Merkelige former for «utsmykning» av kirker

EN SKAL lete lenge etter mer makabre kirkedekorasjoner enn dem man finner i en landsby ved Kutna Hora i Tsjekkoslovakia. Det dystre interiøret i Allehelgens-kirken der virker så meget mer beklemmende som det er utstyrt med knokler av 10 000 mennesker.

Menneskelige knokler er satt sammen til lysekroner og lysestaker, og hodeskaller som griner en i møte, tjener som lyseholdere. Girlander av hodeskaller er festet fra tak til vegger og tvers over bueganger. I et mørkt hjørne står skriftestolen med en stabel hodeskaller på toppen. Opp mot en vegg står et våpenskjold som er kunstferdig sammensatt av en hel del ben av forskjellige størrelser. På fire steder i kirken er det bygd opp en tre og en halv meter høy pyramide av sirlig arrangerte knokler med en rad hodeskaller innimellom med jevne mellomrom. Fem eller seks lag med hodeskaller danner toppen på disse pyramidene. Ellers kan man her og der i kirken se andre regelmessige knokkelstabler, og noen av dem er utstyrt med intrikate hulrom. Til og med alteret er «utsmykket» med uhyggelige hodeskaller av mennesker.

Det katolske tidsskriftet Home Messenger for mars 1954 sier følgende om disse makabre dekorasjonene: «Enkelte kuriositeter kan nevnes. Benmaterialene ble for eksempel tatt fra praktisk talt alle deler av det menneskelige skjelett, og øyensynlig utelukkende fra voksne. Det krevde dessuten over ordentlig stor dyktighet å skape de bisarre og intrikate dekorasjonene i kirken. En undersøkelse viser at den største omhu ble utvist for å velge ut de ben som passet nøyaktig i størrelse og form til de enkelte arbeider. For å nevne et fremtredende eksempel, så har dekoratørene benyttet seg av brukne ben som i den dødes levetid ikke hadde vokst riktig sammen igjen, men hadde antatt de merkeligste former, og som sammen med de forvridde knoklene til vanskapte mennesker, utgjorde bokstaver som J og H og vanskelige mønster som krevde ben av uvanlige former. Uansett hvilket mønster som skulle dannes, ble de enkelte ben med nitid og pinlig nøyaktighet føyd til helheten. Selv lysekronene er laget i trofast etterligning av den tids tunge glasslysekroner.»

Det antas at knoklene skriver seg fra det fjortende århundre, men det finnes ingen nøyaktige opplysninger om deres opprinnelse. Det kan kanskje være en pekepinn at mange av hodeskallene bærer merker etter å være såret av sverd. Andre er full av småhull som tydeligvis skriver seg fra de naglehjelmene som ble brukt til tortur under inkvisisjonen, som herjet Bøhmen på den tiden.

Dette er imidlertid ikke den eneste kirken med slike gruvekkende dekorasjoner. Kirken i Solferino i Italia har også menneskelige knokler på utstilling. En av veggene i denne kirken er dekket med hodeskaller av døde soldater.

Andre kirker rundt omkring i verden er imidlertid mer forbeholdne i sin bruk av menneskelige knokler. De stiller bare ut noen få utvalgte for å vekke folks ærbødighet.

Denne besynderlige skikken strider direkte mot Bibelens ord. I bibelsk tid ble de døde begravet, ikke utstilt. Guds lov til Israels folk tillot ikke utstilling av lik eller levninger etter døde mennesker. Nei, ifølge denne loven ble et menneske uren om han så bare rørte ved et dødt menneske. «Hver den som ute på marken rører ved en som er drept med sverd, eller ved et annet lik eller ved menneskeben eller ved en grav, skal være uren i syv dager.» — 4 Mos. 19: 16.

Hvis et dødt menneskes knokler ble lagt på et alter, var dette alteret å betrakte som urent og uskikket til framtidig bruk. Dette benyttet Josias seg av da han ødela de stedene hvor israelittene drev falsk tilbedelse. «Og alle offerhaug-prestene som var der, lot han drepe på alterne og brente menneskeben på dem. Så vendte han tilbake til Jerusalem.» — 2 Kong. 23: 20.

Ettersom altere dengang ble urene av menneskeben og ikke kunne brukes lenger, hvordan kan da noen tro at det passer seg å trekke døde menneskers ben inn i et hus som angivelig er vigd til kristen tilbedelse? Hverken israelittene eller de første kristne dekorerte de stedene hvor de tilba, med døde menneskers ben. De døde ble latt i fred i jorden, hvor de hørte hjemme.

Gud, han som gjorde verden og alt som i den er, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer gjort med hender. — Ap. gj. 17: 24.