Hvorfor skapte Gud menneskene?

Har vi bare selviske oppgaver å leve for, eller finnes det noe edlere eller høyere å leve for? Bibelen besvarer dette spørsmålet for oss:

ALLE som ønsker å vite hvorfor Gud skapte menneskene, bør se etter i Bibelen, for der besvarer Gud dette spørsmålet. Under inspirasjon skrev apostelen Paulus følgende til filippenserne: «Dere [må] fortsette å arbeide på deres egen frelse med frykt og beven, for det er Gud som for sitt velbehags skyld virker inne i dere, så dere både skal ville og virke.» Ifølge Paulus ble altså menneskene skapt til Guds «velbehag», og de ble utstyrt med Skaperens egenskaper kjærlighet, visdom, rettferdighet og makt. Himmelens engler ga et lignende svar i sin sang: «Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få prisen og æren og makten; for du har skapt alle ting, og fordi du ville, var de til og ble de skapt!» — Fil. 2: 12, 13, NW; Åpb. 4: 11.

Det fullkomne menneske ble skapt i sin Skapers bilde og likhet og skulle på en fullkommen måte gjenspeile Skaperens egenskaper her på jorden. Men det mangler i sannhet meget på at våre dagers mennesker gjenspeiler en allvis og fredselskende Skapers egenskaper. Hva har skjedd med menneskene? Moses svarer: «De har handlet fordervelig for sin egen del; de er ikke hans barn, feilen er deres egen. En vanartet og vrang generasjon!» — 5 Mos. 32: 5, NW.

Denne uttalelsen av Moses gjelder ikke alle mennesker, spesielt ikke kristne mennesker. De kristne vet hvorfor de lever. De er klar over at de som fornuftbegavede skapninger må tilbe sin Gud og derved prise og behage ham. Hvis de unnlater å gjøre dette, kan Gud fjerne dem fra tilværelsen. Derfor oppfordrer Paulus dem til å være «ustraffelige og rene, Guds ulastelige barn midt iblant en vanartet og vrang slekt, iblant hvilken I viser eder som lys i verden, idet I holder fram livets ord». Jesus kalte kristne disipler for «verdens lys» og bød dem: «La således eders lys skinne for menneskene, forat de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen!» — Fil. 2: 15, 16; Matt. 5: 14—16.

Det å la sitt lys skinne i denne mørke verden, vil si å være ulastelig og ren i den ved å gjøre rette gjerninger. Slike mennesker har fått dette pålegg: «Frykt Gud og gi ham ære! for timen for hans dom er kommet; og tilbe ham som gjorde himmelen og jorden og havet og vannkildene!» Enhver som vil oppfylle sine forpliktelser som et menneske på jorden, må derfor være en sann tilbeder av Jehova Gud. — Åpb. 14: 7.

Det fullkomne menneske Jesus gjorde dette, og om ham ble det sagt: «Se! mennesket!» Han gjenspeilet Faderen Jehovas vesen så fullkomment at han kunne si følgende om seg selv: «Den som har sett meg, har sett Faderen.» Johannes skriver om Jesu levnetsløp og sier: «Vi så hans herlighet en herlighet som den en enbåren sønn har fra sin far — full av nåde og sannhet.» — Joh. 19: 5, NW; 14: 9; 1: 14.

Ved sitt fullkomne livsmønster lærte Jesus menneskene hvordan de også kunne gjenspeile Jehovas herlighet. «En disippel er ikke over sin mester, men enhver som er fullært, blir som sin mester. Et godt menneske bærer det gode fram av sitt hjertes gode forråd, og et ondt menneske bærer det onde fram av sitt onde forråd; for hva hjertet flyter over av, det taler hans munn.» De store sannheter som livet og frelsen avhenger av, og som Jesus lærte av sin Far, meddelte han videre sine disipler. Hans disipler skulle i tur og orden overbringe dette dyrebare budskap til andre. De skulle være ordets gjørere og ikke bare dets hørere. De skulle gjøre nye disipler av mennesker av alle folkeslag og lære dem å holde alt det Jesus befalte. Hvis de oppfylte denne forpliktelsen trofast, ville det føre til glede for skapningene og til lykke for Skaperen. — Luk. 6: 40, 45; Matt. 28: 19, 20.

Det at kristendommen eksisterer nå i det tjuende århundre, er et avgjørende bevis for at disiplene rettet seg etter Jesu befaling. Paulus fortalte romerne hvordan kristendommens sannheter ble kunngjort: «’Ordet er nær deg, i din munn og i ditt hjerte’; det vil si, det troens ’ord’ som vi forkynner. For hvis du offentlig kunngjør det ’ord i din munn’, at Jesus er Herre, og i ditt hjerte viser tro på at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst. For med hjertet viser man tro til rettferdighet, men med munnen kunngjør man offentlig til frelse.» — Rom. 10: 8—10, NW.

Hensikten med at vi lever i dag

Hensikten med livet nå i vår tid, har meget å gjøre med tungens rette bruk, for med dette lille lem fører menneskene enten forherligelse eller forhånelse, enten ære eller vanære, over sin Skaper. Profeten Esaias skrev: «Herren, Israels Gud, har gitt meg en disippeltunge, så jeg skal kunne kvege den trette med mitt ord.» (Es. 50: 4) En amerikansk bibeloversettelse (AT) gjengir dette skriftstedet slik: «Herren GUD har gitt meg en tunge til å undervise med forat jeg skal vite hvordan jeg skal kunne bistå den trette med et ord.»

Profeten Daniel viser at «kunnskapen skal bli stor» nå i endens tid for denne verden. Profeten Sefanias forkynner at Jehova har lovt å «gi folkene et rent språk, så de alle kan påkalle Jehovas navn, for å tjene ham med ett sinn». Esaias sier at alle troende en dag «skal være lært av [Jehova], og dine barns fred skal være stor». Ordspråkene framholder at «de vises tunge er legedom», og at «en saktmodig tunge er et livsens tre». — Dan. 12: 4; Sef. 3: 9, AS; Es. 54: 13; Ordspr. 12: 18; 15: 4.

Gud har latt disse profetier gå i oppfyllelse i vår tid, for han har nå et folk på jorden som ærer og opphøyer ham. Dette folket er verdens lys, for det lar lyset fra Bibelens sannheter skinne like til jordens ender. De er opptatt med å gjøre rette gjerninger ved at de tilber Jehova i ånd og sannhet og holder seg ulastelige og rene i denne vanartede og vrange generasjon, og ved at de gjør andre kjent med veien til livet. Denne gruppe gudfryktige mennesker er den nye verdens samfunn, et samfunn av Jehovas vitner. En moderne forfatter hadde følgende å si om dem:

«Som vitner under guddommelig pålegg om å kunngjøre tidenes nær forestående ende og Teokratiets komme, prøver de på alle tenkelige måter å få overbrakt sitt budskap til menneskene. En behøver aldri å bli forbauset over noen som helst ny metode de kan utarbeide. . . . Jehovas vitner har bokstavelig talt avlagt sitt vitnesbyrd over hele jorden.» Etter å ha fortalt om den store mengde litteratur de har distribuert, fortsetter så denne forfatteren: «Det kan i sannhet sies at ingen annen religiøs gruppe i verden har utfoldet større iver og vedholdenhet i forsøket på å bekjentgjøre det gode budskap om Riket enn Jehovas vitner. . . . Ingen av nåtidens kristne benytter Bibelen mer eller kan mer av den utenat enn vitnene. For å kunne ha en vellykket diskusjon med dem på bibelsk grunnlag, må man kjenne sin bibel bedre enn de fleste medlemmer av endog de fundamentalistiske kirkesamfunn i vår tid.» — Charles Samuel Braden, These Also Belive, 1950, sidene 370, 380.

Det er sant som det er sagt at Jehovas vitner kjenner og snakker om Bibelen. De må kjenne sin bibel hvis de skal kunne ære Gud. Ved hjelp av sin bibelkunnskap omstyrter de tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og ved hjelp av den tar de enhver tanke til fange for å gjøre den lydig mot Kristus. — 2 Kor. 10: 4, 5.

«Intet er i den grad egnet til å påvirke menneskesinnet som det talte ord,» har en Edwin G. Lawrence uttalt. «Derfor kan det med rette sies at effektiv tale er det største våpen menneskene eier.» Og formålet med det talte ord «er å overbringe tanker fra et sinn til et annet, og i en videre forstand å påvirke den en taler til».

Nøyaktig slik er det med kristendommen og dens formål. Den fører til riktig og stimulerende tale som vil påvirke noen til rettferdighet og liv. Det høyeste og edleste en kan leve for nå i vår tid, er å gjøre rettsindige mennesker delaktig i kunnskapen om Gud og hans rike. Måtte du slutte deg til de lykkelige menneskene som har dette å leve for.