Jehovas vitners virksomhet i Norge
Utdrag fra årboken for 1958
Den daglige forkynnelse av det gode budskap har ført til gode resultater i Norge i tjenesteåret 1957. Brødrene i Norge er fullt klar over at Paulus hadde rett da han formante romerne til å framstille sine legemer «som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer» og sa at «dette er eders åndelige gudstjeneste». (Rom. 12: 1) Det krever hardt arbeid, men det gir stor glede. Det er et hellig arbeid som behager Jehova. Brødrene i Norge fortsetter å bevege seg framover med flid og glede. Avdelingstjeneren forteller litt om arbeidet der.
En søster som er spesialpioner, forteller om en hun studerer med, en som tidligere har tatt imot bladet «Krigsropet» av en kvinnelig kaptein i frelsesarmeen. Etter hvert som denne velvillige fruen ble mer interessert i sannheten, begynte hun å stille bibelske spørsmål til kapteinen da hun kom. Da jordens skjebne ble drøftet, fortalte kapteinen at den skulle forgå. Fruen fortalte at hun av sine studier med Jehovas vitner hadde lært ut fra Bibelen at jorden ikke skulle bli ødelagt. Hun ventet at den besøkende ville ta fram Bibelen sin og drøfte dette spørsmålet, men fikk i stedet høre en sint fordømmelse av Jehovas vitner. Kapteinen sa også at det var direkte synd å ha deres litteratur i huset, og tilføyde at det var blitt så vanskelig for henne å arbeide der i byen siden de to spesialpionerene hadde kommet. Det verste av det hele var at de opptrådte så taktfullt og var så sympatiske at de vant menneskene for seg. Dermed strøk hun på dør, og senere har hun ikke vist seg der.
«Hver den som er av sannheten, hører min røst,» sa Jesus. Følgende opplevelse bekrefter dette. En søster driver en frisersalong på et isolert sted, og hun har alltid litteratur liggende på bordene der. Hun passer våkent på å benytte alle anledninger til å snakke med sine kunder om sannheten. En dame hørte trofast på henne hver gang hun kom for å få stelt håret sitt. Hun skaffet seg all den litteratur som var å få, og studerte den grundig. Deretter døde hennes far, som hadde vært prest, og hun reiste til begravelsen. Da hun prøvde å snakke med sine slektninger om sannheten, støtte hun på sterk motstand, og etterat hun kom tilbake, kjølnet hennes interesse av. Hun sa ifra at hun ikke ville ha bladene mer, og forlangte at søsteren ikke skulle snakke mer med henne om sannheten. Hun unnlot til og med å komme for å få stelt håret sitt. Etter en tids forløp kom hun likevel for å bli frisert, og hun begynte da selv å snakke om noen artikler imot Jehovas vitner som hadde stått i avisen. Hennes kunnskap om sannheten og vår lære gjorde det klart for henne at kritikerne ikke hadde noe grunnlag å stå på.
En dag var søsteren på vei til et bibelstudium, og hun måtte da forbi huset til denne damen og bestemte seg for å stikke innom. Hun ble møtt med utstrakte armer og et lykkelig ansikt. Den velvillige damen sa: «Vet du, Signe, at i dag har jeg bedt til Jehova om at hvis det er sannheten du har, så må han sende deg til meg.» Hun ba om å få bladene igjen, begynte på nytt å studere sannheten og er nå atter lykkelig. Det ser ut til at den nedsettende omtalen av Jehovas vitner måtte til for å vekke henne til ettertanke.