De forsamledes verdifulle gjerninger
1. Hvorfor behøver ikke nødvendigvis våre gjerninger å få en ulykkelig utgang, og hvilken ordning er truffet for at vårt liv kan bli til evig nytte?
MEN må nødvendigvis våre gjerninger i den nåværende onde verden med synd og død få de ulykksalige følger som allerede er beskrevet, slik at vi med rette burde føle avsky ved anledningen til å få leve? må vi nødvendigvis leve vårt liv i tomhet og jag etter noe som er like uhåndgripelig som vind? Nei, ikke hvis vi slutter å tjene denne verden og går over til å arbeide for Guds nye verden. Å arbeide for hans nye verden vil si å tjene Jehova Gud, og arbeid som blir utført for ham, er aldri nytteløst. Det er verdifullt uansett hvor meget forfølgelse og motstand vi kommer ut for fordi vi er opptatt med slikt gudfryktig arbeid. Vi kan ikke oppnå noe uten ved Guds hjelp. Menneskene er ufullkomne, det er ikke til å komme utenom at de er syndige, de er dessuten under fordømmelse av en himmelsk domstol, og de er derfor døende. De kan prøve hva som helst og arbeide så hardt de bare vil — hvis de ikke har Gud med seg, vil disse forholdene alltid stanse dem og alltid fordømme dem til ulykke. De utgjør en hindring som menneskene ikke kan forsere ved egen hjelp. Men Jehova Gud har truffet en ordning som gjør at vårt liv kan få innhold og mening og tjene et edelt formål og bli til evig nytte. Denne ordningen har tilknytning til Jesu Kristi rike, hans Forsamlers rike.
2. Hvilket arbeid er en Guds gave, og hva var Guds hensikt med menneskenes arbeid?
2 La oss huske at arbeid er en Guds gave, det vil si, arbeid i hans tjeneste. Gud satte det rettskafne menneske i Edens hage forat det skulle arbeide. Det var ikke Guds hensikt at menneskenes arbeid skulle være spilt møye og at det skulle avbrytes på en ulykksalig måte ved at døden skulle ramme dem etterat de først var blitt drevet bort fra sitt rette arbeidssted. (1 Mos. 2: 7, 8, 15) Det var Guds hensikt at menneskene skulle være lykkelige i sin gjerning og at de skulle få se og glede seg over resultatene av sitt arbeid og også la sine barn få nyte godt av det.
3. Hva er Guds tilbedere forpliktet til å gjøre, og hvilken stor fordel kan vi oppnå med hensyn til den Guds gave som består i arbeid?
3 Hvis de fullkomne og rettskafne mennesker hadde fortsatt å arbeide i lydighet med det deres Skaper hadde satt dem til å gjøre, ville de derved ha tilbedt Gud. Det å tilbe Gud er aldri nytteløst, og det fører aldri til ulykke. La oss huske at det hebraiske ordet som noen ganger blir oversatt med «tilbedelse», i virkeligheten betyr «tjeneste». (2 Kong. 10: 20—23; 2 Mos. 12: 25) Hvis vi arbeider i Guds tjeneste, da tilber vi ham. Hvis vi er late og ørkesløse, da tilber vi ikke Gud, og da etterligner vi ham heller ikke. Det at menneskene ble skapt i Guds bilde og etter hans lignelse, innebar at de skulle arbeide og at de ikke skulle gjøre seg møye forgjeves, for den store Forsamler, Jesus, sa engang: «Min Fader arbeider inntil nå; også jeg arbeider.» (Joh. 5: 17) Og Salomo sa: «Da så jeg at det er så med alt Guds verk at mennesket ikke kan utgrunne det som hender under solen; for hvor meget et menneske enn strever med å utgranske det, kan han dog ikke utgrunne det, og selv om den vise sier at han nok skal forstå det, er han dog ikke i stand til å utgrunne det.» (Pred. 8: 17) I den nye verden vil menneskene i all evighet fortsette å granske og prøve å utgrunne Guds verk, men de vil ikke klare det. Vi kan prise oss lykkelige hvis vi forstår at Gud har et verdifullt arbeid å sette oss til, og hvis vi finner ut hva det er og deretter samarbeider med Gud i å utføre det. Det er ingen unyttig gave.
4. Hvem må vi i dag samles til, hva må vi deretter gjøre, og hvordan bør vi betrakte et slikt skritt?
4 Salomo skrev Qo·hel’eth-boken eller Forsamlerens bok for å få oss til å vende ryggen til denne verdens nytteløse og ufruktbare, døde og ulykksalige gjerninger. Hvis vi skal slippe vekk fra den «ulykksalige beskjeftigelse som Gud har gitt menneskenes sønner» i denne dødsdømte gamle verden, må vi bli forsamlet av den større Salomo, den regjerende konge Jesus Kristus, ved å høre på hans røst, hans visdom, som kommer til uttrykk i Guds skrevne Ord. Gjennom ham må vi komme til Jehova Gud og innvie oss helt og fullt til ham i tro og kjærlighet. Vi må nøye overveie hva et slikt skritt innebærer og hva vi dermed blir forpliktet til å være og gjøre. Vi bør ikke forhaste oss med å gi Gud et innvielsesløfte, liksom vi heller ikke bør være unødig sene med å avgi løfte om å tjene ham og gjøre hans vilje i all evighet. Men når vi først har avlagt et slikt høytidelig og ugjenkallelig løfte, må vi også holde det og ikke bryte det, for det ville føre til ulykke. Vi bør derfor mene det når vi lover Jehova Gud fullstendig hengivenhet ved Jesus Kristus. La oss ikke bare komme med tomme ord liksom en dåre som forhaster seg i sin tale uten å ha sitt hjerte med i det han sier.
5. Hva sier Salomo om hvordan vi bør bruke vår munn når vi avlegger et løfte, og hvordan bør vi vise frykt for Gud i forbindelse med høytidelige løfter?
5 «Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg med å bære fram et ord for Guds åsyn! For Gud er i himmelen og du på jorden; la derfor dine ord være få [ved at du ikke lover mer enn du mener]! For av meget strev og kav [i denne verden] kommer drømmer, og med for mange ord [som blir talt overilet og er basert på følelser og ikke på forståelse] følger dårlig tale. Når du gjør Gud et løfte, så dryg ikke med å holde det, for han har ikke behag i [plaprende] dårer! Hold det du lover! Bedre er det at du ikke lover, enn at du lover og ikke holder det. La ikke din munn føre synd over ditt legeme og si ikke til Guds sendebud: Det var av vanvare jeg gjorde det! Hvorfor skal Gud harmes over din tale og ødelegge dine henders verk? For hvor det er mange drømmer, er det også megen tomhet, og likeså hvor det er mange ord. Frykt heller Gud!» — Pred. 5: 2—7.
6. Når en er blitt forsamlet til Kristus ved å gi Gud et løfte, hvordan bør en da unngå å isolere seg eller bli fremmed for menigheten?
6 Når en er blitt forsamlet til den regjerende konge Jesus Kristus ved å gi Gud et løfte, da bør en holde seg til alle hans forsamlede tilbedere. Et menneske som har gitt et slikt løfte, bør ikke isolere seg eller bli fremmed for menigheten. Ordspråkene 18: 1 advarer oss: «Den egensindige [en som isolerer seg, NW] følger bare sin egen lyst; mot alle kloke råd viser han tenner.» Han søker selviske påskudd til å holde seg vekk, men ved å unnskylde seg på denne måten handler han uforstandig og svekker sin evne til å holde sitt løfte, ja, han handler faktisk i strid med sitt løfte om å gjøre Guds vilje. Han avskjærer seg fra den hjelp Gud bare gir gjennom sitt forsamlede folk, og det kan bare få ulykkelige følger.
7. Hva sa de to forsamlere om det å stå flere sammen, og hvorfor kan ikke de som har gitt Gud sitt løfte, holde seg vekk fra menighetens møter?
7 Den store Forsamler har sagt: «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» (Matt. 18: 20) Fortidens forsamler, Salomo, har sagt: «Bedre å være to enn en, for de har god lønn for sitt [felles] strev; om de faller, kan den ene reise sin stallbror opp; men stakkars den som er alene, for faller han, har han ingen til å reise seg opp! Likeledes når to ligger sammen, så blir de varme; men hvorledes kan den som ligger alene, bli varm? Og om noen kan vinne over den som er alene, så kan to holde stand mot ham, og en tredobbelt tråd sønderrives ikke så snart.» (Pred. 4: 9—12) Alle som er samlet til Jehovas åndelige tempel for å tilbe ham, er forpliktet av det samme løfte. De må alle innfri sitt løfte i fellesskap og kjærlig hjelpe hverandre til å gjøre det så ingen blir overvunnet av Satan Djevelen og hans verden. Derfor må de ikke holde seg vekk fra menighetens møter og andre sammenkomster. De må bygge opp sin følelse av samhold og samhørighet og av at de er avhengig av hverandre og trenger hverandre.
Tiden krever virksomhet for Riket!
8. Hva sa vår Forsamler om hvordan vi kommer til ham, og hva sa Salomo om hvorfor vi bør akte på kongens bud?
8 Den som forsamler oss når vi gir Jehova vårt løfte, er den regjerende konge Jesus Kristus, som sa: «Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham.» (Joh. 6: 44) Jehova drar oss til sin salvede konge forat vi skal følge i hans fotspor og tjene ham. Når vi gir Jehova vårt løfte, avlegger vi ed for ham om å støtte riket til hans salvede, for hans konge er den leder han har gitt oss. For å kunne innfri vårt løfte, må vi adlyde befalingene fra Jehovas salvede konge. Forsamleren sier: «Jeg sier: Akt på kongens bud, og det for den eds skyld som du har svoret ved Gud! Vær ikke for snar til å forlate ham, og vær ikke med på noe som er ondt! For han gjør alt det han vil. For kongens ord er mektig, og hvem tør si til ham: Hva gjør du? Den som holder budet, skal ikke lide noe ondt, og den vises hjerte skal få kjenne tid og dom. For hvert foretagende har sin tid og sin dom; for hvert menneskes onde gjerning kommer til å hvile tungt på ham [menneskenes ulykke er over dem i rikelig mål, NW].» — Pred. 8: 2—6.
9. Hvordan har Jehova ordnet alt på beste måte i sin tid med hensyn til sitt rike og forkynnelsen av dette rike?
9 Forsamleren sier så fint: «Alt har sin tid, og en tid er der satt for hvert foretagende under himmelen. Jeg så den plage [beskjeftigelse, NW] som Gud har gitt menneskenes barn å plage [beskjeftige, NW] seg med. Alt har han gjort skjønt i sin tid.» (Pred. 3: 1, 10, 11) Jehova fastsatte et bestemt år da de sju ’hedningenes tider’ skulle ende, og i året 1914 kom den fastsatte tid da han skulle la sitt rike tre i virksomhet og betro det i sin salvede konges hender. Noen år senere, nemlig våren 1918, som også var en fastsatt tid, kom han til sitt åndelige tempel sammen med sitt kongelige sendebud, Jesus Kristus, for å begynne domsarbeidet. Deretter var tiden ifølge Jehovas bestemmelse inne til å forsamle fårene i den «lille hjord» og dernest fårene i den ’store skare’. Så var tiden inne til at fårene skulle utføre et bestemt avsluttende arbeid, og det besto i å forkynne hans opprettede rike over hele verden og gi hele menneskehetenen advarsel i forbindelse med at den nåværende gamle verdens ende er nær. Jesus Kristus, han som nå er konge, ga oss i sin profeti om verdens ende befaling om å forkynne dette riket. Han sa: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal den fullbyrdede ende komme.» — Matt. 24: 14, NW.
10. Hvordan legger vi visdom for dagen når det gjelder Kongens bud og vårt løfte og det at vi unngår å opptre utfordrende overfor Jehovas konge?
10 Forsamleren oppfordrer oss til å være forstandige og holde dette bud som er gitt av Kongen Jesus Kristus, og han sier at vi særlig må gjøre det for den eds skyld som vi har avlagt overfor Gud i forbindelse med vårt løfte om å gjøre hans vilje. Vi har gitt vårt ord på det, og vi vil ikke driste oss til å stille oss blant dem som sverger falsk. Vi må ikke bryte vårt løfte. Ved vårt løfte og vår ed overfor den høyeste Gud er vi forpliktet til å gjøre etter det bud som er gitt av hans konge som sitter på Jehovas trone. Vi kan ikke fornekte hans konge og forsømme våre forpliktelser overfor Riket. Det ville være dårskap. Vi kan ikke slutte oss til denne verdens herskere i å utfordre Jehovas konge med disse ord: «Hva gjør du?» Hverken de eller vi kan hindre Kongen i å gjøre «alt det han vil», og det han nå vil, er at det gode budskap om Guds rike skal forkynnes overalt til alle slags mennesker. Kongens ord er mektig. Det vil bli oppfylt og blir nå oppfylt trass i utfordringen fra hele Satans verden.
11. Hvis vi som er forsamlet, er forstandige hva vil vi da være klar over, og hva vil vi gjøre for å unngå den ulykke som skal komme over verden?
11 Selv om mange som utgir seg for å være kristne, ikke vil delta i forkynnelsen av Riket fordi det krever anstrengelser og fører til forfølgelse, så vil ikke forkynnelsen av det gode budskap opphøre eller avta i intensitet. Den vil fortsette uanfektet av dem som holder igjen, for den skjer i lydighet mot Kongens bud, og hans bud er mektig. Hvis vi som er forsamlet, er forstandige, vil vi være klar over at Gud i sin visdom har tilrettelagt forkynnelsen av Riket og bestemt at den skal finne sted nå i «endens tid» før Harmageddon-slaget. Vi vil forstå at dette er den tid han har fastsatt med tanke på denne forkynnelsen, og at han har begynt å dømme alle menneskenes handlinger, også våre. Vi ønsker at han skal felle en anerkjennende dom over oss. Derfor vil vi holde det bud han har gitt gjennom sin konge. Hvis vi gjør dette, vil vi ikke få stifte bekjentskap med de ulykksalige hindringer som nå bringer alle denne verdens mennesker til fortvilelse, og som kommer til å føre dem ut i den endelige katastrofe i Harmageddon.
12. a) Hvordan bør vi nå betrakte tiden? b) Hva bør vi ikke søke påskudd til, og hvorfor ikke?
12 Vi lever i en avgjørende tid. La oss nå i overensstemmelse med vårt løfte betrakte tiden med Guds øyne. La oss bevise for oss selv at dette er den tiden han har fastsatt til å la det kongelige frelsens budskap forkynne. Og la oss forvisse oss om at vi gjør det spesielle arbeid han vil ha gjort i denne tiden. Da vil vi gjøre den gjerning som er verdifull. Det vil få ulykksalige følger å gjøre urette gjerninger nå i denne viktige tiden. Hvis vi gjør det, er det ensbetydende med at vi hengir oss til «idelig tomhet». Alt annet enn det arbeid Gud har gitt oss å gjøre i denne tiden, «er tomhet» som et menneske ikke vil ha noen nytte av hvor meget han enn strever. (Pred. 1: 2, 3) La oss derfor ta imot den «Guds gave» i form av arbeid som han nå tilbyr oss. La oss ikke lete etter påskudd til å la være å benytte oss av denne «Guds gave», noe vi lett kan komme til å gjøre hvis vi dømmer etter ytre omstendigheter som kan få denne gaven til å fortone seg som noe ugunstig. «Den som stadig akter på vinden, kommer ikke til å så, og den som stadig ser på skyene, kommer ikke til å høste.» (Pred. 11: 4) Uansett hvor ugunstig forholdene kan se ut til å ligge til rette, bør vårt valgspråk være: Fremad med arbeidet! «Så din sæd om morgenen, og la ikke din hånd hvile når det lider mot aftenen; for du vet ikke hva som vil lykkes, det ene eller det andre, eller om begge deler er gode.» (Pred. 11: 6) La oss ikke spille tiden. La oss ikke være late når vi har en slik storartet anledning.
13. Hvorfor bør vi i størst mulig utstrekning gi våre krefter til Rikets tjeneste, og hvilken advarsel til unge mennesker passer i denne forbindelse?
13 Måtte vi aldri spille våre krefter på noen ulykksalig beskjeftigelse. Den tiden vi nå har tilbake til å bruke våre krefter i Rikets tjeneste før Harmageddon, er altfor begrenset til det. Måtte vi helt og fullt gi vår styrke til Rikets tjeneste. Unge mennesker har en spesiell anledning i denne henseende. Hvis de misbruker sin ungdom til nytteløse, ulykksalige gjerninger, vil Gud i sin tid dømme dem for det. Forsamleren advarer: «Gled deg, du unge, i din ungdom og la ditt hjerte være vel til mote i din ungdoms dager og vandre på ditt hjertes veier og etter det dine øyne ser! Men vit at for alt dette vil Gud føre deg fram for dommen. La gremmelse vike fra ditt hjerte og hold alt ondt borte fra ditt legeme! For ungdom og morgenrøde er tomhet.» — Pred. 11: 9, 10.
14. a) Hva oppfordrer forsamleren unge mennesker til å gjøre for å avverge ulykken og unngå å benytte sin ungdom og sitt livs morgenrøde i tomhet? b) Hvorfor vil ikke de fleste barn av i dag få anledning til å bli gamle etter å ha misbrukt sin ungdom?
14 Hvordan kan en ung mann eller kvinne avverge ulykken, spare hjertet for gremmelser og unnlate å tilbringe sin ungdom og sitt livs morgenrøde i tomhet? Forsamleren svarer: «Tenk på din Skaper i din ungdoms dager, før de onde dager kommer, og det lider mot de år hvorom du vil si: Jeg har ingen glede av dem, . . . før sølvsnoren tas bort, og gullskålen slåes i stykker, og krukken brytes sønder ved kilden, og hjulet knuses og faller ned i brønnen, og støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som ga den.» (Pred. 12: 1—7) Vår tids gutter og piker vil ikke få anledning til å spille sin ungdom og sitt livs morgenrøde og komme opp i alderdommens ulykkelige dager da livet fortoner seg som tomhet for slike. Ifølge Guds tidsangivelse vil den universelle Harmageddon-krigen komme over de fleste av dem som en ulykke og slå dem ned mens de ennå er unge og befinner seg i sitt livs morgenrøde. Dette kommer til å skje fordi de ikke tenker på sin store Skaper og tjener ham med verdifulle gjerninger.
15. Hvorfor behøver vi ikke å eksperimentere på egenhånd, og hva kan vi unngå v.ed å gi akt på Salomos inspirerte ord?
15 Vi har nå overveid det som forsamleren har sagt. Vi har lært hva som er «idelig tomhet», og hva som er den «ulykksalige beskjeftigelse». Vi behøver ikke å prøve oss fram for å finne det ut ved egen erfaring. Han har foretatt den nødvendige eksperimentering med alle de midler og muligheter han hadde som konge, og han har opplyst oss om resultatene av sine eksperimenter. Vi kan unngå alt som er idelig tomhet, og spare oss for ulykke ved å gi akt på hans inspirerte, vise ord.
16. a) Hvilken slutning bør vi nå komme til, og hvordan bør vi handle i samsvar med vår rette slutning? b) Hvilken dom vil vi få hvis vi gjør verdifulle gjerninger?
16 Når vi nå har overveid alle de verdifulle handlinger sammen med ham, hvilken slutning bør vi da komme til, og hvordan bør vi handle i samsvar med vår rette slutning? Han sier selv: «Enden på det hele, etterat alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er hva hvert menneske bør gjøre. For hver gjerning vil Gud føre fram for dommen over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.» (Pred. 12: 13, 14) Vi kan ikke skjule noe for ham slik at det unngår hans dom. Både i vårt private eller skjulte liv og i vår ferd ute blant menneskene kan vi bevise vår frykt for Gud ved å holde hans bud. Våre gjerninger vil da være verdifulle, og det vil føre til at vi får en gunstig dom av Gud og blir tilkjent evig liv sammen med hans velsignede menighet i hans kommende, rettferdige nye verden. — Pred. 8: 12, 13.