En tillitvekkende historisk beretning om innvielse
«Frykt Jehova og tjen ham i rettskaffenhet og i sannhet . . . jeg og mitt hus, vi vil tjene Jehova.» — Jos. 24: 14, 15, NW.
1. Hvorfor må en innvie seg til Jehova for å kunne tilbe ham, og hvordan framgår dette av tilfellet med Israel i Egypt?
Å TILBE vil si å behandle den som er gjenstand for ens tilbedelse, med dyp ærbødighet på grunn av vedkommendes fortjenstfullhet eller verdighet i betraktning av hans egenskap eller samlede egenskaper. Tilbedelsen av Jehova Gud innebærer derfor at man innvier seg til ham på grunn av hans fullt ut verdige egenskaper. Moses og andre israelitter tilba Jehova i Egypt og nektet å handle i strid med hans lover. (2 Mos. 1: 17, 21; Heb. 11: 23—29) Jehova anerkjente Israel som sitt folk: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt, . . . Og nå er jeg steget ned for å utfri dem av egypternes hånd . . . Så gå nå du av sted, jeg vil sende deg til Farao, og du skal føre mitt folk, Israels barn, ut av Egypt!» (2 Mos. 3: 7—10) Jehova husket sine hensikter som han hadde latt komme til uttrykk i den pakten han hadde opprettet med Abraham, Isak og Jakob, og så fram til den endelige tilveiebringelse av befrielsens Ætt — han ’kom sin pakt i hu’. (2 Mos. 6: 5) Moses fikk i oppdrag å framsi følgende ord fra ham for Israels sønner: «Og jeg skal visselig ta dere til meg som et folk, og jeg skal sannelig vise at jeg er deres Gud, og dere skal visselig kjenne at jeg er Jehova deres Gud, som fører dere ut fra Egypts byrder. Og jeg skal visselig føre dere inn i det land som jeg med oppløftet hånd svor å ville gi Abraham, Isak og Jakob, og jeg skal sannelig gi dere det til eiendom. Jeg er Jehova.» — 2 Mos. 6: 7, 8, NW.
2. Hvordan blir det vist hva som var hensikten med å utfri Israel fra Egypt?
2 Da den enestående utfrielsen fra Egypt fant sted, ble det gang på gang understreket at hensikten med å føre Israel ut derfra, var at de skulle tilbe og tjene Jehova som hans eget folk. Israel besluttet seg til å gjøre det Jehova ville ha dem til å gjøre, til tross for at de på den tiden ikke visste hva det ville innebære i tiden etterat de var blitt utfridd fra Egypt. (2 Mos. 10: 26) Jehova hadde framholdt følgende om dette folket for Moses: «Da skal du si til Farao: Så sier [Jehova]: Min sønn, min førstefødte, er Israel, og jeg sa til deg: La min sønn fare, så han kan tjene meg, men du ville ikke la ham fare; derfor vil jeg nå slå i hjel din sønn, din førstefødte.» — 2 Mos. 4: 22, 23.
3. Fortell om forskjellige skritt som førte fram til innvielsen av Israel.
3 Jehova virkeliggjorde ved sin makt dette ord, ødela Egypts makt og utfridde sitt folk Israel. Det var Jehova som hadde rett til å kommandere dette utfridde folket, som var hengitt til ham. Det framgår tydelig av disse ord: «Og [Jehova] talte til Moses og sa: Du skal hellige meg alt førstefødt [av hankjønn, NW], alt det som åpner morsliv blant Israels barn, enten det er folk eller fe! Meg hører det til.» (2 Mos. 13: 1, 2) Fra den tid da dette hengitte folk ble utfridd fra Egypt, ble det stadig gjort oppmerksom på forskjellige detaljer ved tilbedelsen. Ved Sinai berg klargjorde Jehova for Israels folk hvilket spesielt forhold de sto i til ham, og hele Israel erklærte der som et folk betraktet at de ville være innvigd til ham. Jehova sa: «Dersom I nå lyder min røst og holder min pakt, da skal I være min eiendom framfor alle folk; for hele jorden hører meg til. Og I skal være meg et kongerike av prester og et hellig folk. . . . Da svarte folket alle som én og sa: Alt det [Jehova] har sagt, vil vi gjøre.» — 2 Mos. 19: 5, 6, 8.
4. Fortell hvordan Israel begynte et nytt liv, hva slags liv det var og hvilke kjensgjerninger som viser hva Jehova fordret.
4 Det var derfor til et villig folk av befridde mennesker, et folk han eide som en spesiell eiendom, at Gud talte «alle disse ord og sa: Jeg er [Jehova] din Gud, som førte deg ut av Egypts land, av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder foruten meg.» (2 Mos. 20: 1—3) Les de første sytten versene i 2 Mosebok, kapitel 20, og legg særlig merke til hva det står i vers 5: «Jeg, Jehova din Gud, er en Gud som fordrer fullstendig hengivenhet.» (NW) De etterfølgende kapitler inneholder detaljene angående den samme pakts vilkår, og slutter med følgende ord: «Du skal ikke gjøre noen pakt med dem eller med deres guder. De skal ikke bo i ditt land, forat de ikke skal forføre deg til å synde mot meg; for du ville da tjene deres guder, og det ville bli en snare for deg.» (2 Mos. 23: 32, 33) Ved at Israels folk ble utfridd fra Egypt og organisert under den lov Jehova Gud ga dem ved Moses, begynte de et nytt liv som var konsentrert om tilbedelsen av Gud, som var deres Hersker, Lovgiver og Dommer, og som var den eneste de skulle tilbe. De erkjente dette, og sa hengivent: «Alt det [Jehova] har sagt, vil vi gjøre og lyde.» (2 Mos. 24: 7) Ved en senere anledning viste Jehova på nytt hvordan han foresto sitt folks anliggender på rette måte. Han sa da: «Ta levittene i stedet for alle førstefødte blant Israels barn og levittenes fe i stedet for deres fe; og levittene skal høre meg til, meg, [Jehova].» (4 Mos. 3: 45) Jehova sørget for at folket ble nærmere organisert forat de på rette måte skulle kunne utføre alt som spilte inn i forbindelse med tilbedelsen av ham, både seremonielt og styremessig sett, etter som han var deres Konge og Hersker.
5. Fortell om de historiske begivenheter som her er nevnt, og forklar hvordan de viser at innvielsen er et alvorlig personlig skritt.
5 I løpet av Guds folk Israels historie forekom det mange ganger at enkeltmennesker innvigde ting eller personer. I 5 Mosebok, kapitel 20, finner vi beretningen om hvordan det skulle ordnes når en mann som ble utkalt til krig, hadde et hus som han ennå ikke hadde begynt å bo i eller innvigd. I 2 Samuel 8: 11 står det om David at han «helliget» visse kar. I 1 Kongebok 7: 51 berettes det om at Salomo fører de ting som David tidligere hadde helliget til Jehovas bruk, inn i templet. I 1 Kongebok 8: 63 fortelles det at kongen og hele folket innvigde Jehovas hus, idet de tok det i bruk i tilbedelsen av Jehova. Den gode kvinnen Hanna lovte å innvie sitt lille barn til Jehova før det var unnfanget, og hennes barn Samuel tjente trofast i tilbedelsen av Jehova Gud. (1 Sam. 1: 11) Av 1 Samuel 3: 10 framgår det at Samuel handlet selvstendig med hensyn til sin innvigde tjeneste: «Og Samuel sa: Tal, din tjener hører!» Hans vedvarende lydighet framgår av hele beretningen om hans tjeneste, også 1 Samuel 3: 19, 20: «Og Samuel vokste til, og [Jehova] var med ham, og han lot ikke noe av alle sine ord falle til jorden. Da skjønte hele Israel fra Dan til Be’erseba at Samuel var betrodd å være profet for [Jehova].» Profeten Esaias gikk frivillig inn for Guds tjeneste: «Da hørte jeg Herrens røst: Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss? Da sa jeg: Se, her er jeg, send meg! Og han sa: Gå av sted og si til dette folk.» (Es. 6: 8, 9) Beretningen om sann tilbedelse opp gjennom tidene bevitner at innvielsen er et alvorlig personlig skritt i den riktige retning, som ble tatt av alle dem som tilba Jehova Gud og fikk hans godkjennelse.
Guds Sønns innvielse
6. Hvorfor var Jesu personlige innvielse på sin plass, og hvorfor var den betydningsfull?
6 Av alle de eksempler som finnes med hensyn til innvielse til Jehova Gud, står Kristus Jesus i særklasse. Jesus var hengitt til sin Gud. Han holdt jødenes lov. I overensstemmelse med denne loven ble Jesus myndig da han var tretti år, og han måtte da ta stilling til spørsmålet om hva han skulle bruke sitt liv til. Skulle han gjøre Guds vilje? Var det Guds vilje at han skulle fortsette som tømmermann og ganske enkelt holde moseloven? Nei, tilbedelsen av Jehova skulle framhjelpes, og det skulle treffes omfattende tiltak for å utføre hans hensikter, som blant annet var å opprette en ny teokratisk organisasjon, den kristne menighet, samle dens medlemmer, og endelig opprette den motbilledlige teokratiske regjering, himlenes rike, og den nye, rettferdighetens verden. Jesus kjente sin Far og var kjent med sin Fars ord i de hebraiske skrifter. Han var klar over Jehovas storhet, og slo seg ikke til ro med å være tømmermann. Han ville heller ikke i selviskhet unndra seg fra å gjøre sin Fars vilje. Han traff en avgjørelse. Han tok en bestemmelse. Han gikk inn for en bestemt handlemåte som han ville følge resten av sitt liv. Han oppfylte profetien i Salme 40, som blant annet sier: «Til slaktoffer og matoffer har du ikke lyst — du har boret ører på meg — brennoffer og syndoffer krever du ikke. Da sa jeg: Se, jeg kommer; i bokrullen er meg foreskrevet; å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er mitt hjerte.» (Sl. 40: 6—8) I Hebreerbrevets 10. kapitel siterer apostelen Paulus fra denne profetien og framholder at den gjaldt Kristus Jesus ved hans innvielse. Det er derfor tydelig at denne Guds hengivne Sønn foretok en personlig, høytidelig innvielse av seg selv til sin Gud for å gjøre hans vilje og følge Guds lov, som denne innvigde tjener hadde i sitt hjerte. Han vek aldri av fra den veien han da begynte å følge. Denne avgjørelsen var av stor betydning for Jesus. En lignende avgjørelse er av stor betydning for deg.
7. a) Hva går forut for innvielsen? b) Er formaliteter på sin plass? Hvorfor?
7 Hva var det som fikk Jesus til å innvie seg? Det var den kunnskap han hadde om Gud, den kjærlighet han nærte til sin himmelske Far, og et oppriktig ønske om å fremme den sanne tilbedelse og dermed også Jehovas hensikter til forherligelse av hans navn. Hva er det som får et menneske til å innvie seg til Jehova i dag? Det er kunnskap om sannheten, forståelse av Jehovas hensikter, mulighetene til å få liv som er åpnet for menneskene ved Kristus Jesus, verdsettelse av Guds foranstaltninger ved sin Sønn, en kjærlighet som er blitt utviklet i vedkommendes hjerte, og en beslutning om å rette seg etter Guds vilje til ære for hans navn i stedet for å følge den ugudelige, djevelske gamle verdens skikker og normer. Det er en innvielse til den Høyeste. Hvorfor nøyde ikke Jesus seg ganske enkelt med å ta fatt på sitt arbeid og gjøre så godt han kunne i sin tjeneste? Hvorfor skulle han innvie seg? Jo, fordi det å gjøre Guds vilje og holde tilbedelsen av ham i hevd, ikke er noen tilfeldig sak. Det er ikke noe som det kan være bra å gjøre og like bra å la være. Innvielsen til Jehova krever en spesiell høytidelig handling, at det skal sluttes en kontrakt eller en formell overenskomst som når den blir tilkjennegitt, gjør alle det angår og alle iakttagere oppmerksom på hva en deretter kan vente seg av vedkommende. Det fordrer samvittighetsfullhet og god orden.
8. a) Hva sier en i realiteten til Jehova ved sin innvielse? b) Hvorfor er det ikke bedre å la være å innvie seg for å unngå ansvaret?
8 Det er ikke nok å være høytidelig i det ytre mens man i sitt indre bare er opptatt av seg selv. Langt ifra. Man må fatte en rolig og veloverveid beslutning om å gjøre Guds vilje, og si følgende i oppriktighet til Jehova: «Jeg kommer for å gjøre din vilje. Jeg har hengitt meg til deg. Jeg har innvigd meg til deg. Her er jeg. Send meg. Jeg vil gjøre alt du ber meg om. Lær meg fra ditt ord og fra din lov. Bruk meg til din pris.» Noen vil kanskje si: «Men innvielsen fører med seg et stort ansvar!» Ja, den gjør det. Hvis man ikke har innvigd seg, kan man da ha ansvar? Hvis det ikke foreligger noen kontrakt, er det heller ingen som er forpliktet til å fylle kontraktens vilkår. Hvis et menneske ikke har innvigd seg, ventes det derfor ikke av ham at han skal leve i samsvar med vilkårene for den innvielse som altså ikke har funnet sted. Ville det ikke da være bedre for et menneske å la være å innvie seg til Gud og på den måten unngå å få ansvar? Nei, det ville være en skjebnesvanger feiltagelse nå på dommens dag. Og hvorfor det? Jo, for det som holder et menneske tilbake fra å innvie seg, er mangel på kunnskap og verdsettelse, eller også selviskhet. Jehova Gud gir ikke liv til utakknemlige, egoistiske eller troløse mennesker. Hvis vi har en sunn og virkelig tro på Gud, vil vi innvie oss til ham. Hvis vi ikke innvier oss til ham, må det enten komme av at vi ikke tror det han sier, eller at vi ikke bryr oss om ham, og ikke i noen av disse tilfellene vil han gi oss liv. Jehova Gud er ikke forpliktet til å skjenke liv til menn og kvinner som i likhet med blodigler bare vil godgjøre seg av og meske seg med de foranstaltninger Jehova har truffet, beholde alt sammen for seg selv og ikke yte noe til gjengjeld i form av hengivenhet, verdsettelse, kjærlighet, takknemlighet, ustraffelighet, rettskaffenhet og kamp for Guds sak.
9. Beskriv den rette holdning til og det rette grunnlaget for innvielsen.
9 Vær derfor ikke redd for å innvie deg. Vær heller ivrig etter å gjøre det. Skaff deg opplysning. Lær sannheten å kjenne. Bli kjent med Jehovas foranstaltninger som blir åpenbart i hans Ord, og innvi deg deretter til å gjøre Jehovas vilje ut fra den kjærlighet som sannheten framkaller i ditt hjerte. Innvi deg til Jehova Gud. Jesus sa ikke: ’Jeg hater å gjøre din vilje, men jeg må. Jeg er nødt til å gjøre det.’ Profetien viser at han sier: «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst.» Den enkelte bruker sin frie vilje i dette spørsmålet. Innvielse har ikke noe å gjøre med å mangle ben i nesen eller være viljesvak. Nei, det gjelder å være bestemt og viljesterk og underordne sin sterke vilje under Jehova Guds vilje og være besluttet på å adlyde hans befalinger, ikke befalinger fra andre mennesker eller egeninteressen når det . . . strider mot Guds vilje slik den kommer til uttrykk i hans Ord. En som innvier seg til Jehova, står i et personlig forhold til ham på grunn av innvielsen, på grunn av overenskomsten om å gjøre hans vilje. Den er basert på kjærligheten til Gud og troen på at hans foranstaltninger ved Kristus Jesus er det middel hvorved vi har mulighet til å komme i betraktning hos Jehova på grunn av at gjenløsningsofferet til slutt skal bli anvendt til beste for oss.
10. Fortell hvilke resultater innvielsen medfører, som viser at innvielsen er praktisk, tilrådelig, anbefalelsesverdig og nødvendig.
10 Det er derfor tydelig at innvielsen ikke er noe upraktisk, fantastisk og unødvendig noe som hører hjemme i falsk religion og er uten mening, men at den er både praktisk, tilrådelig, anbefalelsesverdig og viktig. Fordi Israel var Guds utvalgte folk, fikk det frihet fra den egyptiske verden. Innvielsen til Jehova kan også bringe oss frihet fordi den forandrer vårt synspunkt og får oss til å betrakte de forskjellige ting ut fra hans Ord og vår forståelse av hans hensikter. Fordi vi har tillit og fortrøstning til ham, er vi ikke lenger trellbundet av den gamle verden, dens organisasjon, dens normer og skikker eller dens djevelske religion. Medfører ikke innvielsen at vi må tjene Jehova som hans slaver? Jo, det gjør den. Det er et av formålene med innvielsen. Det er ikke ved vår egen vilje eller våre egne bestrebelser vi er kommet hit til Guds jord. Vi må være slaver eller tjenere for et eller annet, enten for rettferdigheten eller for urettferdigheten. Hvis vi innvier oss til Jehova Gud og velger å være hans slaver, treffer vi det rette valg. Det gjorde Jesus. Hans innvielse kom til uttrykk ved at han handlet av kjærlighet og nidkjærhet for sin himmelske Far.
11. Hvilke gode avgjørelser ble truffet på Josvas tid, som fortalt i Josva, kapitel 24?
11 Dette minner oss om det spørsmål Guds folk ble stilt overfor på Josvas tid, da Josva sa til dem: «Så frykt nå [Jehova] og tjen ham i oppriktighet og troskap, og skill eder av med de guder som eders fedre dyrket på hin side elven og i Egypt, og tjen [Jehova]! Men synes I ikke om å tjene [Jehova], så velg i dag hvem I vil tjene, enten de guder eders fedre dyrket på hin side elven, eller amorittenes guder, i hvis land I bor! Men jeg og mitt hus vi vil tjene [Jehova].» (Jos. 24: 14—15) Det svar folket ga Josva ved den anledning, viste at de hadde truffet en meget forstandig avgjørelse. «Da svarte folket og sa: Det være langt fra oss å forlate [Jehova] for å dyrke fremmede guder! For [Jehova] vår Gud han var det som førte oss og våre fedre opp av Egypts land, . . . Også vi vil tjene [Jehova], for han er vår Gud.» (Jos. 24: 16—18) Innvigde de seg ved den anledning til Jehova? Nei, de bekreftet sin innvielse — understreket den på nytt. Legg merke til hvordan denne beretningen fortsetter: «Og Josva sa til folket: I kan ikke tjene [Jehova], for han er en hellig Gud. En nidkjær Gud er han [en Gud som fordrer fullstendig hengivenhet for seg, NW]; han vil ikke bære over med eders overtredelser og synder. Når I forlater [Jehova] og dyrker fremmede guder, da vil han vende seg bort og la det gå eder ille og tilintetgjøre eder, etterat han før har gjort vel mot eder. Men folket sa til Josva: Nei, [Jehova] vil vi tjene. Da sa Josva til folket: Så er I da selv vitner imot eder at I har valgt [Jehova] og vil tjene ham. De sa: Ja, det er vi vitner på! Josva sa: Så skill eder nå av med de fremmede guder som I har hos eder, og bøy eders hjerte til [Jehova], Israels Gud! Og folket sa til Josva: [Jehova] vår Gud vil vi tjene, og hans ord vil vi lyde. Den dag gjorde Josva en pakt med folket i Sikem og satte lov og rett for dem.» — Jos. 24: 19—25.
12. Hvilken handling er det som rører til livets velsignelse?
12 Innvielseshandlingen er en meget velsignet handling, og den fordres av alle som ønsker å tjene Jehova Gud. Den fører til evig liv. Jesu ord i Lukas 14: 27 (NW) viser hvor nødvendig den er: «Den som ikke bærer sin torturpel og følger etter meg, kan ikke være min disippel.» Hvordan man blir bevart i live ved å hengi seg til den høyeste Hersker Jehova gjennom hans representant Kristus Jesus, framgår av det som ble sagt av de menneskene som holdt på å lide sultedøden i Egypt da den rettferdige Josef hadde ansvaret for statsforvaltningen der i landet: «Kjøp oss og vår jord for brød, så skal vi med vår jord være Faraos treller; og gi oss såkorn, så vi kan leve og ikke skal dø, og jorden ikke legges øde. Så kjørte Josef all jorden i Egypt til Farao; . . . Da sa de: Du har holdt oss i live.» — 1 Mos. 47: 19, 20, 25.
Beslutningen
13. Hvilken rolle spiller troen i forbindelse med den avgjørelse som fører til at man innvier seg? Hvordan er det med ydmykheten? Angeren?
13 Vi har tidligere nevnt hvor viktig troen er i forbindelse med innvielsen. Man må bli dratt til Gud av en tro som er basert på kunnskap om ham og om hans hensikter, en kunnskap man får fra hans sannhetsord, Bibelen. Man bør derfor merke seg Jesu ord: «Jeg er veien og sannheten og livet; ingen kommer til Faderen uten ved meg.» (Joh. 14: 6) Det samme framgår av Jesu uttalelse i Johannes 6: 44: «Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham, og jeg skal oppreise ham på den ytterste dag.» Apostelen Paulus er inne på det samme i sitt brev til hebreerne: «Uten tro er det umulig å tekkes Gud; for den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.» (Heb. 11: 6) Ydmykhet må til. Bare ydmyke mennesker som er klar over sine åndelige behov, kommer til Jehova for å innvie seg til ham. Man må ydmykt erkjenne sine medfødte synder og svakheter og vise oppriktig anger. Disse gode egenskaper var tydelig å merke hos noen av de første som omvendte seg til kristendommen. «Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostler: Hva skal vi gjøre, brødre? De som nå tok imot hans ord, ble døpt, og det ble på den dag lagt til omkring tre tusen sjeler.» (Ap. gj. 2: 37, 41) I det etterfølgende kapitel av Apostlenes gjerninger kom Peter med ytterligere veiledning om anger og omvendelse: «Så fatt da et annet sinn og vend om, forat eders synder må bli utslettet, så husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn, og han kan sende den for eder utkårede Messias, Jesus.» — Ap. gj. 3: 19, 20.
14, 15. Hva viser Jesu ord i Lukas 14: 28—33 med hensyn til innvielsen?
14 En forstandig beslutning om å innvie seg er noe en fatter med full forståelse av det ansvar hver enkelt er stilt overfor, både det ansvar som fortsetter å hvile på dem som ikke er innvigd, og det ansvar som blir lagt på dem som innvier seg til Jehova Gud. Innvielsen er et veloverveid skritt som en går til med full forståelse av hva det innebærer. Dette framgår tydelig av Jesu uttalelse om å regne ut utgiftene før man setter en plan i verk: «For hvem av eder som vil bygge et tårn, setter seg ikke først ned og regner etter hva det vil koste, om han har nok til å fullføre det med, forat ikke, når han har lagt grunnen og ikke er i stand til å fullføre det, alle de som ser det, skal begynne å spotte ham og si: Denne mann begynte å bygge, og var ikke i stand til å fullføre det? Eller hvilken konge som drar ut for å møte en annen konge i strid, setter seg ikke først ned og rådslår om han med ti tusen er i stand til å møte den som kommer imot ham med tyve tusen? Men kan han ikke det, da skikker han sendemenn til ham, mens han ennå er langt borte, og tinger om fred. Således kan da ingen av eder være min disippel uten at han oppgir alt det han eier.» — Luk. 14: 28—33.
15 Jesus sier ikke her at den enkelte har valget mellom forskjellige handlemåter hva innvielse angår, og at den ene kan være like bra og forstandig som den andre. Han understreker at ingen av oss kan være hans disippel og på rette måte komme til Jehova Gud og innvie seg til ham gjennom Kristus Jesus og følge Jesu handlemåte uten å oppgi alle sine eiendeler. Det betyr ikke at vi skal ligge på fattigkassen. Det betyr at innvielsen er virkelig og altomfattende og således omfatter oss selv, vårt liv og våre midler — alt må benyttes til Jehovas pris ved at vi gjør hans vilje og holder hans bud etter beste evne. Ønsker vi å gjøre dette? Når vi tenker etter, går da våre tilbøyeligheter i den retning? De bør gjøre det. Innvielsen er derfor ikke en følelsessak, en «omvendelse» som finner sted under et vekkelsesmøtes press og opphisselse. Det er en sak man har overveid under hensyntagen til mange kjensgjerninger, blant andre:
16. Hva må tas i betraktning av en som innvier seg til Jehova?
16 En som innvier seg til Jehova, må anerkjenne ham som den høyeste Overherre, den store Livgiver; han må anerkjenne Kristus Jesus som sin Frelser og Konge, og må være klar over og forstå at Guds hellige ånd er Guds virksomme kraft og inntar en bestemt plass i de innvigde kristnes liv. Dette er de grunnleggende bestanddeler av vår tro, og Jesus viste i følgende uttalelse at de har direkte å gjøre med vår innvielse: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn.» (Matt. 28: 19, NW) Lang tid forut ba salmisten: «La dem kjenne at du alene har navnet [Jehova], den Høyeste over all jorden!» (Sl. 83: 19) Det står også skrevet: «Hos deg er livets kilde.» (Sl. 36: 10) Paulus skrev følgende til menigheten i Filippi, som han hadde det privilegium å organisere: «Derfor har og Gud høyt opphøyd ham [Kristus Jesus] og gitt ham det navn som er over alt navn, så at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, . . . og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære». (Fil. 2: 9—11) Innvielsen er et valg, en veloverveid beslutning. «For den som sår med henblikk på sitt kjød, skal høste fordervelse fra sitt kjød, men den som sår med henblikk på ånden, skal høste evig liv fra ånden.» (Gal. 6: 8, NW) «La dere fylle av ånden!» — Ef. 5: 18, LB.
17. Hvordan kan man vite om ens innvielse blir akseptert av Jehova, og hvilken oppmuntring blir gitt i denne henseende?
17 Hvordan kan vi vite om vår innvielse blir akseptert av Jehova Gud? Vi vet at den blir akseptert hvis den er oppriktig. Jehova godtar og finner behag i en oppriktig, bedende innvielse. Dette bør være til hjelp for alle som er tilbakeholdne og føler seg så underlegne at de sier som så: «Jeg vil aldri kunne tjene Gud. Jeg vil aldri kunne få hans godkjennelse. Jeg vil aldri kunne innvie meg til Jehova. Jeg vil aldri kunne være et av hans vitner.» Beretningen om Kornelius er til oppmuntring for oss: «Og han så grandgivelig i et syn, omkring den niende time på dagen, en Guds engel som kom inn til ham og sa til ham: Kornelius! Men han stirret på ham og ble forferdet og sa: Hva er det, Herre? Han svarte ham: Dine bønner og dine almisser er steget opp til ihukommelse for Gud. Og nå, send noen menn til Joppe og hent til deg en mann ved navn Simon, som kalles med til navn Peter. . . . Da sa Kornelius [til Peter]: For fire dager siden — det var da som nå ved den niende time — ba jeg i mitt hus, og se, en mann sto for meg i skinnende kledebon, og han sier: Kornelius! din bønn er hørt, og dine almisser er ihukommet for Guds åsyn; . . . Mens Peter ennå talte disse ord, falt den hellige ånd på alle dem som hørte ordet.» — Ap. gj. 10: 3—5, 30, 31, 44.
18. Hvem har det privilegium å kunne innvie seg?
18 Uansett hvilken nasjonalitet eller avstamning eller hvilket samfunnslag du er av, eller hvor stor din nedarvede uskikkethet er, står muligheten åpen for deg til å oppnå Guds anerkjennelse ved innvielse og trofast tjeneste. Du kan tillitsfullt benytte deg av denne muligheten, og du bør også gjøre det. Legg merke til hva som ble sagt i denne forbindelse ved innvielsen av det praktfulle tempel som var blitt bygd under ledelse av Salomo. I innvielsesbønnen heter det blant annet: «Også om en fremmed, en som ikke er av ditt folk Israel, men kommer fra et fjernt land for ditt navns skyld — for de vil få høre om ditt store navn og om din sterke hånd og om din utstrakte arm — kommer og ber, vendt mot dette hus, så vil du høre det i himmelen, der hvor du bor, og gjøre alt som den fremmede roper til deg om, så alle jordens folk må lære å kjenne ditt navn og frykte deg liksom ditt folk Israel og forstå at det er ditt navn som det nevnes med dette hus som jeg har bygd.» — 1 Kong. 8: 41—43.
19. Hvilke andre punkter er det nødvendig å få klarhet i?
19 Som det er blitt behandlet i andre artikler i Vakttårnet, kan en bibelsk sett skille mellom vigsling og innvielse. Med vigsle mener vi (selv om den norske bibeloversettelsen også i den betydning bruker ordet vie eller innvie) den handling Gud foretar når han innsetter dem som skal være medprester med Kristus Jesus, og som bare gjelder Kristus og de salvede, åndsavlede medlemmer av hans legeme, og denne handling følger naturligvis etter at de kristne som er kalt til å bli medlemmer av Kristi legeme, personlig har innvigd seg. Deres håp er himmelske, og ikke jordiske liksom de håp Jehovas «andre får» har. Hva er det som skjer etterat et menneske har innvigd seg til Jehova Gud? Hva må et innvigd menneske gjøre for å få og beholde Jehovas varige godkjennelse og ha framgang i sin løpebane som en innvigd kristen? Hva forlanger Bibelen av de innvigde kristne? Disse spørsmålene skal vi drøfte i neste nummer av bladet.