Viktige bibelske funn
Viktige og berømte tekstfunn har gjort Bibelen lettere forståelig for oss. Hvordan kan vi dra nytte av dette?
I NYERE tid har mange verdifulle, gamle bibelhåndskrifter kommet for dagen og gjort Bibelen klarere for oss, og enkelte av disse håndskriftene er blitt funnet og brakt i sikkerhet under de mest dramatiske omstendigheter.
Et av de mest berømte tekstfunnene ble gjort av den tyske professor grev Tischendorf, som reiste til Palestina i 1844. Han var på jakt etter gamle avskrifter av Bibelen på originalspråket. Tischendorf hadde viet sitt liv til å lete etter slike bibelhåndskrifter. Hans reiser gikk ofte til avsides og forholdsvis ukjente steder. Det var derfor ikke så merkelig at han en dag befant seg i St. Katarinaklosteret ved foten av Sinai berg. I en hall i klosteret fikk den tyske vitenskapsmannen se «en stor og vid kurv» som vakte hans interesse. Den inneholdt gamle og fillete pergamentskrifter. Munkene brukte dem til å nøre opp ild med.
Det munkene brukte til å nøre opp ild med, var nettopp hva Tischendorf hadde lett etter i hele sitt liv! Her fantes over hundre ark — sider fra en bibel i en svært gammel gresk håndskrift. Etter som hele håndskriftet var skrevet med bare store bokstaver uten mellomrom mellom ordene, visste Tischendorf at han hadde for seg et såkalt «uncial-håndskrift», og at han dermed hadde gjort et meget sjeldent funn! Han kunne ikke skjule sin jublende glede. De overraskede munkene forsto at de hadde holdt på å brenne noe verdifullt, og de fjernet hurtig kurven. Men de lot ham få ta med seg 43 av bladene.
Tischendorf tok med seg sin skatt til Tyskland. Hans funn ble betraktet som helt sensasjonelt, for pergament-codexen ble beregnet til å skrive seg fra det fjerde århundre e. Kr. Også andre vitenskapsmenn ble begeistret over funnet og ble oppsatt på å få tak i resten av denne bibelske skatten. Tischendorf ønsket imidlertid ikke at noen av de andre skulle komme til klosteret før ham, og han hemmeligholdt derfor finnestedet.
Etter som Tischendorf ikke var noen rik mann, var det ikke lett for ham å skaffe nok midler til å foreta sine reiser. Men i 1853 kunne han dra tilbake til klosteret. Munkene var imidlertid uvillige til å samarbeide med ham, og han måtte vende hjem med uforrettet sak. Det eneste han fikk med seg, var et lite, slitt ark med noen få vers fra 1 Mosebok.
Reisen i 1859
Ytterligere seks år gikk før han kunne gjøre turen om igjen. Denne gangen var han forsiktig og holdt formålet med reisen hemmelig. Og enda han nå kom dit med oppdrag fra den russiske tsar, snakket han om alt annet enn bibelhåndskrifter. Etter å ha tilbrakt flere dager i et kaldt, mørkt bibliotek, var han klar til å reise, for det fantes ikke et eneste spor etter den skatten han en gang hadde reddet fra flammene. Var den blitt brent likevel? Han ga beskjed om at kamelene skulle føres ut til porten neste morgen.
Den siste kvelden han var der, snakket han på en tilfeldig måte med klosterforvalteren om bibelhåndskrifter. Da de trådte inn i hans celle for å nyte noen forfriskninger, bemerket forvalteren, som gjerne ville lufte sine egne kunnskaper: «Og jeg har også en Septuaginta,» en gammel gresk oversettelse av De hebraiske skrifter. Fra en hylle over døren i cellen sin tok så munken ned en stor bunke skrifter som var pakket inn i et rødt klede. Tischendorf fikk til sin store overraskelse se alle de arkene han hadde reddet fra flammene femten år tidligere, og ikke bare det, men også andre deler av De hebraiske skrifter og de kristne greske skrifter. Han forsøkte å skjule sin overstrømmende glede, men spurte om å få låne skriftene den natten. «Da jeg ble alene,» sa Tischendorf, «ga jeg min bevegelse og glede utløp. Jeg visste at jeg hadde en av de mest dyrebare eksisterende bibelske skatter i mine hender, et dokument som i alder og betydning overgikk alle andre dokumenter jeg noensinne hadde sett etter å ha studert disse ting i tjue år.»
Tischendorfs problem var nå å få overtalt munkene til å gi fra seg denne skatten. Han løste det ved å foreslå at de skulle forære det til den russiske tsar, en anerkjent forkjemper for den ortodokse kirke. Etter lange forhandlinger ble Codex Sinaiticus, som dette håndskriftet nå blir kalt, overbrakt tsaren. Som gjengave fikk munkene 9000 rubler. I 1933 solgte sovjetregjeringen det til British Museum for 100 000 pund (2 000 000 kroner). Der oppbevares nå denne uvurderlige skatt, et av de viktigste gamle bibelhåndskrifter som eksisterer.
Men også før Tischendorfs tid ble det gjort en rekke tekstfunn. Helt tilbake i 1628 kom det en pakke østfra til England. Den var fra patriarken i Konstantinopel til kong Charles I. Da kongen pakket opp gaven, fant han et meget gammelt, gresk bibelhåndskrift på nesten 800 pergamentblader. Han overlot boken til forskere. Dette greske manuskriptet var fra det femte århundre. Det fikk navnet Codex Alexandrinus. Dette klenodiet førte til at interessen for gamle manuskripter ble vakt på nytt. Over hele Europa gjennomtrålet forskere gamle biblioteker. Det varte ikke lenge før også andre bibelhåndskrifter kom for dagen.
Et av de håndskriftene som ble funnet fram, er Codex Vaticanus, som også har betegnelsen Det vatikanske håndskrift nr. 1209. Man tror at dette i likhet med Det aleksandrinske håndskrift ble lagd i Alexandria i Egypt, men at det ble skrevet mange år tidligere. De sakkyndige på området mener at det er blitt til før 350 e. Kr. Det later til at ingen kjenner dets lange historie og vet hvordan det havnet i Vatikanets bibliotek. Men selv om det ikke knytter seg noen spennende historie til dets oppdagelse, er det interessant nok å se hvilke vanskeligheter bibelforskerne ble stilt overfor da de ville forsøke å granske dette håndskriftet for å skaffe oss en bedre forståelse av Bibelen. Funksjonærene ved Vatikanets bibliotek nektet nemlig lenge å slippe til dem som ville studere det.
Ikke tilgjengelige ved utarbeidelsen av eldre oversettelser
Disse og andre skriftfunn var ikke tilgjengelige for dem som utarbeidet eldre tiders bibeloversettelser, deriblant den autoriserte engelske King James-oversettelsen, den bibeloversettelsen som fremdeles blir brukt i størst utstrekning i hele den engelsktalende verden. Ikke engang Det aleksandrinske håndskrift kom bibeloversetterne i hende før i 1628, mens King James-oversettelsen ble utgitt allerede i 1611. Siden denne tiden er derfor grunnlaget lagt for langt mer nøyaktige og bedre forståelige bibeloversettelser enn denne.
King James-oversettelsens gjengivelse av De greske skrifter er for eksempel basert på håndskrifter fra det tolvte og femtende århundre. Da er det noe helt annet når man nå har adgang til håndskrifter helt fra det fjerde århundre. Jo eldre et håndskrift er, desto større muligheter er det i alminnelighet for at det er feilfritt. Bibelen ble jo skrevet av for hånd opp gjennom århundrene, og det var derfor ikke til å unngå at enkelte avskrivningsfeil snek seg inn i teksten. Eldre bibeloversettelser, som den autoriserte engelske, bygger derfor på en gresk tekst som inneholder feil som oversetterne kunne ha unngått å få med hvis håndskriftene fra det fjerde og femte århundre hadde vært tilgjengelige for dem.
Etter hvert kom det nye oversettelser av Bibelen på mange språk, også på dansk og norsk, men det var først i begynnelsen av det tjuende århundre at det ble noen særlig fart i dette arbeidet for den engelsktalende verdens vedkommende. Siden 1900 har det imidlertid nesten hvert eneste år kommet ut en ny bibeloversettelse på engelsk. Hvorfor begynte ikke denne intense virksomheten tidligere? Først og fremst fordi de mest sensasjonelle oppdagelser er gjort i siste del av det nittende århundre og i løpet av vårt århundre. Noen egyptere som holdt på å grave i en gammel gravlund ved Fajum, gjorde et funn som var noe utenom det vanlige. De gravde opp flere krukker som var fylt med papyrus-bøker. En amerikaner som var bosatt i England, Chester Beatty, kjøpte de fleste av disse papyrusene. Da deres innhold ble offentliggjort i 1931, vakte det stor undring i vitenskapelige kretser. Her hadde de tre bind håndskrifter til de kristne skrifter i codex-form, den bokform som er vanlig i dag! Her hadde de en gresk tekst som var hundre år eldre enn Codex Vaticanus og Codex Sinaiticus! Disse papyrus-codexene inneholdt hovedsakelig deler av Paulus-brevene, og de blir kalt Chester Beatty-samlingene.
Nytt lys over Bibelens språk
En annen viktig årsak til at behovet for nye oversettelser er blitt erkjent i særlig grad i de senere år, er følgende: Fram til århundreskiftet hadde oversetterne en noe uklar forståelse av den form for gresk Bibelen er skrevet på. I 1890-årene gravde arkeologene fram alle slags dokumenter i Egypt. Fra forlengst overgrodde avfallsplasser utenfor gamle byer veltet det fram papyrusskrifter av alle slag — brev, kvitteringer, skjøter, kontrakter, andragender, innbydelser, ja, til og med avskrifter av skuespill og dikt. Disse skriftene var på gresk. Først omkring 1895 gikk det opp for språkforskerne hva slags gresk dette var. Det var det samme slags gresk som Bibelen er skrevet på.
Hvorfor var denne oppdagelsen så viktig? Jo, fordi språkforskerne tidligere hadde trodd at Bibelens gresk var en helt spesiell form av det greske språk. De visste at den ikke var skrevet på klassisk gresk og heller ikke på det litterære gresk fra det første århundre e. Kr. De kalte det «bibelsk gresk». Mange språkforskere var så overbevist om at Bibelens gresk var et språk for seg selv at en tysk forsker til og med hevdet at det var et mirakelspråk, et språk som var oppfunnet av den hellige ånd. Men oppdagelsene i Egypt viste noe annet!
De dokumentene som ble gravd fram i Egypt, og som vitnet om det daglige liv, utgjorde nøkkelen til forståelsen av Bibelens gresk. Det viste seg jo at alle disse dokumentene hverken var skrevet på klassisk eller litterært gresk, men på Bibelens gresk. Og hva mer er, disse dokumentene var holdt i den dagligdagse formen av det greske språk som folk i det første århundre talte! De kristne greske skrifter ble altså avfattet på koiné eller det fellesgreske språk. Bibelens gresk var altså ikke noe særspråk. De som hadde skrevet Bibelen, hadde uttrykt Guds budskap på det enkleste av alle språk, det språk som det jevne folk talte.
Denne viktige kunnskapen om Bibelens gresk var ikke tilgjengelig for dem som oversatte Bibelen før den tiden. Mange vendinger i eldre bibeloversettelser lyder derfor besynderlige eller er vanskelige å forstå. I en dansk oversettelse av 1719 (Norge hadde samme bibeloversettelser som Danmark fra reformasjonen til 1814) står det for eksempel 1 Peter 2: 2 om Ordets «fornuftige, usvigelige Melk». Men av det papyrusfunnet som ble gjort i Egypt, framgikk det at det ordet som her er oversatt med «fornuftige, usvigelige», på koiné-gresk ofte ble brukt for å betegne matvarer eller drikkevarer som rene. Moderne oversettelser gjør derfor saken klar ved å gjengi den samme vendingen slik: «Den åndelige uforfalskede melk.»
Et annet eksempel har vi i Matteus 6: 27, hvor Jesus ifølge en norsk bibelutgave av 1888 spør: «Hvo iblant Eder kan lægge een Alen til sin Væxt, endog han bekymrer sig derfor?» Men er det vanlig at normale mennesker bekymrer seg for eller bryr seg om å bli over 60 centimeter høyere? Saken er den at det er en svikt i oversettelsen her. Det kommer av at oversetterne rådførte seg med sine klassisk-greske ordbøker og fant ut at det greske ordet de hadde å gjøre med, betydde vekst eller legemshøyde. De kunne jo ikke vite at Bibelen var skrevet på det fellesgreske språk og ikke på klassisk gresk. Vår tids språkforskere vet at dette spesielle ordet var i vanlig bruk etterat det fellesgreske språk vant innpass, og at det da betydde «livslengde». En forholdsvis moderne oversettelse som den reviderte norske av 1930, gjengir derfor Jesu spørsmål slik: «Hvem av eder kan med all sin bekymring legge én alen til sin livslengde?»
Det er ikke bare det greske språk det har kommet nytt lys over. Det samme er tilfelle med det hebraiske. Språkforskerne har i dag langt bedre kjennskap til det hebraiske språk enn de hadde for noen århundrer siden. Vår tids bibeloversettere kan derfor også gi oss en lettere forståelig oversettelse av De hebraiske skrifter.
«Et sensasjonelt funn»
Det er også gjort funn som har ryddet vekk feil og uklarheter i den hebraiske tekst — funn av bokruller og fragmenter som er eldre enn de håndskrifter våre nåværende bibler bygger på. Helt til for noen ganske få år siden hadde ikke bibeloversetterne kjennskap til noen håndskrifter til De hebraiske skrifter som var eldre enn fra det niende århundre e. Kr. På mange hundre år hadde det da praktisk talt ikke kommet for dagen noe nytt som kunne kaste ytterligere lys over den hebraiske tekst. I 1947 fant det imidlertid sted noe som en arkeolog kalte «et sensasjonelt funn».
To beduiner var ute i det ville og steinete ørkenlandet ved Dødehavet på leting etter en gjet som hadde kommet bort. De kastet en stein mot en liten åpning i en klippe, og av lyden forsto de at det var en hule der. Inne i hulen fikk de se tre store krukker, og da de kikket inn i dem, fant de noen lange, runde gjenstander som var hyllet inn i et linklede. I håp om at de hadde funnet en skatt, rev de linkledet av, og fant til sin skuffelse bokruller i stedet for edelstener. Etter en tid solgte de dem til erkebiskopen ved St. Markusklosteret i Jerusalem.
De funnene som ble gjort i 1947, var imidlertid bare begynnelsen. I 1949 ble hulen gjenoppdaget og utforsket. Det ble funnet hundrevis av bruddstykker av forskjellige bokruller. I årene 1952 og 1953 ble også andre huler utforsket. Nå er det funnet så mange bruddstykker at alle bøkene i De hebraiske skrifter, muligens med unntagelse av krønikebøkene, er representert.
Den viktigste av alle bokrullene var en rull som inneholdt hele Esaias’ bok, og som skriver seg fra det annet århundre f. Kr eller deromkring. En av de andre bokrullene inneholdt kommentarer til Habakuks bok, og den forsyner oss med den eldste tilgjengelige tekst til denne boken. Legg merke til at disse bokrullene er om lag tusen år eldre enn de hebraiske håndskriftene våre nåværende oversettelser er basert på!
Disse bokrullene er allerede tatt i bruk. Etter å ha studert Esaias-bokrullen kan for eksempel oversetterne nå korrigere en avskrivningsfeil i Esaias 3: 24, hvor det står følgende i den vanlige norske oversettelsen: «Og det skal skje: . . . brennemerke for skjønnhet.» Dette er ikke klart. Utgaven for 1956 av det amerikanske oppslagsverket Encyclopedia Americana kommer med den forklaring at «brennemerke» «legger en betydning i det vanlige hebraiske ordet ki . . . som det ikke har noe annet sted i Bibelen. Den Esaias-rullen som ble funnet ved Dødehavet, inneholder et ytterligere ord på siste linje, som gjør det mulig å gjengi dette slik: ’for i stedet for skjønnhet (skal det bli) skam’».
Spørsmålet for oss blir nå om vi vil dra fordel av det store forråd av ny kunnskap om Bibelen, og om vi således vil skaffe oss en bedre forståelse av Guds Ord. Og hvordan kan vi gjøre dette?
Mange av de ovennevnte funnene har forlengst kommet moderne bibeloversettelser til gode, deriblant også den norske av 1930. Vi kan derfor ha glede av dem ved å studere den og likeledes ha øynene åpne for og følge med i enda nyere oversettelser, kanskje også på engelsk og andre språk, i den utstrekning det er mulig for oss.
[Bilde på side 316]
St. Katarinaklosteret