Spørsmål fra leserne

• Hvordan skal man forklare det at de fremmede som oppholdt seg iblant israelittene, måtte adlyde mange av Jehovas lover og forordninger på samme måte som israelittene, mens det var tillatt for dem å spise et «selvdødt dyr», noe israelittene ikke kunne, og at det også kunne bli solgt til en fremmed, som omtalt i 5 Mosebok 14: 21? Hvis det var urent for israelittene, hvorfor var det da ikke urent for de fremmede og utlendingene? — L. R., U.S.A.

Det er sant at Jehova gjentatte ganger slo fast at det skulle være en og samme lov både for israelittene og de fremmede, men denne regel forekommer alltid i en viss sammenheng og med en spesiell bakgrunn, idet den anvendes på særskilte lover, slike som loven om like for like, påsken og den uforsettlige manndraper. Se 2 Mosebok 12: 49; 3 Mosebok 24: 22; 4 Mosebok 15: 29.

Likevel behaget det Jehova som den suverene lovgiver å betrakte israelittene som en spesiell klasse, og han la derfor visse restriksjoner bare på dem og ga dem tilsvarende fordeler som han ikke ga andre. Det var derfor ikke tillatt for dem å spise noe selvdødt dyr, «for et hellig folk er du for Herren din Gud». Videre kunne de kreve rente av andre, men ikke av en av sine israelittiske brødre. Det var likeledes bare en som var født som israelitt, som kunne bli valgt til konge i Israel. — 5 Mos. 14: 21; 17: 15; 23: 20.

Moderne land, slik som De forente stater, anerkjenner rettferdigheten i dette prinsippet. Alle som lever innenfor landets grenser, nyter godt av dets lovmessige garantier, og det ventes av dem at de skal adlyde landets lover. Likevel har de innfødte borgerne av landet enkelte spesielle fordeler og forpliktelser, samtidig som bare de kan velges til presidentstillingen.