Lykkelige er de som holder seg våkne

«Se! jeg kommer som en tyv. Lykkelig er den som holder seg våken og tar vare på sine klær, så han ikke skal gå naken og folk se på hans skam.» — Åpb. 16: 15, NW.

1. Under hvis overoppsyn og ledelse foregår det spesielle arbeid som en kan bli avskjediget fra i forbindelse med at ens klær blir tatt fra en og tilintetgjort?

DET er ikke innen alle yrker i vår tid det går slik at en som ikke holder seg våken, må tåle at hans klær blir tatt fra ham og tilintetgjort, mens han selv blir avsatt fra sin stilling. I forbindelse med hvilket spesielt slags arbeid er det da Åpenbaringen 16: 15 har sin anvendelse, etter som det der antydes at den som blir avskjediget fra sit arbeid fordi han har sovnet på sin post, også må gi fra seg sine klær til å brennes? Det er det arbeid som står under overoppsyn og ledelse av den himmelske skapning som gir denne advarsel: «Se! jeg kommer som en tyv. Lykkelig er den som holder seg våken og tar vare på sine klær, så han ikke skal gå naken og folk se på hans skam.» Det er Jesus som sier dette.

2. Hva er Jesus levende interessert i når det gjelder dem som utgir seg for å være hans etterfølgere, og hvordan skaffer han seg de rette svar på disse spørsmål?

² Jesus Kristus er nå levende interessert i hvordan de som utgir seg for å være hans etterfølgere, oppfører seg. Søker de trofast å etterligne ham, eller er de illojale og hyklerske slik at de gir verden et falskt bilde av ham? Tjener de ham lojalt, eller tjener de en fiendtlig verdens interesser? Gjør de våkent den gjerning han bød dem å gjøre i denne tiden etter året 1914, eller sover de for sine kristne forpliktelser fordi de søker de lettelser og den fred og velstand denne verden frister med? Det er disse spørsmålene Jesus Kristus må finne de riktige svarene på ved å komme over dem som utgir seg for å være hans etterfølgere, på et tidspunkt de ikke kjenner til på forhånd, et tidspunkt da de vil være opptatt med nettopp det de ønsker å gjøre når han ikke er i nærheten.

3. Hvordan går det med de våkne kristne, og hvordan går det med de sovende når han kommer, og hvilket sted er det han kommer til?

³ Når han kommer som en tyv, skulle de våkne kristne beholde sine klær. De som blir funnet sovende, skal miste sine klær. Herren Jesus Kristus skal ta fra dem deres klær, slik at de må gå nakne og i vanære vise fram det de skammer seg over. Men hvilket sted er det han kommer til? Kommer han til Vatikanet eller til den romersk-katolske kirke? til den anglikanske kirke eller noen annen protestantisk kirke eller til noen sammenslutning av protestantiske kirker? Nei! Han kommer til Guds åndelige tempel. Det vil si, han kommer både til Guds sanne åndelige tempel og til det som falskelig utgir seg for å være Guds åndelige tempel.

4. Hvilket tempel er det han kommer til som øverste tilsynsmann?

⁴ La oss passe på at vi har en klar forståelse av dette med templet. Apostelen Paulus skriver følgende til de sanne kristne, til Jesu Kristi sanne etterfølgere og etterlignere: «Vet I ikke at I er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i eder? Om noen ødelegger Guds tempel, ham skal Gud ødelegge; for Guds tempel er hellig, og det er I.» (1 Kor. 3: 16, 17) Det tempel jødene hadde bygd for Jehova Gud på Moria berg i Jerusalem, ble ødelagt av de romerske hærstyrker i år 70 e. Kr. Siden den tiden har det ikke eksistert noe annet tempel for Jehova enn det åndelige tempel som han bor i ved sin ånd eller hellige virksomme kraft. Det åndelige tempel består av «levende stener». Jesus Kristus selv er grunn-hjørnestenen, mens hans 144 000 utvalgte etterfølgere er «levende stener» som er bygd på ham. (Ef. 2: 21, 22; 1 Pet. 2: 5—7) Dette er det tempel han kommer til som den øverste tilsynsmann.

5. Hvilken handlemåte ville føre til besmittelse av tempelklassen, og hva ville de som fulgte en slik handlemåte, vise at de var?

⁵ Til de samme sanne kristne skriver apostelen Paulus også: «Dra ikke i fremmed åk med vantro! for hva samlag har rettferd med urett, eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial [eller: Satan], eller hva lodd og del har en troende med en vantro? Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? Vi er jo den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo iblant dem og ferdes iblant dem, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. Derfor, gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder.» (2 Kor. 6: 14—17; Es. 52: 11; Esek. 20: 41) Det sier seg selv at en hvilken som helst klasse kristne som kommer i fremmed eller ulikt åk med vantro og blander sammen filosofiske lærdommer som skriver seg fra denne verdens mørke, med kristne lærdommer som hører lyset til, og at alle som låner fra djevledyrkelsen og fører avgudsbilder inn i menigheten for å la dem bli tilbedt, derved vil besmitte tempelklassen. Slike uekte kristne ville på den måten sette opp et falskt tempel for Gud. De kunne ikke være Guds sanne tempel, men ville bare foregi å være Guds kristne tempel. De ville i virkeligheten være en hyklersk del av denne gamle verden.

6. Hvorfor må Jesus Kristus foreta en inspeksjon i det åndelige tempel når han kommer for å volde visse ødeleggelser?

⁶ Når Jesus Kristus kommer som en tyv for å ødelegge den gamle verden eller den urene, undertrykkende, onde gamle tingenes ordning, må han foreta inspeksjon og finne ut hva som må ødelegges. Han må inspisere den del av menneskeheten som kaller seg kristen. Han må skille de hyklerske fra de sanne kristne. Det er grunnen til at han må komme til Guds åndelige tempel.

7. Hvilken uttalelse later til å støtte den tanke at det er templet han kommer til, og hvor ble en slik framgangsmåte fulgt på Jesu tid?

⁷ At dette er det sted han må komme til, finnes det åpenbart støtte for i den omstendighet at han sier det er nødvendig å holde seg våken og passe på sine klær så en slipper å gå naken omkring og la folk se det en skammer seg over. Dette kunne nemlig være en hentydning til en framgangsmåte som ble fulgt i Jehovas tempel på den tid Jesus Kristus var på jorden. I dette tempel var det slik at sønnene i Arons (bror til profeten Moses) gamle familie tjente som prester, og sønnene i Levi stamme tjente som assistenter for prestene. Om deres gjøremål og den ordning som gjaldt blant dem, kan vi lese følgende i jødenes Mishna (oversatt til engelsk av Herbert Danby, D. D.):

8, 9. Hvem ble ifølge jødenes Mishna satt til å være vaktmenn, og hvordan gikk det med en vaktmann som sovnet på post?

⁸ «Prestene holdt vakt på tre steder i templet: ved abtinas-kammeret, ved ildens kammer og ved hjertets kammer, og levittene holdt vakt på 21 steder: fem ved de fem porter på tempelfjellet, fire ved de fire innvendige hjørner, fem ved fem av portene til templets forgård, fire ved dets fire utvendige hjørner og en ved ofrenes kammer og en ved forhengets kammer og en bak nådestolens sted [det vil si, utenfor vestveggen eller den bakre vegg til templets aller helligste].

⁹ «Tempelfjellets tilsynsmann pleide å gå omkring til hver enkelt vakt med tente fakler foran seg, og hvis en vakt ikke reiste seg og sa til ham: ’Tempelfjellets tilsynsmann, fred være med deg!’ og det var tydelig at han sov, da ville tilsynsmannen slå ham med sin stav, og han hadde rett til å brenne opp hans klær. Og de ville si: ’Hva er det for støy i templets forgård?’ ’Støyen skyldes en levitt som blir slått og får sine klær brent fordi han falt i søvn mens han hadde vakt.’ Rabbi Elieser ben Jakob sa: ’De fant engang min morbror sovende og brente hans klær.’» — Mishna, Middoth («Målinger»), 1, avsnittene 1, 2.

10, 11. a) Hvorfor var det påkrevet at hver enkelt vaktmann holdt seg våken på sin post? b) Hvorfor var det påkrevet å holde seg våken i påvente av den tilsynsmann som hadde ansvaret for loddkastingen?

¹⁰ Etter som tempelfjellets tilsynsmann pleide å gå runden til alle de 24 vaktpostene i løpet av nattens vakter, måtte hver enkelt vaktmann holde seg våken på sin post hele tiden forat ikke tilsynsmannen skulle finne noen av dem sovende. Det var også nødvendig å åpne døren for en annen tilsynsmann som hadde ansvaret for loddkastingen i forbindelse med de forskjellige tjenesteoppgaver i templet. Om dette leser vi: «Den som gjerne ville rense alteret for aske, sto tidlig opp og badet seg før tilsynsmannen kom. På hvilket tidspunkt kom han? Ikke alltid på den samme tiden. Noen ganger kom han ved hanegal og noen ganger litt tidligere eller litt senere. Tilsynsmannen kom og banket på der de var, og de åpnet for ham. Han sa: ’Den som har badet seg, kan komme og kaste lodd.’ Og de kastet lodd, og loddet falt på den det falt på.a

¹¹ «Han tok nøkkelen og åpnet porten og trådte inn i templets forgård ved hjertets kammer. Prestene gikk inn etter ham med to tente fakler, og de delte seg i to partier.» — Mishna, Tamid («Det daglige fullstendige offer»), avsnittene 2, 3.

12. a) Hvem er Jesu oppfordring til å holde seg våken spesielt rettet til ifølge forbildet med de prester og levitter som tjente i templet? b) Hvem ellers kan siden 1931 gi akt på denne formaningen, og hvorfor?

¹² De prester og levitter som tjente ved Jehovas tempel i Jerusalem, var et forbilde på de 144 000 seierrike nære etterfølgere av Jehovas Yppersteprest, Jesus Kristus. I Guds «åndelige hus» eller tempel er de 144 000 på samme tid både «levende stener» og et «hellig presteskap» til å frambære «åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus». (1 Pet. 2: 5) Utvelgelsen av disse «levende stener» til det «åndelige hus» har pågått i den «kristne tidsalder». I våre dager, etterat nitten hundre år har gått, er det bare en levning av dem tilbake på jorden, og den skrumper tallmessig sett inn fra år til år. Jesu oppfordring til å holde seg våken og ta vare på sine klær er spesielt rettet til disse menneskene. Siden året 1931 har imidlertid en «stor skare» tilbedere av Jehova Gud fra alle folkeslag og alle tungemål sluttet seg til levningen av det «åndelige hus» eller det «hellige presteskap». Åpenbaringen 7: 9—15 forutsier at denne «store skare» får-lignende tilbedere av Gud skulle strømme til, og sier i sitt billedspråk at de skulle stå for Guds trone og tilskrive ham og hans Lam Jesus Kristus sin frelse og dessuten yte Gud hellig tjeneste i templet dag og natt. Etter som det her blir nevnt at de tjener i templet ved natt, gjør også de vel i å gi akt på den formaningen om å holde seg våken som er rettet til den åndelige levning av det «hellige presteskap». De ønsker ikke å være som dem som faller i søvn og mister sine klær.

Klærne

13. a) Hvordan var det forbudt for prestene å vise seg i Jehovas tempel? b) Hvilke klær er det så levningen bør ta vare på?

¹³ I gamle hedenske religioner var det ofte slik at prestene frambar offer til sine falske guder i naken tilstand. Dette var blant annet tilfelle med dem som ofret til vinguden Bacchus. I Jehovas tempel i Jerusalem var nakenhet forbudt. Det var grunnen til at prestene måtte bære benklær av lerret, slik at deres «blusel» ikke ville synes på noe tidspunkt eller i noen av de stillinger de kunne komme til å innta mens de tjente i templet. (2 Mos. 20: 26; 28: 42) Hvilke «klær» er det så levningen av det «hellige presteskap» i Jehovas åndelige tempel bærer og bør ta vare på? Etter som det å sovne på post under natt-tjeneste ble straffet med at den forsømmelige mistet sin tjenestestilling ved templet og ble vanæret ved å bli kledd naken, var klærne et bilde på de insignier eller verdighetstegn som viser at en har det ærefulle verv å være en tjener for Jehova Gud og en medtjener av Jehovas Yppersteprest, Jesus Kristus, i Hans tempel. Klærne betegner den ærefulle tjeneste å være et vitne for den høyeste Gud, Jehova, og tjene ham offentlig i hans tempel. Slike klær er en gave fra Gud og kan derfor fjernes av Gud hvis den som bærer dem, ikke oppfyller de forpliktelser hans hellige embete medfører.

14. Når får en utlevert slike klær som har tilknytning til tjenesten i det åndelige tempel, og hvilke privilegier fører det til?

¹⁴ Når får en så utlevert slike klær som har tilknytning til tjenesten i det åndelige tempel? Når en tror at Jehova er den eneste levende og sanne Gud og tar imot hans foranstaltning for frelse ved Jesus Kristus og deretter kjærlig innvier seg til Gud for å tilbe og tjene ham i all evighet. Etterat innvielsen er akseptert gjennom Jesus Kristus, tar så Jehova Gud den innvigde inn i den hellige tjeneste. Figurlig talt ikler han den innvigde kristne de klær som er et symbol på at vedkommende tjenstgjør ved Guds tempel, og Jehova tilkjennegir at han anerkjenner den innvigde kristne ved å gi ham hellige tjenesteprivilegier.

15. Hvilket forbilde på dette ble dannet i fortidens Israel, og hvorfor må en sette pris på og ta vare på tjenestens klær?

¹⁵ Som et forbilde på dette var Israels prester iført spesielle tjenesteklær som et tegn på sin hellige tjenesteutnevnelse. Hva levittene angår, så måtte de vaske sine klær før de ble presentert for prestene som deres assistenter ved templet. (2 Mos. 28: 1—43; 4 Mos. 8: 5—22) Det er en ære å bære de symbolske klær som består i sann kristen tjeneste ved Guds åndelige tempel. Jesus Kristus var iført slike symbolske klær da han gikk omkring på jorden og forkynte det gode budskap om Guds rike blant de omskårne jøder, «de fortapte får av Israels hus». Det står skrevet: «Kristus er jo blitt en tjener for de omskårne, Guds sanndruhet til pris, for å stadfeste løftene til fedrene; og hedningene [folkeslagene, NW] er kommet til å prise Gud for hans forbarmelses skyld.» (Rom. 15: 8, 9, LB) Den herliggjorte Jesus Kristus er den største tjener, den fremste tjener, for den høyeste Gud, universets Skaper. Den høyeste ære som kan bli noen skapning til del, er å tjene sammen med Jesus Kristus, den eneste levende og sanne Guds Yppersteprest. De klær en bærer som et tegn på at en har fått delaktighet i denne ærefulle tjeneste, er noe en må sette pris på og ta vare på.

16. a) Hva angår dette; og hvorfor er det så viktig for alle? b) Hvordan kan ens religionsform være dødbringende, og hva må derfor ikke få skje med den sanne religion?

¹⁶ Dette angår den sanne, rene religion. Det å utøve den rene religion betyr liv for alle fornuftbegavede skapninger, for det fører til kontakt mellom fornuftbegavede skapninger og den guddommelige Far, kilden til alt liv, både himmelsk og jordisk. En form for tilbedelse som er uttenkt av en skapning, kan være urett og bedra tilbederens hjerte og avsløre seg som unyttig, fruktesløs og dødbringende i stedet for livgivende. Hvis et menneske ikke holder sin tunge i tømme og sier, forkynner, underviser i og ber om det som er sant og rett angående den virkelige Gud og hans hensikt, da vil ikke dette menneskes form for tilbedelse føre til noen velsignelse og frelse, selv om den utøves i oppriktighet. «Dersom en mener at han er en gudsdyrker, og ikke holder sin tunge i tømme, men dårer sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves. En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres trengsel, å holde seg selv uplettet av verden.» (Jak. 1: 26, 27) Den eneste sanne religion må bevares fra å bli tilplettet av denne verdens falske religioner og former for tilbedelse, også kristenhetens religionsformer, som med urette blir kalt kristne.

Hensikten med å holde seg våken

17. Hva er hensikten med å holde seg våken og være på vakt når det gjelder det sanne tempel, og hvem må våke sammen med oss, og hvorfor?

¹⁷ I Jehovas tempel i Jerusalem i fortiden var de prester og levitter som tjenstgjorde som tempelvakter, stasjonert på sine poster for å verne templet mot røvere og holde vekk alle urene personer og inntrengere som ikke kom i noe tilbørlig ærend. Når det gjelder Guds åndelige tempel og tilbedelsen av ham, som pågår der i vår tid, er hensikten med å holde seg våken og være på vakt den samme. Hensikten er å bevare den rene tilbedelse av Gud usmittet ved å hindre at urene personer og noen urenhet fra denne babyloniske gamle verden får trenge seg inn. Hensikten er å passe på at den rene og antagelige tilbedelse blir opprettholdt, fremmet og brakt ut til andre forat de livreddende goder derved kan tilflyte andre, og for at Gud på den måten kan bli æret og opphøyd. Alle sanne kristne, de som er begunstiget med å få eie den eneste gudsgivne religion, er forpliktet til å være på vakt så lenge de befinner seg i denne babyloniske verden. De må holde vakt med Guds hjelp og stole på at de vil få bistand av hans hellige engler og hans hellige ånds virksomhet. Som en påminnelse om dette står det skrevet: «Dersom [Jehova] ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det; dersom [Jehova] ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.» (Sl. 127: 1) Mens vi er ufullkomne og ikke strekker til som vektere og voktere, er Gud en fullkommen vekter som følger våkent med i alt som skjer, og er i stand til å avsløre alle slags farer. Vi trenger å ha ham til å våke med oss.

18. a) Hvem i de menigheter som er knyttet til tempelklassen, er under spesiell forpliktelse til å holde vakt? b) Hvorfor er det nå så meget desto viktigere å være på vakt som tilsynsmenn, og mot hva?

¹⁸ Mennesker som er blitt utnevnt til å være tilsynsmenn i en menighet som er knyttet til Guds tempelklasse, er under spesiell forpliktelse til å være på vakt mot enhver utvikling av dårlige eller utilbørlige forhold. Etter som det nå er nitten hundre år siden apostelen Paulus rettet følgende ord til tilsynsmennene, er det så meget desto viktigere å gi akt på dem: «Gi akt på dere selv og på hele hjorden, som den hellige ånd har satt dere til tilsynsmenn i, forat dere skal være hyrder for Guds menighet, som han kjøpte med blodet til sin egen [Sønn]. Jeg vet at etterat jeg er gått bort, skal det komme glupske ulver inn blant dere som ikke kommer til å behandle hjorden med skånsomhet, og blant dere selv skal det framstå menn som taler forvrengte ting for å lokke disiplene etter seg. Hold dere derfor våkne og husk at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å formane hver og én av dere med tårer. . . . ved å streve slik må [dere] hjelpe dem som er svake, og huske Herren Jesu ord, som han selv har sagt: ’Det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot.’» (Ap. gj. 20: 28—35, NW) Det er fremdeles meget viktig, ja, det er nå enda viktigere, å holde seg våken og være på vakt mot at ulver får trenge seg inn og fortære og mot at ærgjerrige religiøse ledere får oppstå og trekke disipler etter seg og få dem til å slutte med å følge den gode hyrde, som sa: «Heller ikke skal dere la dere kalle førere; for én er deres fører, Kristus. Og den som er størst blant dere, skal være de andres tjener.» — Matt. 23: 10, 11, LB.

19. Hvilken uvisshet gjør det påkrevet for alle tilbedere å holde seg våkne, og på hvilken måte må de gjøre det?

¹⁹ Ikke desto mindre må alle som tilber i Jehova Guds sanne åndelige tempel, holde seg våkne og være på vakt, ikke bare mot urene inntrengere, men også for å være rede når Ypperstepresten kommer for å inspisere. Jesus kom med en advarsel angående uvissheten i forbindelse med det tidspunkt da den endelige inspeksjon skulle finne sted, den tid da det vil bli slått fast hvorvidt vi har holdt ut i tilbedelsen av og tjenesten for Gud helt til utløpet av vakttiden, ved den fullbyrdede ende på denne verdslige tingenes ordning. Jesus sa: «Men hin dag eller time vet ingen, ikke engang englene i himmelen, ikke engang Sønnen, men alene min Fader. Ta eder i vare, våk! For I vet ikke når tiden er. Liksom en mann som dro utenlands og forlot sitt hus og overga sine tjenere styret, enhver sin gjerning, og bød dørvokteren at han skulle våke, således skal I våke — for I vet ikke når husets herre kommer, enten det blir om aftenen eller ved midnatt eller ved hanegal eller om morgenen — forat han ikke skal finne eder sovende, når han kommer uforvarende. Men det jeg sier til eder, det sier jeg til alle: Våk!» (Mark. 13: 32—37) Dette betyr at alle må være på vakt og alltid være lys våkne i åndelig forstand, religiøst sett.

[Fotnoter]

«Hver dag pleide de å fjerne asken fra alteret ved hanegal eller deromkring, enten før eller etter, men på soningsdagen [gjorde de det] ved midnatt, og på høytiden [påsken, pinsen og løvsalenes høytid] ved første vakt. Og før [tiden for] hanegal nærmet seg, var templets forgård full av israelitter.

«Tidligere var det slik at hvem som helst som gjerne ville rydde alteret for aske, gjorde det. Hvis det var mange av dem, pleide de å legge på sprang og løpe opp på rampen [som førte opp til alteret], og den som kom først innenfor et punkt som lå fire alen fra, hadde sikret seg oppgaven. . . . Da rådet så at de utsatte seg for fare, ble det bestemt at de bare skulle rydde alteret etter loddkasting. Det var fire lodd, og dette var det første lodd.»