Sannheten gjør dødsdømt mann lykkelig

VAKTTÅRNET for 1. desember 1956 gjenga blant annet et brev om forkynnelse blant dødsdømte fanger i statsfengslet i Forth Leavenworth i Kansas i U.S.A. Der i fengslet ble det holdt bibelstudier med tre dødsdømte menn, og en av dem var også blitt døpt i fengslet. To måneder senere fikk Selskapet et brev fra den som var blitt døpt, og vi siterer følgende fra dette brevet:

«Når dere får dette brevet, er jeg allerede henrettet. . . . Jeg lot min innvielse til Jehova symbolisere ved vanndåpen i desember 1954, og til tross for at jeg sitter i fengslet, har jeg levd lykkeligere enn noen gang før etter hvert som jeg har anstrengt meg og gjort framskritt på veien til modenhet. Det ville ikke ha vært mulig uten Jehovas stadige veiledning og velsignelse. Vakttårnet har vært min beste hjelp og forsynt meg med den åndelige føde som er nødvendig for alle Jehovas tilbedere. Jeg ber Jehova om at han fortsatt må velsigne dere, brødre, og lede dere ved sin hellige ånd, så dere fra dag til dag kan holde ved med å fortelle det gode budskap om hans frelse. Jehova har ved deres hjelp inngitt meg en urokkelig tro, og det er mitt håp at han vil kjenne meg verdig etter det kall jeg har fått, og gi meg liv sammen med dere i den nye verden.» Kort tid etterpå kom det et brev fra den Ordets tjener som hadde undervist denne dødsdømte broren. Han hadde blant annet følgende å si:

«Dette brevet vil tjene til å opplyse dere om hvordan det har gått med bror Edwards. Hans dødsdom ble fullbyrdet av militært personell like etter midnatt torsdag den 14. februar 1957. [Før denne mannen ble et Jehovas vitne, ble han i april 1953 dømt til døden for å ha drept en tysk pike mens han tjenestegjorde i De forente staters hær i utlandet.]

«Det var bare i begrenset utstrekning jeg kunne besøke bror Edwards. Fra oktober 1954 til 15. desember 1956 fikk jeg lov til å studere med ham en time i måneden. I de siste to månedene ble jeg innvilget en time i uken. Han tilegnet seg derfor det meste av sin kunnskap ved personlig studium.

«I de siste ukene av sitt liv var bror Edwards først og fremst opptatt av spørsmålet om hvordan han kunne vinne Jehovas godkjennelse. Mer enn én gang da jeg kom for å besøke ham, fant jeg ham derfor med Bibelen i hånden og opptatt med å vitne til vakten gjennom sprinklene i døren foran cellen. Han fortalte meg at han ofte fikk anledning til å vitne for andre fanger og vokterne, for i løpet av de siste to månedene var han og to andre under stadig bevoktning. I de siste ti dagene av sitt liv i fengslet, ble han overført til en enecelle hvor han ikke kunne snakke med noen andre enn vokterne. I løpet av denne tiden ledet jeg studiene våre med jerndøren mellom oss og med vokteren sittende ved siden av meg. (Tidligere hadde jeg fått lov til å gå inn til ham i cellen.) Under mitt aller siste besøk fikk jeg lov til å gå inn i cellen hans etterat jeg hadde tatt av meg jakken og latt meg ransake ’av sikkerhetshensyn’.

«Gjennom de to siste månedene ble alle besøkene brukt til bibelske spørsmål og svar og et studium av Vakttårnet. Om kvelden mandag den 11. februar brakte jeg ham de siste numrene av Vakttårnet og Våkn opp! og dessuten rapporten om Jehovas vitners sammenkomst ’Den nye verdens samfunn’ som ble holdt i 1953. Han sa da: ’Bror Smith, jeg får ikke tid nok til å studere dette, men jeg skal lese det.’ Så vidt han visste hadde han aldri truffet andre Jehovas vitner enn meg. Han leste konventrapporten. Da jeg onsdag kveld besøkte ham for siste gang, rakte han den til meg og sa: ’Dette er det beste jeg noen gang har lest, ja, jeg gråt faktisk mens jeg leste den. . . . Det er sikkert at ingen annen organisasjon er som den nye verdens samfunn.’

«Mitt siste besøk varte i en time, og tiden var ute klokken 22.30 onsdag kveld. Takket være Jehovas ånd rådet det ingen beklemt stemning da vi snakket om håpet om en oppstandelse til liv. Ord kan ikke beskrive den gleden som strålte ut fra ansiktet til denne mannen som bare hadde halvannen time igjen å leve da han tok farvel med meg. ’Hvis brødrene spør hvordan jeg har det, så hils dem og si bare bra.’»

Bror Edwards skrev følgende til menigheten på stedet:

«Bror Smith har sikkert fortalt dere om vendepunktet i mitt liv og en eller annen gang også om mine framskritt i tjenesten for Jehova, så vi er ikke fremmede for hverandre. Jeg ønsker bare at dere skal vite hvordan vår kjærlige Gud, Jehova, har vist meg ufortjent godhet og nåde ved å kalle meg til sin tjeneste og åpenbare sitt sannhetsord for meg. Jeg kunne imidlertid ikke ha gjort framgang uten den hjelp jeg har fått av hans vitne, bror Smith, som forståelsesfullt og tålmodig har ledet meg framover mot modenhet i mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste.

«Jeg vet at jeg skriver som om jeg skulle kjent alle dere i menigheten personlig. Det er imidlertid nettopp slik jeg føler det, for bror Smith har av og til fortalt meg en del om den virksomhet dere er opptatt med, og dratt meg til dere i den kjærlighet som finnes i Jehovas nye verdens samfunn over hele verden. Det er denne kjærlighet til Jehova og til dere, som fikk meg til å skrive til dere. Er det ikke skjønt å tenke på hvordan vår kjærlige Skapers ånd virker?

«Brødre, vår lykkelige Gud, Jehova,vil at vi også skal være lykkelige. Vær ikke bedrøvet over den måten jeg går bort på. Mitt hjerte er fast, det stoler på Jehova, og det er mitt håp at vi vil møtes i den nye verden og deretter alltid få være sammen og prise Jehova. Fortsett derfor med den gode gjerning, og forkynn fra dag til dag. Gi aldri opp. Forkynn, forkynn, forkynn! for dere vet også hvor viktig det er å forkynne. (Matt. 24: 14) Måtte Jehovas ånd hvile over dere og styrke dere til å fortsette å tjene ham like gjennom Harmageddon-slaget og videre i hans nye, rettferdige verden.

Deres medarbeider i tjenesten for Jehova,

[undertegnet:] Thomas Edwards»

Legg merke til at han ikke hadde noen sentimentale illusjoner om at han øyeblikkelig skulle få komme til himmelen. Han støttet seg heller ikke til noen omvendelse på dødsleiet, men viste gjennom to år en stadig vekst henimot åndelig modenhet.

Til tross for at hans mor ikke var gunstig stemt overfor Jehovas vitner, respekterte hun sin sønns ønske om at vitnene måtte få begrave ham. Kommunelokalet ble benyttet, og det var ca. 350 til stede. Taleren avla et godt vitnesbyrd til ære for Jehova, og i den anledning uttalte begravelsesbyråets mann: «Dette er den første begravelsen jeg har overvært hvor Jehovas vitner har forrettet. Det var den fornuftigste begravelsestale jeg noen gang har hørt. Den har gitt meg en bedre forståelse av Jehovas vitner.»

Bror Smith besøker fremdeles dette fengslet hver torsdag kveld, og han har et studium med to andre som også har tatt standpunkt for Jehova mens de har vært i fengsel.