Hva innvielsen betyr for meg
«Jeg kommer for å gjøre din vilje.» — Heb. 10: 9.
1. Hvorfor er det viktig å studere emnet innvielse?
INNVIELSE til Jehova Gud er et guddommelig krav som ingen som ønsker å få leve i Guds nye verden, kan overse eller komme utenom. Likevel finner vi i dag at mange tusen mennesker som kommer sammen med den nye verdens samfunn, ennå ikke har foretatt en innvielse. Millioner av mennesker som leser Vakttårnet, har ennå ikke tatt dette meget viktige skritt. Har du tenkt alvorlig over dette spørsmålet? De som ennå ikke har tatt dette skrittet, tilhører stort sett en av følgende tre kategorier:
2. Hvorfor har noen mennesker ikke foretatt en innvielse, og hva bør de gjøre vedrørende det?
2 For det første er det dem som er spebarn i sannheten, og som ennå ikke er sterke nok og ikke har tilstrekkelig kunnskap til å ta dette alvorlige skrittet. De bør studere flittig og lære hva Jehova krever av dem i denne henseende.
3. Hva er det som hindrer noen i å innvie seg?
3 For det annet er det noen som vet at innvielse er et guddommelig krav, og som ønsker å ta dette skrittet, men de er forholdsvis nye i sannheten og har derfor ikke hatt tilstrekkelig tid til å legge av sine urene vaner eller bringe orden i sine innviklede ekteskapelige forhold. Disse bør snarest bringe sin livsførsel i samsvar med Jehovas rene krav, slik at de kan få nyte de velsignede privilegier som utelukkende blir en til del når man innvier seg til Jehova.
4. Beskriv den farlige stilling som den tredje kategori av mennesker som ikke har innvigd seg, befinner seg i.
4 Den tredje kategorien av uinnvigde mennesker har tilstrekkelig kunnskap og er klar over det ansvaret innvielsen medfører, men av en eller annen grunn prøver de å komme utenom eller utsette sin innvielse. De liker også sannheten. De gleder seg over budskapet om den nye verden og dens lovte velsignelser. De liker Jehovas vitner, og de kommer også på våre møter. Likevel har de tatt det standpunkt at de vil vente til en gunstigere tid med å innvie seg. Noen av disse menneskene mener at det er tryggest ikke å foreta noen innvielse, så de kan unngå den faren å bli utro mot en slik forpliktelse. Andre prøver av forretningsmessige hensyn eller på grunn av sine omgangsvenner å unngå det brennemerke den gamle verden setter på Jehovas vitner. Noen elsker den gamle verdens fornøyelser og levemåte. Noen er kanskje for stolte til å gå og forkynne fra hus til hus, og så tenker de at de kan komme utenom dette ansvaret ved ikke å innvie seg, og likevel på en eller annen måte komme inn i beskyttelsens ark før Harmageddons storm bryter løs. Hvor tåpelig er ikke alle disse unnskyldningene! Hvor farlig og uriktig er det ikke å tenke slik! Vær endelig klar over dette: vårt standpunkt til spørsmålet om innvielse til Jehova, det «triumferende rikes» Gud, innebærer nå et valg som betyr liv eller død, et valg som ingen kan komme utenom eller oppsette i det uendelige! Og like viktig som det er å foreta en innvielse, er det å leve i samsvar med den. Alle mennesker, både innvigde og uinnvigde, bør derfor spørre seg selv: Hva betyr innvielsen for meg?
5. Hva viser Bibelen at Jehova fordrer av oss alle sammen?
5 Jehova fordrer udelt hengivenhet. I de aller første ord som ble skrevet med Guds finger, ble denne store sannhet uttrykkelig framholdt. «Jeg er [Jehova] din Gud, . . . Du skal ikke ha andre guder foruten meg. Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning . . . Du skal ikke bøye deg ned for dem og ikke la deg bevege til å tjene dem, for jeg, Jehova din Gud, er en Gud som fordrer udelt hengivenhet.» (2 Mos. 20: 2—5, v. 5 etter NW; 5 Mos. 9: 10) Gud sier også: «Du skal ikke bøye deg ned for en annen gud, for Jehova er fullstendig hengitt til sitt navn. Han er en Gud som fordrer udelt hengivenhet.» (2 Mos. 34: 14, NW; F. Fenton) På et tidlig tidspunkt i sin nasjons historie ville israelittene ved en anledning ha blitt utryddet på grunn av at Jehova fordrer udelt hengivenhet», hvis det ikke hadde vært for Pinehas, ypperstepresten Arons sønnesønn, som raskt gikk til aksjon fordi han ikke ’tolererte noen rivalisering’ overfor Jehova. (4 Mos. 25: 11, NW) Hvis du ikke ønsker at Jehovas vrede «skal opptennes mot deg,» slik at han «skal utslette deg fra jordens overflate,» da må du følgelig, som 5 Mosebok 6: 14, 15, (NW) sier, «ikke gå etter andre guder, noen av gudene til de folk som omgir dere, (for Jehova din Gud i din midte er en Gud som fordrer udelt hengivenhet)».
6. Hva er menneskene i den gamle verden opptatt med og med hvilket resultat?
6 La oss se litt på de guder som menneskene omkring oss i den gamle verden tjener. Noen tilber seg selv. De er stolte og hovmodige, og setter sin personlige ære, anseelse og verdighet over alt annet. Andre gjør buken til sin gud; de tenker bare på seg selv, og søker alltid å behage og tilfredsstille kjødet. Noen gir all sin hengivenhet til andre skapninger eller ting og lovpriser dem. Penger, makt og innflytelse er «allmektige» ting for mange mennesker, og de gjør gjerne store offer for å nå sitt mål når det gjelder dette. Og det er slik i den gamle verden i dag at menneskene er så opptatt med sine personlige interesser, sin forretning, sitt arbeid, sin karriere, eller går så opp i sine hobbier, sine selskapsdyr eller annet de har lagt sin elsk på, at de ikke har noen tid og tanke å ofre på den rene tilbedelse av og tjeneste for den eneste levende og sanne Gud, «han som alene har navnet JEHOVA.» — Sl. 83: 19, KJ.
7. Hvilket råd får vi i 1 Johannes 2: 15—17?
7 Når et menneske forlater denne gamle tingenes ordning, er det bare rimelig at han slutter å elske og tjene dens mange falske guder. Jehova er absolutt i sin rett når han fordrer at et slikt menneske skal gi sin udelte hengivenhet til ham. Apostelen Johannes forsto berettigelsen av dette guddommelige krav, og han skrev derfor til de kristne: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham; for alt det som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen, men av verden. Og verden forgår og dens lyst; men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» Et menneske som «gjør Guds vilje»’ i stedet for sin egen vilje, innvier seg til Gud for å gjøre det, for det er dette innvielsen innebærer. — 1 Joh. 2: 15—17.
Hvorfor mange ikke vil innvie seg
8. Hvorfor er det så farlig å inngå kompromiss i forbindelse med hengivenheten for Jehova?
8 Noen som får høre Rikets budskap forkynt av Jehovas vitner, er vel fornøyd med den prøven de får på åndelig føde fra Jehovas rike bord. Den smaker godt, og de kommer på våre møter for å få mer, men i stedet for å spise utelukkende av Jehovas bord, prøver de å supplere sin kost med smuler fra Djevelens bord. De vil ikke innvie seg helt og fullstendig til den levende Gud, Jehova, og prøver derfor å følge en kompromissets vei. Etterat de har smakt litt på rettene på Jehovas gode bord, vender de seg bort og bruker sin styrke og tid til å tjene denne gamle verdens interesser og delta i dens fornøyelser, noe som alt sammen er i strid med Bibelen. Kan vi være den gamle verdens venn og Guds venn på samme tid? Nei, det kan vi sannelig ikke, «for Jehova din Gud er en fortærende ild, en Gud som fordrer udelt hengivenhet». (5 Mos. 4: 24, NW) Jesus sa uttrykkelig: «Ingen kan tjene to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller hode seg til den ene og forakte den andre; I kan ikke tjene Gud og mammon.» (Matt. 6: 24) Eller som den Allmektige selv uttrykker det: «Jeg, Jehova din Gud, er en Gud som ikke tolererer rivalisering.» (5 Mos. 5: 9, NW, fotnote) Slike guddommelige forordninger tillater absolutt ikke et innvigd menneske å inngå kompromiss.
9. Hvilket råd ga Jesus dem som er så opptatt med materielle ting at de unnlater å innvie seg?
9 Så er det også noen som tillater sine bekymringer i denne krigstruede verden med dens jag og konkurranseånd å tynge dem ned og hindre dem i å gi Jehova udelt hengivenhet. Jesu lignelse forutsa at noen villig ville ta imot sannhetens ord, slik som jorden tar imot såmannens sæd, og la det spire og slå rot. Men samtidig ville de også la ugress skyte opp slik at «verdens bekymring og rikdommens forførelse kveler ordet», og de ville komme til å bli uten frukt. (Matt. 13: 22) Hvor meget bedre ville det ikke være for slike bekymrede mennesker å gi akt på Jesu råd! Han sa: «Vær ikke bekymret for eders liv, hva I skal ete og hva I skal drikke, eller for eders legeme, hva I skal kle eder med! Derfor skal I ikke være bekymret og si: Hva skal vi ete, eller hva skal vi drikke, eller hva skal vi kle oss med? For alt slikt søker hedningene etter, og eders himmelske Fader vet at I trenger til alt dette. Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift!» Det å sette Rikets interesser først, ikke i annen eller tredje rekke, men foran alle andre hensyn i vårt liv, betyr intet mindre enn full og hel innvielse til Jehova Gud. — Matt. 6: 25, 31—33.
10. Hvor langt skal man gå i å elske og tjene Jehova?
10 Å tilbe Jehova, det vil si å være fullstendig hengitt til ham, innebærer at man tjener ham som en villig slave tjener sin herre. Å tjene betyr å adlyde, og de som adlyder Jehova, gjør det av kjærlighet til ham. (Joh. 14: 23, 24) Kjærligheten er i virkeligheten hele Guds lovs og hans buds sum og kjerne, som Kristus Jesus bekreftet: «Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu og av all din makt.» (Mark. 12: 30 og 5 Mos. 6: 5) Det omfatter sannelig alt, og å elske og tjene Jehova i en slik utstrekning betyr intet mindre enn fullstendig innvielse til ham.
11. Hvilket eksempel ga Kristus Jesus oss i forbindelse med innvielse?
11 Kristendommens grunnlegger forkynte ikke bare dette grunnleggende bud fra Guds lov for andre forat de skulle følge det, men han praktiserte det også i sitt eget liv ved å innvie seg helhjertet og utvetydig til å gjøre Jehovas vilje, som vi leser: «Da sa jeg [Jesus]: Se, jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om meg — for å gjøre, Gud, din vilje.» (Heb. 10: 7; Sl. 40: 8, 9) Da Jesus først hadde innstilt sitt sinn og hjerte på denne innvielsens vei i en alder av tretti år, vaklet han aldri, prøvde aldri å sette sin egen vilje i stedet for Guds vilje. «Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv,» sa Jesus. «Jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg.» «Jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg.» Det å gjøre Guds vilje var i virkeligheten like viktig for Jesus som å spise mat for å holde seg i live. Som han selv sa: «Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.» — Joh. 4: 34; 5: 30; 6: 38.
12. Hva kreves det derfor av alle sanne kristne?
12 Kan du tenke deg Kristus si at han hadde det for travelt med sitt tømmermannsarbeid til å påta seg de plikter som fulgte med innvielsen til å være Jehovas tjener? Eller kan du tenke deg at Jesus ville ta det standpunkt at arbeidet med å forkynne fra hus til hus var under hans verdighet, eller at det krevde for meget av hans krefter og tid? Det er tvert imot skrevet profetisk om Jesus: «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lover i mitt hjerte. Jeg bar budskap om rettferdighet i en stor forsamling; se, jeg lukket ikke mine lepper.» (Sl. 40: 9, 10) De av dere som virkelig ønsker å være kristne, ville ikke ønske at noen skulle kalle dere gudløse hedninger, ville dere vel? Men for å være sanne kristne må dere følge i Kristi Jesu fotspor, for Kristus etterlot oss det sanne mønster eller eksempel, som også innbefatter de aller første skritt han tok i forbindelse med å innvie seg til å gjøre sin Faders, Jehovas, vilje. Vi bør også følge ham i dette første, viktige skritt. (1 Pet. 2: 21) Du kan sikkert ikke forestille deg apostler som Paulus og Peter komme med unnskyldninger og prøve å unngå eller utsette å følge i Jesu innvigde fotspor. Paulus rådet oss til og med til å etterfølge ham, liksom han etterfulgte Kristus Jesus. — 1 Kor. 11: 1; Fil. 3: 17; 2 Tess. 3: 7, 9.
Følg det største eksempel
13. Hva betyr det å «fornekte» seg selv?
13 Det framgår av Jesu ord at Kristi sanne etterfølgere likeledes må innvie seg til å gjøre Jehovas vilje: «Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv.» (Luk. 9: 23) En som fornekter seg selv, oppgir retten til å bestemme over seg selv eller sitt eget valg av livsløp, og prøver i stedet å få vite hva som er Jehovas vilje og hensikt i forbindelse med hans framtid, og å handle i samsvar med den. Han slutter å gjøre sin egen vilje, og bestreber seg i stedet på å lære å kjenne og gjøre Guds vilje. Når du oppgir ditt eget valg av livsløp forat Guds vilje kan bli gjort ved deg, kan det være at du blir latterliggjort, forhånt og utsatt for forfølgelse og alle slags trengsler, kanskje til og med grusom tortur og innesperring i en arbeidsleir i en totalitær stat, men dette er likevel ifølge Bibelen bare vår fornuftige gudstjeneste, og det er alt Jehova forlanger. «Jeg formaner eder altså, brødre,» skrev apostelen Paulus til sine kristne brødre i Roma, «ved Guds miskunn at I framstille eders legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer — dette er eders åndelige gudstjeneste [en hellig tjeneste med deres forstand, NW].» — Rom. 12: 1, 2.
14. Bør man nøle med å innvie seg fordi noen ikke har holdt sitt innvielsesløfte?
14 Det er sant at innvielsen legger et stort ansvar på en, og det er et absolutt krav at man skal bære dette ansvaret trofast! Av den grunn vil kanskje noen lesere som ennå ikke har innvigd seg til den store Person Jehova, nøle med å stå fram og si, ikke til mennesker, men til Jehova, det samme som Esaias sa: «Her er jeg, send meg!» (Es. 6: 8) Er det fordi du frykter for at du ikke kan klare å oppfylle kravene? Du kjenner kanskje noen eller har hørt om noen som har innvigd seg, men ikke har klart å oppfylle kravene. De er hyklere, sier du, og du vil ikke være en hykler. Vel, hvis du hater hykleri (og det bør du gjøre), oppfører du deg da ikke som en hykler når du gjør krav på å være en kristen, men likevel nekter å innvie hele ditt liv som en villig tjener eller slave for den levende Gud Jehova, slik som Kristus gjorde og derved ble forbildet for hver og en av sine sanne etterfølgere? Eller tenker du bare på de eksempler som finnes på svake mennesker som sviktet, forat du skal kunne rettferdiggjøre deg fordi du utsetter din egen innvielse? Hvis du det gjør, kan du peke på Judas Iskariot som et eksempel på en som ble utro under prøven, og glem heller ikke å tenke på Satan Djevelen, som med vilje vendte sin hengivenhet bort fra Jehova og sviktet sine forpliktelser. Satan og Judas og andre som ble utro, er sannelig advarende eksempler på skapninger som fulgte en handlemåte som vi ikke må etterligne eller følge, men unngå og sky.
15. Hvorfor bør vi drive bort feighetens ånd fra vårt liv?
15 Kanskje også du er svak av naturen og alltid er redd for å komme til kort. Kanskje du er feig av naturen. Men hvis du håper engang å få leve i Jehovas evige nye verden, må du legge av denne fryktens og feighetens ånd. Det er ingen tvil om dette, for Jehova selv har åpenbart den sanne vei, som Johannes skrev om da han sa: «Jeg så en ny himmel og en ny jord; for den første himmel og den første jord var veket bort, . . . Den som seirer, skal arve alle ting, og jeg vil være hans Gud, og han skal være min sønn. Men de redde og vantro . . . og alle løgnerne, deres del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel; det er den annen død.» (Åpb. 21: 1, 7, 8) Hvis du legger tro for dagen og innvier deg fullstendig til Jehova, da vil han legge sin modighets ånd på deg, som Paulus forsikret oss om da han skrev: «Gud ga oss ikke motløshets [feighets, NW] ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd. Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd eller ved meg, hans fange, men lid ondt med meg for evangeliet i Guds kraft.» (2 Tim. 1: 7, 8) Er det ikke riktig, ja, meget bedre å feste oppmerksomheten på hele den lange rekke av trofaste seiervinnere som blir stilt fram for oss i Bibelen, i stedet for å betrakte de dårlige eksempler som ble satt av de fryktsomme og feige?
16. Hvilke fremtredende eksempler er det på fryktløse, innvigde tjenere for Jehova både i fortiden og i vår tid?
16 Kristus Jesus var en seiervinner, ikke en feiging. Helt fra begynnelsen av og gjennom alle sine år på jorden sto han fram og kjempet mot Djevelen og hans demoner som en løve, ja, som «løven av Juda stamme». De første kristne, innbefattet Jesu trofaste apostler, var også alt annet enn feiginger. Mange andre var også helt og fullt innvigd til Jehova og sto fast selv når de sto ansikt til ansikt med døden for fiendens hånd — menn som Abraham, Isak, Jakob og David, kvinner som Sara, Rahab, Debora og Joel, og de mange andre i den lange rekke fra og med Abel av modige vitner for Jehova som holdt sin pakt. Led de skibbrudd i sitt liv? Nei, absolutt ikke, for de hadde et sterkt håpets anker, troen på at Jehova har makt endog til å oppreise de døde. Jehovas trofaste innvigde slaver i dag, som nå teller bortimot seks hundre tusen, har også Guds krafts og kjærlighets ånd over seg, og dette gjør dem til fryktløse, uforferdede, nidkjære, modige stridsmenn for sannhet og rettferdighet imot en tallrik og mektig fiende. — Heb. 11: 4—39; 12: 1, 2.
Et personlig valg
17. Hvilken kilde kommer livet fra, hvem blir tilbudt det, og hvordan oppnår man å få det?
17 Alle mennesker, hver eneste en av oss, er født som syndere, og er fra fødselen av under dødsdom og uten rett til liv på grunn av det første menneske Adams overtredelse av Guds bud. Evig liv er derfor en ufortjent gave fra livgiveren, Jehova, og han har besluttet å gjøre denne gaven tilgjengelig for alle som er villige til å ta imot den, men bare gjennom Kristus Jesus. (Ap. gj. 3: 23; 4: 12; Rom. 5: 19; 6: 23; 1 Kor. 15: 22) Den eneste måte å vinne evig liv på, er derfor å ta imot det i samsvar med de betingelser Gud tilbyr det på, det vil si ved at man tillitsfullt kommer til livgiveren Jehova gjennom Kristus og villig innvier seg til å tjene ham nå og for evig. Denne innvielse til Gud må gjøres frivillig og med glede. Det er et personlig valg, og ingen kan treffe det valget for en annen. Det er heller ikke et valg som skal treffes under tvang. Man bør ikke foreta en slik innvielse bare for å bevare freden i en familie eller fordi man føler det som det blir øvd press på en. Ingen blir tvunget til å velge den eneste vei som fører til livet. Det er hvert enkelt menneskes personlige ansvar å treffe sitt valg. Som Moses sa: «Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen; velg da livet, så skal du få leve, du og din ætt!» Hvordan kan man så velge livet? Det neste verset forklarer det: «Elsk [Jehova] din Gud, hør på hans røst og hold fast ved ham! For dette er ditt liv, og da skal du nå en høy alder.» Med andre ord, du velger livet ved å innvie deg fullstendig til Jehova din Gud for å adlyde ham for evig. — 5 Mos. 30: 19, 20.
18. Hvilket valg må treffes av ethvert opplyst menneske?
18 Josva understreket også at innvigd tjeneste for Jehova er et personlig valg som den enkelte må treffe. «Men synes I ikke om å tjene [Jehova], så velg i dag hvem I vil tjene, enten de guder eders fedre dyrket på hinside elven, eller amorittenes guder, i hvis land I bor! Men jeg og mitt hus, vi vil tjene [Jehova].» (Jos. 24: 15) Hver enkelt av dere som ikke har innvigd dere, har derfor i dag den samme frihet til å velge, til å treffe et valg mellom livet og døden. Hvis du med overlegg nekter å innvie deg til Jehova Gud på denne hans domsdag som vi nå lever på, vil du ende ditt liv i Harmageddon, om ikke før, som en dødsdømt synder uten rett til liv og også uten håp om en oppstandelse. Men hvis du derimot velger Jehovas vei som fører til livet, vil du villig og med stor glede innvie ditt hjerte og sinn, din styrke og dine midler fullstendig til Jehova Gud og hans triumferende rike.
19. Er innvielsen til Jehova verd det den koster?
19 Beregn omkostningene, ja, gjør for all del det! Tenk grundig over hva det vil komme til å koste deg i denne verden. (Luk. 14: 26—33) Men foreta også en sammenligning mellom det du gir og det Jehova har lovt deg. Har du overhodet noe som du ikke har fått av Jehova, unntagen din hengivenhet, lovprisning og villige tjeneste? Alt du har, innvier du derfor med glede til Gud. Det du allerede har fått av ham, gir du ham for de ubeskrivelige privilegier og velsignelser som stadig blir skjenket Guds innvigde tjenere! Han legger sin ånd og kraft på dem og gir dem bemyndigelse til å bli alt ved hans navn og tale i hans navn som hans vitner. Disse innvigde Guds tjenere er de lykkeligste mennesker som lever i denne dødsdømte og døende gamle verden. Deres håp om å få overleve Harmageddon til opphøyelse og hevdelse av Guds ord og navn fjerner all frykt for den kommende storm, og de venter tillitsfullt å få leve for evig i en ny verden med nye himler og et verdensomspennende fullkomment paradis. Ja, det er sannelig meget som er avhengig av at vi nå foretar en innvielse, og alt er avhengig av at vi lever i samsvar med denne innvielse. — Luk. 9: 59—62.
20. Hva er det som gjør at det er presserende for rettsindige mennesker å innvie seg til Jehova nå?
20 I de senere år har en mengde mennesker, over 50 000 i året, stått fram og har innvigd seg til den levende Gud, Jehova. Spør deg selv: «Hva betyr innvielsen for meg?» Etter som Harmageddon nærmer seg med raske skritt, er den gunstige tid til å innvie seg nå, ikke senere. Nå, ikke senere, venter Guds langmodighet, slik at alle som ønsker å leve, kan søke ham mens han ennå er å finne. Nå, ikke senere, er det tiden til å flykte til de teokratiske fjell for å finne sikkerhet. Nå er det derfor ikke tiden til å utsette å innvie sitt liv til Jehova Gud. Utsett derfor ikke til i morgen det som bør gjøres nå, når du forstår hva innvielsen betyr og hvilke velsignelser den bringer. Hvis du har virkelig tro og håp og er et menneske som har god vilje overfor Gud, og du har tilstrekkelig kunnskap og forståelse og verdsettelse av innvielsen, og hvis du er ren i moralsk og bibelsk forstand, da bør du nå i dag i din bønns lønnkammer gi Jehova Gud et løfte om at du heretter og i all evighet vil tilbe og tjene ham alene, og at du vil gjøre hans vilje slik den er holdt fram i hans skrevne Ord Bibelen, komme hva komme vil. Hvis du gjør dette, hvorfor så ikke la deg døpe etterpå? Da vil Jehova velsigne deg storlig!