Er du blitt døpt? Hvordan? Hvorfor?
«Se, her er vann, hva er til hinder for at jeg blir døpt?» — Ap. gj. 8: 36.
1. Hvor utbredt er kjennskapet til en eller annen form for dåp?
JEHOVAS Ord, Bibelen, inneholder rikelig med veiledning angående dåpen. Den viser at dåpen, neddukkingen i vann, er en innledende lydighetshandling som Skriften krever av alle som innvier seg til Jehova. Og hvorfor? Hvilken betydning har dåpen? Hvilket formål tjener den? Våre lesere er spredt over hele verden, og mange av dem har erfart en eller annen form for «dåp» med vann, som det har vært knyttet religiøs betydning til, og de er klar over seremoniens betydning i overensstemmelse med hvordan den blir praktisert på de forskjellige steder av de forskjellige religioner. Før vi drøfter dåpens bibelske betydning for de kristne, kan det være bra å undersøke hva den kristne dåp ikke er.
2. Hva innebærer læren om at dåpen er et sakrament?
2 Vanndåpen blir stort sett betraktet som et sakrament i de fleste av verdens religioner, og er blitt det fra eldgammel tid. Den falske religiøse lære om at vanndåpen er et sakrament, er en stor religiøs urett mot menneskene — en av de mange. Vanndåpen er ikke noe sakrament ifølge Bibelen. Læren om at dåpen er et sakrament, går i realiteten ut på at seremonien eller handlingen i seg selv er fortjenstfull og formidler nåde og gagn til den som blir døpt. Når et menneske blir døpt, blir det neddukket i vann, og de som mener at dåpen er et sakrament, hevder da at den handling å bli neddukket i eller vætet av vannet, bevirker forunderlige ting for vedkommende som blir døpt.
3. Hva påstår The Catholic Encyclopedia med hensyn til dåpen?
3 Følgende opplysninger er hentet fra det katolske oppslagsverk The Catholic Encyclopedia, bind 2, og vi siterer dem her for å vise hvilke påstander som blir gjort i forbindelse med dåpsseremonien. «Forordningen for armenierne» i bullen «Exultate Deo» fra pave Eugenius IV: «Den hellige dåp inntar førsteplassen blant sakramentene, for den er døren til det åndelige liv; ved den blir vi nemlig gjort til Kristi lemmer og innlemmet i Kirken. . . . Virkningen av dette sakrament er ettergivelse av alle synder, arvesynden og personlige synder, og likeledes av all straff som følger med disse synder.» Fra «Etymologi»: «Når ordene døpe og dåp ikke står sammen med noe modifiserende ord, skal de i kirkelig bruk betegne den sakramentale renselse hvorved sjelen blir vasket ren fra synd samtidig med at det blir øst vann på legemet.»
4. På hvilken måte motsier Bibelen den falske påstand om at dåpen er et sakrament?
4 Denne vanndåp som angivelig skal føre til ettergivelse av medfødte synder, går derfor ifølge katolikkenes påstand ut på at den døpte vil få liv i himmelen fordi «den opprinnelige synd berøvet menneskeslekten en ufortjent rett til å komme til himmelen». Hvis man betrakter dåpen som et sakrament, fordunkler man mange av Guds Ords sannheter. Vi kan ikke nå fordype oss i en detaljert gjennomgåelse av alle de bibelske lærdommer som har tilknytning til en drøftelse av de falske påstander som blir gjort i forbindelse med dåpen og om at den er et sakrament. Men hvis du har studert Guds Ord og dette tidsskrift en tid, vet du at en hverken får tilgivelse av medfødte eller andre synder bare fordi en blir vætet med vann, men at det bare er Jehovas foranstaltning i forbindelse med at Kristus Jesus ofret sitt fullkomne menneskeliv, som frigjør menneskeheten fra synd og død. (Joh. 1: 29; 2 Kor. 5: 21; Heb. 9: 24—26; 1 Joh. 2: 1, 2) En neddukking i vann kan heller ikke frelse de enkeltmennesker som tilhører den fordervede gamle verden, fra den straff som følger med overlagt synd. (Joh. 15: 19; Gal. 1: 3, 4; Åpb. 18: 3—8) Av de samme grunner blir ikke et menneske ved vanndåpen gjort til et medlem av Kristi menighet eller legeme.
5, 6. Hvordan betrakter hedenske religioner dåpen, og hvor utbredt er læren?
5 Angående vanndåpen sier The Catholic Encyclopedia videre: «Også den skikk som ble praktisert av hedenske religiøse systemer, viser tydelig hvor naturlig og uttrykksfullt symbolet med det ytre bad ble ansett for å være når det gjaldt å antyde indre renselse. Det viser seg at renselsesvann har vært brukt av babylonerne, assyrerne, egypterne, grekerne, romerne, hinduene og andre.» Det er en kjensgjerning at vask og dåp i vann også i hedenske religioner blir betraktet som et sakrament med stor gagnlig virkning. Ikke-katolske autoriteter er enig med denne katolske kilde i at dette er tilfelle, og fra begge hold blir det derved bevist at den ikke-kristne påstand eller teori om at vanndåpen er et sakrament, er av demonisk eller djevelsk opprinnelse.
6 I denne forbindelse siterer vi fra boken The Two Babylons av Hislop: «Denne lære om gjenfødelse ved dåpen er også hovedsakelig babylonisk. Noen vil kanskje steile over at gjenfødelsen i det hele tatt har vært kjent i den hedenske verden, men hvis de bare tar seg en tur til India, vil de få se at fanatiske hinduer som aldri har åpnet sine ører for kristen undervisning, er like fortrolig med uttrykket og selve forestillingen som vi selv. . . . Vi finner at forskjellige av fortidens forfattere gir direkte vitnesbyrd både med hensyn til denne [babyloniske] dåp i seg selv og hensikten med den. . . . Etter hva Tertullian forsikrer oss, ble de som således ble døpt, som et resultat lovt ’gjenfødelse, og tilgivelse av alle deres løgner’. Man vet at våre egne hedenske forfedre, Odins tilbedere, har praktisert dåpsskikker som — når de blir sett på bakgrunn av deres erklærte formål med å praktisere dem — viser at de i det minste til å begynne med må ha trodd at deres nyfødte barns medfødte skyld og forderv kunne vaskes bort ved at de ble stenket med vann, eller ved at de med det samme de ble født, ble dukket ned i innsjøer eller elver. Ja, læren om gjenfødelsen ved dåp ble også funnet utbredt blant de innfødte på den andre siden av Atlanterhavet, i Mexico, da Cortez og hans krigere gikk i land på deres kyster. . . . Leseren har allerede fått se hvor trofast Roma har etterlignet hedensk mystisisme i forbindelse med dåpen. Alle de andre eiendommeligheter som er knyttet til den romersk-katolske dåp, for eksempel bruken av salt, spytt, krisma eller salvelse med olje eller at en tegner korset i pannen, er likeledes hedenske.»
7. I hvilken utstrekning er trekk av demonisk opprinnelse å finne i kristenhetens dåpsseremonier i vår tid?
7 I kristenhetens dåpsseremonier i vår tid finnes det mange hedenske trekk som er blitt antatt av den katolske religion og dels også av andre religioner, og vi nevner i fleng bruken av faddere, at det blir pustet i ansiktet på dåpskandidaten for å utdrive onde ånder, at korsets tegn blir gjort, håndspåleggelse, anbringelsen av vigslet salt i dåpskandidatens munn, at hans ører og nesebor blir berørt med prestens spytt, salvelse med olje, den trefoldige renselse, hvitt slør, tente lys og andre levninger fra demoniske skikker eller djevletilbedelse som utgjør den ukristne skikk å meddele det såkalte dåpens sakrament. På dette punkt vil vi gjerne framholde at den kristne vanndåp ikke har noe å gjøre med hedenske sakramenter. Den skaffer ikke i seg selv tilgivelse av synder eller adgang til himmelen eller innlemmelse i Kristi legeme. For å avgjøre hva den kristne dåp i virkeligheten innebærer, vil vi vende oss til Guds hellige Ord, Bibelen, og ikke til overleveringer eller hedendom. — Matt. 15: 1—9; Mark. 7: 1—8.
Betydningen av den kristne dåp
8, 9. Hvilken grunnleggende sannhet angående kristen dåp er viktig forat vår forståelse skal være korrekt?
8 Den dåp Skriften foreskriver for de kristne, betegner deres innvielse til Jehova Gud — den tilkjennegir at de har innvigd seg. Selve neddukkingen i vann er ikke innvielsen. Den er et symbol på innvielsen, eller den representerer innvielsen og viser iakttagerne at den døpte har foretatt en innvielse. Hvis vi kan innse den sannhet at vanndåpen representerer den innvielse som tidligere er foretatt av vedkommende, er det enkelt å besvare visse andre spørsmål. Innvielsen må ha funnet sted forut for neddukkingen i vann, ellers ville det ikke være noe som neddukkingen kunne symbolisere. Neddukkingen står som en klar påminnelse om innvielsen. Den kristne vanndåp er et ytre symbol eller en bekreftelse som blir gitt i vitners nærvær, på at den døpte fullstendig, uforbeholdent og betingelsesløst har innvigd seg og sagt seg villig til å gjøre Jehova Guds, den universelle Overherres, vilje ved hans Konge Kristus Jesus. Den betegner at vedkommendes tidligere livsførsel er begravet (liksom ved neddukkingen i vannet), og han kommer opp av vannet for å gjøre Guds vilje — bare Guds vilje — og for å leve et nytt liv fra da av.
9 Læren om dåpen er i virkeligheten en grunnleggende kristen lære. Den blir faktisk regnet opp sammen med anger og tro på Gud som noe som hovedsakelig var en nødvendig begynnelsesgrunn. «La oss derfor, nå da vi har forlatt begynnelsesgrunnene i læren om Kristus, trenge fram mot modenhet, og ikke igjen legge en gunnvoll, nemlig anger fra døde gjerninger, og tro på Gud, læren om dåp.» (Heb. 6: 1, 2, NW) At dåpen er en neddukking i vann, framgår av det som skjedde med Israel, for om dette utvalgte folk heter det at de ble døpt til Moses. «Våre forfedre . . . alle ble døpt til Moses [hvordan?] ved hjelp av skyen og havet.» (1 Kor. 10: 1, 2, NW) Dette var det folk som senere «alle som én . . . sa: Alt det [Jehova] har sagt, vil vi gjøre». (2 Mos. 19: 8) Den lov Israels innvigde folk tjente under, opphørte ved Kristi Jesu død. (Rom. 10: 4) Han ble døpt da han var tretti år, som et symbol på at han hadde innvigd seg til sin himmelske Far, Jehova.
10. Hva er det som bekrefter at dette er den rette betydning av den kristne neddukking i vann?
10 Betydningen av Jesu dåp viser hvilken betydning dåpen har for hans medarbeidere og etterfølgere og hva som er hensikten med den kristne dåp i vår tid. Jesus tok en høytidelig beslutning om å tjene Gud, og da han var tretti år gammel, kom han til Johannes ved elven Jordan for å be ham døpe seg. Jesus hadde ingen synder å få tilgivelse for, for han var «uskyldig, ren, skilt fra syndere». (Heb. 7: 26) Og «han begikk ingen synd, og det ble heller ikke funnet svik i hans munn». (1 Pet. 2: 22, NW) Men likevel «ble Jesus også døpt, og mens han ba, ble himmelen åpnet». — Luk. 3: 21, NW.
11. Hadde Salme 40 sin anvendelse på Jesus da han ble født? Da han var en gutt på tolv år? Da han ble døpt og var tretti år? Forklar.
11 Den dåp som blir praktisert i vår tid i lydighet mot Jesu befaling, er også en etterligning av det eksempel han satte. Derfor har dåpen samme betydning for hans etterfølgere i vår tid som den hadde for ham. Den var et symbol som ble foretatt åpenlyst, og som viste Johannes at han hadde innvigd seg til å gjøre sin Fars vilje slik hans vilje ble åpenbart for ham i hans Fars Ord. I det tiende kapitel i brevet til hebreerne anvender Paulus profetien i Salme førti på Kristus Jesus, og han sier at profetien gjelder «når han treder inn i verden». Det er ingen tvil om at Jesus ble døpt da han var tretti år gammel, for den handling han da utførte, var en offentlig bekjennelse. Det var ikke dengang han ble født, at han innvigde seg til Jehova, for da var han et lite spebarn, og det var heller ikke da han var tolv år gammel, for han utførte ikke Jehovas gjerning i oppfyllelse av de underfulle profetier angående Kristus så lenge han var mellom tolv og tretti år gammel. Nei, da han var tolv år, sa han ikke til sin himmelske Far: ’Jeg er kommet for å gjøre din vilje,’ for deretter å vente til han ble tretti år, altså i atten år, før han begynte å gjøre den. Det var først da han nådde en moden alder, sin myndighetsalder som var tretti år, at han innvigde seg til Jehova, og denne innvielsen ble symbolisert ved at han lot seg døpe i vann.
12, 13. Viser det at Jesus kom for å gjøre Guds vilje, at hans dåp var et symbol på hans innvielse? Forklar.
12 Vi vet at det er en innvielse Paulus sikter til angående Jesus, for både Salme førti, som han siterer, og det tiende kapitel i brevet til hebreerne viser dette. Det var jo så at Jesus kom for å gjøre Guds vilje og hadde Guds lov i sitt hjerte. Det er tydelig at den allmektige Gud anerkjente dåpen som et symbol på hans innvielse etter som han sendte sin ånd ned over Kristus Jesus. «Etterat Jesus var blitt døpt, kom han straks opp av vannet; og se! himlene ble åpnet, og han så Guds ånd senke seg ned som en due og komme over ham. Og se! det kom en røst fra himlene som sa: ’Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har godkjent.’» (Matt. 3: 16, 17, NW) Disse ordene ble ikke uttalt om Jesus da han ble født og var et lite barn, eller da han var en gutt på tolv år, og heller ikke mens han virket som tømmermann i de mellomliggende atten årene før han fylte tretti år.
13 Jesu innvielse ble godtatt. Den ble anerkjent av Jehova på samme måte som hans dåp. Hans dåp ble også iakttatt av Johannes som foretok døpingen ved å dyppe Jesus ned under Jordans vannmasser. Jesus ble ikke på det tidspunkt tilgitt medfødte eller overlagte synder, for han var fullstendig fri for begge deler. Han ble ikke innlemmet i Kristi legeme, for han ble Kristus, Hodet for sitt legeme. Han ble begravet nede i vannet og oppreist fra det — begravet med hensyn til sitt tidligere livsløp og oppreist til å gjøre sin Fars vilje, for det er dette Salme førti og Hebreerne, kapitel ti, framholder. ’Jeg er kommet for å gjøre din vilje, Gud. Din lov er i mitt hjerte.’
14. Hvilken lydighetshandling bør du derfor foreta etterat du har foretatt en personlig innvielse til Jehova?
14 Etterat du har foretatt en personlig innvielse til Jehova Gud, er derfor det at du blir dukket ned i eller døpt i vann av en kristen med samme tro, en innledende lydighetshandling fra din side overfor Jehova Guds vilje i overensstemmelse med hans ønsker med hensyn til deg, slik det ble gitt uttrykk for av Kristus Jesus, som selv lot sine etterfølgere døpe og befalte at døpingen skulle fortsette. «De kom til Johannes og sa til ham: Rabbi! han som var hos deg på hin side Jordan, han som du har gitt vitnesbyrd, se, han døper, og alle kommer til ham! . . . Herren fikk vite at fariseerne hadde hørt at Jesus vant flere disipler og døpte flere enn Johannes.» (Joh. 3: 26; 4: 1) Jesus sa: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn.» (Matt. 28: 19, NW) De som ble døpt etter Jesu himmelfart, var slike som omvendte seg til kristendommen. Fram til år 36 e. Kr. var disse nye kristne bare jøder og omskårne samaritaner, som var beslektet med jødene, og folk som opprinnelig var ikke-jøder, men som hadde omvendt seg til den jødiske religion og var blitt omskåret, og som nå ble omvendt til kristendommen. Etter den tiden, da det kristne budskap ble brakt ut til hedningene, ble også uomskårne ikke-jøder døpt. Følgende uttalelse gjelder Saulus, som ble apostelen Paulus: «Han [Saulus] fikk sitt syn igjen, og han sto opp og ble døpt.» — Ap. gj. 9: 18.
Dåpen bevirker ikke syndsforlatelse
15. Ble Saulus’ (Paulus’) synder tilgitt ved hans dåp?
15 «Stå opp og la deg døpe og få avtvettet dine synder, idet du påkaller hans navn,» var de ord som ifølge apostelen Paulus selv ble sagt til ham dengang han ble omvendt. (Ap. gj. 22: 16) Viser dette at Paulus fikk sine synder tilgitt i og med at han ble døpt, og at han derved fikk vasket dem bort i vannet? Det var ikke det Paulus sa. Han fortalte at han fikk befaling om å bli døpt, og at avtvettingen av syndene skulle skje ved at han påkalte Jehovas navn ved Kristus Jesus. Det at han påkalte ham i Jesu navn, viste at han trofast levde i overensstemmelse med sin omvendelse eller innvielse. Var Paulus’ (eller Saulus’) omvendelse til kristendommen det samme som hans innvielse? Ja, for hans omvendelse var en omvendelse til å følge Jesus Kristus.
16, 17. a) Kommer omvendelsen før eller etter dåpen? b) Hva er det ellers som viser at dåpen symboliserer innvielsen?
16 Dette harmonerer med den kjensgjerning at Han som fastsatte normen med hensyn til kristen dåp, ikke hadde noen synder å få tilgivelse for, og det harmonerer også med den kjensgjerning at vår omvendelse må komme forut for vår dåp. Da Paulus hadde omvendt seg til Gud, sa han: «Jeg [forkynte] at de skulle omvende seg og komme tilbake til Gud og gjøre gjerninger som er omvendelsen verdige.» (Ap. gj. 26: 20) «Jeg vitnet både for jøder og for grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus.» (Ap. gj. 20: 21) Også følgende sitat viser at dåpen symboliserer den fullstendige innvielse for en kristen som følger den løpebane som er stukket ut av Jesus: «For dertil ble I og kalt, fordi også Kristus led for eder og etterlot eder et eksempel, forat I skal følge etter i hans fotspor.» (1 Pet. 2: 21) «Hvis noen ønsker å komme etter meg, da må han fornekte seg selv og ta opp sin torturpel og følge meg stadig.» (Matt. 16: 24, NW) Også i en tilsvarende uttalelse omtaler Jesus den samme begravelse med hensyn til ens tidligere livsløp som den som blir symbolisert ved vanndåpen, og den samme bestemmelse om å gjøre Jehova Guds vilje ved Kristus Jesus, nemlig innvielsen. «Hvis noen ønsker å komme etter meg, da må han fornekte seg selv og ta opp sin torturpel dag etter dag og følge meg stadig.» — Luk. 9: 23, NW.
17 Det finnes enkelte skriftsteder som forbinder tilgivelse av synder med en dåp, og for å undersøke dem nærmere, skal vi nå ta for oss Johannes’ dåp.
Døperen Johannes’ dåp
18. På grunn av hvilke omstendigheter var døperen Johannes’ tjeneste nødvendig?
18 Døperen Johannes var en forløper for Kristus, en som kunngjorde Kristi komme og ved sin tjeneste forberedte noen av dem som tilhørte Israels folk, til å ta imot Jesus da han litt senere begynte sin tjeneste etter sin innvielse og dåp. Dette var nødvendig fordi Israels folk så lenge det hadde hatt Mose lov til å lede seg til Kristus, hadde overtrådt denne loven og syndet mot den. Hvis de skulle være beredt til å anerkjenne og godta Messias da han kom, måtte det nødvendigvis gjøres et forberedende arbeid til deres gagn. Derfor forkynte Johannes et angerens budskap for jødene, og han kom med kraftige irettesettelser på grunn av all den urettferdighet de praktiserte.
19. Hvorfor døpte Johannes døperen i forbindelse med sin forkynnelse?
19 Men hvorfor døpte Johannes i forbindelse med sin forkynnelse? Fjernet dåpen syndene til de israelittene som ble døpt av ham? Et annet spørsmål hjelper oss til å få fram svaret lettere: Hva var hensikten med Johannes’ forkynnelse? Jo, å bevirke en forandring i hjertetilstanden, en angrende holdning, for derved å forberede israelittene for Kristus. Noen hørte på Johannes’ gode budskap, angret og omvendte seg, bekjente sine synder og ble døpt offentlig. Dette blir bekreftet av noen som var blant de første kristne, og som sa følgende ved en senere anledning: «Forut for hans fremtreden hadde [Johannes] forkynt omvendelses dåp for hele Israels folk.» (Ap. gj. 13: 24) Og videre: «Johannes, han døpte med omvendelses dåp, idet han sa til folket at de skulle tro på den som kom etter ham, det er på Jesus.» (Ap. gj. 19: 4) Bibelen sier altså ikke at dåpen bevirket tilgivelse av synder, men at den var beregnet på dem som hadde omvendt seg. Dette var hensikten med Johannes’ lære, og det var omvendelsen som førte til tilgivelse av synd mot lovpakten. Dåpen var en følge av deres omvendelse eller var betinget av den. Den var et symbol på eller et bilde av omvendelsen, som således ble offentlig tilkjennegitt i Johannes’ og andres nærvær. Det fant sted en offentlig kunngjøring, og av de mennesker som på denne måten tilkjennega sin omvendelse, kunne man med rette vente at de ville ta imot Messias, Kristus Jesus, som ble forkynt av Johannes døperen.
20. a) Vis videre at Johannes’ dåp var et symbol på en omvendelse som tidligere hadde funnet sted. b) Forklar forskjellen mellom den dåp Jesus innstiftet for de kristne og Johannes’ dåp.
20 De moderne oversettelser av de kristne greske skrifter (ofte kalt det nye testamente) bekrefter dette ytterligere. Legg merke til hvordan de gjengir Johannes’ egne ord i Matteus 3: 11: «Hva meg angår, så døper jeg dere med vann fordi dere omvender dere.» (NW) «Jeg døper dere i vann som et tegn på deres omvendelse.» (AT) «Jeg døper dere i vann som et bilde på deres omvendelse.» (C. B. Williams) I Lukas 3: 3 leser vi at Johannes døperen «forkynte dåp for dem som omvendte seg til syndenes forlatelse (NW); «forkynte en dåp som var betinget av omvendelse» (Williams); «forkynte en dåp hvorved mennesker omvendte seg for å få sine synder forlatt» (Knox). Det var nettopp fordi Johannes døpte folk som et symbol på den omvendelse de hadde foretatt på grunn av at de angret sine synder mot Loven, at han ikke kunne forstå hvorfor Jesus kom til ham for å bli døpt, for Jesus var ikke skyldig i noen synder mot Loven. Likevel sa Jesus til ham: «La det nå skje! for således sømmer det seg for oss å fullbyrde all rettferdighet.» (Matt. 3: 15) Et ytterligere bevis for at Jesu dåp og de kristnes neddukking i vann ikke er det samme som den dåp Johannes døperen døpte med, finner vi i beretningen i Apostlenes gjerninger 19: 1—5 (LB): «Mens nu Apollos var i Korint, hendte det at Paulus kom ned til Efesus, efterat han først hadde reist gjennom de høiereliggende bygdene. Her traff han noen disipler som han spurte: Fikk dere den hellige ånd, da dere kom til troen? De svarte ham: Nei, vi har ikke engang hørt om den hellige ånd er kommet. Han sa: Hva dåp er dere da døpt med? De svarte: Med Johannes’ dåp. Da sa Paulus: Johannes døpte med omvendelsesdåp og sa til folket at de skulle tro på den som kom efter ham, det vil si: på Jesus. Da de hørte det, lot de seg døpe til Herren Jesu navn.»
21. Hva gjenstår det nå å drøfte angående de døpte?
21 Jesus fastsatte derfor en norm og innførte noe nytt — ikke en dåp for tilgivelse av synder eller som et symbol på omvendelse — men den kristne dåp som er et symbol på et menneskes innvielse, slik det var i Jesu tilfelle. Les følgende artikkel om de kristne krav som i dag stilles i forbindelse med dåpen og til de døpte.