Hvorfor bør man innvie seg til Gud?
HVA vil det si å innvie seg til Gud? Bør man anse dem som gjør det, for å være upraktiske eller dumme? Og hva med dem som nøler med å gjøre det, er de forstandige? Ja, hvorfor bør man egentlig innvie seg til Jehova Gud?
Å innvie betyr «å hengi fullstendig til tjeneste for eller tilbedelse av et guddommelig vesen, eller til hellig bruk. På en formell eller høytidelig måte å sette til side for et spesielt formål, en spesiell hensikt eller en spesiell tjeneste». (Webster) Man kan faktisk si at alle er innvigd — enten til Gud, til seg selv, til et annet menneske eller til en eller annen sak. Det var engang at de som nå er innvigd til Gud, ikke var det.
De som nå innvier seg til Jehova Gud, følger eksemplet til det viseste og edleste menneske som noensinne har levd på jorden, nemlig Jesu Kristi, Guds Sønns, eksempel. Da Guds bestemte tid til det var inne, innvigde Jesus seg til å gjøre sin Fars vilje. Ved den anledning sa han: «Se, jeg kommer for å gjøre din vilje.» Av hvilken grunn innvigde Jesus seg? Han gjorde det fordi det var ’skrevet i bokrullen’ at han skulle gjøre det, og fordi han var bestemt på å «fullbyrde all rettferdighet». — Heb. 10: 9, 7; Matt. 3: 15.
Hvorfor var det Guds vilje at Jesus skulle innvie seg? Hvorfor er det Hans vilje at noen skal innvie seg i det hele tatt? Først og fremst fordi det er redelig, rett og rettferdig å gjøre det. Etter som Jehova Gud er den høyeste Overherre, kan han med rette gi dette bud: «Jeg, Jehova din Gud, er en Gud som fordrer udelt hengivenhet.» Fordi han har skapt oss, fordi han har gitt oss livet, eier han oss så vel som jorden vi lever på, og derfor er vi forpliktet til å tjene hans hensikter med oss. — 2 Mos. 20: 5, NW.
Gud, som er suveren og allmektig, kunne med letthet bruke makt overfor sine fornuftbegavede skapninger og tvinge dem til å tjene ham. Men det tjener ham til ære at han lar sine skapninger ha frihet til å velge å samarbeide med ham i overensstemmelse med hans hensikter eller la det være, og lar dem selv ta følgene av sitt valg, for han vet at mange vil treffe et forstandig valg. Etter som det er hans hensikt å ha et produktivt univers hvor det hersker orden, harmoni og kjærlighet, kan han naturligvis ikke for bestandig tolerere dem som motarbeider hans hensikter. Det er derfor ikke mer enn et passende og rettferdig krav at vi bør innvie oss til Gud og gi ham den udelte hengivenhet som tilkommer ham som vår Overherre og Skaper.
Visdommens vei
Det er for det annet vist å gå til det skritt å innvie seg, både med hensyn til det nåværende og det framtidige liv: «Gudsfrykten er nyttig til alt; den har løfte for det liv som nå er, og for det som kommer.» (1 Tim. 4: 8) Mennesker som går gjennom livet uten å innvie seg til Gud, kan sammenlignes med en mann som har kjøpt en ny bil, men som ikke vil ta imot noen veiledning med hensyn til bilens stell fordi han mener at all veiledning er ensbetydende med en uberettiget begrensning av hans rettigheter som bilens eier. Eller de kan sammenlignes med en bileier som insisterer på å bryte alle trafikkregler fordi han lever i et fritt land og fordi bilen er hans eiendom. Ja, slike mennesker er så dåraktige at de ignorerer sin Skapers veiledning og de «trafikkregler» han har fastsatt for deres liv. Men det er nettopp en slik handlemåte over 99,9 prosent av verdens befolkning følger, og det er grunnen til at det er så stor forvirring, elendighet og ondskap på jorden. De som er vise, unngår disse ting ved å innvie seg til Gud. — Jer. 8: 9.
Dessuten er det ingenting av alt vi eier, som er mer dyrebart for oss enn livet, særlig et liv i lykke. Derfor er det en vis handling å innvie seg, for «den lønn som synden gir, er døden, men Guds nådegave er evig liv». Vi kan velge livet på samme måte som Moses sa til israelittene at de kunne gjøre det, nemlig ved å elske Jehova vår «Gud, ved å høre på hans røst og ved å holde» oss til ham, for han er vårt liv og våre dagers lengde. — Rom. 6: 23; 5 Mos. 30: 19, 20, NW.
Vi må ikke vakle eller nøle. Vi lever i en tid som kan sammenlignes med Noahs dager, og tiden holder på å løpe ut! Hvis vi somler, vil vi ikke få overleve den voldsomme ende som det er forutsagt vil komme over denne gamle verden i Harmageddon. Hvis vi er forstandige, vil vi i hast fly ut fra denne ugudelige gamle tingenes ordning, og det er nettopp det vi gjør når vi innvier oss til å gjøre Guds vilje. — Matt. 24: 15—21, 37—39; Åpb. 18: 4.
Vår kjærlighet til Gud vil også drive oss til å innvie oss til ham. Hans Ord forteller oss at han er kjærlighet. Det var kjærligheten som drev ham til å skape oss. Det var også hans kjærlighet som gjorde at han sparte menneskeheten da den fortjente å bli utslettet på grunn av sitt opprør, og det var på grunn av kjærlighet han ga sin Sønn som et offer for å ta bort verdens synd. — Joh. 1: 29; 3: 16; 1 Joh. 4: 8.
Etter som Gud har lagt for dagen så stor kjærlighet til oss, burde vi svare med å vise ham vår takknemlighet og verdsettelse. Det er derfor han byr oss å elske ham av hele vårt hjerte og sinn; av hele vår sjel og styrke. Ja, etter som alt annet allerede tilhører Gud, er vår kjærlighet, vårt hjerte, det eneste vi kan gi ham som et uttrykk for at vi elsker ham og verdsetter hans godhet. Hvis vi elsker ham, vil vi innvie oss til ham og bli hans lydige slaver. Vi leser: «Dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud.» — 1 Joh. 5: 3.
Helt siden opprøret i Eden har dessuten Satan utfordret Jehova Gud ved å reise tvil om han kunne sette mennesker på jorden som under prøve ville bevare sin trofasthet overfor ham. (Se Job, kapitlene 1 og 2.) Ved å innvie oss til Gud stiller vi oss på hans side i dette stridsspørsmålet, og vi opphøyer ham som den som er verdig til å bli tilbedt og i stand til å få sine skapninger til å tjene ham på en uselvisk måte. Dermed følger vi hans oppfordring: «Vær vis, min sønn, og gled mitt hjerte, så jeg kan svare den som håner meg!» Vi ser altså at både rettferdigheten, visdommen og kjærligheten tilsier at vi bør innvie oss, og dette burde være som en tredobbelt tråd som trekker oss til Jehova Gud og tjenesten for ham. — Ordspr. 27: 11.
Krav i forbindelse med innvielsen
Hvis man skal kunne innvie seg med forstand og på en ærlig og redelig måte, må man forberede seg til det på forhånd. Man må ha et «vakkert og godt hjerte», og man må være «klar over sitt åndelige behov». Dernest må man skaffe seg kunnskap om Guds Ord, man må vise tro på Jehova Gud og på hans Ord, og man må vise tro på Jesus Kristus som menneskenes Frelser og Gjenløser. Etter hvert som man går fram i kunnskap og forståelse, vil ens tro og kjærlighet vokse i den grad at man vil bli fylt av ønsket om å innvie seg til Gud. — Luk. 8: 15; Matt. 5: 3, NW.
Guds Ord råder en også til å tenke nøye over hva det vil koste en å innvie seg, ikke forat man skal avgjøre hvorvidt man bør innvie seg eller ikke — det finnes bare ett svar på det spørsmålet — men forat man skal ha klart for seg hva det innebærer, slik at man kan være rede til å oppgi alt det man eier, om det skulle bli nødvendig. Når man bestemmer seg for å innvie seg til Gud, må man ikke gjøre det fordi man blir påvirket til det av sine venner, fordi man blir drevet av stemninger og følelser eller av menneskefrykt, eller fordi man er under påvirkning av noe annet. — Luk. 14: 25—33.
Når man først har innvigd seg til Gud, må man leve i samsvar med sin innvielse. «Bedre er det at du ikke lover, enn at du lover og ikke holder det.» Det aller første kravet er at man overfor vitner tilkjennegir at man har innvigd seg, ved at man lar seg døpe ’i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn’. Deretter må man for alltid ’søke først Guds rike’. — Pred. 5: 4; Matt. 28: 19, 20, NW; 6: 33.
Man må fortsette å ta til seg av Guds Ord, komme sammen med hans folk og strebe etter å frambringe åndens frukt, som er «kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet». Man må også holde seg atskilt fra denne gamle verdens politiske og økonomiske systemer og dens hyklerske trossamfunn og falske religioner, for hver den som «vil være verdens venn, han blir Guds fiende». Dessuten må hver og en aktivt ta del i å forkynne «dette gode budskap om riket» i den utstrekning han har evner og anledning til det. — Gal. 5: 22, 23; Jak. 4: 4; Matt. 24: 14, NW.