Løp uten å snuble

«Enhver overmodig er en vederstyggelighet for [Jehova]. . . . Forut for undergang går overmot, og forut for fall stolt mot.» — Ordspr. 16: 5, 18.

1. Hvorfor fastsetter Jehova i sitt Ord visse regler, og hvilken regel blir gjentatt flere ganger?

JEHOVA har i sitt Ord fastsatt reglene for løpet: «Om visdoms vei lærer jeg deg, jeg leder deg på rettvishets stier. Når du går, skal intet hindre dine skritt, og når du løper, skal du ikke snuble.» For å hjelpe de kristne til å unngå å snuble har Jehova latt visse regler bli gjentatt flere ganger i Bibelen. En av dem er regelen om å legge vekk stolthet og overmot, noe som får en til å snuble og falle, regelen om å avlegge slikt fordi det hindrer og tynger og gjør framgang i det kristne løp vanskelig eller umulig. La oss, sa Paulus, «avlegge alt som tynger». — Ordspr. 4: 11, 12; Heb. 12: 1.

2, 3. a) Hvorfor er det nå så påkrevet å vite hvorfor Jehova avskyr de overmodige? b) Hva går den stoltheten som Bibelen fordømmer, ut på, og hvilken virkning har det for ens løp at man er besatt av slik stolthet?

² Nå i «endens tid» er det på sin plass at vi er klar over hvorfor stolthet er så vederstyggelig i Jehovas øyne og så lett kan hindre oss i å løpe godt i «troens gode strid». Det var jo nettopp i «endens tid» at så mange mennesker skulle være «egenkjærlige», «overmodige» og «oppblåste» av selvgodhet. — 1 Tim. 6: 12; 2 Tim. 3: 1—4.

³ Hva vil det si å være stolt, å være grepet av dette overmot som får en til å snuble og falle? Det vil si å ha for høye tanker om seg selv. Det vil si å følge en løpebane som er helt annerledes enn den som ble merket opp av apostelen: «[Jeg byr] alle iblant dere ikke å tenke høyere om seg selv enn det er nødvendig å tenke.» «Vær ikke selvkloke!» Mange blir i sin innbilskhet som beruset av tanken på sin egen betydning. En som er stolt, er drukken av aktelse og beundring for sin egen person. For slike mennesker er det like vanskelig å løpe det kristne løp «på den rette måte» eller «efter reglene» (LB), som det er for en drukken mann å løpe uten å snuble, for «forut for fall opphøyer en manns hjerte seg». — Rom. 12: 3, NW; 12: 16; 2 Tim. 2: 5; Ordspr. 18: 12.

4. Hvorledes ser Jehova og Kristus på dem som er stolte? Hva fører det til?

⁴ ’Overmot går forut for undergang’, for Jehova hater dem som er hovmodige og stolte. Han avskyr dem. Han står dem imot. «Gud står de stolte imot.» Blant de sju tingene som blir nevnt som vederstyggeligheter for Jehovas sjel, er «stolte øyne». Kristus Jesus, som er den personifiserte visdom, sier: «Stolthet og overmot, ond ferd og en falsk munn hater jeg.» Da Kristus var på jorden, uttalte han følgende uforanderlige regel: «Den seg selv opphøyer, skal fornedres.» De overmodiges stolthet fører altså til at de møter motstand fra Jehova og Kristus og til slutt blir fornedret. — Jak. 4: 6; Ordspr. 6: 16, 17; 8: 13; Matt. 23: 12.

Hvorfor en vederstyggelighet for Jehova

5, 6. Hvorfor er de som er overmodige, en vederstyggelighet for Jehova?

⁵ Det er lett å forstå hvorfor de som er overmodige, er «en vederstyggelighet for [Jehova]». De søker ikke Gud og heller ikke den sannhet som kommer fra Gud. «I samsvar med sitt overmot foretar den ugudelige ingen undersøkelse; alle hans tanker er: ’Det finnes ingen Gud.’» Slike mennesker tenker bare på hvorledes de kan opphøye seg selv. De vil ikke gi ære og pris til Jehova. — Sl. 10: 4, NW.

⁶ Stolthet, hovmodighet og overmot — dette er egenskaper som kjennetegner de ugudelige. «Derfor er overmot deres halssmykke.» «Stolte øyne og overmodig hjerte — de ugudeliges lampe blir dem til synd.» Det er ikke nok med at de som er stolte i sitt hjerte, unnlater å søke Gud, men de motstår Gud og dem som tjener ham. Dette avler en fiendtlig ånd i dem: «I sitt overmot forfølger den ugudelige intenst den elendige.» Den stolte Farao utsatte israelittene for voldsom forfølgelse, og han fikk føle konsekvensene av sin overmodige handlemåte. Stolthet er roten til allslags ondskap og ugudelighet, til og med til den vederstyggelige ugudelighet å forfekte falsk religiøs lære: «Hvis det er en som læreren annen lære og ikke retter seg etter vår Herre Jesu Kristi sunne ord, og heller ikke etter den lære som er i samsvar med gudhengivenheten, da er han oppblåst av stolthet og forstår ingenting, men han er åndelig syk for stridsspørsmål og diskusjoner om ord. Fra disse ting oppstår det misunnelse, strid, ukvemsord, ond mistanke, heftige diskusjoner om bagateller.» Det er ikke underlig at de som er overmodige, de som er oppblåste av stolthet, er vederstyggelige i Jehovas øyne! De virker til og med motbydelige på sine medmennesker, og da i enda høyere grad på Gud! — Sl. 73: 6; Ordspr. 21: 4; Sl. 10: 2, NW; 1 Tim. 6: 3—5, NW.

7. Hvorfor bør de som er med i det kristne løp, legge seg Bibelens advarsler mot stolthet på hjerte, og i hvem har vi et tydelig eksempel på at hovmod står for fall?

⁷ Men hvorfor blir det gitt så mange advarsler mot stolthet hvis det er en egenskap som kjennetegner de ugudelige? Hvorfor bør de som er med i det kristne løp, legge seg disse advarsler på hjerte? Det er fordi stolthet er noe som kan trenge inn i de kristnes liv og føre til ulykke for dem, og fordi stoltheten er en del av den «gamle personlighet» som de kristne må legge vekk hvis de skal kunne løpe «efter reglene». Apostelen sier at grunnen til at en nyomvendt ikke skal anbefales til stillingen som tilsynsmann, er at «han kan bli oppblåst av stolthet og falle i den dom som kom over Djevelen». Ja, det begynte faktisk bra med den åndeskapningen som nå er Djevelen, men han falt på grunn av stolthet, og han går en fullstendig fornedrelse i møte i Harmageddon: «Ditt hjerte opphøyet seg for din skjønnhets skyld, du ødela din visdom på grunn av din glans; jeg kastet deg til jorden, jeg la deg ned for kongers åsyn, forat de skulle se på deg med lyst.» — 1 Tim. 3: 6, NW; Esek. 28: 17.

8. Hva kan lett være årsak til at man blir stolt, og hvordan bekrefter historien dette?

⁸ Det som skjedde i Satan Djevelens tilfelle, og den advarsel som blir gitt i forbindelse med ikke å la en nyomvendt tjene som tilsynsmann, lar oss forstå at en stilling som medfører myndighet og ansvar, lett kan forårsake at man blir stolt. Se for eksempel på den stolte og mektige Haman, hvis overmot førte til hans eget fall. (Ester 3: 5; 7: 9) Dessuten har vi den stolte Nebukadnesar, som mistet forstanden etterat han i sitt hovmod hadde lovprist seg selv og sagt: «Er ikke dette det store Babel, som jeg har bygd til kongesete ved min veldige makt og til ære for min herlighet?» (Dan. 4: 30) Og til den overmodige kong Belsasar sa Daniel: «Men du Belsasar, hans sønn, har ikke ydmyket ditt hjerte.» (Dan. 5: 22) Han tapte sitt rike og sitt liv. Også Herodes var så stor i sine egne tanker at han ikke ga Gud æren, men selv gjorde fordring på den, og av den grunn ble han «fortært av ormer». (Ap. gj. 12: 21—23) Ja, historien beretter om mange mektige menns og mektige rikers fall, og det bekrefter den sannhet at ’overmot går forut for undergang’.

Overmot fører til skam

9. Hvilken troløs handling begikk kong Ussias, og hva var det som fikk ham til å være så dåraktig?

⁹ Når man er rik, er det større fare for at man kan bli besatt av stolthet. «En rik mann er vis i sine egne øyne,» framholder Guds Ord. Tenk på hvorledes det gikk med kong Ussias av Juda. Han var en trofast tilbeder av Jehova, men da stoltheten begynte å gjøre seg gjeldende i hans sinn, snublet han og falt. I sine senere år ble han mektig og velstående: «Men da han var blitt mektig, ble han overmodig i sitt hjerte, så han forsyndet seg; han var ulydig mot [Jehova] sin Gud og gikk inn i [Jehovas] helligdom for å brenne røkelse på røkoffer-alteret.» Den selvgode kong Ussias hadde ingen rett til å gjøre det. Derfor refset prestene ham: «Gå ut av helligdommen! For du har vært ulydig, og det blir deg ikke til ære for Gud [Jehova].» Lot kong Ussias denne irettesettelsen bringe ham til fornuft? Nei, «da ble Ussias vred. Han holdt et røkelseskar i hånden og ville nettopp til å brenne røkelse; men da hans vrede brøt løs mot prestene, slo spedalskheten ut i hans panne, som han sto der foran prestene i [Jehovas] hus». Han ble slått med spedalskhet i pannen! Ussias forble spedalsk til sin dødsdag, og han fikk derfor ikke mer utøve sine kongelige plikter, men hans sønn hersket i hans sted. For et bedrøvelig fall! Og dette hendte med en som hadde tjent Jehova trofast i så mange år. Men regelen er uforanderlig: «Med overmot følger skam.» — Ordspr. 28: 11; 2 Krøn. 26: 16—21; Ordspr. 11: 2.

10. På hvilken måte kan vi dra nytte av Ussias’ erfaringer?

¹⁰ Jehovas tjenere i vår tid, selv de som ikke tjener i ansvarsfulle stillinger, kan høste lærdom av Ussias’ erfaringer. Vær ikke som dem som aldri blir overbevist om noe før de har erfart det selv. Det er ingen grunn til at vi personlig skulle erfare et slikt fall som skyldes hovmod. Hvordan kan vi så vise at vi har lært av andres erfaringer? Ved å passe oss for å handle overmodig og for å bli så viktige i våre egne tanker at vi i ord eller gjerning legger oss bort i noe vi ikke har noe med. Hold deg på din plass i den teokratiske organisasjon, og la aldri stolthet få deg til å løpe på feil vei, en vei som fører til undergang.

Stolthet hindrer en i å høste gagn av irettesettelse

11, 12. Hva hindret Ussias’ stolthet ham i å høste gagn av, og hva bør vi lære av dette?

¹¹ Vær ikke som Ussias. Han innså ikke sin feil da han ble irettesatt og refset. Han kunne ha tatt seg prestenes irettesettelse til hjerte og øyeblikkelig gått ut av helligdommen. En slik handlemåte ville utvilsomt ha avverget hans ydmykende fall. Men han lot sin stolthet hindre seg i å høste gagn av irettesettelsen. «Ser du en mann som er vis i egne øyne — det er mer håp for dåren enn for ham.» Den oppblåste Ussias satte ikke pris på å bli tilrettevist. Det gjorde ham til og med rasende. Hans stolthet gjorde ham blind for at det ville være til hans gagn å ta imot tilrettevisning. — Ordspr. 26: 12.

¹² Etter som alle Jehovas tjenere blir tuktet og refset, trenger vi å huske på Paulus’ ord til hebreerne: «I har glemt den formaning som taler til eder som til barn: Min sønn! akt ikke Herrens tukt ringe, og bli ikke motløs når du refses av ham; for den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av.» Hvis en kristen akter den tukt ringe som kommer fra Jehova gjennom hans organisasjon, hvis han nekter å ta imot tilrettevisning som blir gitt i harmoni med Guds Ord, da er han lik Ussias; han lar sin stolthet hindre seg i å ta imot de fordeler som en irettesettelse kan gi. Men apostelen forklarer: «All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt.» La det derfor tjene til ditt beste når du blir irettesatt av Jehovas organisasjon. La ikke stoltheten stå som en bøyg og hindre deg. All tukt synes nok først å være til sorg, men den gir fredelig frukt, nemlig rettferdighet og liv. «Hold fast ved min tilrettevisning, slipp den ikke! Bevar den, for den er ditt liv.» «Tilrettevisninger til tukt er en vei til livet.» — Heb. 12: 5, 6, 11; Ordspr. 4: 13; 6: 23.

13. Hvorledes kan stoltheten forårsake misforståelser og få noen til å snuble?

¹³ Det er ikke så rart at stolthet av og til kan forårsake misforståelser i en kristen menighet. Hvis stoltheten har fått innpass, er det rimelig at dens frukter gjør seg gjeldende — sinne, trettekjærhet, nærtagenhet, misunnelse osv. «Den havesyke vekker trette.» Stoltheten utgjør en hindring for fred og enhet. Misforståelser kan fort oppklares hvis man ikke lar sin stolthet stå i veien. Hvis man er stolt, har man lett for å være altfor nærtagende. Når en som er overdrevent nærtagende, føler seg såret i sin stolthet, kan han komme til å foreta seg ting som fører til at han snubler og faller. Det har for eksempel hendt at en som har kalt seg en Guds tjener, har skåret over en livsviktig forbindelseslinje med Guds organisasjon ved å slutte å gå på møtene. Og hvorfor? Ofte fordi vedkommende har følt seg støtt eller såret på grunn av at en annen har oppført seg tankeløst. I virkeligheten kan det godt være at vedkommende bare innbiller seg at han har lidt urett, men i sin sårede stolthet gjør han så stort vesen av saken at det oppstår kjedeligheter. Men selv om nå en av Jehovas tjenere ikke har løpt «efter reglene», om det så skulle være en av tjenerne i menigheten, må du aldri la stolthet drive deg til å bryte løpet. Er den seierspris som består i evig liv, mindre verdt enn din stolthet? Tenk litt over dette spørsmålet. Hvis vi lar stolthet hindre oss i løpet, kommer vi snart til å falle. «Forut for undergang går overmot, og forut for fall stolt mot.» — Ordspr. 28: 25; 16: 18.

14, 15. På hvilken måte kan stolthet skape råtne ben, og hva bør vi gjøre i betraktning av stolthetens følger?

¹⁴ Stolthet kan føre til at det oppstår ødeleggende kappestrid og til at noen blir misunnelige på andre som kanskje har større gaver. Misunnelse fører igjen til kulde og mangel på harmoni. Derfor, «la oss ikke bli selvopptatte, så vi egger til kappestrid med hverandre og misunner hverandre». Vi er klar over at «skinnsyke er råttenhet i benene», og vi vil aldri tillate at stolthet skaper råttenhet i de sterke symbolske ’ben’ som vi trenger for å fullføre det kristne løp som ligger foran oss. Hvem kan vel løpe godt med råtne ben? — Gal. 5: 26; Ordspr. 14: 30, NW.

¹⁵ Ta deg i vare for stoltheten nå da du kjenner til noen av dens dårlige frukter, nå da du vet hvor farlig det er for en som deltar i det kristne løp, å være stolt, og nå da du vet hvor vederstyggelige stolte mennesker er i Jehovas øyne. Men hvorledes kan man ta seg i vare for stoltheten? Guds Ord viser det.

Stolthet overvinnes med kjærlighet og ydmykhet

16. Hvorfor er kjærligheten sterk nok til å overvinne stoltheten, og hva slags kjærlighet trenger vi for å kunne være ydmyke?

¹⁶ Kjærligheten er sterk nok til å overvinne stoltheten og alle dens dårlige frukter. «Kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten brammer ikke, oppblåses ikke, den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde.» Kjærligheten vil seire over stoltheten hvis vi er fylt av den kjærlighet Jesus omtalte da han svarte på spørsmålet: «Hvilket bud er det største i loven?» Jesus sa: «Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu. Dette er det største og første bud. Men det er et annet som er like så stort: Du skal elske din neste som deg selv.» En slik kjærlighet vil beseire stoltheten, for den fører til ekte ydmykhet. — 1 Kor. 13: 4, 5; Matt. 22: 36—39.

17. Hva må vi ikle oss for å kunne løpe slik at vi vinner prisen, og hvorfor?

¹⁷ Hvor uendelig stor forskjell det er på ydmykhet og stolthet! «Forut for fall opphøyer en manns hjerte seg, men ydmykhet går forut for ære.» Stolthet fører til fall, men ydmykhet fører til ære. For å vinne livets herlige pris trenger vi ydmykhet; vi trenger ydmykhet for å kunne løpe godt. Alle som deltar i det kristne løp, bør derfor iføre seg ydmykhet: «Ikle eder ydmykhet mot hverandre; for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Ydmyk eder derfor under Guds veldige hånd, forat han kan opphøye eder i sin tid.» — Ordspr. 18: 12; 1 Pet. 5: 5, 6.

18. Hvordan ser mange verdslige mennesker på ydmykhet?

¹⁸ Hva består denne ydmykheten i som går forut for ære og opphøyelse? I vår moderne verden er ydmykhet en egenskap som blir sett på med liten forståelse, og som ikke blir praktisert i nevneverdig grad. Mange verdslige mennesker underkjenner denne egenskapen. De forveksler ydmykhet med feighet og svakhet. Å være ydmyk er en dyd for de svake og de feige, sier de. Ydmykhet blir også betraktet som et skalkeskjul for mangel på energi eller mangel på dugelighet.

19. Hvordan så mange hedenske mennesker i fortiden på stolthet, og hvorledes hadde noen av de kristne i Kolossæ tydeligvis latt seg bedra til å praktisere en slags falsk ydmykhet?

¹⁹ Det er ikke noe nytt at ydmykhet er en feilvurdert og upopulær egenskap. Sann ydmykhet ble hverken forstått eller praktisert av verdslige mennesker på Paulus’ tid. De lovpriste enten stolthet eller falsk ydmykhet. Blant de dyder Aristoteles omtalte, regnet han stolthet og hovmodighet som de ypperste. Andre hevdet at alle materielle ting i seg selv er onde. Det later til at noen av de kristne i Kolossæ hadde latt seg bedra til å praktisere en slags falsk ydmykhet, en besværlig askese. Dette innebar en dobbelt fare. Det fikk dem for det første til å tro at de kunne oppnå livets pris ved bare å legge seg til den negative vane å gi avkall på materielle goder. For det annet avlet det en form for materialisme som ikke var lett å gjennomskue, idet forbud som blir stilt opp med henblikk på askese, fører til at ens interesse og oppmerksomhet samler seg om materielle ting. Deres selvtuktelse virket derfor imot sin hensikt for den fikk dem til i første rekke å konsentrere seg om nettopp de ting de hevdet at de foraktet, ting «som alle er bestemt til ødeleggelse ved å bli brukt opp». For å advare kolossenserne om at denslags ydmykhet kunne få dem til å falle og være årsak til at de ikke oppnådde livets pris, skrev Paulus: «La dere ikke berøve seiersprisen av noen som finner behag i falsk ydmykhet . . . en hard behandling av kroppen.» Nei, sann ydmykhet ytrer seg ikke ved selvpinsler. — Kol. 2: 18—23, NW.

20. Hva er ydmykhet, og hva fører en feilaktig oppfatning av ydmykhet til?

²⁰ Ordet «ydmykhet» tilsvarer et latinsk ord som stammer fra ordet humus som betyr «jord». Å være ydmyk vil si ikke å ha store tanker om seg selv, det vil si å være saktmodig og holde seg til jorden. Ydmykhet er en egenskap som de kristne må være iført som en kledning: «Ikle dere derfor som Guds utvalgte, hellige og elskede de ømme egenskaper medlidenhet, godhet, et ydmykt sinn,» eller, som det står i fotnoten, «ydmykhet». Ydmykhet er altså det motsatte av hovmodighet. Men å ha «et ydmykt sinn» betyr ikke på noen måte å være servil, krypende, feig eller tiltaksløs. Hvis man er av den feilaktige oppfatning at ydmykhet er en svakhet, berøver man seg de rike velsignelser som sann ydmykhet fører til. La oss se hvordan vi kan utvikle en ekte ydmykhet. — Kol. 3: 12, NW.

Grunnlaget for ydmykhet

21. Hva begynner ydmykheten med, og hva er grunnlaget for den?

²¹ Ydmykheten begynner med kunnskap om Gud og kjærlighet til og frykt for ham. Ydmykhet kommer med erkjennelsen av ens egen litenhet og Guds storhet. Ydmykheten slår rot i en menneskeskapning når han forstår at han bare er som det blafrende skjær fra et vokslys i forhold til Gud, ’den evige konge’, hvis herlighet er langt større enn middagssolens glans. (Jer. 10: 10) Ja, grunnlaget for ydmykhet er erkjennelsen av Guds uendelige majestet og ens egen ringhet. Denne erkjennelse kommer man fram til etter hvert som man får kunnskap, denslags kunnskap som Jehova meddelte Job, og som det berettes om i kapitlene 38 til 41 i Jobs bok. Denne kunnskapen hjalp Job til å ydmyke seg «under Guds veldige hånd». Vi trenger slik kunnskap. Den hjelper oss til å se oss selv i det rette forhold til Gud og til å adlyde de ordene som står i Jakob 4: 10: «Ydmyk eder for Herren, og han skal opphøye eder!»

22. Hva er ydmykhet overfor mennesker avhengig av, og hvorledes kan slik ydmykhet være til hjelp for dem som er med i det kristne løp?

²² Ved å ydmyke oss for Jehova legger vi også grunnlaget for å kunne vise ydmykhet overfor våre medmennesker, for sann ydmykhet overfor mennesker er fullstendig avhengig av sann ydmykhet overfor Gud. Når man er i besittelse av sann ydmykhet, vil man kunne se seg selv slik man virkelig er. Likeledes vil man kunne se andre slik de er. Etter som man da ikke føler noen trang til å tale nedsettende om deres gode egenskaper og deres prestasjoner, kan man av hjertet sette pris på dem for det de er og det de gjør. Ydmykheten får en til ikke å tenke høyere om seg selv enn det er nødvendig å tenke. Selv om det er slik at «kunnskapen oppblåser», vil sann ydmykhet bevare selv dem som har en meget høy utdannelse, fra å bli oppblåste og så store i sine egne øyne at de snubler og faller. En kristen som er fylt med ekte ydmykhet, vil være i stand til å løpe løpet i overensstemmelse med reglene og ikke gjøre noe av trette syke eller lyst til tom ære, men i ydmykhet akte de andre høyere enn seg selv’. — 1 Kor. 8: 1; Fil. 2: 3.

Verdens oppfatning av ydmykhet feilaktig

23, 24. Hvorledes avslører Kristus at verdens oppfatning av ydmykheten er feilaktig, og hvordan bør derfor vårt syn på den være?

²³ Hvor fullstendig feilaktig det er å betrakte ydmykhet som en svakhet eller som et skalkeskjul for svakhet, slik det blir gjort i verden! Det er faktisk stolthet som er en svakhet; ydmykhet er tegn på styrke. Kristus Jesus var det mest ydmyke menneske som noensinne har levd på jorden. Likevel var han den sterkeste av de sterke, den modigste av de modige, den viseste av de vise, det eneste menneske som ikke kjente til noen svakhet eller synd i seg selv. Han utførte mange kraftige gjerninger, men fraskrev seg selv all ære for dem! (Joh. 5: 19) Har det noensinne eksistert en annen leder som har vært så stor som han, og som likevel kunne vaske sine disiplers føtter og si: «Jeg har gitt eder et forbilde, forat I skal gjøre som jeg har gjort med eder»? For en myndighet han hadde: «Alle ting er meg overgitt av min Fader»! Og likevel, hvor ydmyk han var: «Jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet»! — Joh. 13: 15; Matt. 11: 27, 29.

²⁴ Ydmykhet er ikke noe skalkeskjul for lav intelligens eller tiltaksløshet, men er tvert imot et tegn på at man virkelig er sterk og sunn på alle måter. Ydmykhet fører til ære. «Hver den seg selv opphøyer, skal fornedres, og den seg selv fornedrer, skal opphøyes.» «Et menneskes stolthet fører ham til fall, men den ydmyke vinner ære.» — Luk. 18: 14; Ordspr. 29: 23.

25. Hva slags sinnsinnstilling hadde Kristus, hva førte den til, og hva bør derfor vi gjøre?

²⁵ Alt det Bibelen sier om ydmykhet, blir illustrert og bekreftet i og med det ene store eksempel, Kristus Jesus. Han er det mønster vi må forme våre tanker og vårt liv etter. Det er så viktig at vi gjør dette, at apostelen gir følgende påbud: «Bevar denne sinnsinnstilling i dere, som også var i Kristus Jesus.» Hvilken innstilling? «[Han ydmykte] seg og ble lydig helt inntil døden, ja, til døden på en torturpel. Nettopp av denne grunn var det også at Gud opphøyde ham til en høyere stilling.» Ja, «nettopp av denne grunn», nettopp fordi Kristus ydmykte seg og viste det ved å underkaste seg Gud og være lydig mot ham, er han blitt opphøyd til den høyeste stilling i universet som det er mulig for noen skapning å ha. Hvor sant det er at «ydmykhet går forut for ære»! — Fil. 2: 5, 8, 9, NW; Ordspr. 15: 33.

26. Hvordan ser Gud på dem som er ydmyke i ånden, men hva går de stolte glipp av?

²⁶ Ja, ydmykhet er styrke. Det er denslags styrke vi trenger for å kunne fullføre det løp som er foran oss. Gud gir styrke bare til dem som er ydmyke: «Men den jeg vil se til, det er den elendige [den som er ydmyk, AT], og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord.» «For så sier den Høye, den Opphøyde, han som troner evindelig, og hvis navn er hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd [ydmyk, AT] i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes [ydmykes, AT] ånd.» Hvor tåpelig det ville være av en som er med i løpet, å nekte seg selv å bli oppfrisket og opplivet av Guds styrke bare på grunn av sin egen stolthet! Hvordan kan de som er stolte, motta styrke fra Gud? Selv om de ber, vil ikke deres bønner nå fram, noe Jesus påpekte i tilfellet med en fariseer hvis bønn bar preg av den stolthet som skriver seg fra selvrettferdighet. — Es. 66: 2; 57: 15; Luk. 18: 10—14.

27. Hva vil ydmykheten gjøre oss i stand til, og hva bør en som trakter etter en stilling som tilsynsmann, huske?

²⁷ Når man er fylt av ekte ydmykhet, føles det ikke som noen byrde eller tvang å løpe i overensstemmelse med reglene. De som virkelig er ydmyke, er lærvillige; de tar imot irettesettelser på en måte som tjener dem til gagn. De er klar over at de ikke løper for å konkurrere med hverandre, men at alle må løpe samlet og i enhet for å vinne den seierspris som Gud så kjærlig har stilt opp. Derfor hjelper og oppmuntrer de hverandre. Ydmykheten gjør en i stand til å ’forkynne ordet’ for alle mennesker og under alle forhold. Den får en til å øve seg opp med henblikk på Rikets tjeneste, til å rette seg etter de rådene som blir gitt på tjenesteskolen, til å lære hvordan man skal forkynne det gode budskap fra hus til hus. Ydmykheten får dem som tjener i ansvarsfulle stillinger, til å være som Jesus — saktmodige og alltid imøtekommende. Hvis det er noen som trakter etter en stilling som tilsynsmann, må de huske at stolthet vil gjøre dem uskikket og hindre dem i å oppnå større tjenesteprivilegier i Guds organisasjon, for Gud avskyr de stolte og står dem imot. De må huske at «ydmykhet går forut for ære». De må huske på Jesu ord: «Den som vil bli stor iblant eder, han skal være eders tjener, og den som vil være den første blant eder, han skal være eders trell.» — Matt. 20: 26, 27.

28. Hva slags kledning ifører de seg som er med det kristne løp, og hva fører det til?

²⁸ Avlegg derfor stoltheten, denne byrde som tynger og får deg til å snuble. Ifør deg den kledning som er bestemt for løpet. «Ikle eder ydmykhet mot hverandre.» «Ikle dere,» formaner Paulus, «et ydmykt sinn.» Dette er den kledning vi må ha på for å kunne løpe uten å snuble. «Resultatet av ydmykhet [og] frykt for Jehova er rikdom og ære og liv.» — Ordspr. 22: 4, NW.