kristne, vil ikke bøye seg for eller hilse et bilde av Kristus Jesus som symbol på Guds herredømme. De ville betrakte det som avgudsdyrkelse. Men likevel foretar de lignende handlinger foran et symbol som representerer en av denne verdens nasjoner. De som setter Guds rikes interesser først, mener at alle slike handlinger er i strid med Fadervår og med Guds Ords prinsipper, og at de innebærer en undergravning av Guds interesser til fordel for en annen overherre. Dette kan ikke en kristen gjøre med god samvittighet overfor Guds rike.
7. Hvorfor utgjør ikke Jehovas vitner noen fare for sikkerheten for noen nasjon på grunn av at de setter Guds rikes interesser først?
7 En slik udelt hengivenhet for Gud og hans rikes interesser utgjør ingen fare for sikkerheten for noen nasjon. Jesus Kristus var ikke opptatt med noen undergravningsvirksomhet selv om han ble anklaget for det av sine religiøse motstandere. (Luk. 23: 2) Han nektet å befatte seg med politisk virksomhet i forbindelse med denne verdens anliggender, for, som han sa: «Ingen kan tjene to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre.» (Matt. 6: 24) Det er på grunn av denne formaning fra Jesus at Jehovas vitner har nektet å blande sammen disse interesser hva styre angår. Men dette er ikke det samme som at de undergraver samfunnet. Det at Jehovas vitner hittil har nektet å utføre slike patriotiske handlinger som å stemme, hilse flagget og delta i de væpnede styrker, utgjør en forsikring for ethvert land om at Jehovas vitner ikke kommer til å true nasjonens sikkerhet, for de har på samme tid holdt seg vekk fra de samme foretagender i alle andre land. Truselen om aggresjon fra en hvilken som helst nasjon er derfor ikke noe som Jehovas vitner kommer til å være ansvarlig for. Det er ikke Jehovas vitner som utsetter en nasjon for et slikt alvorlig problem. Deres nøytralitet over hele verden utgjør et løfte om ikkeinnblanding og ikkeangrep som er mer bindende og mer pålitelig enn alle de traktater som kunne undertegnes av slike «fiendestater», for det bygger på udelt hengivenhet for Gud og for hans rikes interesser. Dette er bånd som ikke kan brytes ustraffet.
8. På hvilken måte er denne verdens falske religioner annerledes med hensyn til ansvarlighet for nasjonenes sikkerhet?
8 De religioner som er de mest daddelverdige, er de som blander seg inn i alle nasjoners politikk og derfor bidrar til å forme disse nasjonenes tenkemåte, selv deres som motarbeider hverandre. Disse religionene er likevel de mest fremtredende, de som æres mest av menneskene. De fraskriver seg selvfølgelig ethvert ansvar hvis et land blir en angriper, og de forsøker å vaske sine hender rene. Men blodet av de unge menn som betrakter dem som sine «åndelige ledere» og følger dem, når like til himmelen fra begge sider av slagmarken idet «kristne» brødre dreper «kristne» brødre. (Es. 1: 15) Det at slike «anerkjente» religioner har unnlatt å sette Guds rikes interesser først, har ført til at jorden stadig har vært badet i uskyldig blod. Framskrittsvennlige og klarttenkende mennesker vil tenke nøye over dette før de fordømmer Jehovas vitner fordi de setter Guds herredømmes interesser over enhver jordisk nasjons interesser.
9. Hvilken grunn anfører enkelte for at de ikke vil høre på Rikets budskap, og hvordan betrakter Jehovas vitner likevel slike grunner?
9 Mange mennesker som ikke er kjent med Jehovas vitners hensikt og arbeid, tror at det at de selv er medlemmer av et eller annet trossamfunn, er en gyldig grunn til at de kan nekte å overveie det budskap om Guds rike som Jehovas vitner frambærer. Når en eller annen sier til vitnene at han tilhører et eller annet kirkesamfunn, da går de alltid ut fra at dette kirkemedlemmet er oppriktig i sin tro. Men etter som vitnene er innvigd til å sette Guds rikes interesser først, vil de likevel oppmuntre vedkommende til å overveie de skriftstedene som de ønsker å vise ham.
10. Hvordan betraktet mange jøder Jesus og døperen Johannes, og hva gikk disse jødene glipp av som følge av dette?
10 Jesus viste hva som var den rette handlemåte. Han var selv jøde, og tilbrakte de tre og et halvt år hans tjeneste varte, med å forkynne det gode budskap om Guds rike for jødene. For dem var dette en ny lære. For dem var det en forandring fra den loven Gud hadde gitt dem ved Moses. For mange jøder var Jesus Kristus og de som fulgte ham, frafalne mennesker som derfor måtte avskys eller henrettes. Men for dem som nektet å la seg vende bort av slik bitterhet, som hørte på og overveide hans ord nøye i lyset av moseloven og resten av De hebraiske skrifter, grunnfestet han sin stilling som Guds virkelige representant og den som var bemyndiget til å frambære Guds budskap for dem. Til og med døperen Johannes, Jesu forløper, som ikke oppfordret jødene til å ta imot en ny pakt slik som Jesus gjorde senere, ble avvist av de religiøse fariseerne og sadduseerne fordi han oppfordret oppriktige jøder til å forlate de tradisjoner og skikker som var blitt fastlagt i århundrenes løp av de religiøse lederne. De som var så blinde eller så opptatt av sine egne interesser at de ikke engang ville høre på ham, gikk glipp av anledningen til å oppleve det som for den jødiske nasjon hadde stått som det fremste håp siden Moses’ dager, nemlig å treffe Messias når han kom.
11. På grunnlag av hvilke argumenter kan disse jødene ha følt seg berettiget til å handle som de gjorde, men hvordan demonstrerte Jesus at de manglet verdsettelse?
11 Enkelte av jødene følte uten tvil at de var helt berettiget til en slik handlemåte. Var ikke deres nasjon opprettet på grunnlag av Guds egen lov gjennom Moses? Var ikke den stilling deres ledere innehadde, anordnet av Gud? Da Jesus framstilte seg for dem som den lenge ventede Messias, henvendte han seg ikke til disse menn som hevdet at de satt på Mose stol. Han kunne ikke gjøre Rikets arvinger av dem, for deres interesser sto i opposisjon til Guds herredømme. I stedet samlet han om seg fiskere, foraktede skatteoppkrevere og andre av liten anseelse blant folket. Ved at han valgte sine apostler på denne måten, demonstrerte han at det å bli antatt av Gud er et individuelt spørsmål som kommer an på tro og på gjerninger som er i overensstemmelse med troen, og ikke på den stilling en innehar, eller på en falsk «suksesjon» av religiøse forgjengere.
12. a) Hvorfor hadde ikke jødene noen unnskyldning for ikke å ta imot Jesus som Messias, og hvordan ser de kristne i dag på deres ansvar? b) Hvilke spørsmål bør alle som regner seg for å være kristen, stille seg i dag, og hva står de i fare for å gå glipp av?
12 Men Gud overså ikke eller unnskyldte ikke det at jødene nektet å undersøke de gjerninger hans Messias utførte. Jesus hadde kommet med denne inntrengende oppfordring til dem: «Hvis jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro meg ikke. Men hvis jeg gjør dem, så tro gjerningene selv om dere ikke tror meg, så dere kan fatte kjensgjerningene og kan fortsette å vite at Faderen er i forening med meg og jeg med Faderen.» (Joh. 10: 37, 38, NW) I dag hevder alle kristne at de anerkjenner verdien av den gjerning Jesus utførte blant jødene. Det er fordi vi i dag etter århundrers forløp har den fordel å kunne betrakte det hele på avstand. Men vi kan godt spørre oss selv: Hvis vi hadde levd på Jesu tid, ville vårt valg ha vært like lett da? Vi kan finne svaret på dette spørsmålet i vår holdning i dag til Guds rikes interesser. Kan vi virkelig si at vi er ærlige overfor Gud, eller overfor oss selv? Lar vi oss blinde eller vende til side av mennesker hvis delte interesser gjør dem uskikket til å være åndelige veiledere i den helhjertede tilbedelse av Gud og den udelte hengivenhet for hans rikes interesser? Hvis vi gjør det, kan vi være sikre på å gå glipp av anledningen til å oppleve det som har stått som det fremste håp for den kristne menighet siden Jesu første komme, nemlig å hilse ham velkommen ved hans gjenkomst og gå inn til hans rikes herredømmes velsignelser.
13. Hvordan advarte Paulus og Peter om faren for å gå glipp av dette kristne håp?
13 Paulus advarte mot dem «som vil føre dere bort som bytte ved filosofi og tomt bedrag i samsvar med menneskers overleveringer, i samsvar med verdens begynnelsesgrunner og ikke med Kristus». (Kol. 2: 8, NW) Slike mennesker er lik dem som Peter talte om da han sa: «Idet I først og fremst vet dette at i de siste dager skal det komme spottere med spott, som farer fram etter sine egne lyster og sier: Hvor er løftet om hans gjenkomst? for fra den tid fedrene sov inn, vedblir jo alle ting som de var fra skapningens begynnelse.» (2 Pet. 3: 3, 4; Esek. 13: 8, 16) De ringeakter fullstendig Rikets budskap og nekter å gi akt på alle de beviser som tilkjennegir at Kristus er nærværende, og de fortsetter som fanger i denne tingenes ordning.
14. Hvilken annen oppfatning med hensyn til Kristi nærvær får enkelte til å snuble, og på grunn av hvilken misforståelse tar de et slikt standpunkt?
14 Andre tar anstøt fordi de mener at Kristus ikke er nærværende nå, men at han snart vil komme. De bygger sin oppfatning på de bevisene Jesus omtalte i forbindelse med sin gjenkomst, idet de innser at det er slike forhold som råder nå. Denslags mennesker innser imidlertid ikke at Jesus omtalte disse bevisene som vitnesbyrd om at han allerede ville ha vendt tilbake, og ikke at han ville komme igjen etterat bevisene var inntruffet. Disiplene spurte ham: «Hva skal være tegnet på ditt nærvær og på avslutningen på tingenes ordning?» (Matt. 24: 3, NW) Det at Kristus ikke kan sees nå, motbeviser ikke at han virkelig er nærværende samtidig som disse bevisene inntreffer. For hvis han hadde ment at menneskene skulle se ham bokstavelig når han kom igjen, hva skulle han da med et tegn?
15. a) På hvilken måte harmonerer Åpenbaringen 1: 7 med Johannes 14: 19? b) Hvordan kaster 1 Timoteus 6: 14—16 og Hebreerne 1: 3 lys over Kristi gjenkomst?
15 Enkelte som gjør seg til talsmenn for at det skal være en synlig gjenkomst, siterer Åpenbaringen 1: 7, som lyder: «Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham.» (Åpb. 1: 7) Jesus kom imidlertid med følgende klare uttalelse før han døde: «Ennå en liten stund, og verden ser meg ikke lenger.» (Joh. 14: 19) Etter som det er slik, blir det tydelig at det i Åpenbaringen tales om å se ham med forstandens øyne. Hvis det ikke var slik, ville Paulus’ ord i 1 Timoteus 6: 14—16 være meningsløse. Han taler der om Kristus Jesus og beskriver ham som den «som bor i et lys som ingen kan komme til, han som intet menneske har sett eller kan se». At det er mulig for Kristus å besøke menneskene og likevel være usynlig, framgår klart av beretningen om Israels historie hvor det uttrykkelig sies i mange tilfelle at Gud «så til» eller besøkte folket og likevel var usynlig. (1 Mos. 50: 24; Rut 1: 6) Alle som har studert Bibelen, er villige til å innrømme at ikke noe menneske kan se Gud og leve, og Paulus sa om Jesus da han skrev til hebreerne: «Han er gjenskinnet av hans [det vil si, Guds] herlighet og det nøyaktige bilde av hans vesen.» (Heb. 1: 3, NW) Etter som Guds Sønn altså er blitt forvandlet til dette nøyaktige bilde av Gud i sin oppstandelse, er det klart hvorfor denne ’verden ikke ser ham lenger’. En slik feilaktig oppfatning av Kristi gjenkomst bør derfor ikke få gjøre en blind for Guds Ords sannheter og for hans rike. Personlige eller private oppfatninger som hindrer et klart syn av Guds rike, må skyves til side forat man skal kunne vinne frelsen.
16. Hva oppfordrer Jehovas vitner alle rettferdselskende mennesker til?
16 Jehovas vitner oppfordrer oppriktige og rettferdselskende mennesker, uansett hvilken religion de tilhører, til å overveie de foreliggende kjensgjerninger som peker på at vår generasjon befinner seg i tiden for Kristi gjenkomst og for oppfyllelsen av Guds løfter til menneskeslekten. (Matt. 24: 1—51) Tenk for eksempel over Herrens mønsterbønn. Jesus henledet oppmerksomheten på Guds vilje da han lærte oss å be: «Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» (Matt. 6: 10) Skjer Guds vilje på jorden i dag, nå når denne verden er fylt med kommunismens undertrykkelse, varme og kalde kriger, kriminalitet i alle samfunnslag og sykdommer som herjer blant menneskene i alle nasjoner? Oppriktige mennesker bør slå opp 2 Timoteus 3: 1—5 og lese hvordan nettopp disse forhold ble forutsagt av Gud som en advarsel til oss om at vi må vende oss bort fra denne verden og se bort fra den når det gjelder oppfyllelsen av Guds vilje. Oppriktige mennesker bør vende seg bort fra tomme menneskelige løfter og fatte nytt mot som svar på Guds løfte om en ny jord, slik det blir lagt fram for dem fra Bibelen av Jehovas vitner. Slike mennesker bør lese i sine egne bibler om Guds forsikring om at rettferdighet skal råde lover hele jorden, at menneskene skal bo i fred og velstand og uten frykt i all evighet. — 2 Pet. 3: 13; Es. 66: 22; Sl. 78: 69; Åpb. 21: 1—4.
17. Hvordan bør man møte det stridsspørsmål som hele verden står overfor i dag?
17 Slike oppriktige medlemmer av verdens religionssamfunn bør nå spørre seg selv: Er ikke dette håp som det ville være godt å ha? Er det ikke umaken verd å overveie slike løfter fra Gud? Ville det ikke være kortsynt å ignorere et slikt håp om velsignelser og den organisasjon som peker på hvordan disse håp skal virkeliggjøres? Det kan i sannhet sies at Guds får er blitt atspredt og blir herjet av denne verden, og liksom Jesus vendte seg til dem i medynk, sørger i dag den store Hyrde, Jehova Gud, gjennom sin hyrdesønn Jesus Kristus forat hans vitners oppmerksomhet blir vendt til alle verdens kanter for å kunngjøre den sannhet som vil frigjøre dem. (Joh. 8: 32) Hvor tåpelig er ikke den uansvarlige holdningen som enkelte inntar i dag! De sier: «Jeg vil gjøre så godt jeg kan nå, og ta sjansen på at det går bra:» Dette er den minste motstands vei, og alle som følger den, kan være sikre på å falle i den snare som denne verdens gud setter opp. Det stridsspørsmål som verden står overfor i dag, må møtes med positiv handling av alle dem som oppriktig ønsker å holde Guds rikes interesser fremst i sitt liv.