’Velg hvem dere vil tjene’

1, 2. Hvordan avviker Jehovas vitners tenkemåte fra den tenkemåte som gjør seg gjeldende blant verdens ledende krefter?

HVOR underlig er det ikke at verdenslederne i vår tid ikke har gitt akt på Josvas ord! Josva tjente nemlig den samme Gud som kristenhetens ledere påstår at de tjener. Han sa: «Frykt nå [Jehova] og tjen ham i oppriktighet og troskap, og skill eder av med de guder som eders fedre dyrket på hin side elven og i Egypt, og tjen [Jehova]! Men synes I ikke om å tjene [Jehova], så velg i dag hvem I vil tjene, enten de guder eders fedre dyrket på hin side elven, eller amorittenes guder, i hvis land I bor! Men jeg og mitt hus vi vil tjene [Jehova]. Da svarte folket og sa: Det være langt fra oss å forlate [Jehova] for å dyrke fremmede guder!» (Jos. 24: 14—16) Men selv om verdens ledende krefter ikke ser slik på det, så ser Jehovas vitner slik på det. En gang i sitt liv har alle som tilhører Jehovas vitners nye verdens samfunn, vært av den gamle verden. Men de vil ikke lenger tjene gudene øst for Eufrat-elven, det vil si, Babylons guder, og heller ikke Egypts guder, som satte sin lit til militær styrke. Jehovas vitner har foretrukket å gi akt på disse ordene: «Gå ut fra henne, mitt folk, forat I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få noe av hennes plager!» — Åpb. 18: 4.

² De «andre får» er klar over at Jehova, deres Gud, har ført dem ut fra Babylon. De kom villig og akter ikke å «forlate [Jehova] for å dyrke fremmede guder». De forstår at Jehova Guds triumferende rike allerede er opprettet i himlene, og de forstår også at Satan, «denne verdens gud», er blitt kastet ned til jorden, og at de nåværende veer har kommet over jordens innbyggere fordi Djevelen har kommet ned til dem. Snart skal Djevelen og hele hans demoniske organisasjon bli bundet og kastet i avgrunnen fordi de ikke viser universets suverene Hersker, Jehova, udelt hengivenhet.

3—5. a) Hvilke andre lydighetshandlinger foretar en som har valgt å innvie seg til Jehova? b) Kan noen med rette reise tvil om nødvendigheten av vanndåpen? Begrunn svaret.

³ Menn og kvinner som ønsker å leve og ikke vil dø, må vise Jehova udelt hengivenhet. Hver enkelt av dem må villig velge å innvie sitt liv til Jehovas tjeneste og følge hans bud. Ved at de følger Guds bud viser de at de elsker Gud. De viser lydighet mot Guds vilje. «Dersom I holder mine bud, da blir I i min kjærlighet, liksom jeg har holdt min Faders bud og blir i hans kjærlighet.» (Joh. 15: 10) Dette vil si alle Jehovas bud. Enkelte mennesker ønsker å velge hvilke bud de vil holde. Noen sier for eksempel at det ikke er nødvendig å bli døpt som et symbol på sin innvielse til Jehova Gud. De mener at de vil oppnå Jehovas velsignelse og få være med i den nye rettferdige verden bare de holder seg sammen med Jehovas vitner. De tenker som så: ’Jeg ønsker ikke å bli så sterkt bundet til noen organisasjon, og vil derfor ikke bli døpt. Jeg kan delta i vitnearbeidet, men jeg vil stå fritt.’ Det saken gjelder, er ikke å bli bundet til en organisasjon. Nei, hvis du ønsker å leve, så gjelder det å vise Jehova Gud udelt hengivenhet. En som ikke vil la seg døpe, tror at dåpen legger større forpliktelser og ansvar på ham. Husk at han alt har ansvaret i og med at han har kunnskapen. Man kan ikke kjøpslå med Gud. Hvis man ønsker liv, gir man Jehova Gud udelt hengivenhet og holder hans bud og vandrer i Kristi Jesu fotspor, og da lar man seg også med glede døpe som en åpen, offentlig bekjennelse av sin innvielse.

⁴ Det kan forekomme at en omreisende områdetjener finner en menighet med femtifem forkynnere, som alle går regelmessig ut hver måned og forkynner det gode budskap om Riket, og som tjener med glede. Men når han undersøker opptegnelsene, ser han at tjue av de femtifem ikke er blitt døpt. Han undres på hva grunnen kan være, og spør seg for. Det viser seg da at de tror at det vil bli lagt for stort ansvar på dem hvis de lar sin innvielse til Jehova Gud symbolisere. Spør deg selv: Kan de virkelig elske Jehova? Er de interessert i å vise ham udelt hengivenhet, eller ønsker de å stå med ett ben i den gamle verden og ett i den nye? Etter som Jehova fastsatte hvordan hans Sønn skulle handle, og bestemte at han skulle la seg døpe i vann, må selvfølgelig alle som ønsker å leve evig i Guds nye verden, følge den samme handlemåte. Det er ikke noe menneskes sak å avgjøre hvorvidt dåpen er riktig eller gal. En person som innvier seg til Jehova Gud og ønsker liv i den nye verden, må være klar over at han er nødt til å la seg døpe. Noen tenker ved seg selv at den er en tåpelig formalitet, men derved påstår de i realiteten at de er visere enn Gud. De er flåsete nok til å hevde at det er gammeldags å la seg døpe! Noen sier kanskje til og med: «Dette er faktisk det eneste jeg ikke er enig i. Ellers godtar jeg Guds Ord.» Hvis du undersøker saken nærmere, vil du få se at han også er uenig i mange andre enkle spørsmål, at han nedsetter seg som kritiker og kritiserer Skaperen. Og så er denne kritikeren bare et kar. Har den som er skapt, rett til å reise tvil om, kritisere eller finne feil ved den suverene Herskers krav til noen av hans skapninger? (Rom. 9: 20) Når Jehova viser at vanndåpen er et symbol på vår innvielse, bør alle kristne nære ønske om å la seg døpe.

⁵ Sa ikke Jesus: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se! jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning»? (Matt. 28: 19, 20, NW) Alle som ønsker å leve og oppnå Jehovas gunst, må være ydmyke overfor Jehova Gud og anerkjenne den foranstaltning hans Sønn har gjort for å gjenløse dem, og de må samtidig adlyde hans bud. Derfor sa Peter: «Så fatt da et annet sinn og vend om, forat eders synder må bli utslettet, så husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn, og han kan sende den for eder utkårede Messias, Jesus, som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av. Moses har jo sagt: En profet, liksom meg, skal Herren eders Gud oppreise eder av eders brødre; ham skal I høre i alt det som han taler til eder; og det skal skje: Hver sjel som ikke hører denne profet, skal utryddes av folket.» (Ap. gj. 3: 19—23) Ja, hør, for disse befalingene er ikke for vanskelige for noen skapning.

6. Hvordan vinner man forståelse?

⁶ Det kan forekomme ting som et menneske ikke forstår, ting som for øyeblikket ikke er helt klare. Men lyset skinner mer og mer inntil det er full dag. (Ordspr. 4: 18) Jo mer en studerer Guds Ord, og jo mer en lever etter Guds bud, desto bedre forstår en hvor fornuftig det er, og en har det evige liv innen rekkevidde. Guds Ord er noe mer enn vanlig sunn fornuft. Det er visdom fra det høye. Rett deg etter det.

’Ikke av denne verden’

7, 8. Hvilken riktig holdning har en som er innvigd til Jehova, til «denne verden»?

⁷ Jehovas vitner er fredelige, og det de ønsker, er å være fullstendig hengitt til arbeidet for Jehovas rike. De vet at deres oppgave på jorden er å representere Gud, og bare ham. Verdslige regjeringer ønsker ikke at deres undersåtter skal være nøytrale med hensyn til denne verden. En som gir Jehova Gud udelt hengivenhet, vil imidlertid ikke la seg innblande i denne verdens politikk, religioner eller kommersielle foretagender. Han er i verden, men ikke av verden. Alle som har denne innstilling, søker først himlenes rike og Jehovas rettferdighet, og så vil de få alle andre ting i tilgift. — Matt. 6: 33.

⁸ En kristen Ordets tjener i vår tid kan ikke leve etter den gamle verdens moralnormer, som tolererer ekteskapsbrudd og utukt og drukkenskap. Flere og flere mennesker har glemt og ignorert den fine veiledning Jehova gir i sitt Ord, og de har derfor kommet ut på forbryterbanen. De forskjellige nasjoners ledere har også blitt mer bekymret på grunn av kriminaliteten. Alle krenkelser av Guds Ord røper mangel på respekt for den suverene Hersker og hans Kristus, som nå er innsatt på tronen. Judas gir en beskrivelse av verdens ondskap, og vi blir derved advart og gjort oppmerksom på hvordan den kan snike seg inn i Guds menighet. Han uttalte følgende angående dem som prøver å forderve Kristi sanne etterfølgere: «Disse er folk som knurrer og klager over sin skjebne, enda de trer fram etter sine lyster, og deres munn taler skrytende ord, enda de smigrer for folk for vinnings skyld.» (Jud. 16) Da kan de selvfølgelig ikke vise Jehova Gud udelt hengivenhet, og Bibelen sier at vi ikke kan menge oss med slike mennesker eller tilbe deres guder eller tjene dem, «forat ikke Jehovas, din Guds, vrede skal opptennes mot deg og han skal utslette deg fra jordens overflate». — 5 Mos. 6: 15, NW.

Slave eller Herre?

9, 10. a) Hvordan kan vi beskrive Jehovas uforlignelighet? b) Hvilken rett holdning overfor Jehova har vi et eksempel på i Kristus, og hvilken forkastelig holdning har vi et eksempel på i Satan?

⁹ Kravet om å vise Jehova Gud udelt hengivenhet er et meget alvorlig krav. La oss nå se på det fra Jehovas synsvinkel. «Udelt» innebærer at andre blir holdt utenfor. Det betyr fullstendig, og antyder at han står alene eller i en særstilling, at bare han må tilbes. Ingen kan sidestilles med Gud. Han er uforlignelig. Alle andre står utenfor denne mest ærefulle av alle stillinger, som bare han kan inneha. Han står alene på sin opphøyde plass i universet. Han vil ikke sidestille noen med seg selv. Han deler ikke sin herlighet med noen annen. Kristus Jesus anerkjente den helt enestående stilling hans Far inntar i universet, og angående dette skrev Paulus: «Kristus Jesus, som, skjønt han var til i Guds skikkelse, ikke tenkte på å foreta et maktran, nemlig ved at han ville være Guds like. Nei, han uttømte seg selv og tok en slaves skikkelse og ble lik mennesker. Ja, mer enn det, da han befant seg i menneskeskikkelse, ydmykte han seg og ble lydig helt inntil døden, ja, til døden på en torturpel.» (Fil. 2: 5—8, NW) Og Jesus selv sa: «Jeg går til Faderen; for Faderen er større enn jeg.» — Joh. 14: 28.

¹⁰ Satan Djevelen valgte å prøve på å skyve Jehova Gud vekk fra denne uforlignelige stilling, og han har selvfølgelig ikke vist Jehova udelt hengivenhet, for han tenker i fullt alvor på å gjøre seg lik den Høyeste, og han har innbilt skapningene at de burde være lik Gud og kjenne godt og ondt, eller med andre ord at de burde være dommere og avgjøre hva som er rett og hva som er galt i universet. Derfor kan vi så ofte se eksempler på at prester trekker Guds Ord i tvil og reiser innvendinger imot det og påstår at visse deler av Bibelen bare er eventyr. På den måten har de oppkastet seg selv til dommere og tenkt at de er kvalifiserte til å finne feil ved og reise innvendinger mot den allmektige Gud. For en stolthet!

11, 12. a) Hva innbefatter den sanne tilbedelse av Jehova? b) Hva er forskjellen mellom kjærligheten til Gud og kjærligheten til vår neste?

¹¹ Et ydmykt menneske som er hengitt til Jehova, vil være fylt av nidkjærhet og ærbødighet. Det å hengi seg til noe betyr å gå ivrig inn for det eller å få sterk tilknytning til det, og hvis man hengir seg til en person, betyr det også en glødende kjærlighet til eller varme følelser overfor vedkommende. Gudhengivenhet har med ens religiøsitet å gjøre. En som i vår tid forstår den sanne religion, øver sann tilbedelse, akkurat som Jesus forutsa: «Den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet; for det er sådanne tilbedere Faderen vil ha.» (Joh. 4: 23) Alle som gir Jehova Gud udelt hengivenhet, vil ikke la noe annet få forringe eller ødelegge deres hengivenhet. Jehova kan ikke tolerere det, og derfor bør ikke noe menneske la noe som helst få virke forstyrrende inn. Ens hengivenhet til Jehova Gud må være fylt med kjærlighet. Det må være en glødende kjærlighet, en kjærlighet som bare Jehova Gud omfattes med — ikke en kjærlighet som kan deles med noen annen.

¹² En fransk oversettelse av 2 Mosebok 34: 14 (Abbé Drioux Version, 1884) sier det på følgende måte: «Gud ønsker å bli elsket på en enestående måte» — det vil si, han ønsker å stå i særklasse hva det å bli elsket angår; han vil elskes som ingen annen blir elsket. Da Kristus Jesus var på jorden, nevnte han ti bud. For det første sa han at vi må elske Faderen av hele vårt hjerte og sinn og av hele vår sjel og styrke, og for det annet sa han at vi må elske vår neste som oss selv. Også her blir Jehova satt i særklasse. Han er uforlignelig, og fortjener en kjærlighet som skiller seg fra all annen kjærlighet. Han er noe for seg selv og innehar en stilling som ingen annen har, etter som han er Overherre. Kjærligheten rettes direkte mot ham uten å bli delt. Det er udelt hengivenhet. Det beslektede annet bud går ut på at vi skal elske vår neste som vi elsker oss selv. Denne kjærlighet er mer omfattende i den forstand at den omfatter mange mennesker, som kan elske oss tilbake, men ikke noe menneske blir gjenstand for en udelt uselviskhet fra vår side. Vår kjærlighet til dem som er vår neste, kan omfatte hele menneskeheten. Men når det gjelder Skaperen, så er det bare han som har krav på og med rette kan få udelt hengivenhet. Når hver enkelt av oss elsker sin neste som seg selv, er det ingen udelt kjærlighet som blir lagt for dagen, men den er tilbørlig. Vi tilber ikke vår neste, men vi elsker ham. Vår kjærlighet til Jehova innebærer tilbedelse, tjeneste og lydighet, og han tolererer ingen rivalisering i denne forbindelse.

13, 14. Hvordan blir dette klargjort ytterligere av Jesus, og hvordan kan vi nå høste gagn av å forstå dette?

¹³ Jesus viste hvilket prinsipp som spiller inn i den kjærlighet menneskene skal vise, for han var meget godt kjent med sin Far. Ja, han var så godt kjent med ham at han kunne si at den som kjente Sønnen, også kjente Faderen. «Jesus sier . . . ingen kommer til Faderen uten ved meg. Hadde I kjent meg, da hadde I også kjent Faderen.» Da Jesus framholdt prinsippet angående det å vise Jehova Gud og hans rike udelt hengivenhet, viste han også at det er viktigere å elske Riket og opphøyelsen av Jehovas navn enn å elske sin neste. Skapningene har nå bare adgang til den himmelske Far gjennom Sønnen, og derfor sa Jesus: «Hver den som kjennes ved meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Fader i himmelen.» Deretter kommer han med følgende uttalelse for å forklare hvor stor kjærlighet det er nødvendig å vise Faderen gjennom Sønnen: «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd, og den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd, og den som ikke tar sitt kors [sin torturpel, NW] og følger etter meg, er meg ikke verd.» — Joh. 14: 6, 7; Matt. 10: 32, 37, 38.

¹⁴ Alle som overlever Jehovas ’Harmageddon-krig’, kommer til å kjenne Jehova og elske ham i første rekke. Også i vår tid må Jehovas vitner vise ham en slik kjærlighet ved Sønnen, Kristus Jesus, og derved kommer vi i et enestående forhold til vår Skaper, for ’han er en Gud som ønsker å bli elsket på en enestående måte’. «Det er sådanne tilbedere Faderen vil ha.» De som tilber på denne måten, tilber i ånd og sannhet, og deres tilbedelse er udelt. Ingen annen blir omfattet av denne kjærlighet eller dyrket i forbindelse med denne tilbedelse. Derfor er den udelt.

15. Hvordan viser Bibelen at det er riktig å betrakte en slaves stilling?

¹⁵ Når hengivelsen er så fullstendig, kan man si at det eksisterer et spesielt slags forhold mellom de to partene, nemlig et forhold som tilsvarer forholdet mellom en herre og en slave. Jehova er Herren fordi han er Skaperen, Eieren, og det kreves av skapningen eller den som eies, at han gjør sin Herres vilje. Jehova er skapningens eneeier. Han har dannet den. Jehova Gud lot sin Sønn løskjøpe den menneskelige familie, og Bibelen sier derfor: «Dere ble kjøpt for betaling; hold opp med å bli menneskers slaver.» (1 Kor. 7: 23, NW) Paulus gir en meget interessant redegjørelse om slaver i sitt brev til korintierne: «Enhver bør bli i den stilling han ble kalt i. Ble du kalt som en slave? La ikke det plage deg; men hvis du også kan bli fri, bør du heller benytte anledningen. For enhver i Herren som ble kalt som slave, er Herrens frigitte; likeledes er han som ble kalt som fri mann, en Kristi slave. Dere ble kjøpt for betaling; hold opp med å bli menneskers slaver. I hvilken tilstand enhver enn ble kalt, brødre, i den bør han forbli i samfunn med Gud.» — 1 Kor. 7: 22—24, NW.

16. Hva framgår av at man velger å bli en Jehovas slave i vår tid?

¹⁶ I den første kristne tid gjorde det ikke noe fra eller til i Guds eller Kristi Jesu øyne om folk var frie mennesker eller slaver. De kunne i begge tilfelle bli kalt til den høye stilling å bli medarvinger med Kristus Jesus til himmelsk herlighet. Men uansett hvilken tilstand de befant seg i, enten de var treller eller frie, ble de Kristi slaver, og det var bare på den måten de kunne bli forbundet med Gud. Den som kommer til Jehova og innvier seg til hans tjeneste ved Kristus Jesus, gjør også seg selv til Guds slave. Dette er ingen hyklersk handlemåte fra de kristnes side, men de gleder seg oppriktig over å gi den suverene Hersker udelt hengivenhet og gjøre Faderens vilje, på samme måte som Sønnen viste lydighet mot sin Fars bud. Dette slaveforholdet har sitt utspring i hjertet. Det er den innvigdes innerste ønske. Hans hjerte har den rette innstilling til Gud. Det er naturlig for ham å ønske å adlyde den sanne Gud. Et slikt menneske velger med overlegg å bli en slave. Den innvigde har ikke noe større ønske enn å komme i dette slavelignende forhold til den rettmessige Herre, Jehova.

«Han skal tjene ham all sin tid»

17, 18. a) Hvordan kunne man i fortidens Israel bli slave for «all sin tid»? b) Hva kan kristne Ordets tjenere i vår tid lære av denne gamle skikken?

¹⁷ I fortidens Israel kunne det av og til bli nødvendig for en hebreer å selge seg selv som slave. Guds Ord sier: «Når du kjøper en hebraisk trell, skal han tjene i seks år; men i det syvende skal han gis fri uten vederlag. Dersom han kommer enslig, da skal han gå enslig bort; dersom han er gift mann, da skal hans hustru gå bort med ham. Dersom hans herre gir ham en hustru, og hun føder ham sønner eller døtre, da skal hustruen og barna høre hennes herre til, og han skal gå enslig bort. Men dersom trellen sier: Jeg holder av min herre, min hustru og mine barn, jeg vil ikke være fri og gå bort, da skal hans herre føre ham fram for Gud og stille ham ved døren eller ved dørstolpen, og hans herre skal stikke en syl gjennom hans øre, og han skal tjene ham all sin tid.» — 2 Mos. 21: 2—6.

¹⁸ En slik slave var fullstendig hengitt til sin herre, og han sa til og med: «Jeg holder av min herre.» Dette er også den sinnsinnstilling en kristen bør ha. Han bør alltid betrakte seg selv som en slave og være ivrig etter å tjene sin Herre, Jehova, som har gitt ham livet og alle dets velsignelser. Ingen bør noensinne nære noe ønske om å bli fri fra Jehova Gud for å kunne gå sine egne veier. Djevelen var den første som ble besatt av et slikt ønske, og han kommer til å bli ødelagt.

19, 20. Hvordan kaster dette studiet lys over ens frihet til å velge?

¹⁹ Jehova Gud fordrer med rette udelt hengivenhet. Men når et menneske viser universets suverene Hersker udelt hengivenhet, må han gjøre det etter eget valg. Han vil ikke bli tvunget til det. Han må ha ønske om å gjøre det av fri vilje og med glede. Det er ingen som vil føre ham med makt inn i denne stillingen eller trekke ham med i tjenesten for Jehova Gud. Men fordi han har studert Guds Ord og gjerne vil gjøre Jehovas vilje, har han trang til og ønske om å være i full overensstemmelse med Gud og Guds hensikter og være hans slave, akkurat som Jehovas Sønn Kristus Jesus frydet seg over å følge sin Fars bud.

²⁰ En som har innvigd seg til Jehovas tjeneste, ligner denne hebraiske slaven som er villig til å være slave all sin tid. Dette vil si i all evighet for medlemmene av den nye verdens samfunn. Jehova elsket verden så høyt at han sendte sin enbårne Sønn hit til jorden forat de jordboere som velger å tro på ham, kan få evig liv. Han ordnet det slik at hans Sønn løskjøpte den menneskelige familie. Det er mange som ikke vil betrakte seg selv som slaver og få godt av denne løsesummen, men som heller vil gå sine egne veier. Deres egne veier, som er denne verdens veier, fører dem imidlertid til døden. — Joh. 3: 16; 1 Joh. 2: 17.

21. Hvilke forpliktelser påtar man seg når man velger å tjene Jehova?

²¹ «Den rettferdiges minne lever i velsignelse, men de ugudeliges navn råtner bort.» (Ordspr. 10: 7) De som fornekter gjenløsningen, kommer til å dø for bestandig og således bli utslettet og aldri mer få noen tilværelse. Som Jehova Gud lot sin profet Jeremias nedskrive: «De skal falle i en evig søvn og ikke våkne, sier kongen, han hvis navn er [Jehova], hærskarenes Gud.» (Jer. 51: 57) Alle som har innvigd sitt liv til tjenesten for Jehova Gud, må være klar over at det er en alvorlig sak å være en kristen. Moses sa: «Du skal ikke bruke Jehova din Guds navn på en uverdig måte, for Jehova vil ikke la den gå ustraffet som bruker hans navn på en uverdig måte.» (2 Mos. 20: 7, NW) En bør ikke tro at Gud er forpliktet til å gjøre alt mulig for en bare fordi en har innvigd seg til Jehova Gud og er blitt døpt i vann. Gud vil selvfølgelig holde sin del av overenskomsten ved å velsigne og sørge for den innvigde, men slaven, som sier at han vil gi Jehova Gud udelt hengivenhet, må også holde sin del av kontrakten. Han må vise at han er en slave, en lydig slave under den suverene Hersker. Vårt liv avhenger av at vår tilbedelse er sann og oppriktig, og ’det er slik tilbedelse Faderen vil ha’, for han er «en Gud som fordrer udelt hengivenhet».