Hva har Kristus gjenløst for menneskene?

Hvorfor er gjenløsningen så betydningsfull? Hvem høster gagn av den?

I 1930-årene var kidnapping en populær forbrytelse blant gangsterne i Amerika. Det var en lettvint måte å skaffe seg penger på. De valgte seg ut et offer og holdt det fanget, og forlangte så en bestemt løsesum, som kunne variere alt etter hvor rik vedkommende selv eller hans venner var. Når det ønskede beløp ble betalt, var dette en løsepenge, fordi det førte til befrielse for offeret. Ordet «løsepenge» blir i den andre uavkortede utgaven av Websters New International Dictionary definert som «løskjøping eller utfrielse av en fange ved at det blir betalt en pris. . . . en betaling som utfrir fra fangenskap og straff».

En løsepenge behøver ikke nødvendigvis alltid å bestå i penger. Det kan være hva som helst av verdi. Det kan endog være mennesker. En traktat av 1780 mellom franskmennene og engelskmennene sa at en fransk viseadmiral eller en engelsk admiral kunne bli løskjøpt med seksti krigsfanger . . . Løsesummen varierte alt etter offiserens rang.

Menneskeheten som helhet har behov for en gjenløsning. Den er i en trellelignende tilstand som et resultat av det som skjedde langt tilbake i tiden da det bare bodde to mennesker på jorden, nemlig Adam og Eva. Dette første menneskepar var blitt skapt fullkomment og med utsikter til evig liv. De var frie og hadde muligheter til å leve et fredelig liv opptatt med å underlegge seg jorden og oppfylle den med fullkomne mennesker som dem selv. «Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder.» — 1 Mos. 1: 28.

Det var bare rimelig av Gud å kreve lydighet av disse to fornuftbegavede skapningene. Han ga dem anledning til å vise hvilken kurs de ville velge å følge, og ga dem en tydelig advarsel om hva som ville skje dersom de var ulydige. (1 Mos. 2: 16, 17) Men til tross for advarselen var de ulydige og åt av det tre hvis frukt Gud hadde sagt de ikke skulle ete av. Etter som synd betyr ulydighet mot Guds lov eller overtredelse av hans vilje, kan man si at Adam og Eva syndet.

Fordi de unnlot å gi akt på advarselen og overtrådte Guds uttrykkelige vilje, ble de treller under synden og syndens forbannelse, døden. De hadde ingen mulighet til å utfri seg selv, og det innebar at deres barn når de ble født, ville være i den samme trellelignende tilstand som de var i. Den situasjon de befant seg i, kan sammenlignes med en mann og hustru, som er i slaveri. Deres barn kommer ikke til å bli født som frie, men vil arve slavekår fra sine foreldre. Slik har det vært med alle Adam og Evas etterkommere. «Derfor, liksom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden således trengte igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.» — Rom. 5: 12.

Hele menneskeheten har arvet synden og dødens forbannelse fra Adam fordi de har fått sin livskraft fra ham gjennom forplantningen. Hans synd ble overført på dem på samme måte som enkelte sykdommer kan overføres fra foreldrene til barna.

Hvordan det tapte kunne vinnes tilbake

Ved sin ulydige handling tapte Adam og Eva sitt fullkomne menneskeliv. De var ikke lenger fullkomne i Guds øyne; og etter hvert som tiden gikk, ville den ufullkommenhet som de hadde ført videre, bli mer og mer fremherskende i deres etterkommeres legemlige funksjoner. De tapte også retten til å leve i Edens paradis og nyte dets overflod av frukt. I tillegg til alt dette mistet de utsikten til å leve evig, til å befolke jorden med fullkomne mennesker og til å underlegge seg jorden ved å omdanne den til en eneste stor fredfull hage. Enda så store disse tapene var, så var det ett som var enda større, og det var tapet av deres rettferdige stilling innfor Gud.

Det lå over menneskenes evne å kjøpe eller vinne tilbake det som var gått tapt. De kunne ikke ved egne anstrengelser utfri seg selv fra syndens og dødens trelldom. Det de trengte, var en løsepenge som kunne bringe befrielse, men den måtte komme fra annet hold. Ingen av Adams etterkommere kunne tilveiebringe denne løsepengen. «En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham.» — Sl. 49: 8.

Den løsepenge som måtte til for å utfri menneskene, måtte nøyaktig tilsvare Adam i verdi. Etter som det var et fullkomment menneske som tapte retten til liv for menneskeheten, var det nødvendig med et fullkomment menneske forat denne rett skulle kunne kjøpes tilbake. Ingen av Adams etterkommere sto på høyde med ham i hans fullkommenhet, og derfor kunne ingen av dem bli den nødvendige løsepenge. Et dyrs liv var heller ikke av tilstrekkelig verdi. De dyr som ble ofret av israelittene, kunne i høyden bare utgjøre et bilde på det fullkomne menneskeoffer som kunne gjenløse menneskeheten.

Det dyreblod som ble utgytt ved disse ofringene, viste dessuten enda en ting, og det var at det var nødvendig at blod ble utgytt forat menneskene skulle kunne bli frigjort fra virkningene av Adams synd. Det er fordi en skapnings liv er i blodet. I Hebreerne 9: 22 står det skrevet: «Og nesten alt blir etter loven renset med blod, og uten blod blir utgytt, skjer ikke forlatelse.» Således var det nødvendig at en fullkommen manns liv, som er representert ved hans blod, ble utgytt forat det som Adam tapte, kunne bli gjenløst.

Hvordan løsepengen for menneskene ble skaffet til veie

Bare Jehova Gud kunne skaffe til veie en fullgyldig løsepenge for Adams etterkommere. Han alene kunne gi liv til et menneske som ikke hadde fått sin livskraft fra Adam. Dette gjorde han ved å overføre livskraften til en av sine åndesønner til Marias morsliv. Ved den vanlige fosterutvikling og fødsel ble det således født et menneske som ikke hadde fått sitt liv fra Adam gjennom forplantningen. Fordi Kristus ikke hadde fått det, var han fullkommen og fri for arvesynd. Han var ikke i trelldom under synden og døden.

Fordi Kristus kom inn i verden på denne måten, var han et menneske med alle de menneskelige livsrettigheter som Adam hadde før han syndet. Han var Adams likemann og utgjorde således en fullgyldig løsepenge for menneskeheten. Hvis han hadde vært en inkarnasjon, en ånd iført et kjødelig legeme, ville han ikke ha vært Adams likemann. Som en ånd kunne han ikke hatt menneskelige livsrettigheter og kunne ikke ha gjenløst menneskeheten. Det var bare ved å gi avkall på sitt åndelige liv og bli født som et menneske at han kunne komme i besittelse av disse rettighetene. «Han uttømte seg selv og tok en slaves skikkelse og ble lik mennesker.» (Fil. 2: 7, NW) Fordi han ikke var en inkarnasjon, var han «i alle ting . . . sine brødre lik». — Heb. 2: 17.

Kristus var ikke nødt til å gi avkall på sitt menneskeliv med dets rettigheter for å gjenløse Adams etterkommere. Han gjorde det av egen fri vilje. Det var en kjærlighetshandling fra hans side. «Liksom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange.» — Matt. 20: 28.

På den tredje dag etter Kristi død på torturpelen ble han oppreist som en åndeskapning med himmelske livsrettigheter. Peter bekreftet dette da han sa: «For også Kristus led en gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden.» (1 Pet. 3: 18) Som en ånd var han i stand til å frambære verdien av sitt ofrede menneskeliv for Gud som en løsepenge som skulle utfri Adams etterkommere.

Men denne løsepengen bringer ikke automatisk befrielse til alle mennesker. De som fortsetter å følge den ulydige handlemåte overfor Gud som Adam valgte, vil ikke få gagn av løsepengen. Den var bestemt for dem som ikke ville følge en slik urett handlemåte, men som ville være lydige og utvise tro. «Den som tror på Sønnen, har evig liv; men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» — Joh. 3: 36; 1 Tim. 4: 10.

Hvorfor skulle Gud frelse dem som ikke setter sitt håp til ham, og som ikke er trofaste? Hvorfor skulle hans elskede Sønns dyrebare liv bli brukt for å gi dem de verdifulle tingene som Adam mistet, når de ikke er verdige til å få dem? Jehova ga ikke sin Sønn som en løsepenge for alle mennesker, men for dem som ville utvise tro og være lydige. Det var disse menneskene han ønsket å frelse.

Det som var Guds hensikt, var en verden som utelukkende skulle bestå av slike lydige mennesker av alle slag. Det er denne rettferdige nye verden han elsket så høyt at han ga sin Sønn som et sonoffer for synder. Det var for alle lydige mennesker som viser tro, og som skulle bli borgere av denne nye verden, at løsepengen ble betalt. «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» — Joh. 3: 16.

Slike mennesker som viser tro, vil bli renset for arvesynden fra Adam ved Kristi blod, etter som det er det eneste som kan rense fra synd. (1 Joh. 1: 7) Fordi det gjør det, vil de bli frigjort fra syndens og dødens trelldom. Således vil alt det som Adam tapte, bli kjøpt tilbake til dem. Det er Kristi ene offer som gjør dette, og det er ikke nødvendig at han flere ganger ofrer seg selv. «Men nå er han åpenbart én gang ved tidenes ende for å bortta synden ved sitt offer.» — Heb. 9: 26.

Hvorfor det er påkrevet å tro på gjenløsningen

Hvis det blir fortalt en fange hvorledes han kan bli fri, men han nekter å tro på det middel som kunne sette ham fri, og han av den grunn kaster vrak på det, da vil han fortsette å være i fangenskap. Slik er det også med menneskene. Gud tvinger ikke noen til å ta imot Kristi gjenløsnings goder. At en slik løsepenge eksisterer, er blitt forkynt for menneskene, og så står det til hvert enkelt menneske å ta imot den eller forkaste den. Det er bare ved å ta imot og vise tro på denne gjenløsning at man kan bli frigjort fra synden og syndens forbannelse, døden. «Men Skriften har lagt alt inn under synd, forat det som var lovt, skulle ved tro på Jesus Kristus bli gitt dem som tror.» — Gal. 3: 22.

Det er mange såkalte kristne som nekter å tro på Kristi gjenløsningsoffer. De benekter at hans utgytte blod skulle ha noen forsonende verdi. De ligner dem som Peter hentydet til da han sa: «Men det oppsto også falske profeter blant folket, liksom det og blant eder skal komme falske lærere, som skal lure inn vrange lærdommer som leder til fortapelse, idet de endog nekter den Herre som kjøpte dem, og fører over seg selv en brå fortapelse.» (2 Pet. 2: 1) Kristus kjøpte de kristne med sitt fullkomne menneskeliv, men disse menneskene sluttet å anerkjenne hans eiendomsrett. Når menneskene forkaster ham, forkaster han dem. De vil aldri få del i de ting som Adam mistet og som Kristus kjøpte tilbake.

Med mindre et menneske har kjennskap til gjenløsningen og hvorfor den er nødvendig, er det umulig for ham å vise tro på den. Han må først få et visst kjennskap til den, og forat han skal få det, kreves det undervisning i Guds Ords sannheter. Skriften viser klart at Gud ikke var forpliktet til å tilveiebringe en løsepenge for menneskeheten. Det var et uttrykk for hans ufortjente godhet mot menneskene at han gjorde det. De som ønsker å bli frigjort fra den adamittiske synd, må verdsette dette. — Tit. 3: 4, 5.

Forat man skal få gagn av gjenløsningen, må man erkjenne sin syndige tilstand. Man kan ikke lukke øynene for det og innbille seg at man er uten synd, slik som enkelte prøver å gjøre. «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.» (1 Joh. 1: 8) Man må skaffe seg nøyaktig kunnskap, og når man gjør det, får man et grunnlag for å vise tro på gjenløsningen og på at Gud «lønner dem som søker ham». — Heb. 11: 6.

Når gjenløsningens goder særlig vil bli menneskene til del

Gud har salvet Kristus Jesus til å være konge i den rettferdige verden som det helt fra begynnelsen av var hans hensikt å skape. Ved hjelp av ham og det Riket som han er hode for, vil den nåværende onde tingenes ordning bli feid vekk fra jorden. Kristus vil deretter sørge for at hans Fars hensikt med jorden blir oppfylt, ved å la dem som har overlevd denne renselsesgjerning, få del i hans gjenløsningsoffers goder. Dette vil innlede en gjenopprettelse av menneskeheten som kommer til å fortsette helt til menneskene har gjenvunnet det som Adam tapte for dem.

I løpet av denne gjenopprettelsesperioden på tusen år vil de døde som blir funnet verdig til en oppstandelse, bli gjenreist til liv. Således vil menneskehetens felles grav bli tømt, og det vil bety at den død som skyldes Adams synd, vil tape sin brodd. Den adamittiske synd vil ikke lenger være årsak til at menneskene dør. Kristi gjenløsningsoffers goder vil ha opphevet virkningene av den. Da vil den profetien bli oppfylt som sier: «Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden.» — 1 Kor. 15: 26.

Etter en kort og endelig prøve vil lydige mennesker bli rettferdiggjort av Gud, og vil igjen ha en rettferdig stilling innfor ham. De vil da få det evige livs gave. Kristi gjenløsningsoffer vil ikke bare ha brakt dem utfrielse fra syndens og dødens trelldom, men det vil også ha kjøpt tilbake for dem alt det som Adam mistet.

For at noen i dag skal få bli blant dem som vil få leve og oppleve dette, må de adlyde Guds vilje. De må vise tro på Guds løfter og på verdien av Kristi gjenløsningsoffer. Det er bare ved å vise lydighet og tro nå, at man kan få leve da.