Var Jesus både Gud og menneske?
KRISTENHETEN lærer at «Gud er menneske og mennesket er Gud i Jesu Kristi person», og dette kalles inkarnasjon. Denne læren blir betegnet som «sentret i den kristne trosanskuelse». Både den katolske kirke og de fleste protestantiske kirkesamfunn lærer at Jesus var «sann gud» og «sant menneske». Men i likhet med andre doktriner som doseres av geistligheten, strider også denne mot logikk og fornuft. Til og med mange teologer medgir at den ikke fullt ut lar seg forklare ved menneskelig filosofi. Men etter som Bibelen sier at «Gud er ikke uordens Gud», vekkes vår interesse av spørsmålene: Hvordan oppsto inkarnasjonslæren? Lærer virkelig den høyeste autoritet, Guds Ord, at Jesus var den allmektige Gud i menneskeskikkelse? — 1 Kor. 14: 33.
Læren om at Jesus både var Gud og menneske, dukket ikke opp før lenge etter Jesu død. Den utviklet seg gradvis etter den tiden. Den ble utkrystallisert ved kirkemøtet i Nikea i 325 e. Kr. Ved dette kirkemøtet var det en hedensk keiser, Konstantin, som førte forsetet. I en bok som heter Essays in Early Christian History, av Merrill, heter det: «Det er ikke sannsynlig at Konstantin brydde seg noe særlig om hvilken lære som skulle bli den seirende i diskusjonene og ved avstemningene. Han aspirerte ikke i likhet med Henry VIII av England til å bli teolog. Men han ønsket å oppnå enighet innen kirken av politiske grunner. . . . Han håpet utvilsomt på forhånd at de måtte komme fram til avgjørelser som var antagelige for begge parter.»
En av Amerikas kjente teologer, Henry P. Van Dusen, kaster ytterligere lys over hva som fant sted i Nikea, i sin bok World Christianity (side 72): «I øst gikk diskusjonens bølger høyt om hva som var den korrekte teologiske fortolkning av Kristi person. Konstantin sammenkalte derfor alle kirkens biskoper til møte i Nikea i 325. De 318 biskopene som innfant seg, utgjorde bare omkring en sjettepart av alle biskopene i riket. Som ved alle kirkemøter kom de hovedsakelig fra rikets østlige del. Konstantins viktigste kirkelige rådgiver, biskop Hosius av Spania, var ordstyrer, og keiseren satt ved hans høyre hånd. Rikets politiske interesser påvirket avgjørelsene. Resultatet var den nikenske trosbekjennelse i sin første form.» Det var således den hedenske Konstantin, som var mer opptatt av politikk enn av religion, som «påvirket avgjørelsene» og bestemte det som kristenheten i sin alminnelighet tror den dag i dag. Kristenhetens godkjennelse av teorien om at Jesus både var Gud og menneske, skyldes altså en hedensk keiser.
Inkarnasjonsdoktrinen ble ikke definert før ved kirkemøtet i Chalkedon i 451. Noe som er ganske bemerkelsesverdig både ved dette kirkemøtet og ved kirkemøtet i Nikea, er at stridsspørsmålene ved begge anledninger ble løst ad kompromissets vei. Noen sa at Jesus var menneske. Andre sa at Jesus var Gud. Møtet, som var sammensatt av fra falne kristne, framholdt så at Jesus både var sann Gud og sant menneske. Enhver av de stridende parter kunne derved godta avgjørelsen med en rimelig tilfredshet på den enkle måten at de særlig la vekt på det leddet i læresetningen som tiltalte dem mest. Dr. Van Dusen sier følgende i sin bok World Christianity: «Resultatet av tre århundrer med en skarp strid som var oppdelt i to faser, var at den katolske kirke bestemt nektet å velge mellom to alternativer, men kom med et fast, om enn besynderlig ’både — og’ til de stridende parters klare ’enten — eller’. Nikea, Konstantinopel og Chalkedon er milepeler på den kronglete veien. . . . I Chalkedon benyttet man seg enda frimodigere av den samme måten å løse problemer på som i Nikea halvannet århundre tidligere. Det ble ikke noe ’enten — eller’, men et ’både — og’, en kompromissløsning i stedet for en forkastelse av det feilaktige, og det ble ikke tatt hensyn til konsekvens og fornuft.»
Er din forståelse av Kristus Jesus påvirket av kirkemøtet i Chalkedon? De fleste som bekjenner seg til kristendommen, vet ikke engang at dette kirkemøtet var ansvarlig for å definere denne læresetningen, og likevel, skriver dr. Van Dusen på side 75, «løste Chalkedon-formelen dilemmaet ved at den bekreftet begge de to stridende parters motstridende meninger, uten noe alvorlig forsøk på å få i stand noe forlik». For en måte å redde seg ut av et dilemma på! Den måten Kristi natur ble definert på i Chalkedon («to naturer, uten forvirring, uten oppdeling, uten skille, . . . ikke delt eller atskilt i to personer, men en»), er derfor, som dr. Van Dusen sier, med god grunn blitt betegnet som «rendyrket tøv, sett fra et logisk standpunkt».
«Begynnelsen til det Gud skapte»
Uansett hva et hvilket som helst kirkemøte eller menneske sier om Jesu natur, så er den eneste pålitelige autoritet Guds Ord selv, som Jesus uttalte følgende om: «Ditt ord er sannhet.» (Joh. 17: 17) Guds Ord åpenbarer at Jesus er Guds Sønn, ikke Jehova Gud selv. Angående sitt forhold til sin Far, forklarte Jesus: «Faderen er større enn jeg.» (Joh. 14: 28) Jesus fordømte hykleri, men hvor grovt ville han ikke selv ha gjort seg skyldig i å hykle hvis han hadde vært den allmektige Gud i kjødelig skikkelse! Jesus var ikke Gud selv, for endog i sin førmenneskelige tilværelse var han en skapt ånd som ble kalt «Ordet». Ordet var en mektig åndeskapning, og kan som sådan med rette kalles «en gud», men ikke «Gud». En nøyaktig oversettelse av Johannes 1: 1 (NW) lyder derfor slik: «Opprinnelig var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var en gud.»
Dette skriftstedet sier ikke at Ordet alltid har eksistert. Bare Jehova Gud er «fra evighet til evighet». (Sl. 90: 2) Det kom en tid da Ordet ble skapt. Jesus ga sanne opplysninger om seg selv i Åpenbaringen 3: 14 (NW), hvor han sa: «Dette er de ting som Amen sier, det trofaste og sanndrue vitne, begynnelsen til det Gud skapte.»
I sin førmenneskelige tilværelse var altså Jesus selve begynnelsen til Guds skaperverk. Deretter benyttet Jehova Ordet til å frambringe alt det øvrige skapte: «Han er et bilde av Gud den usynlige, den førstefødte framfor enhver skapning; for i ham er alle ting skapt.» (Kol. 1: 15, 16) Da Guds «førstefødte» kom til jorden, ble Ordets livskraft overført fra himmelen til eggcellen i Marias morsliv. Dette betydde at Ordet måtte gi avkall på sin himmelske herlighet, sitt liv som en ånd. Det var det han gjorde: «Kristus Jesus, som, skjønt han var til i Guds skikkelse, ikke tenkte på å foreta et maktran, nemlig forat han skulle være Guds like. Nei, han uttømte seg selv og tok en slaves skikkelse og ble lik mennesker.» — Fil. 2: 5—7; NW.
«Ringere enn englene»
Etter som Jesus mens han var Ordet, «uttømte seg selv» ved å gi avkall på sin himmelske herlighet, var han ingen mektig ånd i et spebarns kjødelige skikkelse som bare forega å være uvitende som et nyfødt barn. Jesus ble virkelig kjød. Hans apostel Johannes skriver: «Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.» (Joh. 1: 14) Da Ordet «ble kjød», var han ikke lenger en åndeskapning. Nei, han måtte være et menneske i ordets egentlige betydning for å kunne oppfylle dette skriftstedet: «Den som var gjort lite [litt, NW] ringere enn englene, Jesus, ham ser vi, . . . kronet med herlighet og ære.» Hvis Jesus både hadde vært Gud og menneske, kunne han ikke virkelig ha vært «ringere enn englene». Det er heller ikke fornuftig å tro at universets store Overherre ville ikle seg menneskeskikkelse og bli «ringere enn englene», særlig ikke når det står skrevet at «ingen har noensinne sett Gud». — Heb. 2: 9; 1 Joh. 4: 12.
Det har forekommet at engler har vist seg som mennesker, for eksempel da to engler viste seg for Lot. (1 Mos. 19: 1) Dette var et tilfelle av virkelig inkarnasjon. Det er verdt å legge merke til at de englene som besøkte Lot, materialiserte seg som fullvoksne mennesker, ikke som spebarn. Hvis Jesus bare skulle ha vært en inkarnasjon, da ville det ikke ha vært nødvendig for Gud å overføre hans liv til en eggcelle i jomfruens morsliv og la Jesus bli født som et hjelpeløst spebarn som var underlagt menneskelige foreldre. Da kunne han ha fortsatt å være en åndeperson og materialisert et fullt utviklet kjødelig legeme, akkurat som noen av Guds sønner gjorde på Noahs tid, og som engelen Gabriel gjorde da han trådte fram for Maria.
Inkarnasjonslæren uforenlig med gjenløsningen
En av Bibelens viktigste lærdommer er læren om gjenløsningen. Synden og døden kom over menneskeslekten da et fullkomment menneske, Adam, overtrådte Jehovas lov. Forat lydige mennesker skulle kunne bli gjenløst fra syndens og dødens fordømmelse, måtte det betales en løsepenge. Den måtte nøyaktig tilsvare det fullkomne menneske Adam, for Guds lov krever like for like. «Du [skal] gi liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot.» Hvis Jesus skulle tilveiebringe løsepengen, måtte han derfor være et fullkomment menneske, hverken mer eller mindre. Hvis Jesus hadde vært en ånd i menneskeskikkelse, kunne han dessuten ikke i virkeligheten blitt drept av mennesker, og hvis han i virkeligheten ikke døde, kunne heller ikke løsepengen blitt tilveiebrakt. Bibelen viser imidlertid tydelig at Jesus tilveiebrakte løsepengen, og at han var et menneske, ikke Gud ikledd kjød: «For det er en Gud og en mellommann imellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv til en løsepenge for alle.» — 2 Mos. 21: 23, 24; 1 Tim. 2: 5, 6.
Hva har vi så lært? Følgende er kommet tydelig fram: 1) Kirkemøtet i Chalkedon unnlot å forkaste det som var galt, men blandet i stedet den vranglære at Jesus var Gud, sammen med den sannhet at han var menneske, slik at resultatet ble «rendyrket tøv»; 2) Jesus var ikke Gud i sin førmenneskelige tilværelse, men han var Guds Sønn, «begynnelsen til det Gud skapte»; 3) Jesus måtte bli et virkelig menneske, ikke både Gud og menneske, for å kunne bli «ringere enn englene»; 4) hvis Jesus hadde vært en ånd som bare opptrådte i menneskelig kjød, ville det ikke ha vært nødvendig at han ble født som et spebarn, og 5) forat Jesus skulle kunne tilveiebringe gjenløsningsofferet, måtte han dø som et fullkomment menneske, hverken mer eller mindre.
Konklusjonen til alt dette er da nødt til å bli den at Guds Ord ikke lærer at Jesus både var sann Gud og sant menneske. Det lærer at han var et fullkomment menneske, en fullkommen menneskelig organisme, mens han var på jorden. De som lærer at han både var sann Gud og sant menneske, lærer falsk religion. De krenker den regel Kristi apostel fastsatte om «ikke å gå ut over det som skrevet er.» — 1 Kor. 4: 6.