Kirkefedrene og treenigheten

I FØLGE treenighetslæren er Faderen, Sønnen og den hellige ånd tre personer i én guddom, alle like i makt og substans, og alle like evige. Denne læres tilhengere hevder at også de såkalte kirkefedrene doserte treenighetslæren, og at etter som de levde så nær apostlenes tid, så må også apostlene selv ha trodd på og undervist i treenighetslæren. Men trodde disse «kirkefedrene» på kristenhetens treenighetslære? Legg merke til følgende sitater fra disse menns skrifter slik de er gjengitt i boken The Church of the First Three Centuries [Kirken i de første tre århundrer], av dr. A. Lamson.

Clemens, som døde omkring år 100 e. Kr., ble alvorlig refset av enkelte katolske teologer fordi han betegnet «Guds Sønn som en skapning». Han uttalte engang at den som har «den mest fullkomne, og den mest hellige, og den mest bydende, og den mest kongelige, og langt den mest godgjørende natur, er Sønnen, som bare har den eneste allmektige Fader over seg». «Hvis du vil bli innvigd [bli en kristen], da må du bli med i dansen omkring den uskapte og uforgjengelige og eneste sanne Gud, som også Guds Ord deltar i sammen med oss.»

Justinus martyr, som døde omkring år 165 e. Kr., forklarte sin tro om Jesus til en jøde på denne måten: «Det er en annen Gud eller Herre under universets Skaper, en som også kalles engel, fordi han kunngjør menneskene hva universets Skaper . . . vil ha kunngjort. Den som sies å ha vist seg for Abraham, Jakob og Moses, og som blir kalt Gud, er en annen enn den Gud som skapte alle ting. Det vil si, en annen i person, men ikke i vilje, for han gjorde aldri noe uten det som universets Skaper ville at han skulle gjøre og si.»

Irenaeus, som døde omkring år 200 e. Kr., resonnerte som så: «Hvis ikke Sønnen skammet seg over å si at alene Faderen visste når dagen skulle komme [Mark. 13: 32], da behøver heller ikke vi skamme oss over å overlate løsningen av vanskelige spørsmål til Gud. Vår Frelser uttrykte seg på denne måten forat vi av ham skulle lære at Faderen er over alle, for ’Faderen er større enn jeg’.»

Tertullianus, som døde omkring 230 e. Kr., kom med en lignende uttalelse: «Faderen er en annen enn Sønnen, for han er større, liksom den som avler, er en annen enn den som blir avlet, liksom den som utsender, er en annen enn den som blir utsendt, og liksom den som gjør en ting, er en annen enn den som tingen blir gjort ved.» Han sa også: «Gud frambrakte Sønnen, forat han ved ham skulle frambringe universet. Kristus gjør intet uten at det er Faderens vilje, og han har fått all makt fra ham.» «Det var en tid da Sønnen ikke var til.» «Før alle ting var Gud alene. Han var da selv en verden og et sted og alt i seg selv.»

Origenes, som døde omkring 253 e. Kr., sa: «Faderen og Sønnen er to i vesen, men én i forståelse, hensikt og vilje.» «Sammenlignet med Faderen, er Sønnen et meget lite lys.» Han forklarte Johannes 10: 30, som sier: «Jeg og Faderen, vi er ett,» ved å henvise til Apostlenes gjerninger 4: 32: «Hele flokken av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og én sjel.» Han bemerket også at «Faderen som sendte ham, er alene god, og større enn han som ble sendt».

Hippolytus, som levde og virket i den første halvdel av det tredje århundre, og som ifølge The Catholic Encyclopedia «var den viktigste teolog og den mest produktive religiøse forfatter innen den katolske kirke i tiden før Konstantin», hevdet at «Faderen er en Gud, den første og den eneste, alles Skaper og Herre. Ikke noe har liksom ham vært til fra evig. . . . Men han var alene, helt for seg selv, og fordi han ville det, frambrakte han noe som ikke hadde vært til før.»

Lactantius, som levde i det fjerde århundre, skrev: «Før denne herlige verden oppsto, avlet Gud, alles Skaper og Herre, en hellig, uforgjengelig og ufattelig And som kalles hans Sønn, og selv om han ved ham senere skapte andre — en hærskare uten tall, som vi kaller engler — så har han bare aktet den førstefødte verdig til å bære det guddommelige navn ’Sønn’.»

Det kunne anføres mange slike sitater både fra disse og andre skribenter, for eksempel Cyprianus og Dionysios. Og selv om ikke alle deres uttalelser harmonerer fullstendig med lyset fra Guds Ord som nå skinner så klart, kan det ikke være tvil om at ingen av disse menn trodde på noen treenighet der ’Gud Fader, Gud Sønn og Gud den Hellige Ånd sammen med hinannen er like evige og like store’