La oss øke vår tjeneste

1. Hvilket ansvar faller på alle som lærer sannheten, og hvordan viste Jesus dette?

NÅR man studerer Bibelen, lærer man snart at en sann kristen ikke kan holde sin tro for seg selv. Sannheten har opplyst hans sinn, fylt hans liv med håp og vist seg å være ’et lys for hans sti’, slik at han kan vandre i kristen ulastelighet. Hvis han setter pris på lyset, vil han ikke være så egoistisk å holde det for seg selv. «I er verdens lys,» sa Jesus. «En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules; en tenner heller ikke et lys og setter det under en skjeppe, men i staken; så skinner det for alle i huset. La således eders lys skinne for menneskene, for at de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen!» — Sl. 119: 105; Matt. 5: 14—16.

2. a) Hvordan var Jesus og Paulus forbilder for oss med hensyn til tjenesten, og hva er det som får en til å ønske å ta del i forkynnelsesarbeidet? b) Hvordan beskrev salmisten den virksomhet Jehovas folk driver, og hvordan kan de oppnå større dyktighet?

² Da Jesus var sammen med sine disipler på jorden, lærte han dem opp til å forkynne om sannheten, og etterat de hadde lært sannheten å kjenne og lagt merke til hvorledes han utførte sin tjeneste, sendte ham dem ut for å forkynne for andre. Før Jesus for opp til himmelen, sa han til sine disipler: «I skal være mine vitner . . . like til jordens ende.» Apostelen Paulus satte pris på det privilegium han hadde, og sa: «Jeg [unnlot ikke] å fortelle dere noe av det som var gagnlig, eller lære dere offentlig og fra hus til hus.» Og han ga andre denne oppfordring: «Bli etterlignere av meg, akkurat som jeg er av Kristus.» De som gir akt på Guds Ords veiledning, holder ikke sannheten for seg selv. Så snart de får øynene opp for det arbeidet som må bli utført, driver deres kjærlighet til Gud dem til å snakke om ham og hans kjærlige hensikter. Når de forstår at denne gamle ugudelige verden kommer til å bli tilintetgjort i Harmageddon-slaget, men at de som retter seg etter Guds krav, vil få overleve og komme inn i den nye verden, får deres nestekjærlighet dem til å føle at det er tvingende nødvendig å gå ut og fortelle andre om det og vise dem hen til den foranstaltning Gud har truffet forat de kan bli bevart. Salmisten ga en nøyaktig beskrivelse av dem da han sa: «Om ditt rikes herlighet skal de tale og fortelle om ditt velde.» De er vitner om ting som de kjenner til; de holder seg til Jehovas organisasjon, og de ønsker å dra nytte av alle de arrangementer som blir truffet gjennom organisasjonen for å hjelpe dem til å bli enda dyktigere som Guds tjenere. — Ap. gj. 1: 8; 20: 20, NW; 1 Kor. 11: 1, NW; Sl. 145: 11.

3. Hva ønsker en å gjøre etter hvert som ens verdsettelse av sannheten blir større, og hvilke muligheter finnes det?

³ Etter hvert som deres verdsettelse av sannheten blir større, ønsker de å ta del i tjenesten i større og større utstrekning. Når de er blitt grunnfestet i sannheten og er blitt klar over det ansvar som innvielsen medfører, ønsker de snart å gå videre til en mer utvidet tjeneste. Av den grunn har mange gått ut i pionertjenesten. De fortsetter kanskje å bo og arbeide på sitt eget hjemsted, men nå ordner de seg slik at de kan benytte minst hundre timer hver måned til å undervise andre om sannheten. På den måten får de større del i det arbeidet som de er blitt så glad i. De sier som Jesus: «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte.» Noen av disse, som har anledning til det, blir oppfordret til å reise ut til distrikter hvor vitnesbyrdet ikke er blitt avlagt, for å fortsette i heltidstjenesten der, nå kanskje som spesialpionerer. Eller kanskje de blir benyttet til å begynne arbeidet på nye felter i andre land som misjonærer, til å fortsette sin tjeneste i et Betel-hjem, eller til å tjene som reisende representanter for Selskapet og besøke menigheter og isolerte grupper som område- eller seksjonstjenere. Alle disse former for heltidstjeneste fører til stor glede for dem som tar del i dem. — Sl. 40: 9.

4. a) Hvor mange var opptatt i pionertjenesten i 1958, men hvor stort er behovet for pionerer? b) Hvem blir oppfordringen til å bli pioner rettet til, og hvordan har mange oppdaget at det er utmerket å komme i gang?

⁴ Rapporten for siste år viser at det nå er 23 772 brødre og søstre som er opptatt i pionertjenesten. Dette er 3 prosent av alle forkynnerne. Det er plass til mange flere. «Løft eders øyne og se markene, de er alt hvite til høsten!» Jesus sa til sine disipler: «Høsten er stor, men arbeiderne få; be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!» (Joh. 4: 35; Matt. 9: 37, 38) Har du noensinne spurt deg selv: Kan jeg bli pioner? Det er en vidunderlig tjeneste å gå inn for. Forkynnerne i menighetene utfører et enestående arbeid og samler inn de «andre får» som bor på større steder, men likevel er det stort behov for forkynnere som kan utvide sin tjeneste innen Jehovas organisasjon. Hvor mange av de 693 316 regelmessige menighetsforkynnerne er det egentlig som under bønn har overveid å gå ut i pionertjenesten? Har du noengang tenkt på å arbeide som feriepioner? Det er en god måte å komme i gang på, og det gir en anledning til å erfare hvor fint det er å være pioner. Kanskje det vil føre deg over i den vanlige pionertjenesten.

5. Hvilket syn har våre brødre bak jernteppet på sin tjeneste, og hvordan har de tatt imot kallet til å bli pioner?

⁵ I et brev som Selskapet for en tid siden fikk fra Polen, skrev den bror som står i spissen for arbeidet der: «Etterat de som hadde ledende stillinger, ble løslatt fra fengslene og igjen fikk sin frihet, sa de til brødrene at nå som presset er blitt mindre og arbeidet kan fortsette, hvorfor ikke da gå i gang med det, alle sammen, som om Harmageddon skulle komme i morgen?» Alle brødrene var med på det. Av alle land i verden er Polen et av de få hvor det har vært over 30 prosents økning i antall forkynnere. Våre brødre i Polen er klar over hvilket ansvar som påhviler dem, og selv om de ikke har alle de publikasjonene som andre brødre verden over har, er de begeistret, ivrige, årvåkne og på vakt, de tar vare på sine tjenesteklær, og de forkynner med enestående gode resultater. De kommer sammen med hverandre og studerer sammen for derved å hjelpe de nye. Alt vi trenger å gjøre, er å se på den rapporten fra landene bak jernteppet som står i Jehovas vitners årbok for 1959, og se for en kolossal økning de har hatt. Dette arbeidet blir også utført av menighetsforkynnere. Det er vanskelig å være pioner, fordi alle må ha et eller annet verdslig arbeid. Men det er mange av våre brødre bak jernteppet som blir feriepionerer. Som en menighet av Jehovas tjenere har de i fellesskap gått på jakt og lett etter de andre får, og de fører dem inn i organisasjonen. I enkelte landsbyer er nå alle innbyggerne blitt Jehovas vitner. De legger for dagen en enestående ånd, og det er denne ånd som gir kraft til Jehovas vitners organisasjon over hele verden. Det finnes ikke noe som er bedre enn å snakke om sannheten. Alle burde være klar over hvor tvingende nødvendig det er å være på vakt og lete etter de andre får før Harmageddon bryter løs.

6. Hvem er det som lettest greier å bli pioner, og hvilke ytterligere privilegier kan pionertjenesten føre til?

⁶ I løpet av året 1958 var det gjennomsnittlig 18 857 forkynnere som var opptatt i alminnelig pionertjeneste. Dette er bedre enn året før, men vi bør også merke oss at det har vært en stor økning i tallet på menighetsforkynnere. Kanskje tusener av dem kunne gå ut i pionertjenesten. Hvis det er noe man vil av hele sitt hjerte, hvis det er noe man virkelig ønsker, da vil man svært ofte greie å ordne seg slik at man kan gjøre det. Planlegging må til. Det er nødvendig å innrette seg med omtanke, og framfor alt er det påkrevet å ha en moden verdsettelse av sannheten. Pionertjenesten kan tjene som et skritt videre på veien mot spesialpionertjeneste, misjonærtjeneste, område- eller seksjonstjeneste og Betel-tjeneste. På alle disse felter er det behov for dyktige menn og kvinner som er fullstendig hengitt til Jehova Gud. Enestående muligheter ligger foran alle som er fylt av samme ånd som den trofaste Esaias, som sa: «Se, her er jeg, send meg!» — Es. 6: 8.

7. a) På hvilken måte blir spesialpionerene og misjonærene hjulpet til å fortsette i arbeidet og hva er det som har muliggjort dette? b) Hvor mange er det nå som tar del i disse spesielle former for tjeneste?

⁷ Selskapet gleder seg over at menighetsforkynnerne har gitt så rikelige bidrag til Selskapet til hjelp for dem som er blitt utnevnt til å tjene som spesialpionerer og misjonærer. I året som gikk, var det mulig for Selskapet å yte dem som tjener i slike stillinger, en økonomisk hjelp som beløp seg til kr. 11 886 350,27. Så lenge disse bidragene fortsetter å komme inn fra alle verdens kanter, vil Selskapet forsøke å sende ut flere og flere spesialpionerer og misjonærer for å arbeide på nye felter. Ved Jehovas ufortjente godhet har Selskapet vært i stand til å øke antallet av spesialpionerer i verden fra 3859 i 1957 til et gjennomsnitt på 4915 i 1958. Men det er behov for flere spesialpionerer over hele verden. I enkelte land er det tilstrekkelig mange til å ta hånd om arbeidet, men andre steder er det fortsatt behov for spesialpionerer. Misjonærene har også utført et meget godt arbeid med hensyn til å gjøre budskapet kjent på nye steder, og av de 2176 som er blitt uteksaminert fra Gilead, og som fremdeles tjener i spesielle oppdrag, er det 815 som er misjonærer. Mange av de andre som er blitt uteksaminert fra Gilead, er opptatt i områdetjenesten eller seksjonstjenesten eller arbeider i et Betelhjem. Pionertjenesten er et storartet privilegium. Streb etter å oppnå det.

8. Hvem kan søke om Betel-tjeneste, og hvordan burde man betrakte slik tjeneste?

⁸ Husk også på at det er Betel-tjeneste som skal utføres. Enhver ung, frisk, innvigd mann som virkelig ønsker å utføre heltidsarbeid i et Betelhjem, og som ønsker å gjøre dette til sin livsoppgave, bør skrive til avdelingskontoret og be om søknadsskjema. For en glede det er å arbeide ved et avdelingskontor og betjene brødrene over hele verden med alle de ting de trenger for å forkynne det gode budskap om Riket!

Tjen der behovet er stort

9. Hva gjorde de kristne i det første århundre som svar på Jesu befaling om å bringe det gode budskap ut til mennesker av alle folkeslag?

⁹ «Akeren er verden,» sa Jesus til sine disipler, og han befalte dem videre å gå ut til alle folkeslag for å gjøre disipler. Av hvilken grunn ga han en slik befaling? Han gjorde det forat dette gode budskap om Riket skulle bli forkynt over hele verden til et vitnesbyrd for alle folkeslag. Når en leser Apostlenes gjerninger, kan en se hvorledes arbeidet med å forkynne gikk framover på den tiden. Vi får vite hvordan budskapet nådde fram til mennesker som levde på Afrikas nordkyst, og mennesker fra Mesopotamia, Hellas, Italia og øyene i Middelhavet. Da det ble satt i gang forfølgelse i forbindelse med mordet på Stefanus, var det mange som fant det nødvendig å reise vekk, og de benyttet da anledningen til å dra ut til distrikter hvor behovet var stort. «De som nå var atspredt på grunn av den trengsel som oppsto for Stefanus’ skyld, dro omkring like til Fønikia og Kypern og Antiokia, men talte ikke ordet til andre enn jøder. Men iblant dem var det noen menn fra Kypern og Kyrene, som kom til Antiokia, og der talte de også til grekerne og forkynte dem evangeliet om den Herre Jesus.» Andre, som for eksempel Paulus og hans reisefeller, dro ut på misjonsreiser til distrikter som trengte å bli gjennomarbeidet, og der ble de så lenge det var nødvendig. Paulus oppholdt seg for eksempel i Korint i 18 måneder for å få satt alt i sin rette orden før han dro videre til andre steder. De var ivrige etter å adlyde Jesu påbud om å gjøre disipler av mennesker av alle folkeslag. — Matt. 13: 38; 28: 19; Ap. gj. 11: 19, 20.

10. Hva var ifølge historien de første kristnes oppriktige ønske, og hva gjorde de i den anledning?

¹⁰ De nidkjære kristne i det første århundre var ikke tilfreds med å slå seg til ro der hvor de alltid hadde bodd, bekjenne seg til den kristne tro og vente på at Guds rike skulle komme. De var klar over at det var steder hvor det gode budskap ennå ikke ble forkynt, og de ønsket å ha så stor del i arbeidet som mulig. Boken The Ecclesiastical History of Eusebius Pamphilus (Eusebius Pamphilus’ kirkehistorie) omtaler de kristnes nidkjærhet, og sier: «De forlot sitt hjemland og tjente som evangelister overfor dem som ennå ikke hadde hørt om troen, og utifra et edelt ønske om å bekjentgjøre Kristus overlot de dem også bøkene med de hellige evangelier. Etterat de hadde lagt grunnlaget for troen på fremmede steder, hvilket var den egentlige hensikt med deres misjon, . . . dro de videre til andre distrikter og andre folkeslag.» Og som Skriften viser i tilfellet med Akvilas og hans hustru, åpnet de sine hjem på de forskjellige stedene de bodde, og gjorde dem til møtesteder for dem som begynte å slutte meg til dem. — Rom. 16: 3—5.

11. Hvilket lignende arbeid blir utført i vår tid, og særlig siden når?

¹¹ Det er vidunderlig å se hvordan Skriften i dag blir oppfylt ved at Jehovas vitner i enda større grad flytter ut til fremmede steder over hele jorden. Mange av Jehovas vitner har forlatt sitt hjemland og reist ut til nye distrikter. I 1943 oppmuntret Selskapet til at dette skulle bli gjort i større utstrekning ved å opprette Vakttårnets bibelskole Gilead. Siden da er tusener av mennesker blitt sendt ut for å virke som misjonærer på fremmede steder. Men denne form for arbeid er ikke åpen bare for dem som er blitt utdannet ved Gilead-skolen. Det å gå ut til «alle folkeslag» og gjøre mennesker til disipler, er noe som alle innvigde kan være med på, enten de er unge eller gamle, og derfor er det av stor interesse for alle Jehovas vitner å vite at mange familier som ønsker å tjene der behovet er stort, har forlatt sitt hjemland og reist ut til fremmede land. Dette er noe som innen Jehovas nye verdens samfunn bør tenke over under bønn. Kanskje du kommer til å høste din største velsignelse på et annet sted i verden.

12. a) Hva er det som driver Jehovas folk til å flytte ut til nye steder, og i hvilken utstrekning har de gjort det idet siste? b) Hvordan burde en se på denne mulighet til å utvide sin tjeneste?

¹² Det som får Guds folk til å flytte ut til nye steder, er deres kjærlighet til Jehova Gud, deres udelte hengivenhet overfor ham, deres interesse for sannheten og deres ønske om å forkynne det gode budskap. En rapport fra Australia opplyser at i løpet av de siste tolv månedene har 51 personer flyttet ut til seks forskjellige øyer i det sørlige Stillehavet. 28 Jehovas vitner har reist ut fra Storbritannia. To har forlatt Canada. Fem har reist fra New Zealand. Ti har forlatt Frankrike, og ganske mange har forlatt De forente stater og reist til Sør-Amerika og Asia. Andre har reist ut fra Tyskland, Liberia, Sør-Afrika og Finnland i den hensikt å forkynne for menneskene i andre land. Disse brødrene har pakket sine eiendeler og flyttet ut til distrikter hvor behovet er stort. Det skal kjærlighet og tro til for å gjøre dette. Det er fremdeles mange steder hvor det trengs flere Rikets forkynnere, og du kan finne en fortegnelse over dem på side 286 i Jehovas vitners årbok for 1959. Overvei under bønn den anledning du har til å utvide din tjeneste. Rike velsignelser venter dem som kan reise ut til disse distriktene hvor det er så stort behov for arbeidere.

13. a) Hvilke muligheter til å utvide tjenesten finnes i ens eget land? b) Hvordan foregikk Paulus oss med et godt eksempel hva det angår å begynne arbeidet i nye distrikter, og hvilket råd ga han?

¹³ Men en må ikke glemme sitt eget land heller. Hvis behovet er stort i landet der du bor, så bli der. Der trenger du ikke noe pass og vanligvis ingen reisetillatelse, men alt du behøver å gjøre, er å få rede på fra Selskapets avdelingskontor hvor i landet det er behov for flere forkynnere, og så ordne deg slik at du kan flytte dit, få deg arbeid og fortsette å forkynne der. Husk at Paulus brukte å arbeide som teltmaker for å skaffe seg det han trengte til livets opphold, men han reiste til steder hvor behovet var stort for å gjøre det, og mens han var der, så han det som sin viktigste oppgave å forkynne det gode budskap. Ved å være villige til å flytte ut til steder hvor det er et trengende behov for arbeidere, enten de reiser enkeltvis eller hele familier sammen, har Jehovas folk vist hvor villige de er til å følge den oppfordringen som står nedtegnet i 1 Korintierne 10: 24: «Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste!» Og samtidig venter det dem mange velsignelser fra Jehovas hånd, for «den som sår rikelig, skal også høste rikelig». — 2 Kor. 9: 6, NW.

14. Hva bør hver og en av oss gjøre for å vokse fram til modenhet?

¹⁴ Måtte alle Jehovas vitner vokse fram til modenhet. Følg det råd som Paulus ga til Timoteus: «Tenk på dette, lev i dette, forat din framgang kan bli åpenbar for alle! Gi akt på deg selv og på læren, hold ved med det! for når du det gjør, da skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» En kristen ønsker ikke å drive tilbake til verden og så måtte dø med den i Harmageddon; derfor må han holde fast på sin kristne tjeneste og gå framover i den. Han ønsker å beholde sine tjenesteklær på, han ønsker å forkynne det gode budskap om Guds rike og derved frelse både seg selv og andre. Vi vet ikke hvor lenge Jehova kommer til å la oss forkynne dette gode budskap, og vi vet ikke hvor lenge han kommer til å tåle Djevelens organisasjon før han tilintetgjør den. Men inntil den tiden kommer, ønsker vi å være på vakt og holde oss våkne for alle de privilegier som kan bli tilbudt oss. Vi vil fortsette å forkynne ordet, uansett hvor vi befinner oss, uansett hvordan forholdene er og enten det er gunstige tider eller vanskelige tider. — 1 Tim. 4: 15, 16; 2 Tim. 4: 2, NW.