Utviklingslæren forkvakler den religiøse tenkning
Utviklingslæren er en gammel idé som man har tørket støvet av og pyntet på slik at menneskene i vår tid gladelig sluker den. Den kan ikke bevises ved vitenskapelige metoder, men likevel blir den tatt for gitt. Til og med prestene godtar den, og sier at Gud skapte ved hjelp av utvikling. Men Bibelen sier noe annet.
BIBELEN sier til de kristne at de skal følge i Jesu fotspor, men nå i våre dager er det en sterk tilbøyelighet i den religiøse verden til å følge etter vitenskapsmennene, som har tatt opp igjen greske filosofers lære. Den greske filosof Empedokles, som levde i det femte århundre før Kristus, trodde at livet oppsto spontant av eksisterende stoff, at organismene har utviklet seg gradvis, og at de best skikkede livsformer overlever. I det neste århundre lærte Aristoteles at «mennesket er det høyeste punkt på en lang og sammenhengende oppstigning». De greske filosofer forfektet vanligvis utviklingsidéen.
Paulus’ advarsel i Kolossenserne 2: 8 (NW) mot overleveringer omfatter også den evolusjonistiske filosofi som fikk tilslutning hos dem som var meget vise i sine egne øyne og som latterliggjorde Guds visdom som dårskap: «Pass på, kanskje det kan være noen som vil føre dere bort som bytte ved filosofi og tomt bedrag i samsvar med menneskers overleveringer, i samsvar med verdens begynnelsesgrunner og ikke med Kristus.»
Kristenhetens prester er blitt ført bort som utviklingslærens bytte. De gamle grekere fanget mange i sin snare på sin tid, og vår tids vitenskapsmenn fanger millioner i sin snare ved sin visdom, deriblant mange prester. Utviklingslæren er den klubben de bruker til å slå dem med som engang trodde på Bibelen, for å bringe dem til underkastelse. I likhet med de gamle grekere står vitenskapsmennene fram som de vise, de påberoper seg kjensgjerningene, de benytter seg av vitenskapelige metoder. Alle som ikke er enige med dem, på grunn av Bibelens beretning om skapelsen, stemples som lettroende og uvitende. Prestene er stolte og ønsker ikke å bli klassifisert som lettroende og uvitende, og derfor faller de som offer for utviklingslæren.
De religiøse ledere forkvaklet av utviklingslæren
The Catholic Encyclopedia sier at den tanken at Gud brukte utviklingen til å frambringe menneskets legeme, «ble framholdt av St. Augustin». I august 1950 fjernet pave Pius enhver innvending mot å ta i betraktning «utviklingslæren for så vidt som den utforsker det menneskelige legemes opprinnelse ut fra den oppfatning at det kommer fra tidligere eksisterende og levende stoff». Et år senere klarla han dette nærmere ved å si at «man kan studere utviklingslæren så langt som den beskjeftiger seg med det menneskelige legemes opprinnelse, men den må ikke ha lov til å reise spørsmål med hensyn til den guddommelige skapelse av menneskesjelen».
I 1947 sa den katolske presten Hauber i Creation and Evolution om Gud og utviklingen: «Han satte den i gang, styrer og leder den, og Han vet hvor den fører hen.» Hvis man ikke er enig, gjør man skade: «De som tar til motmæle mot pålitelige vitenskapelige teorier, som utviklingsteorien med rette kan henregnes til, skader sannhetens sak.» I likhet med fariseerne i gammel tid forkaster disse prestene selv sannheten, og hindrer dem som ønsker å ta imot den.
Det katolske bladet Our Sunday Visitor hadde fått følgende spørsmål: «Strider utviklingslæren mot vår kristne tro?» og gir 9. januar 1955 dette svaret: «Kristne vitenskapsmenn og filosofer betrakter stort sett utviklingen bare som den metode Gud har brukt for å la de forskjellige arter av livsformer utvikle seg fra tidligere former. Dette betyr ikke noen uoverensstemmelse hverken med Bibelen eller med noen sannhet i den kristne tro.»
Den romersk-katolske kirke skryter av at den har absorbert meget som skriver seg fra hedenskap og demontilbedelse, og den har ikke hatt noen vanskeligheter med å svelge denne spesielle bestanddelen av de gamle grekeres gudløse filosofi, som vist på side 172 i boken Catholic Cabinet: «Akkurat som Roma absorberte Platons og Aristoteles’ lære, vil den også absorbere den evulusjonistiske filosofi.»
Jødedommen kan også svelge den. Rabbi Tepfer sier ifølge en Associated Pressmelding datert 14. august 1953: «Det finnes ingen uoverensstemmelse, slik vi ser på det. Utviklingen kan være en del av Guds indirekte åpenbaring.» Den samme meldingen siterte en uttalelse av dr. Handy fra Union presteskole om protestantismen: «Nesten alle prester har kommet til å innse at det ikke er noen uoverensstemmelse mellom utvikling og guddommelig skapelse.» Bladet Life for 7. november 1955 siterte en uttalelse av baptistpresten Harry Emerson Fosdick: «I dag blir tanken om en utvikling betraktet som en selvfølge, akkurat som tyngdekraften.»
For svak til å sette seg imot forkvakling
Ja, det er nettopp vanskeligheten — utviklingen blir betraktet som en selvfølge. Hva har det så å si at vitenskapsmennene ikke kan bevise den? Hvorfor skulle for øvrig prestene forlange bevis for noe som helst? De kan ikke bevise slike læresetninger som treenigheten og sjelens iboende udødelighet, og hvorfor skulle de så forlange bevis for denne nye lære som de føyer til sine trossetninger? Ved stadig å gjenta både de vitenskapelige villfarelser og de religiøse løgner har de fått millioner av mennesker til å tro på dem. De blinde leder de blinde, de svake leder de svake, og hvor i kristenhetens religiøse samfunn kan så et uthungret menneske finne den åndelige føde som kan bygge opp en styrke som hjelper en til ikke å gå på akkord? Prester og predikanter er svake når det gjelder rettferdighet og ulastelighet, og hvem av dem vil bemøye seg med å praktisere de utmerkede prinsipper som de leilighetsvis taler om i sine prekener?
Prestene klager ofte over sine hjorders treghet og likegyldighet, men hvordan kan man være sterk når man er uthungret? Det er ikke vitenskapen, men Bibelen som inneholder åndelig vann, og disse som går for å være Guds folk, hungrer og tørster: «To onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og hugget seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.» De religiøse ledere holder seg ikke til Guds Ord, men vender seg til sprukne brønner, evolusjonistisk vitenskap. Resultatet er et åndelig uthungret presteskap, og hvordan kan de uthungrede gi de uthungrede mat? Jehova forutsa denne hungertilstand i kristenhetens religiøse systemer: «Se, dager kommer, sier Herren [Jehova], da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre [Jehovas] ord.» — Jer. 2: 13; Amos 8: 11.
Kristenhetens presteskap gir seg likevel ut for å være kristne, påstår likevel at de tror på Bibelen. Men de er som værhaner som snur seg etter vinden, etter den offentlige mening. De støtter det som i øyeblikket er populært, og drives omkring som høstløv for vinden. Og hele tiden prøver de å trekke med seg Guds Ord og vri og tilpasse det for å få det til å stemme med tidens populære synsmåter, som de selv har tilpasset seg etter. De er selv formet av utviklingslæren, og de ønsker også å få Bibelen til å forme seg etter den.
De kan ikke forkvakle Bibelen!
Den lar seg ikke bøye etter deres vilje, den lar seg ikke tilpasse deres vitenskapelige filosofi. Man kan ikke få det til at Bibelen sier at menneskets legeme utviklet seg fra laverestående dyr, for hvert enkelt slag ble skapt til å frambringe bare sitt eget slag, «hvert etter sitt slag». Utviklingslæren sier akkurat det motsatte, nemlig at et slag frambringer et nytt og annerledes slag. Men vitenskapen har ikke noe bevis for dette. Den kjeden av stadig høyere livsformer som skulle ha eksistert ifølge utviklingslæren, mangler ikke bare det første ledd, nemlig den første levende organisme som skulle ha framstått av uorganisk stoff, men den mangler tusener av ledd. De fossiler som er funnet, leverer heller ikke noe bevis for denne oppdiktede kjeden. Arvemessige, plutselige forandringer innen en art, såkalte mutasjoner, kan ikke forklare eksistensen av de forskjellige familier eller «slag». Mutasjonene frambringer mange varieteter innen de enkelte arter, det er så, men aldri en ny familie. Presteskapet kan nok gå på akkord og hylle utviklingslæren, men Bibelen går ikke på akkord og støtter ikke på noe punkt slike ubibelske forestillinger. — 1 Mos. 1: 11, 12.
Prestene viser også at de er forkvaklet i sin religiøse tenkning når de prøver å dele mennesket i to deler, et levende menneskelegeme og en udødelig åndelig sjel, og sier at legemet ble til ved utvikling, men at sjelen ble direkte innplantet av Gud. Det første menneskes legeme ble skapt av jordens muld, og Gud satte i gang åndedrettet og hele livsprosessen, og mennesket ble en levende sjel, akkurat som dyrene før ham var blitt skapt som levende sjeler: «Og Gud [Jehova] dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.» «Og Gud skapte de store sjødyr og alt levende [hver levende sjel, NW] som rører seg.» «Jorden la framgå levende vesener [sjeler, NW], hvert etter sitt slag, fe, kryp og ville dyr, hvert etter sitt slag.» — 1 Mos. 2: 7; 1: 21, 24.
Mennesket har ikke en åndelig, udødelig sjel som er atskilt fra legemet, og som lever videre når legemet dør. Mennesket selv er en sjel, og «den sjel som synder, den skal dø». Til og med om den syndfrie sjel Jesus leser vi: «Han uttømte sin sjel til døden.» Mennesker som har dødd, kan ha håp om en oppstandelse, men selve døden er den samme for menneskene som for dyrene, og å tro noe annet er dårskap: «Jeg sa i mitt hjerte: Dette skjer for menneskenes barns skyld, forat Gud kan prøve dem, og forat de kan se at de i seg selv ikke er annet enn dyr; for det går menneskenes barn som det går dyrene; den samme skjebne rammer dem; som den ene dør, så dør den andre, og én livsånde har de alle; mennesket har ikke noe fortrin framfor dyret; for alt er tomhet. De farer alle til ett sted; de er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet.» — Esek. 18: 4, eldre norsk overs.; Es. 53: 12; Pred. 3: 18—20.
La deg ikke forkvakle!
Sanne kristne vil følge i Jesu fotspor, følge ham som sa at Guds Ord er sannhet og at det blir satt ut av kraft ved menneskers overleveringer. Blinde prester og de blinde hjorder de villeder til å godta de gamle grekeres og moderne vitenskapsmenns filosofi, følger ikke Guds vei eller i Kristi fotspor, og holder seg ikke til Bibelens lære. Ved å fylle sitt sinn med evolusjonistiske spekulasjoner forkvakler de sin religiøse tenkning og bringer den ut av harmoni med Guds Ord. Hvis man sier at Gud skapte ved hjelp av utvikling, forkaster man Bibelen til fordel for menneskers visdom, og det fører til at man blir til skamme: «De vise blir til skamme, de blir forferdet, og ulykken rammer dem. Se, [Jehovas] ord har de forkastet; hvor skulle de da få visdom fra?» — Jer. 8: 9.
Hvorfor skulle du la din tenkning bli forkvaklet på grunn av menneskers ubevislige teorier? Hvorfor skulle du la svake geistlige ledere, som har fått sitt sinn forkvaklet av menneskelige spekulasjoner, få gjøre deg også åndelig forkvaklet? Hvorfor skulle du forkaste Jehovas Ord og bli til skamme sammen med dem? Frykt ikke for mennesker, og la deg ikke presse til å rette deg etter forkvaklede mennesker. Rett deg etter Guds Ord.