Bønn — en dyrebar, kjærlig foranstaltning
«Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting eders begjæringer komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse.» — Fil. 4: 6.
1. Hvilke kjensgjerninger tjener til å vise at bønn er et mirakel?
NÅR vi tenker nærmere over dette med bønn, kan vi ikke annet enn forundre oss over hvor mirakuløs denne foranstaltning er. Menneskene ble meget stolte da det den 10. januar 1946 etter omfattende forberedelser for første gang lyktes å oppnå kontakt med månen ved hjelp av radarsignaler, hvis ytterst svake ekko kom tilbake «etter et intervall på mellom 2,38 og 2,72 sekunder, i overensstemmelse med månens avstand fra jorden som er på mellom 356 000 og 407 000 kilometer». Menneskenes radarstråler kan nå månen med lysets hastighet, men hva er det sammenlignet med at våre bønner kan nå helt fram til Jehovas trone, som ligger langt ovenfor det materielle univers og derfor må være utallige lysår borte, og det bare på et lite øyeblikk! Og hvor lett det er å komme i forbindelse med Jehova i bønn!
2. Hva er første betingelse når man skal be, og med hensyn til hvilke to ting?
2 Forat dette miraklet skal finne sted, må vi imidlertid rette våre bønner til den eneste sanne og levende Gud, Jehova. (2 Mos. 6: 3, NW; Es. 46: 9) Bønner som blir rettet til guder som bare eksisterer i menneskenes sinn, kommer aldri til å bli hørt, noe Ba’als prester på Elias’ tid oppdaget til sin store skuffelse. (1 Kong. 18: 26—29; Sl. 115: 4—8) Det første krav som stilles i forbindelse med bønn, er derfor tro. «Uten tro er det umulig å tekkes Gud; for den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.» Legg merke til at vi ikke bare må tro at Gud er til, men også at han belønner dem som alvorlig søker ham, det vil si, at han besvarer våre bønner. Jakob understreker dette: «Men han be i tro, uten å tvile; for den som tviler, ligner havsbølgen, som drives og kastes av vinden. For ikke må det menneske tro at han skal få noe av Herren.» Og Jesus sa: «Har I tro som et sennepskorn, . . . [skal intet] være umulig for eder.» — Heb. 11: 6; Jak. 1: 6, 7; Matt. 17: 20.
3. a) Hvilke eksempler på at Gud besvarer bønner, finner vi i hans Ord? b) Hvilket eksempel har vi fra vår egen tid?
3 Og har vi ikke et godt grunnlag for en slik tro? Er ikke Gud i stand til å «gjøre mer enn alt, langt ut over det som vi ber eller forstår»? Og fordi han elsker oss, kan vi være forvisset om at hans vilje til å hjelpe er like stor som hans evne til det — i motsetning til oss ufullkomne mennesker, som ofte enten har viljen men ikke evnen, eller evnen og ikke viljen. Ja, «dersom da I, som er onde, vet å gi eders barn gode gaver, hvor meget mer skal da eders Fader i himmelen gi dem gode gaver som ber ham!» Svarte ikke Gud på Elias’ bønn da han sto overfor de 450 Ba’als-profetene? og på Esekias’ bønn da Sankeribs hær truet Jerusalem? og på de bønner som ble gjort for Peter da han var kastet i fengsel av kong Herodes Agrippa? Dessuten er den framgang den nye verdens samfunn av Jehovas vitner nyter til tross for alle vanskeligheter, et bevis for at Jehova Gud har like stor evne og vilje til å besvare bønner i dag som han alltid har hatt. Riktignok forstår vi kanskje ikke alltid ved hvilket bestemt middel Gud besvarer en bønn i dag, men vi vet at han benytter sin organisasjon, som består av både usynlige og synlige skapninger, sitt Ord og sin hellige ånd eller virksomme kraft. — Ef. 3: 20; Matt. 7: 11; 1 Kong. 18: 36—38; 2 Kong. 19: 19, 35; Ap. gj. 12: 5, 7.
Anerkjennelse av Guds kanal
4. Hvem må vi henvende oss gjennom når vi ber, og tydeligvis av hvilken grunn ble ikke dette kravet nevnt i forbindelse med Jesu mønsterbønn?
4 Hvis våre bønner skal nå fram til Gud, må vi videre anerkjenne den vei som han har bestemt, for Jehova er en ordenens Gud. Etter som han er universets store Overherre, tillater han ikke sine undersåtter å trenge seg inn på ham på en tilfeldig eller vilkårlig måte, og i særdeleshet ikke dem som på grunn av synd er hans fiender. Han har en kanal, en forbindelseslinje, som vi må anerkjenne hvis vi, for å si det på den måten, ønsker å få «audiens» hos ham. Siden våren år 33 e. Kr. går denne kanalen gjennom Jesus Kristus, akkurat som han selv sa: «Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» Mange foregir å kunne nå Gud gjennom Maria eller andre såkalte helgener, men der tar de sørgelig feil, for vi kan lese hvor vi vil i Guds Ord, men ikke en eneste gang vil vi finne at noen har bønnfalt Gud gjennom noen av dem, og heller ikke at det blir befalt oss å gjøre det. «Det er én Gud og [bare] én mellommann imellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv til en løsepenge for alle.» Men etter som det forholder seg slik, kan man spørre hvorfor Jesus ikke kom inn på dette kravet i den mønsterbønnen han lærte sine disipler. Det var utvilsomt av den grunn at da han lærte disiplene denne bønnen, var han ennå ikke blitt fullstendig prøvet. Men da han var kommet fram til den siste dagen for sin jordiske tjeneste, hadde han ’fullbyrdet den gjerning hans Far hadde gitt ham å gjøre’, og da kunne han si: «Alt det I ber Faderen om, skal han gi eder i mitt navn. Hitinntil har I ikke bedt om noe i mitt navn; be, og I skal få, forat eders glede kan bli fullkommen!» — Joh. 14: 6; 1 Tim. 2: 5, 6; Joh. 17: 4; 16: 23, 24.
5. Hvilken sinnsinnstilling bør vi ha når vi ber, og hvorfor det?
5 Forat våre bønner skal nå fram til Gud, må de også bli frambåret i all oppriktighet. De som ber «for å vise seg for menneskene», ber forgjeves, for Gud hater hyklere. Han hører bare dem som ber «i ånd og sannhet». Bare «de oppriktiges bønn er ham til velbehag», for «på den oppriktige ser hans åsyn». Likeledes må vi henvende oss til Gud i ydmykhet. I betraktning av hans storhet og vår ubetydelighet ville det være høyst upassende å være stolte. Når vi kommer fram for Gud med våre begjæringer, kommer vi dessuten som tiggere, ikke som kunder. Vi kan ikke kjøpslå med Gud, for vi har ingenting å tilby ham. Derfor er det helt på sin plass at han står de stolte imot, men gir de ydmyke nåde eller ufortjent godhet. — Matt. 6: 5; Joh. 4: 24; Ordspr. 15: 8; Sl. 11: 7; 1 Pet. 5: 5.
6. Hva er å si med hensyn til den stilling man inntar når man ber, men hva kan likevel sies til fordel for å knele?
6 Det kan for øvrig nevnes at det ikke finnes noen som helst støtte i Bibelen for skikken å folde hendene og innta en stilling som virker «hellig», når man ber. Som Guds Ord viser, er det ikke den stillingen vi inntar, som er av betydning. Det er imidlertid å anbefale at man kneler når man ber privat, for det hjelper en til å ha den rette ydmyke sinnsinnstilling overfor sin Skaper. (Sl. 95: 6; Dan. 6: 11; Luk. 22: 41; Ef. 3: 14) Å knele hjelper en dessuten til å konsentrere seg. Det er så lett å la sinnet flakke eller å dorme av hvis man ber når man har lagt seg i sengen. Det er uten tvil det som er grunnen til at Paulus ikke bare formante oss til å være «vedholdende i bønnen», men også til å ’våke i den med takksigelse’. — Kol. 4: 2.
I harmoni med Guds vilje
7—10. a) Hva må våre bønner være i samsvar med hvis de skal bli besvart? b) Hvilke bibelske eksempler illustrerer dette? c) Hvilken lærdom kan vi høste av dette?
7 Hvis vi ønsker at Gud skal høve våre bønner, må vi dessuten be i harmoni med hans vilje. Jesus lærte oss å be: «Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden,» og selv ba han: «Ikke som jeg vil, men som du vil!» Også apostelen Johannes la vekt på denne betingelsen: «Dersom vi ber om noe etter hans vilje, da hører han oss.» Dette er en så logisk og opplagt betingelse at det synes underlig at de fleste mennesker som ber, overser den — eller kanskje det ikke er så underlig likevel når vi legger merke til hvor selviske og ubesindige de fleste bønner er. Er det ikke Guds hensikter som kommer i første rekke? Er ikke de langt mer betydningsfulle enn alle de personlige interesser vi måtte ha? Skjer det forresten ikke også ofte at menneskene frambærer motstridende bønner, som for eksempel i krigstid når begge parter ber om seier? Selv om Gud er både allvis og allmektig, kan han ikke besvare bønner som strider mot hverandre innbyrdes. — Matt. 6: 10; 26: 39; 1 Joh. 5: 14.
8 Legg merke til hvorledes dette prinsippet gjorde seg gjeldende i Moses’ liv. Da han ropte til Jehova dengang Farao og hans hær hadde omringet israelittene, utførte Gud et mirakel og laget vei for dem gjennom Rødehavet, for Moses’ bønn var i harmoni med Jehovas hensikt å skape seg et navn og utfri sitt folk fra trelldommen i Egypt. Også da Israels folk fortjente å bli utslettet fordi de hadde gjort seg en gullkalv, og likedan da de senere gjorde opprør etterat de hadde hørt de troløse speidernes beretning, sparte likevel Jehova dem fordi Moses bønnfalt ham om det for Hans navns skyld og for den pakts skyld som Han hadde inngått med deres forfedre. Også ved andre anledninger hørte og besvarte Jehova de bønner Moses ba på vegne av hans folk. — 2 Mos. 14: 15—28; 32: 7—14; 4 Mos. 11: 1, 2; 12: 1—15; 14: 11—20; 21: 5—9.
9 Men Moses ble ikke bønnhørt da han ba om å få komme inn i det lovte land. Han hadde forspilt sin rett fordi han hadde latt de ’knurrende israelittene gjøre ham så vred at han talte og handlet tankeløst ved Meriba’, og Jehova ombestemte seg ikke. Så til tross for at Moses priste Jehova og takket ham for hans godhet og holdt ved med å be: «La meg nå få dra over og se det gode land på hin side Jordan, dette gode fjell-land og Libanon,» ba han forgjeves. I stedet for å få sitt ønske oppfylt, ble han irettesatt med disse ord: «La det nå være nok, tal ikke mer til meg om dette!» Moses hadde tydeligvis nådd grensen for Jehovas langmodighet. Moses ba om dette av rent følelsesmessige grunner, for det var aldeles ikke påkrevet at han var til stede i det lovte land for at Jehovas hensikter skulle bli gjennomført. Josva var jo blitt utnevnt til å føre folket. — Sl. 106: 32, 33; 5 Mos. 3: 24—28.
10 Moses’ erfaringer tjener til advarsel og lærdom for oss. Det er for det første mer sannsynlig at vi vil bli bønnhørt hvis våre bønner har tilknytning til Jehovas navn. Noe som også får oss til å tenke nøkternt, er den omstendighet at Jehova i det hele tatt ikke lar seg påvirke av følelsesbetonte ønsker, men at han lar seg drive og lede av visdom, rettferdighet og kjærlighet. Den mønsterbønnen som Jesus ga oss, hjelper oss også til å komme bort fra all slik sentimentalitet som bare dreier seg om vårt eget jeg, for i den blir de viktigste ting nevnt først. Og hva er det som blir nevnt først? «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn; komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» Når vi lar rettferdighetens universelle triumf til Jehovas navns opphøyelse og til hevdelse av hans overhøyhet være det som inntar førsteplassen i våre bønner, vil det hjelpe oss til også å la disse ting innta førsteplassen i vårt daglige liv. — Matt. 6: 9, 10.
Personlige anliggender
11. Hvilke skriftsteder viser at det er rett å ta personlige anliggender med i sine bønner?
11 Bibelen viser at det også er rett å ta personlige anliggender — både åndelige og materielle — med i sine bønner, selv om slike ting kommer på annenplass. Vi leser: «Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting eders begjæringer komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse.» Og videre: «Kast all eders sorg på ham! For han har omsorg for eder.» Hva det enn er som interesserer oss, eller hva det enn er som går inn på oss eller som tynger vårt sinn — det være seg av åndelig eller av fysisk natur — så er det rett av oss å ta det med i våre bønner. Gå til din Far med det. Og når vi har lettet vårt hjerte, bør vi ikke bekymre oss lenger, men ha tro på at «Gud lar alle sine gjerninger virke sammen til beste for dem som elsker Gud». — Fil. 4: 6; 1 Pet. 5: 7; Rom. 8: 28, NW.
12, 13. Hvilke ting viser Bibelen at vi kan be om?
12 I samme forbindelse bør det nevnes at det vi ber om, viser i hvilken grad vi er åndelig modne. Hvis vi gir Jehova «udelt hengivenhet» og ’søker først Guds rike og hans rettferdighet’, vil de personlige tingene vi ber om, hovedsakelig være åndelige, og derfor høyst sannsynlig også i overensstemmelse med Guds vilje. Blant de tingene vi både kan og bør be om for oss selv, er en stadig større del av Guds hellige ånd eller virksomme kraft, noe han med glede vil gi oss, som Jesus viser i Lukas 11: 13. Noe annet vi bør be om, er visdom, en gave som Gud villig gir til alle som ønsker den. (Jak. 1: 5) Og i likhet med David bør vi alltid be: «Lær meg å gjøre din vilje, for du er min Gud!» Vi kan komme til å be forgjeves hvis vi ber om å slippe en bestemt prøvelse, men vi vil ikke be forgjeves hvis vi ber om visdom til å klare prøven og styrke til å holde ut under den. Dette fikk Paulus erfare, for etterat han tre ganger hadde bedt til Gud angående en smertefull «torn i kjødet», trøstet Gud ham ved å si: «Min nåde er deg nok; for min kraft fullendes i skrøpelighet.» — Sl. 143: 10; 2 Kor. 12: 7—10.
13 Og etter som ’våre mødre har unnfanget oss i synd’, trenger vi til stadighet å be: «Forlat oss våre synder,» og, som allerede nevnt, bønnfalle Gud om dette på grunnlag av Kristi offer. «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» Det ville følgelig være uforstandig å gå og bære på en byrde av syndeskyld når vi kan bli befridd for den ved å be og så gå inn for å gjøre det bedre i framtiden! — Sl. 51: 7; Luk. 11: 4; 1 Joh. 1: 9.
14. Angående hvem bør vi be, som vist i 1 Timoteus 2: 1, 2, og av hvilken grunn?
14 Det er også i harmoni med Guds vilje å be «angående alle slags mennesker, angående konger og alle dem som sitter i høye stillinger, forat vi kan fortsette å leve et stille og rolig liv med gudhengivenhet og alvor på alle måter». Det er ikke dermed sagt at vi skal be om at disse menneskene trass i sine tilbøyeligheter må omvende seg til den rene tilbedelse av Jehova, men vi bør be om at de ikke skal hindre oss i vår tjeneste. Slike bønner er ikke selviske. De innbefatter også anmodninger om at Guds vilje må skje i rettssaker som pågår eller er forestående. — 1 Tim. 2: 1, 2, NW.a
15. Hvilke materielle ting kan vi be om?
15 Jesus viste at vi også kan be om materielle ting, ved å ta følgende anmodning med i sin mønsterbønn: «Gi oss i dag vårt daglige brød.» Vi skal ikke be om kostbare ting eller om mer enn vi trenger, «men når vi har føde og klær, skal vi dermed la oss nøye». Som det står skrevet et annet sted: «To ting ber jeg deg om, nekt meg dem ikke, før jeg dør: La falskhet og løgnens ord være langt borte fra meg! Gi meg ikke armod og heller ikke rikdom! La meg ete mitt tilmålte brød, forat jeg ikke når jeg blir mett, skal fornekte deg og si: Hvem er [Jehova]? og ikke når jeg blir fattig, stjele og forbanne min Guds navn!» Legg igjen merke til at det materielle blir gjort til en biting i forhold til det åndelige! — Matt. 6: 11; 1 Tim. 6: 8; Ordspr. 30: 7—9.
Å handle i harmoni med sine bønner om Guds velsignelse
16, 17. a) Hva viser Nehemias’ erfaring at vi bør be om? b) Hvorledes viser Paulus at han var innforstått med dette?
16 Videre trenger vi alltid å be Jehova velsigne våre anstrengelser, for hvis ikke Jehova bygger huset og vokter byen, både bygger og vokter vi forgjeves. (Sl. 127: 1) Nehemias var en av de Jehovas tjenere som forsto og verdsatte denne sannhet. Hva var det aller første Nehemias gjorde da kong Artaxerxes spurte ham hva han ønsket? «Da ba jeg til himmelens Gud.» Og Jehova besvarte hans bønn umiddelbart. På et øyeblikk hadde den nådd fram til Jehovas trone og var blitt tatt til følge, for kongen ga sin tillatelse til alt det Nehemias anmodet om, og Nehemias fikk sitt hjertes største ønske oppfylt idet Jerusalems murer til tross for kraftig motstand ble gjenoppbygd, og det på bare 52 dager. — Neh. 2: 1—8; 6: 15.
17 Apostelen Paulus var også innforstått med denne sannhet. I sine brev framhever han stadig betydningen av bønn, og han omtaler bønn gjentatte ganger. Han stolte ikke på at han ville oppnå gode resultater bare ved hjelp av sine egne evner, og heller ikke ved hjelp av de overnaturlige krefter han var i besittelse av. Han visste at det ikke var det at Paulus plantet eller at Apollos vannet det kom an på, men at det var Guds velsignelse som ga vekst. Han avslutter hvert av sine fjorten brev med noe som i virkeligheten er en bønn om at nåden må være med alle dem han skriver til. (1 Tess. 5: 28) Det samme framgår av at han gang på gang anmodet de forskjellige menighetene om å be for ham og det arbeidet han utførte, som for eksempel da han skrev: «For øvrig, brødre, be for oss at Herrens ord må ha framgang og bli forherliget liksom hos eder.» Når apostelen Paulus, som var utstyrt med så rike gaver, erkjente nødvendigheten av at Gud velsignet hans tjeneste, burde vi gjøre det i enda høyere grad! — 2 Tess. 3: 1; Ef. 6: 18—20.
18, 19. Hvilke forpliktelser pådrar vi oss ved å be?
18 Når vi ber Jehova velsigne våre bestrebelser, må vi naturligvis selv gjøre vårt aller beste og anstrenge oss til det ytterste. Hvis vi ba uten å handle i overensstemmelse med våre bønner, ville det være ensbetydende med at vi hyklet. Gud gjør ikke det for oss som vi kan klare selv. Vi kan bare ha håp om å høste ’hvis vi ikke holder opp med å gjøre det som er rett’. Selv om det er «Gud som gir vekst», må vi ikke glemme at det ikke hadde vært noe som Gud kunne gi vekst, hvis ikke først Paulus hadde plantet og Apollos vannet. Vi kan heller ikke vente at Gud skal besvare våre bønner hvis våre handlinger er i strid med det vi ber om. Hvorledes kan Gud besvare vår bønn: «Led oss ikke inn i fristelse,» hvis vi blir likeglade med hensyn til å ’gjøre rette stier for våre føtter’, eller verre enda, med vitende og vilje utsetter oss for fristelse? Hva som enn er den nøyaktige betydning av disse Jesu ord, er det i hvert fall ett som er sikkert, nemlig at de pålegger oss å unngå fristelser. Uansett hva vi ber om, det være seg visdom, hellig ånd, fred, åndelig velstand eller det daglige brød, vil vi altså i og med vår bønn forplikte oss til selv å gjøre vårt. — Gal. 6: 9, NW; 1 Kor. 3: 7; Matt. 6: 13; Heb. 12: 13.
19 Dette prinsippet om å være konsekvent innebærer videre at vi, i den utstrekning det står i vår makt, er forpliktet til å handle på samme måte som vi ber Gud å handle. Vi må behandle våre medmennesker på samme måte som vi ønsker at Gud skal behandle oss. Ønsker vi at det skal bli vist oss barmhjertighet? Da må vi selv vise barmhjertighet. (Matt. 5: 7) Det er bare når vi viser barmhjertighet mot andre, at vi oppriktig kan be om barmhjertighet. Det er grunnen til at Jesus uttrykte sin mønsterbønn på den måten han gjorde, nemlig (ifølge New World-oversettelsen): «Tilgi oss vår skyld, som også vi har tilgitt våre skyldnere.» Legg merke til at siste del av setningen står i perfektum; vi må altså ikke oppfatte det slik at vi bare kan ha til hensikt å tilgi andre når vi ber om tilgivelse for oss selv, og så glemme å tilgi dem når vi er blitt tilgitt, men vi må virkelig tilgi til enhver tid. — Matt. 6: 12.
Bønn og kjærlighet
20, 21. a) På hvilke måter er bønn et uttrykk for kjærlighet? b) Hvordan kan vi illustrere dette?
20 Vi må heller ikke overse hvor nær forbundet bønn er med kjærlighet. Åpenbares ikke Guds kjærlighet til oss ved denne dyrebare foranstaltning som bønn er? Det at universets store Overherre har gjort det mulig for svake, ufullkomne og syndige skapninger av støv å tre fram for ham når de ønsker det og med hva de enn måtte ha på hjerte, er sannelig nok et bevis for at «Gud er kjærlighet». Og omvendt, er ikke bønn et uttrykk for kjærlighet fra vår side, kjærlighet til Jehova og til våre brødre, ja, også kjærlighet til oss selv fordi vi derved viser at vi er klar over vårt åndelige behov?
21 Som det gjentatte ganger er blitt fastslått i dette blad, er det ikke en upersonlig sak vi innvier oss til når vi foretar vår innvielse, men det er til en person, til vår kjærlige himmelske Far, Jehova Gud. Våre bønner kan derfor sammenlignes med telefonsamtaler som et barn som går på skole langt hjemmefra, har med sin far. Vår himmelske Far har sørget for alle ting, han har tatt seg av alle utgiftene — og tro ikke at det ikke har kostet ham noe. Det har det. Det kostet ham hans enbårne Sønns liv — og det gleder hans hjerte at vi påkaller ham i bønn, for han elsker oss virkelig. Vi liker å snakke med dem vi elsker, ikke sant? Hvis vi elsker vår himmelske Far, vil vi snakke med ham ofte. Gjør vi det så ofte som vi kan, eller mangler vi verdsettelse?
22. Hvorledes vil kjærligheten til Gud ytterligere berøre våre bønner?
22 Kjærligheten får oss til å sette pris på alt hva Gud til stadighet gjør for oss, og den vil få oss til å ønske å henvende oss til ham ofte i en lovprisningens og takksigelsens ånd, og til å drøye i hans nærvær. På samme måte som tankene til en som elsker, stadig vil vende tilbake til gjenstanden for hans kjærlighet, bør det være slik med oss som elsker Jehova, at våre tanker alltid vender tilbake til ham og hans godhet når vi ikke er opptatt med noe som krever vår oppmerksomhet og flid. Og i særdeleshet når vi blir dypt beveget på grunn av en velsignelse vi får, vil kjærligheten få vårt hjerte til å strømme over slik at vi spontant bryter ut i lovprisning. La oss derfor følge rådet: «Takk i forbindelse med alt. For dette er Guds vilje . . . angående dere.» Som Job uttrykker det: ’Hvis vi finner den største glede i den Allmektige, vil vi påkalle Gud til enhver tid.’ Da vil vi til stadighet prise Jehova, «syv ganger om dagen». — 1 Tess. 5: 18; Job 27: 10, NW; Sl. 119: 164.
23, 24. a) På hvilken annen måte kan vi vise kjærlighet ved våre bønner, og av hvilke bibelske eksempler framgår dette? b) Hvilke særlige privilegier har vi i denne henseende i dag?
23 Elsker vi våre brødre? En måte vi kan vise at vi gjør det på, er ved å be for dem. Foruten Jesu strålende eksempel, som allerede er blitt omtalt, har vi med hensyn til dette også Paulus’ eksempel Han ikke bare tjente sine brødre offentlig og i deres hjem og skrev kjærlige brev med formaninger og oppmuntringer til dem når han ikke var i stand til å være hos dem personlig, men han ba også for dem til stadighet. For bare å nevne to eksempler: «Jeg . . . [holder ikke] opp med å takke for dere. Jeg fortsetter å nevne dere i mine bønner.» «Jeg fortsetter å be om, at deres kjærlighet må bli rikere og rikere på nøyaktig kunnskap og fullstendig innsikt.» La oss også i denne henseende etterligne Paulus liksom han etterlignet Kristus. — Ef. 1: 15, 16; Fil. 1: 9; 1 Kor. 11: 1, NW.
24 Vi bør særlig huske på å be for dem av våre brødre som har størst ansvar, og for dem som er utsatt for forfølgelse. La oss være vedholdende i slike bønner, som Jesus formante oss til ved sin lignelse om den påtrengende enken: «Skulle da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, dem som roper til ham dag og natt, og er han sen når det gjelder dem? Jeg sier eder at han skal skynde seg å hjelpe dem til deres rett.» Hvis vi virkelig av hjertet er interessert i disse våre brødre, vil vi alltid fortsette med å be for dem. — Luk. 18: 7, 8; Matt. 7: 7.
25. Hvilken virkning vil det ha på våre bønner at vi har tilbørlig kjærlighet til oss selv?
25 Det at vi har tilbørlig kjærlighet til oss selv, vil likeledes si at vi er klar over vårt åndelige behov, og det vil, som tidligere nevnt, få oss til å ønske å henvende oss til Gud i bønn. Det vil få oss til å ønske å søke forbindelse med Gud regelmessig, hver morgen når vi står opp, hver kveld når vi skal legge oss, og når vi skal spise. Det vil også få oss til å være omhyggelige med å be før vi går ut i tjenesten og mens vi er opptatt i tjenesten, og særlig hvis vi har det privilegium å forkynne Ordet offentlig fra talerstolen. Dessuten vil det få oss til å lytte oppmerksomt når noen ber mens vi hører på, som for eksempel ved møtene i menigheten, og vi vil være helt med i bønnen i stedet for å la tankene flakke. Og hvis det skulle være vårt privilegium å be offentlig, vil vi beflitte oss på å tale klart, sammenhengende og alvorlig, slik at alle som hører på, av hjertet kan si «Amen!»
26. Hvorfor og hvordan får bønn kjærligheten til å vokse?
26 Og la oss til slutt legge merke til at bønn ikke bare er et uttrykk for kjærlighet, men at bønn også får oss til å vokse i kjærlighet. En bønn som blir framsagt i oppriktighet i våre brødres nærvær, binder oss sammen i kjærlighet. De inderlige følelser som vi hører at det blir gitt uttrykk for, er som våre egne følelser. Vi tenker og føler det samme. For et privilegium apostlene hadde som fikk høre Jesus be den bønnen som står nedtegnet i Johannes 17! Det samme kan sies om dem som hørte de bønnene som er nedtegnet i 1 Kongebok 8: 15—54; Esras 9: 6—15; Nehemias 9: 5—38 og Esaias 37: 14—20. Når medlemmene av en familie ber i fellesskap, blir de knyttet nærmere til hverandre, og når det blir holdt bønn ved de forskjellige menighetsmøtene, føres menighetens medlemmer nærmere sammen. I vår stadige omgang med vår familie eller med våre brødre i menigheten kan det av og til hende at vi blir såret i våre følelser og derfor blir litt fornærmet på en eller annen. Men når vi hører vedkommende be til Gud på vegne av oss alle sammen på en ydmyk, oppriktig og barnlig enkel måte, kan vi ikke lenger være fornærmet.
27, 28. Hva viser at bønn er en dyrebar, kjærlig foranstaltning som Jehova har truffet for oss?
27 Bønn er i sannhet et forunderlig mirakel, en dyrebar, kjærlig foranstaltning. Uten bønnens hjelp kan vi ikke bevare vår ulastelighet overfor Gud. Onde mennesker kan kanskje ta fra oss våre bibler og hindre oss i å komme sammen med våre brødre og i å ta del i felttjenesten, men de kan aldri ta fra oss denne dyrebare foranstaltning som bønnen er. Og vi vet hva vi bør be om, nemlig først og fremst om rettferdighetens triumf i universet, og dernest om alt som er i harmoni med Jehovas vilje angående oss, om hans ånd, om visdom, om tilgivelse for synder, om hans velsignelse over våre bestrebelser og om de ting vi har behov for fra dag til dag. At Jehova besvarer bønner i dag, kan vi se av den framgang den rene tilbedelse har, av den lykke hans folk erfarer, og av den omstendighet at hans tjenere bevarer sin ulastelighet til tross for den bitreste motstand og forfølgelse.
28 Etter som vi lever i kritiske tider som er svære å ha å gjøre med, er det mer påkrevet enn noensinne at vi er årvåkne og passer oss for selvsikkerhetens snare. Vi må være klar over vårt åndelige behov, og det krever at vi må studere Guds Ord mer og meditere over det, at vi må komme sammen med våre brødre, delta i felttjenesten og i særdeleshet be. Og har vi ikke, i betraktning av den åndelige velstand som den nye verdens samfunn erfarer, og det forøkte lys som skinner på vår sti, nå større grunn enn noensinne til å lovprise og takke vår himmelske Far? Det dyrebare privilegium Gud har gitt oss ved å gjøre det mulig for oss å be, beviser virkelig at han er kjærlighet, og når vi henvender oss til ham i bønn, beviser vi at vi elsker ham og vår neste.
[Fotnote]