Israelittenes frafall
1 Korintierne 10: 11. «Dette hendte dem som forbilder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet.»
1. Hvorfor er det umaken verd å undersøke Israels religiøse historie?
ET TILBAKEBLIKK på fortiden kan lære oss hvordan framtiden vil arte seg, det vil si, hvis det er israelittenes profetiske historie vi betrakter. Noen mener at det er bedre å betrakte fortiden enn å prøve å skue inn i framtiden, men i dette tilfelle vil et tilbakeblikk på fortiden gi oss et innblikk i framtiden hvis vi betrakter fortiden som et speil hvor vi kan se et bilde av framtidige begivenheter. De erfaringer Israels folk i fortiden høstet på det religiøse område, har meget å si oss om hvordan det kommer til å gå kristenheten på det religiøse område. Bibelen er en bok som spesielt beretter om de tildragelser i religionshistorien som har forbilledlig eller profetisk betydning, som gir oss et bilde av hva vår generasjon religiøst sett kan vente seg av framtiden. Israelittenes religiøse historie ble nedtegnet med tanke på oss som lever nå i de siste dager: «Dette hendte dem som forbilder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet.» «For alt som før er skrevet, det er skrevet oss til lærdom, forat vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som skriftene gir.» Innenfor de grenser som her er trukket opp, kan vi altså lære hva som skal skje, av det som har skjedd. Undersøk denne inspirerte profetiske historie, og finn ut hva som skjedde med hvem og hvorfor, slik at du kan vite hvordan det vil gå med deg på grunnlag av den handlemåte du velger å følge. — 1 Kor. 10: 11; Rom. 15: 4.
2, 3. Hvilke begivenheter inntraff mens Israel ble styrt av dommere?
2 Israelittenes religiøse historie i løpet av dommertiden blir oppsummert på denne måten: «De forlot [Jehova], sine fedres Gud, som hadde ført dem ut av Egypts land, og de fulgte andre guder av de folks guder som bodde rundt omkring dem, og de tilba dem og vakte [Jehovas] harme. Da opptendtes [Jehovas] vrede mot Israel, og han ga dem i røveres hånd, som plyndret dem; han solgte dem i deres fienders hånd, de som bodde rundt omkring dem, og de kunne ikke mer stå seg mot sine fiender. Da oppreiste [Jehova] dommere, og de frelste dem av røvernes hånd. Men heller ikke mot sine dommere var de lydige; de holdt seg med andre guder og tilba dem. . . . Og når [Jehova] oppreiste dem dommere, så var [Jehova] med dommeren og frelste dem av deres fienders hånd så lenge dommeren levde; for [Jehova] ynkedes over dem når de sukket for deres skyld som plaget og undertrykte dem. Men når så dommeren døde, falt de igjen tilbake og for verre fram enn sine fedre: De fulgte andre guder og dyrket dem og tilba dem.» — Dom. 2: 12, 14, 16—19.
3 Dommertiden strakte seg over om lag tre hundre og femti år, og i løpet av denne tiden hadde israelittene det ene frafall etter det andre. Når de var trofaste, beskyttet Jehova folket, men etter hvert som hedensk tilbedelse vant innpass og folket vraket nærende åndelig føde til fordel for demoninspirert lære, ble de så svake åndelig sett at deres frafall ble fullstendig, og de gikk helt opp i falsk, hedensk tilbedelse. Etter som de da ikke lenger representerte Jehova, holdt han opp å beskytte dem, og de kom under hedenske folkeslags åk. Men i sin tid begynte de plyndrede og undertrykte israelitter å rope til Jehova, og han oppreiste da en dommer til å befri dem, en som tilhørte en trofast levning, og de kastet fra seg falsk åndelig føde, ble befridd fra sine fiender, gjenopptok den sanne tilbedelse av Jehova og gjenvant hans gunst. Etter en tid vendte de atter tilbake til den urene åndelige føden de hadde kastet fra seg, og opplevde et nytt tilbakefall til falsk tilbedelse.
4. Ble forholdene annerledes i kongetiden?
4 Det at Israel etter en tid ble et kongerike, i stedet for et rike styrt av dommere, førte ikke til at det aldri mer ble noe frafall i Israel. Når en god konge hersket, og folket tjente Jehova, ble de velsignet og beskyttet av Gud, men når en ond konge besteg Jehovas trone, ble hele folket forledet til å følge demoninspirert lære og drive avgudsdyrkelse. Selv om de likevel utga seg for å være Jehovas folk og hans tilbedere, endte det med at de ble svekket og falt fra fordi den åndelige føde de tilegnet seg, var uren. Straks tårnet vanskelighetene seg opp for dem, både i form av indre uoverensstemmelser og i form av undertrykkelse fra fremmede nasjoners side, og de oppnådde ingen befrielse før de gjenopptok den sanne tilbedelse og vendte tilbake til Jehova, noe som vanligvis skjedde i forbindelse med at en god konge overtok makten etter en ond konge.
Årsaken til frafallet
5, 6. Hva var årsaken til frafallet, og hvordan ble frafalne menneskers handlemåte illustrert?
5 I løpet av de århundrene da landet ble styrt av dommere og deretter av konger, begynte alltid frafallet med at folket smakte på hedensk åndelig føde, og gjenopprettelsen begynte alltid med at de utspydde den igjen. Israels åndelige ledere skulle sette fram nærende åndelig føde på Jehovas bord, men det var ikke alltid de gjorde det. Enkelte ganger serverte de folket hedenske folkeslags lære, og når israelittene ga den innpass i sitt sinn og begynte å praktisere avgudsdyrkelse, ble de lokket ut i mange slags trengsler, slik de var blitt advart om på forhånd: «Du skal ikke dyrke deres guder; for det vil bli en snare for deg.» Men de tilegnet seg like fullt uren lære og ble syke og svake og elendige av det, og de gjenvant først sin åndelige sunnhet når de fikk renset sitt sinn for slik falskhet. — 5 Mos. 7: 16.
6 Israelittene i fortiden tok imidlertid ikke lærdom av disse bitre erfaringene, men vendte stadig tilbake til de samme skikkene, antok dem på nytt, ble syke av dem på nytt, og måtte på nytt befri sitt sinn for dem før en gjenopprettelse var mulig. Det de hadde benyttet som åndelig føde tidligere, benyttet de igjen, og akkurat som det hadde gjort dem syke tidligere, gjorde det dem syke igjen. Det var en gjentagelse av dårskap som minner oss om Ordspråkene 26: 11: «Lik hunden som vender tilbake til sitt eget spy, er en dåre som kommer igjen med sin dårskap.» Apostelen Peter benyttet dette ordspråket til å illustrere frafalne kristne menneskers handlemåte: «Hunden vender seg om til sitt eget spy.» Og fordi israelittene under innflytelse av hedenske religioner gikk altfor sterkt opp i verdslig materialisme, lot Jehova sin profet si: «Alle bord er fulle av vemmelig spy, det finnes ikke en ren flekk.» — 2 Pet. 2: 22; Es. 28: 8.
7. Hvor rådet det åndelig hungersnød, og hvor ikke?
7 Det fantes ikke en ren flekk innen det frafalne organiserte religiøse system. Men det var ikke slik at alle mennesker i Israel eller Juda uten unntagelse falt fra sammen med det store flertall. Akkurat som på dommernes tid var det en levning som forble trofast og holdt seg til sin rene åndelige ernæring, og motsetningen mellom dem og de andre framgår av Jehovas ord til de troløse: «Se, mine tjenere skal ete, men I skal hungre; se, mine tjenere skal drikke, men I skal tørste; se, mine tjenere skal glede seg, men I skal skamme eder; se, mine tjenere skal juble av hjertens lyst, men I skal skrike av hjertets pine og hyle i fortvilelse.» Jehova var ikke selvisk eller partisk når det gjaldt utdelingen av den rene åndelige føde, men han sendte den til hele folket og gjorde den tilgjengelig for dem alle ved at han gang på gang sendte dem sine profeter: «Helt til denne dag sendte jeg til eder alle mine tjenere, profetene, daglig, tidlig og sent. Men de hørte ikke på meg og bøyde ikke sitt øre til meg; de gjorde sin nakke hård, de bar seg verre at enn sine fedre.» Den åndelige hungersnød rådet derfor ikke blant dem som tilhørte den trofaste levning av sanne tilbedere, men bare innen det ortodokse religiøse system som ble anerkjent av folket, i det store og hele, og som var frafallent: «Se, dager kommer, sier [Jehova], Israels Gud, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre [Jehovas] ord.» For å unnslippe hungeren måtte de enkelte forlate det frafalne flertall og slutte seg til den trofaste levning. — Es. 65: 13, 14; Jer. 7: 25, 26; Amos 8: 11.
8. På hvilken måte glefset de frafalne etter de hender som forsøkte å mate dem?
8 Det frafalne folks religiøse ledere nektet ikke bare å høre på profetene for sin egen del, men prøvde også å hindre andre i å gi akt på advarslene. Akkurat som en hund som glefser etter hånden til en som forsøker å mate den, forfulgte disse religionsdyrkerne Jehovas tjenere, ja, de drepte til og med mange av dem. Den mishandling profetene ble utsatt for fra de frafalne religiøse lederes side, og som de blinde masser som fulgte dem, var med på, blir omtalt i Hebreerne 11: 36—38: «Andre fikk lide spott og hudstrykning, ja bånd og fengsel; de ble stenet, gjennomsaget, fristet; de døde for sverd; de flakket omkring i fåreskinn, i gjeteskinn, de led mangel, trengsel, hård medferd — verden var dem ikke verd — de vanket om i utørkener og fjell og huler og jordkløfter.»
Frafallet på Jesu tid
9. Hvorfor forlot Jehova til slutt Juda, og hvilken åndelig tilstand befant folket seg i da Jesus kom?
9 Til slutt sank Juda så dypt at Jehova lot folket falle i babyloniernes hender, ja, han benyttet babylonierne til å fullbyrde sine dommer over de frafalne. Men også den gangen fantes det en trofast levning. Den ble ført i fangenskap sammen med de frafalne, og til den tid Jehova hadde forutsagt, ble den sendt tilbake til Juda for å gjenopprette den sanne tilbedelse i Jerusalem, gjenoppbygge templet og gjenoppta offerhandlingene der. Det ble ingen varig reform. Uren åndelig føde i form av muntlige tradisjoner fortrengte etter hvert den gode åndelige føde som besto i Jehovas uforfalskede Ord, og da Jesus kom, hadde israelittene drevet det så vidt at de hadde ugyldiggjort Guds Ord for sine vedtekters eller tradisjoners skyld. Som en følge av dette var menneskene åndelig talt syke og lamme og blinde — så syke at de ikke kunne fordøye sterk åndelig føde, så lamme at de ikke kunne vandre rett på Jehovas vei, og så blinde at de ikke kunne se at Jesus var den lovte Messias, men lot seg egge av sine religiøse ledere til å forlange å få ham drept på torturpelen i stedet for å akseptere ham.
10. Med hvilke ord fordømte Jesus sin tids hyklerske religiøse ledere?
10 Før Jesus døde, avslørte han imidlertid dem som myrdet ham i Jehovas navn, og viste at de var hyklere. Han viste dem at de ikke kunne unngå å bli stilt i samme klasse som de hyklerne som hadde levd før dem, og som hadde drept profetene, etter som de sto i ferd med å gjenta deres ondskap og pådra seg enda større skyld enn dem. Jesus sa til dem: «Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som bygger profetenes graver og pryder de rettferdiges gravsteder og sier: Hadde vi levd i våre fedres dager, da hadde vi ikke vært medskyldige med dem i profetenes blod! Så gir I da eder selv det vitnesbyrd at I er deres barn som slo profetene i hjel; fyll da også I eders fedres mål! I slanger! I ormeyngel! hvorledes kan I unnfly helvetes [Gehennas, NW] dom? Derfor, se, jeg sender til eder profeter og vismenn og skriftlærde; noen av dem skal I slå i hjel og korsfeste [pelfeste, NW], og noen av dem skal I hudstryke i eders synagoger og forfølge fra by til by, forat det skal komme over eder alt det rettferdige blod som er utøst på jorden, fra den rettferdige Abels blod inntil Sakarias’, Barakias’ sønns blod, han som I slo i hjel mellom templet og alteret; sannelig sier jeg eder: Alt dette skal komme over denne slekt.» — Matt. 23: 29—36.
11, 12. Hva gjorde en trofast levning, og hvordan ble den mishandlet?
11 Men ikke alle de religiøse jødene var hyklere. Jesus fant en levning av trofaste som hørte på ham, aksepterte ham som Messias og begynte å forkynne sammen med ham. De fortsatte forkynnelsesarbeidet etter Jesu død, og det til tross for at de ble forfulgt, arrestert, fengslet og i mange tilfelle drept av folkemasser som de religiøse lederne hadde hisset opp til det. Den dagen en pøbelhop stenet den trofaste Stefanus til døde, brøt det ut en stor forfølgelse mot de kristne i Jerusalem, og «de ble alle atspredt over Judeas og Samarias land, unntagen apostlene». (Ap. gj. 8: 1) Men følgen av å atspre de kristne, var at budskapet ble ytterligere utbredt, for de holdt ikke opp med å snakke om sannheten.
12 Heller ikke holdt de religiøse lederne opp med å drive forfølgelse, med å ’fylle sine fedres mål’. Dette framgår av de lidelser de utsatte apostelen Paulus for: «Av jødene har jeg fem ganger fått førti slag på ett nær; tre ganger ble jeg hudstrøket, en gang stenet, tre ganger led jeg skibbrudd, et døgn har jeg vært i dypet. Ofte har jeg vært på reiser, i farer i elver, i farer blant røvere, i farer fra mitt folk, i farer fra hedninger, i farer i by, i farer i ørken, i farer på hav, i farer blant falske brødre, i strev og møye, ofte i nattevåk, i hunger og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet.» — 2 Kor. 11: 24—27.
13. Hvordan gikk det derfor med israelittene, men hva påsto likevel de frafalne hele tiden?
13 Store frafall blant israelittene fant sted mens dommerne styrte, mens kongene hersket og da Jesus kom til jorden. Under innflytelse av de ortodokse religiøse ledere søkte det store flertall av folket uren åndelig føde med den følge at de ble svake og syke, falt fra og kom til å lide på grunn av forstyrrelser innenfra og tvang utenfra. En levning bevarte sin troskap mot Jehova og utbasunerte advarsler fra ham for å hjelpe de frafalne, men de ble forfulgt av dem, og ikke hilst velkommen. Først da de forkastet løgnen og tok imot Jehovas Ord og på nytt begynte å praktisere og respektere den sanne tilbedelse, ble forholdene gode igjen. Men til tross for at folket stadig falt fra, hevdet de at de tjente Jehova trofast. Jødene forega å tjene Jehova endog mens de drev avgudsdyrkelse. Selv når de gikk helt opp i sine overleveringer, som gjorde Bibelen til intet, påsto de at de var trofaste mot Jehova, og selv når de forfulgte og drepte Guds sanne vitner, påsto de at det ble gjort for å verne om tilbedelsen av Jehova. Som Jesus sa om Jehovas trofaste vitner: «Hver den som slår eder i hjel, skal tro at han viser Gud en dyrkelse.» — Joh. 16: 2.
14. Hva kan vi se omkring oss i vår tid?
14 Kan du tenke deg folk som dyrker avguder, og som likevel påstår at de tjener Jehova? Kan du tenke deg mennesker som tilfører sitt sinn hedensk lære, og som likevel påstår at det er Jehovas sannheter de tar til seg? Kan du tenke deg mennesker som tror at de tjener Jehova ved å forfølge hans vitner? Kan du tenke deg en slik religiøs inkonsekvens? Dette er imidlertid ikke noe du bare behøver å tenke deg. Det er noe du kan se omkring deg med dine egne øyne. Disse hendelsene i fortidens Israel var profetiske. De tjente som forbilder for vår tid, og viste hvilke begivenheter som skulle inntreffe nå. De troløse religiøse lederne i fortidens Israel var profetiske bilder på vår tids religiøse ledere innen den frafalne kristenhet. Det store flertall av religiøse mennesker i vår tid faller fra sammen med sine prester, og de forfølger i fellesskap det trofaste mindretall som holder seg til den sanne tilbedelsen, nemlig Jehovas vitner, som også tilbyr andre ren åndelig føde og utbasunerer Guds advarsel.