Jehovas vitners virksomhet i Norge
Utdrag fra årboken for 1957
De fleste av brødrene i Norge har arbeidet hardt i alle grener av Rikets tjeneste, men resultatene av fjorårets anstrengelser tyder likevel på at tjenesten må vies enda større oppmerksomhet i år. Enkelte ganger går det ikke så fort framover som vi er vant til, og da undrer vi oss over hva årsaken kan være. I fjor hadde Norge en økning på ni prosent, men i år var økningen på bare en prosent. Jehovas vitner over hele verden har søkt å rette på menighetenes svakheter. Både områdetjenerne og seksjonstjenerne har bidratt til dette, og likeså de formaningene modne brødre har gitt ved sammenkomstene. Selv om det ikke har vært noen nedgang i det gjennomsnittlige antall forkynnere, men tvert imot oppgang, kan ikke Jehovas vitner like at de andre får ikke strømmer til like raskt som de pleier. Alle i den nye verdens samfunn er klar over det ansvar de har, og vi søker i våre bønner Jehovas veiledning og ser ivrig fram til å ta fatt på det arbeid som ligger foran oss. Det var 185 som ble døpt i det året som gikk, men det fant ikke sted en tilsvarende økning i det gjennomsnittlige antall forkynnere, og Norge nådde heller ikke opp til fjorårets høydepunkt. Nå er Jehovas vitner alltid villig til å se kjensgjerningene i øynene. Hvor er det blitt av dem som har vært med oss? Hva gjør vi for å føre dem fram til modenhet? Dette er et problem tilsynsmennene plikter å ta seg av, og de enkelte forkynnerne må gjøre sitt. Mange forkynnere fortsatte da også med sin gode gjerning i Norge, og avdelingstjeneren der beretter om noen fine opplevelser de har hatt.
En pioner forteller følgende opplevelse fra sitt arbeid i isolert distrikt i sommer. Han virket der sammen med sin hustru, sin mor og sin yngre søster, som var feriepionerer. «En dame hadde hørt om sannheten fra sin venninne i Amerika. Hun hadde tenkt mye på det hun hadde hørt, og hun hadde også prøvd å komme i kontakt med noen av Jehovas vitner, men uten resultat. Forestill dere hennes glede da vi traff henne i vårt arbeid fra hus til hus. Hun ga oss mat og visste ikke hvordan hun skulle få uttrykt sin glede godt nok. Da vi gikk, sa hun: ’Dere må ikke gå noen av husene her forbi uten at menneskene er blitt fortalt om dette. Jeg har forkynt for dem mange ganger, men de vil ikke høre på meg.’ Hun bor ikke så langt fra der vi bor, så vi håper å kunne hjelpe henne til å bli et modnere vitne for Jehova.»
En menighetsforkynner som utførte noe snekkerarbeid i kjelleren under en baptistkirke, hørte sang og musikk over seg, men ikke noe annet. Etter en stund kom en av menighetsmedlemmene ned til ham og spurte om han ville drikke kaffe sammen med dem. Han svarte ja takk, og fikk høre at pastoren var uteblitt av en eller annen grunn. Broren uttrykte sin medfølelse med dem og spurte om ikke han kunne få tale til dem i stedet for deres pastor. Det ble stor forundring over at snekkeren kom med et slikt tilbud, men en vennlig stemme sa: «Ja, vær så god!» Broren fikk lov til å bruke den Bibelen som lå på alterbordet, og holdt et halv times foredrag. Han åpnet med Johannes 17: 3, og fortsatte med å forklare Jesu gjerning og formålet med at han kom til jorden, hvorfor han døde, at han ble oppreist fra graven, at han forkynte om himlenes rike, hva hans rike er, hvordan det virker og hvor mange som får være med i det. Han fortalte også om de andre får og forklarte at de kristne må følge i Jesu fotspor, og at det ikke er nok bare å være til stede på møter. Han underbygde alle sine uttalelser med skriftsteder. Til avslutning takket han dem for å ha husket på ham som arbeidet i kjelleren. De førti som var til stede, uttrykte takknemlighet for det han hadde sagt, og bemerket at de aldri hadde hørt noen som hadde brukt så mange skriftsteder som han. Man kan ofte få avlagt et godt vitnesbyrd hvis man opptrer med teokratisk takt og benytter alle anledninger.
En søster som er spesialpioner, forteller hvordan hun fikk opprettet et hjemmebibelstudium: «Jeg gikk på en vei og ventet på en søster som var med i arbeidet fra hus til hus. Da ble jeg iakttatt av en dame i et hus i nærheten. Hun kom ut og sa: ’Har De tenkt å gå mitt hus forbi?’ Jeg forsikret at jeg også gjerne ville snakke med henne. ’Så skynd Dem å komme innenfor, det er altfor kalt her ute,’ svarte hun. Hun ga meg en kopp kaffe mens jeg snakket. Hennes interesse for sannheten var blitt vakt mens hun var på besøk i et annet hjem hvor jeg forkynte. De som bodde der, var ikke interessert, men det var denne damen. Jeg håper at vårt studium vil styrke henne og hjelpe henne til å tilegne seg nok kunnskap til å holde stand mot andre menneskers anstrengelser for å ødelegge hennes interesse for sannheten. Hun sier: ’Når det står slik og slik i Bibelen, så må det være sant.’»
Denne søsteren avslutter sitt brev til Selskapet med disse ordene: «Slik er det å være pioner, hver dag frisk og ny som et ubeskrevet stykke papir som alt for snart ville blitt oppslitt hvis det skulle romme beskrivelsen av alle de velsignelser Jehova utøser over arbeidet nå i denne tiden.»