Oppstandelseshåpet

Selv om enkelte på Paulus’ tid tvilte på det, og selv om det på Augustins tid var en meget omstridt lære, og selv om de fleste teologer i vår tid ignorerer det, så stråler oppstandelseshåpet ut fra Bibelens blader.

GUDS Ord, Bibelen, gir oss et sikkert grunnlag for håpet om en oppstandelse. Vi kan først nevne at den forteller om mennesker som faktisk er blitt oppreist fra de døde ved Guds makt: et av Elias, et av Elisa, tre av Jesus og to av Gud direkte, nemlig den mann som i død tilstand ble brakt i berøring med Elisas ben, og Jesus. Guds Ord inneholder også mange gamle profetier, for eksempel dem som ble nedtegnet av Job, David, Esaias, Hoseas og andre, som tydelig forutsier en oppstandelse fra de døde. Og Jesus Kristus, den største av alle profeter, forutsa ikke bare gang på gang sin egen oppstandelse, men sa også at «den time kommer» da han skal oppreise alle dem som er i minnegravstedene. — Joh. 5: 28, 29.

Dessuten finner vi at alle de fire evangelieforfatterne beretter om Jesu oppstandelse, hver på sin måte, men likevel i overensstemmelse med hverandre. Jesu disipler hadde ingen høyere utdannelse, men de var intelligente og ærlige. De framla bevisene for Jesu oppstandelse der hvor den fant sted, og de gjorde det straks. Til tross for at Jesus hadde forutsagt den flere ganger, ble de overrasket da den virkelig fant sted. Det eneste de kunne oppnå fra menneskenes side ved å forkynne om den, var forfølgelse og martyrium. Og det skyldtes utelukkende Jesu oppstandelse at hans disipler «kom seg fri av mørke og fortvilelse og gikk ut til en glad og uforstyrrelig frimodighet», som Encyclopedia Americana uttrykker det.

Det var derfor med meget god grunn apostelen Peter fremhevet Jesu oppstandelse, noe han gjorde både på pinsedagen og da han helbredet en vanfør, da han ble ført fram for rådsherrene (to ganger), og da han vitnet for Kornelius. Til Kornelius sa han følgende om Jesus: «Ham oppvakte Gud på den tredje dag, og ga ham å åpenbare seg, ikke for hele folket, men for de vitner som var forut valgt av Gud, for oss, vi som åt og drakk sammen med ham etterat han var oppstanden fra de døde.» — Ap. gj. 10: 40, 41.

Jesu oppstandelse og det at han møtte Saulus av Tarsus ansikt til ansikt, var også det som fikk denne velutdannede, fanatiske fariseer og forfølger til å bli den kristne Paulus. Derfor er det ikke underlig at apostelen Paulus gang på gang omtaler Jesu oppstandelse og de kristnes oppstandelseshåp, både i sin forkynnelse og i sine brev. For en virkningsfull og makeløst velformet utredning han gir om oppstandelsen i sitt første brev til korintierne, i det 15. kapitel! Hvor logisk han viser at de kristne, hvis det ikke hadde vært for oppstandelsen, ville ha vært «de ynkverdigste» av alle mennesker! Og for en passende oppfordring han kommer med til de kristne: «Vær faste, urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da I vet at eders arbeid ikke er unyttig i Herren!» — noe som nettopp skyldes oppstandelseshåpet! — 1 Kor. 15: 19, 58.

Hvorfor en oppstandelse?

I begynnelsen var det ikke noe behov for en oppstandelse, for Gud skapte menneskene til å leve evig på betingelse av at de var lydige. Da det første menneskepar ble ulydig, oppsto det ikke noe behov for en oppstandelse for deres vedkommende, for de hadde forspilt sin rett til livet. Gud kunne ha utslettet dem med det samme, både dem og ham som hadde forledet dem til å synde, Satan Djevelen, men han gjorde det ikke. Hvorfor ikke? Fordi Satan skrytende påsto at han kunne vende alle skapninger vekk fra Gud. Derfor lot Gud Adam og Eva få leve og sette barn til verden, og han lot Satan få leve og prøve å bevise sin påstand. Gud stolte på at det blant Adams etterkommere ville være noen som klarte å motstå Djevelen, slik at Gud ble opphøyet og det ble fastslått at han ikke kunne lastes for Adams overtredelse. — 1 Mos. 2: 17; 3: 19; Job, kapitlene 1 og 2.

Men uansett hva Adams etterkommere ville gjøre, så var de underlagt fordømmelse og død på grunn av Adams overtredelse. (Rom. 5: 12) Forat de som fortjente det, skulle kunne bli løst fra Guds fordømmelse, lot Gud sin Sønn dø som en løsepenge. Og for å kunne gi liv til dem som fortjente det, men som hadde gått ned i graven, traff han ordningen med oppstandelsen. Ja, «så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» ved hjelp av en oppstandelse. Ved hjelp av oppstandelsen vil Jehova Gud også sørge for at hans opprinnelige hensikt med jorden blir gjennomført, nemlig at den skal bli et paradis fylt av en fullkommen slekt med menneskeskapninger. — Joh. 3: 16; 1 Mos. 1: 28.

Hvem, hva og hvordan?

Oppstandelsen er et av Skaperens mest overveldende mirakler. Det bør imidlertid ikke få vår tro til å vakle, for Gud er både allvis og allmektig. For ham er intet for vanskelig eller umulig. (1 Mos. 18: 14; Matt. 19: 26) Oppstandelsen vil si en gjenskapelse av alle dem som er i «minnegravstedene», i Guds minne. Hvem er i hans minne? Ingen som er ugudelig med overlegg, eller som har pådratt seg fordømmelse sammen med sin familie eller sitt samfunn fordi de har holdt seg sammen med de ugudelige. Alle slike blir glemt av Gud. (2 Mos. 32: 33; Ordspr. 10: 7; 11: 7) De eneste som vil bli oppreist fra de døde, er slike som enten har vist seg å være ulastelige, eller som iallfall har hatt rettferdige tilbøyeligheter, men som på grunn av uvitenhet ikke har tjent Gud og derfor blir kalt «urettferdige». — Ap. gj. 24: 15.

Hva er det som skal gjenoppstå? Legemet? Nei, for det har gått i oppløsning, og dets atomer er blitt bestanddeler i andre levende ting, som i sin tid kanskje igjen er blitt bestanddeler i andre levende skapninger. Er det sjelen? Både nei og ja. Både nei og ja? Nettopp. Svaret blir nei hvis du med «sjelen» mener noe immaterielt som ifølge mange trosoppfatninger ikke er avhengig av noe legeme, og som sies å være udødelig. Men svaret blir ja hvis du tenker på sjelen slik den blir beskrevet i Bibelen, nemlig som det psykosomatiske hele som består av legeme, sinn og livets ånde. «Mennesket ble til en levende sjel» leser vi i 1 Mosebok 2: 7. Det står ikke at «mennesket fikk en sjel». Ved døden opphører sjelen, individet, å eksistere. «Den sjel som synder, den skal dø.» Og i døden finnes det ingen kunnskap, visdom eller tanker. (Sl. 146: 3, 4; Pred. 9: 5, 10; Esek. 18: 20, eldre norsk overs.) I oppstandelsen blir det som døde, nemlig individet, sjelen, gjenreist til liv idet Gud gir vedkommende et passende legeme. Dette gjelder selvfølgelig, som vi allerede har nevnt, bare de mennesker hvis livsmønster Gud har bevart i sitt minne. Hvilke faktorer er det som avgjør hva slags personligheter vi blir, eller hva slags livsmønster vi legger for dagen?

Vår personlighet er et produkt av fire faktorer som virker på vårt liv. Den første er arv. Ved arv har vi fått visse tilbøyeligheter og muligheter, både mentale, fysiske, moralske og følelsesmessige. Den andre er miljøet, som for en stor del bestemmer om de forskjellige egenskaper skal bli utviklet eller undertrykt. Den tredje er den menneskelige vilje. Det hender at folk overvinner en svært uheldig arvelig belastning og ulempene ved et dårlig miljø fordi de setter sin vilje inn på det. Den siste og viktigste faktor er de hjelpemidler Gud tilveiebringer, hans hellige ånd, hans Ord og hans organisasjon. Disse tre ting har hjulpet mange mennesker til å iføre seg en kristen personlighet trass i en uheldig arv og et uheldig miljø.

Hvor og når?

Bibelen viser at det er to slags oppstandelser. Den ene er først både i tid og betydning, og den er himmelsk. Den andre eller senere oppstandelse kommer til å være jordisk. For å kunne forstå hva Bibelen har å si om disse to oppstandelser, må vi først og fremst forstå hva den lærer om de to slags skjebner som venter lydige mennesker. På den ene siden er det mange løfter som gjelder et sted som er beredt i himlene for Kristi etterfølgere, hvor de skal sitte på troner og tjene som konger og prester i tusen år. Det heter om dem at de skal få livsens krone, rettferdighetens krans, og at de er ’Guds arvinger og Kristi medarvinger’ og hører med til den Abrahams ætt som skal velsigne alle jordens slekter. Deres antall er begrenset til bare 144 000, og derfor kalte Jesus dem passende den «lille hjord». — Luk. 12: 32; Joh. 14: 2; Gal. 3: 29; 2 Tim. 4: 8; Åpb. 2: 10; 20: 6.

Alle disse skal få delaktighet med Jesus i den første oppstandelse, som han fikk erfare før noen annen. I likhet med ham må de først ha blitt født på ny. De må ha blitt født til et levende himmelsk håp ved Guds vilje og hans hellige ånd. De må ha åndens vitnesbyrd for at de er Guds barn, og i likhet med Jesus må de være tro til døden. Oppfyllelsen av Bibelens profetier tyder på at oppreisningen av disse lemmer på Kristi legeme begynte da han kom til sitt hus for å holde dom i 1918. Bare en levning av disse 144 000 er tilbake, og de vil få erfare den første oppstandelse ved sin død, slik Paulus viser: «Vi skal alle forvandles, i et nu, i et øyeblikk, ved den siste basun.» — Joh. 3: 5; Rom. 8: 16; 1 Kor. 15: 51, 52.

På den andre siden er det mange skriftsteder som forteller om Guds hensikt med denne jord, som det fremdeles gjenstår å virkeliggjøre. Den skal stå i ubegrenset tid, i all evighet. Den skal bli «full av [Jehovas] kunnskap, liksom vannet dekker havets bunn». Under Guds rikes styre skal de saktmodige eie jorden, og menneskene skal ikke mer lære å føre krig. Gud skal tørke bort hver tåre fra menneskenes øyne, og «døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer». Dette er de utsikter alle de mennesker har som er i Guds minne, men som ikke får delaktighet i den første oppstandelse. — Sl. 104: 5; Es. 2: 4; 11: 9; Åpb. 21: 4.

Når skal disse komme fram? Etter som de kommer fram med mulighet til å få leve evig, er det rimelig å anta at de vil bli ført fram i Guds nye verden etterat Guds Harmageddon-krig har utslettet den nåværende onde tingenes ordning, både dens usynlige og dens synlige del. Og i betraktning av profetien om at Kristus skal gjøre noen av dem til fyrster over hele jorden, er det rimelig å anta at de som har vist seg å være ulastelige i dette liv, vil få en tidlig oppstandelse, spesielt fordi disse menneskene er lovet en belønning. — Sl. 45: 17; Heb. 11: 39, 40; Åpb. 11: 18.

Guds Ord, Bibelen, gir oss i sannhet et sikkert grunnlag for håpet om en oppstandelse, og alle detaljene i denne forbindelse harmonerer fint med hverandre og kan forståes. Selv om vi har dette håp, vil vi nok sørge når vi mister noen av våre kjære, men vi vil ikke sørge slik som andre, som ikke har noe håp. Dette håp vil dessuten gjøre det mulig for oss å bevare vår ulastelighet overfor Gud uansett hva som skjer, etter som vi vet at vi er sikret evig liv i Guds nye verden ved oppstandelsen. — 1 Tess. 4: 13.