Vi ønsket å tjene der behovet var stort

Fra et ektepar på en av øyene i Stillehavet

DET var i 1951 at min hustru og jeg for første gang hørte om det store forkynnelsesarbeid som måtte utføres på øyene i Stillehavet. Vi ble enige om at siden forutinntatte myndigheter ikke ville la kristne misjonærer få reise til øyene for å utføre sin tjeneste for Riket der, så ville vi bringe det gode budskap om Kristus og hans rike til de ydmyke øyboerne. Vi nærte inderlig kjærlighet til dem, og vi mente oppriktig at ingenting skulle kunne hindre dem i å få høre sannheten. Derfor pakket vi våre eiendeler og rettet vår oppmerksomhet mot øyene.

I to måneder holdt jeg på med å søke etter arbeid. Jeg forsøkte enhver mulighet og henvendte meg til alle mulige agenter og firmaer. Det var ikke noe å oppdrive. Men så en dag forestilte en mann fra utenriksdepartementet meg for personalsjefen i et stort firma som har en avdeling på en av øyene. Jeg presenterte meg som radiotekniker, og etter to timers krevende testing endte det med at jeg fikk løfte om en stilling. Det varte imidlertid nokså lenge før alt var klart til at jeg kunne begynne å arbeide. Mens vi ventet, samlet vi sammen det vi skulle ha med oss, og vi ordnet med skatten; jeg var dessuten til undersøkelse hos firmaets lege, og det var temmelig nedbrytende, for legen sa at det ville være uforstandig av meg å reise til tropene. Jeg fortalte ham at jeg hadde arbeidet svært hardt de siste ukene, og at jeg virkelig skulle ta det roligere når jeg kom fram. Han forsto at jeg var bestemt på å reise, så han lot meg passere som skikket til stillingen.

Dette ser ganske enkelt ut på papiret, men i virkeligheten var det fryktelig vanskelig. Jeg vet at det hele kunne ha falt i fisk mange ganger hvis jeg ikke hadde vist besluttsomhet i mine bestrebelser. Både min hustru og jeg var pionerer, så vi lurte på om det var helt riktig å begynne i verdslig arbeid for å tjene penger, men vi var også klar over at ’lydighet er bedre enn offer’. Etter alle disse årene takker vi stadig Jehova av hele vårt hjerte for hans ledelse og rike velsignelser. Vårt gledesbeger har vært fylt til overmål siden vi kom hit.

Jeg reiste først alene. Min kone skulle vente i Sydney til jeg hadde fått tak i et sted vi kunne bo, og det må jeg si var temmelig vanskelig. Det er faktisk fremdeles vanskelig å få hus. Men takket være besluttsomhet forent med vennlighet og iherdig avertering klarte jeg å skaffe et bra sted i løpet av seks uker. Så kom min kone, og vi flyttet inn i vårt nye hjem. Til tross for at jeg hadde god lønn, gikk alt sammen med til mat, utstyr og husleie de første fire månedene. Men hva gjorde vel det! Vi var jo på en av øyene omgitt av en stor mengde mennesker, og ikke en av dem var et Jehovas vitne.

Vi begynte å forkynne fra dør til dør nesten straks etterat min hustru var kommet. Vi forkynte først i det européiske strøket. Jeg begynte å forkynne på arbeidsstedet den første uken, men det er ikke alltid så kjekt; som regel er det best å skaffe seg venner og bli ordentlig kjent først, selv om det skulle ta tre måneder eller enda mer. I løpet av den tiden kan man jo studere språket, hvis det er slik at man må lære et nytt språk. Det er dessuten lett å pådra seg sykdom her. Vi fikk erfare det. Det er derfor påkrevet å være forsiktig. I løpet av uken mens jeg var på arbeidet, gikk min kone ut og forkynte på egenhånd. Det var i helgene vi traff flest mennesker hjemme, men det var også fint å gå på feltet om kvelden, for det var ikke mange fornøyelser som kunne legge beslag på folks interesse. Hvis vi ikke nådde bussen, var det bare en annen mulighet, og det var å gå, og bussen var sjelden eller aldri i rute. Vi hadde ikke noe slags kjøretøy selv. Vi syntes alt var interessant. Menneskene var vennlige, og vi fikk levert en del litteratur til dem, men uheldigvis flyttet de stadig fra sted til sted. Det lyktes oss bare å få opprettet tre studier. Men nå er det helt annerledes. Folk slår seg nå ned her for godt.

Et unnselig folk

Vi hadde mange slags spennende opplevelser. Menneskene her er unnselige, og til å begynne med var det meget vanskelig å studere med dem. Vi kunne ikke deres språk, og de forsto lite eller ikke noe engelsk. En mann pleide å være til stede ved et av de studiene vi ledet. Han satt og hørte på, men sa aldri noe. Vi gjorde vår engelsk så enkel som mulig, slik at tolken kunne forstå de sannheter vi fortalte, og bringe dem videre til disse menneskene. Vi studerte med ham og flere andre i mange måneder, men vi holdt på å gi opp, for det var umulig å få dem til å stille spørsmål eller svare på det vi spurte om. Først senere skjønte vi at det kom av at de var så unnselige. Vi besluttet imidlertid at vi skulle holde ett studium til med dem, og hvis de da ikke viste noe tegn på at de hadde lært noe, ville vi slutte med det studiet og heller gå til noen andre. Prøv å forestille deg hvor glade vi ble da denne ene mannen gjentok for oss den forklaring han hadde gitt noen på det vanskelige tolvte kapitel i Åpenbaringen. Han hadde funnet svarene i Vakttårnet. Da forsto vi at de alle sammen hadde lært noe. Denne mannens hjem blir nå benyttet som sentrum for all vår virksomhet.

Tre andre steder i denne landsbyen hvor min hustru startet bibelstudier, er det nå tjenestesentrer. En ung mann på sytten år er blitt meget dyktig som tolk. En tilfeldig samtale med tre gutter som snakket pidginengelsk, førte til et studium som ble holdt på fem forskjellige språk. Noen av deltagerne i dette studiet hører nå til en av de tre menighetene som er blitt organisert.

En dag da representanter for alle de forskjellige stammene var samlet til en stor konferanse, kom en mann og spurte om vi ville undervise menneskene i hans landsby om Bibelen. Vi traff øyeblikkelig arrangementer for det, og før det var gått én måned, var den første Rikets sal for Jehovas vitner under oppførelse i denne vesle landsbyen. Omtrent tretti voksne sluttet seg til. Snart ønsket denne mannen at de av hans folk som bodde oppe i fjellet, også skulle få høre, og vi bega oss av sted oppover en bratt vei. Denne fjellbygden har nå sin egen Rikets sal — til nytte og glede for de over førti vitner for Jehova som bor der oppe. Omtrent femten kilometer lenger oppe i fjellene er enda en Rikets sal under oppførelse. Men nei, denne interesserte mannen lot seg ikke stoppe med det — det er enda en landsby som har en menighet hvor det er nesten femti mennesker på møtene. Mange av disse er nå døpt.

Besøk av områdetjeneren og lønn for arbeidet

Et av våre beste minner har vi fra den første gangen områdetjeneren kom på besøk. Denne broren hadde med seg filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet». Flere tusen mennesker så filmen og likte den meget godt, og takket være den ble de klar over at Jehova virkelig har en organisasjon av mennesker som tilber ham. Det aller mest gledelige som fant sted ved denne éndags-sammenkomsten, var at da dåpskandidatene ble bedt om å reise seg, var det over sytti som gjorde det! Vi ble fullstendig overveldet av synet. Våre hjerter strømmet bokstavelig talt over av takknemlighet da vi så førti brødre og tretti søstre ta oppstilling langs jungelelven rede til å symbolisere sin innvielse til Jehova. Mange av menneskene her har hørt om sannheten, men ikke nok til at de har vokst fram til modenhet. Ikke desto mindre forteller de det gode budskap rundt hele kysten, og de ser med stor forventning fram til at noen modne brødre vil komme og hjelpe dem. Behovet er stort.

Når vi tenker tilbake på de årene vi har vært her, kan vi se for en stor velsignelse det har ført til for oss å forkynne her på øyene. Vi har hatt én økning fra en forkynner i september 1951 til 175 forkynnere i april 1957. Disse forkynnerne kommer fra tre menigheter og tolv forskjellige grupper. I tillegg til disse er det minst fire hundre som går på møtene, og dessuten bor det hundrevis av andre interesserte mennesker rundt omkring på disse øyene. I skrivende stund vet vi om minst seks landsbyer langs kysten hvor modne brødre kunne opprette menigheter øyeblikkelig.

Etter som jeg har verdslig arbeid, har vi kunnet hygge eget hus, og der har vi Rikets sal for de européiske brødrene. Vi har også vært i stand til å kjøpe en liten eiendom et annet sted, og der bor det nå fire spesialpionerer og en menighetsforkynner. Enten direkte eller indirekte har vi vært i stand til å skaffe hus til åtte andre européiske brødre, som nå arbeider sammen med oss. Selv om jeg er opptatt i min verdslige stilling omtrent 200 timer hver måned, så er det likevel på grunn av den det har vært mulig for oss å sette i gang med forkynnelsesarbeidet her, og Jehova har skjenket sin velsignelse fordi det var med det formål for øye vi flyttet hit.

På bare litt over et år har antallet européiske brødre steget fra åtte til atten, men likevel makter vi ennå ikke å ta oss av alt det arbeidet som må gjøres her. For en tid siden tok vi en tur rundt vår øy for å undersøke hvor meget ledig distrikt det var. Da vi så alle menneskene i de forskjellige byene og landsbyene vi besøkte, og forsto hvor enormt behov det er for hjelp, måtte vi rent gispe etter været.

Hvorfor benytter ikke du deg av ditt verdslige arbeid og lar det gjøre det mulig for deg å utføre Rikets arbeid der behovet er stort? Du har meget å vinne, ved å gå til et slikt skritt, og absolutt ingenting å tape. Det har sannelig vært vel verd de anstrengelser vi har gjort oss siden 1951.