Teokratisk takt i splittede hus

«Tror I at jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg eder, men strid. For fra nå av skal fem være i strid i ett hus, tre mot to og to mot tre, far mot sønn og sønn mot far, mor mot datter og datter mot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor. Og en manns husfolk skal bli hans fiender.» — Luk. 12: 51—53; Matt. 10: 36.

1. Når er det vanskeligere å opprettholde teokratisk oppførsel i familiekretsen?

TEOKRATISK oppførsel er mulig når alle familiens medlemmer er innvigd til Jehova. Familien anerkjenner mannens lederstilling og foreldrenes myndighet, og begge deler blir utøvd i kjærlighet. Familien studerer sammen, går på møter sammen, tjener på feltet sammen og deler de huslige plikter. Men hvordan er det hvis ikke alle familiens medlemmer er vitner for Jehova, som anerkjenner hans prinsipper?

2. Hvis en mann har en kone som ikke er i sannheten, hvilke forpliktelser har han da overfor henne, og hvilket råd som ble gitt av Jesus, kan han anvende?

² Hvordan forholder det seg hvis mannen er et av Jehovas vitner, men ikke hustruen? Det forandrer ikke noe på ektemannens forpliktelser som husets overhode. Han må skaffe mat, klær og husly. Dertil har han som ektemann til oppgave å elske sin hustru, være en ledsager for henne, passe på at hun får hvile og atspredelse og, når det er beleilig, også prøve å hjelpe henne til å forstå sannheten. Da Jesus sendte ut sine apostler for å forkynne, sa han at de ikke skulle prøve å tvinge budskapet inn på noe hus, men la være å tale når sannheten ble forkastet. Dessuten skulle de være «forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer». (Matt. 10: 16, NW) Dette råd gjelder også i hjemmet. Sannheten skal ikke tvinges på noen. Framhold den på en taktfull måte når det gis en gunstig anledning. Sannheten er ikke en kølle som du skal bearbeide din ektefelle med. Den er ikke noe som skal trues på noen med vold eller stadig mas. Nei, i stedet for å benytte slike ubesindige metoder bør du taktfullt så sannheten og deretter forkynne uten ord ved ditt eksempel og derved la din kristne oppførsel tjene som en anbefaling av sannheten.

3—5. Hva står det i 1 Peter 3: 1—5, og hvordan skal det anvendes?

³ En slik forkynnelse uten ord, men ved hjelp av eksemplet, blir spesielt anbefalt hustruer hvis menn ikke er i sannheten: «Likeså dere hustruer, underordne dere under deres egne ektemenn, så også de som ikke er lydige mot ordet, kan bli vunnet uten ord ved sine hustruers oppførsel, fordi de har vært øyenvitner til deres rene oppførsel sammen med dyp respekt. Og la ikke deres pryd være den som består i ytre fletning av håret og i påhenging av gullsmykker eller bæringen av klesdrakt, men la den være hjertets skjulte person i den uforgjengelige drakt som en stille og mild ånd er, som har stor verdi i Guds øyne. For slik pleide også før de hellige kvinner som hadde håp til Gud, å pryde seg, idet de underordnet seg under sine egne ektemenn.» — 1 Pet. 3: 1—5, NW.

⁴ Selv om mannen ikke er i sannheten, ikke ’er lydig mot ordet’, må likevel en hustru som er hengitt til Jehova, være underordnet under sin mann. Når det skriftstedet som er sitert ovenfor, taler om å vinne den vantro ektemann uten ord og om at hustruen ikke skal flette sitt hår eller bære smykker eller ha klesdrakt på, betyr ikke det at hun aldri vil snakke om sannheten, at hun aldri vil kjemme sitt hår eller stelle det på en tiltalende måte og at hun aldri vil ha smykker på, og det betyr på ingen måte at hun aldri vil ha klesdrakt på. Nei, denne kraftige uttrykksmåten tjener til å vise hva det skal legges størst vekt på, og at det viktigste smykke er en stille og mild ånd, en sømmelig oppførsel og dyp respekt for ektemannen. Noe som er av større viktighet enn hvordan hennes person tar seg ut i det ytre, er «hjertets skjulte person», hvordan hun er i det indre, inne i seg selv, i sitt hjerte. Hva slags personlighet bor det der, hvilke motiver finnes det der, og hvilken innstilling eller ånd er det der? Denne hjertets skjulte person gir seg til kjenne ved hennes oppførsel, og hvis den er god, vil den kle henne med ærbare gjerninger og en ærbødig holdning. (Rom. 7: 22; 2 Kor. 4: 16; 1 Tim. 2: 9, 10) Hellige kvinner i fordums tid prydet seg på denne måten, men de brukte også smykker og fine klesdrakter, og til sine tider omtalte Jehova sitt folk på en billedlig måte som en kvinne, og han prydet selv denne kvinne med kostbare klær og smykker. (1 Mos. 24: 22, 53; 2 Mos. 3: 22; 35: 22; Ester 5: 1; Es. 61: 10; Esek. 16: 10—14) Vi bør derfor ikke prøve å begrense dette skriftstedet ved at vi bare tillegger det en streng bokstavelig betydning, men være klar over at det på en ettertrykkelig måte viser hva som er av størst betydning.

⁵ En hustru som er hengitt til Jehova, vil derfor ved sin kristne oppførsel vise hvilken god virkning sannheten har på henne, og det kan føre til at hennes vantro mann blir vunnet uten ord, eller ha større virkning enn ord. Det hender at man taper sin ektemann på grunn av ord, altfor mange ord. Hun vil selvfølgelig forklare sannheten når hun har anledning til det, og fortelle hvorfor hun deltar i møter og går ut i tjenesten, men hun vil aldri overdrive eller bli taktløs. Hun vil være spesielt omhyggelig med å utføre sine plikter som hustru, holde hjemmet rent, lage gode måltider, holde øye med sin barn og bruke en del tid på sin mann som hans ledsager. Hun vil passe på å gjøre sitt vitnearbeid når det minst kommer i konflikt med hennes forpliktelser som hustru.

6. Hvis din ektefelle ikke er i sannheten, er da det en grunn til å søke separasjon? eller når kan du søke separasjon? Oppnår du i tilfelle frihet til å gifte deg igjen?

⁶ Det at din ektefelle ikke er i sannheten, er ingen grunn til å søke separasjon: «Hvis en bror har en vantro hustru, og hun likevel er villig til å bo sammen med ham, skulle han ikke forlate henne; og en kvinne som har en vantro ektemann, og han likevel er villig til å bo sammen med henne, hun skulle ikke forlate sin ektemann.» Din vantro ektefelle vil kanskje til slutt ta imot sannheten på grunn av din gode oppførsel eller ditt taktfulle vitnesbyrd: «For hvordan kan du vite, hustru, om du ikke vil kunne frelse din mann? Eller hvordan kan du vite, mann, om du ikke vil kunne frelse din hustru?» Men hvis den vantro ønsker å la seg separere, behøver ikke den troende forsøke å hindre det, men kan «la ham dra vekk». Av og til gjør den vantro forholdene helt uutholdelige, men blir likevel boende hos den troende. Det blir kanskje så vanskelig at den troende beslutter seg for å separere seg fra den vantro fordi det ikke kan fortsette på samme måte lenger. Det er kanskje slik at mannen går til brutale fysiske voldshandlinger mot sin kone eller unnlater å gi henne materielt underhold, eller en kone setter seg kanskje opp imot mannens teokratiske tjeneste eller foretar seg andre ting som bringer hans åndelige ve og vel i faresonen og gjør hans utsikter til evig liv utrygge. Hvis den troende kommer til det resultat at det er slik fatt med hans ekteskap, kan han separere seg, men etter som ekteskapsbrudd eller døden er det eneste som opphever et ekteskap i Jehovas øyne, har ikke den troende frihet til å gifte seg igjen, ikke engang hvis det finner sted en lovlig skilsmisse: «Men skulle hun virkelig forlate ham, da bør hun fortsette å være enslig eller også forlike seg med sin ektemann igjen; og en ektemann burde ikke forlate sin hustru,» men hvis han gjør det, gjelder de samme restriksjoner for ham. — 1 Kor. 7: 12, 13, 16, 15, 11, NW; Matt. 19: 9; Mark. 10: 11, 12; Rom. 7: 2, 3.

7. Hva vil foreldre gjøre hvis deres barn ikke er i sannheten?

⁷ Ofte er splittelsen i et hus splittelse mellom foreldre og barn. Hvis foreldrene er innvigde Jehovas tjenere, men ikke deres barn, vil foreldrene bestrebe seg på å undervise sine barn, og de vil gjøre det tålmodig og taktfullt. De må fortelle sannheten slik at deres barn kan fatte den, og de må også ta med sine barn til menighetsmøtene. Til tross for at det er helt annerledes i mange moderne familier, er foreldrene fremdeles forpliktet til å ha lydige barn og ha dem under sin kontroll, og hvis et familieoverhode ikke kan klare dette, blir han regnet uskikket til å være en spesiell tjener i den kristne menighet. Liksom tjenerne i en menighet utfører sine plikter på en kjærlig og taktfull måte, må også foreldre utøve sin foreldremyndighet med en fasthet som er blandet med kjærlighet og takt. Hvis bare en av foreldrene er i sannheten, må vedkommende undervise barna i den grad det er mulig, og derved håpe på å frelse barna. — 1 Tim. 3: 4, 5; 1 Kor. 7: 14.

8. Hvordan vil barn forholde seg hvis deres foreldre ikke er i sannheten?

⁸ Situasjonen er straks mer delikat når barna tar imot sannheten uten at foreldrene gjør det. Barna er fremdeles underlagt sine foreldres kontroll og må underkaste seg liksom Jesus gjorde det. Men samtidig må de også huske på Jehovas tjeneste, slik Jesus gjorde da han var barn. Barna vil selvfølgelig prøve å forklare sine foreldre sannheten og forsøke å få dem til å forstå at de føler seg forpliktet til å studere og tjene, og de vil også gjøre det som er viktigere, nemlig ved sin forbedrede oppførsel og vilje til samarbeid prøve å vise hvilken forandring til det bedre sannheten har bevirket hos dem. Kanskje de derved kan vinne sine foreldre. Det har hendt før. Kanskje foreldrene deres vil gi dem lov til å ta med seg hjem voksne vitner som er modne i sannheten, slik at de kan gi et grundigere vitnesbyrd om det håp som knytter seg til den nye verden. — Luk. 2: 48, 49, 51.

9. Hvilket råd er det særlig viktig å gi akt på i splittede hus?

⁹ Det er spesielt viktig å bruke tungen taktfullt når vi lever i et splittet hus. Det følgende er et guddommelig råd: «Eders tale være alltid tekkelig, krydret med salt, så I vet hvorledes I bør svare enhver.» Hvis dette gjelder overfor utenforstående, gjelder det sannelig også overfor dem som er innenfor familiekretsen. «Gjengjeld ikke noen ondt med ondt,» er et råd som også gjelder ond tale. Et vantro medlem av familien tjener kanskje ikke sine egne interesser ved å svare tilbake i sinne, men med dere som elsker Jehova, er det slik at dere «ikke gjør noe av trettesyke eller lyst til tom ære, men i ydmykhet akter hverandre høyere enn eder selv, og ikke ser hver på sitt eget, men enhver også på andres beste». Nekt deg selv å bli opphisset eller unødig høyrøstet, og vær klar over at det er bedre å ta imot ukvemsord enn å slynge dem ut til andre: «La ikke solen gå ned over eders vrede. Ingen råtten tale gå ut av eders munn, men sådan tale som er god til nødvendig oppbyggelse; så den kan være til gagn for dem som hører på. Allslags bitterhet og hissighet og vrede og skrik og spott være langt borte fra eder, liksom all ondskap.» — Kol. 4: 6; Rom. 12: 17; Fil. 2: 3, 4; Ef. 4: 26, 29, 31.

10. Når kan man ikke lenger gå med på noe kompromiss og hvorfor bør vi ikke bli altfor nedtrykt hvis alle våre anstrengelser for å vinne vår familie mislykkes?

¹⁰ De troende i et splittet hus bør gjøre mange innrømmelser for å bevare freden og kanskje vinne de vantro, men når det kommer til et visst punkt, kan man ikke lenger gå med på noe kompromiss, og det er når det går ut over ens rettskaffenhet overfor Jehova. En kan kanskje innskrenke studiene, møtedeltagelsen og tjenesten, men må aldri slutte helt med disse ting. Vi kan gi etter på mange punkter, men hvis vi gir etter på bekostning av rettskaffenheten, skjer det på bekostning av alt, også livet. Men når vi står overfor et oppgjør, også et oppgjør med medlemmer av familien, må vi «lyde Gud mer enn mennesker». Oppgjøret vil være en smertelig prøve. Peter skrev: «I elskede! undre eder ikke over den ild som kommer over eder til prøvelse, som om det hendte eder noe underlig.» Selvfølgelig er det en ildprøve når vi blir utsatt for trengsler fra våre kjære, når våre fiender er å finne i vår egen familiekrets, men vi bør ikke tro at det er noe underlig. Ga ikke Jesus selv denne advarsel: «Tror I at jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg eder, men strid. For fra nå av skal fem være i strid i ett hus, tre mot to og to mot tre, far mot sønn og sønn mot far, mor mot datter og datter mot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor. En manns husfolk skal bli hans fiender.» Vi må derfor ikke bli nedbrutte eller motløse selv om alle våre anstrengelser for å vinne de vantro i vårt hus, slår feil. Det er en oppfyllelse av Jesu ord. Og akkurat som Bibelen sier at en leopard ikke kan omskifte sine flekker, behøver vi heller ikke å vente at det skal gå an å forandre en gjet til et får, og et får bør ikke oppføre seg som en gjet. Fortsett å være et får. — Ap. gj. 5: 29; 1 Pet. 4: 12; Luk. 12: 51⁠—53; Matt. 10: 36.

En eksemplarisk rettskaffenhet

11. Hvordan fikk en ung pike motstand fra familien, og hva førte det til?

¹¹ Hør nå på et par av de mange tusen eksempler på at ens fiender kan tilhøre ens eget hus. En ung pike på seksten år fikk besøk i sitt hjem. Deretter ble det foretatt noen gjenbesøk hos henne, og til slutt ble det holdt bibelstudium med henne. Motstanden fra familien tiltok, og hennes far og mor ga henne til slutt valget mellom å holde opp med sin nye religion og dra hjemmefra. Hun nektet å gi slipp på sannheten, og de jagde henne hjemmefra uten engang å gi henne tid til å få med seg klærne sine. Da hun slo seg ned hos noen andre vitner, ble faren og moren enda mer rasende, henvendte seg til dommeren ved barnedomstolen og beskyldte henne for å ha begått en straffbar handling. Da saken kom for retten, vitnet foreldrene hennes mot henne og rettet mange falske beskyldninger mot henne og organisasjonen. Det kunne nesten se ut til at foreldrene skulle få medhold, men Jehova ga sine vitner seier og løste piken fra foreldrenes varetekt. Nå er hun gift med et av vitnene, og oppdrar også barn til å bli vitner. Men det er ikke alt. Den grusomme og umenneskelige framgangsmåten foreldrene benyttet seg av, bevirket at også hennes bror stilte seg på hennes side og ble et av Jehovas vitner. Han ble jagd hjemmefra og plasert på et barnehjem. Da han ble gammel nok til å få friheten, reiste han derfra, begynte i vitnearbeidet, ble en heltidsarbeider og tjener nå som sådan ved Betelhjemmet i Brooklyn.

12, 13. Hvilken prøve ble en ung mann satt på, og hvordan tok han den, og hva ble det endelige resultat?

¹² La oss nå se hvilken trosprøve en ung mann ble satt på da han nettopp hadde begynt å lære sannheten å kjenne. Hele familien hans motarbeidet ham. Da han leste litteraturen og snakket om sannheten, sa både faren, moren, broren og søsteren hans at han var på vei til å bli gal. Han måtte til slutt holde opp med å snakke med dem om sannheten for å unngå stadige stridigheter. Etterat han hadde overvært sitt første møte i stedets Rikets sal, gjorde hans far et siste fortvilet forsøk på å få brutt mannens forbindelse med sannheten. Familien diskuterte kravet om at han måtte oppgi sannheten, den forhatte og foraktede nye religion. Han sto alene mot familien, og nektet i nærvær av sin far og mor å slutte med å lese sannheten og være sammen med Jehovas vitner. Da han sa dette, trakk faren, som var i politiet, sin 11,25 mm automatiske pistol, satte den mellom øynene på den unge mannen, og brølte: «Enten fraskriver du deg denne fordømte religionen, eller så skal jeg skyte hjernen ut på deg!» Sønnen satte sin lit til Jehova og sa: «Nei, jeg gir meg ikke, og hvis du tør klemme inn avtrekkeren, så kan du bare gjøre det!» Det viste seg at han ikke torde, for han bare slengte pistolen tilbake i hylsteret og for ut av rommet under eder og forbannelser.

¹³ Den unge mannen ble senere døpt, ble en forkynner, deretter en tjener i menigheten på sitt hjemsted, og er nå på Betel. Men det var ikke slutt med prøvene. Da han begynte i heltidstjenesten, reiste hans hustru fra ham og søkte skilsmisse fordi han valgte å tjene Jehova med hele sitt hjerte og sinn og av hele sin sjel og styrke. Det er ikke bare fortidens Job som hadde en hustru som ba sin mann si Gud farvel og dø, og han er ikke den eneste som har nektet å gå med på noe slikt og sagt at han ville bevare sin ustraffelighet til han døde! (Job 2: 9; 27: 5) Sønnens holdning begynte imidlertid å gjøre et sterkt inntrykk på moren, og da faren skilte seg fra henne og reiste fra henne uten å yte henne økonomisk støtte, tok hun standpunkt på Jehovas side, begynte i pionergjerningen og døde i trofasthet i tjenesten. Sønnen tjener fremdeles ved Betel.

14, 15. Hva er vi stolte over når det gjelder å bevare ustraffeligheten? men hvilken annen kamp for troen må vi aldri glemme?

¹⁴ Vi hører ofte om de prøvelser som kommer over trofaste vitner bak jernteppet, hvor mange er i arbeidsleirer, mange er i konsentrasjonsleirer, mange lider på grunn av kulde og sult og tortur, og mange blir ført fram for en eksekusjonspelotong. Vi grøsser ved tanken på deres prøvelser, forundrer oss over deres ustraffelighet, fryder oss over deres urokkelige holdning og den faste, nidkjærhet de viser trass i alt. Vi er stolte over hvor sterkt de bidrar til opphøyelsen av Jehova, og ber om at de fortsatt må kunne fatte mot til tross for at torturen tiltar og stadig flere blir drept. La oss også huske på andre som lever bak jernteppet eller under diktatoriske styreformer, og som ikke bare må utsette seg for slike lidelser, men som også blir hardt prøvet på andre måter. Tenk på dem som har et splittet hjem med stadige konflikter mellom de forskjellige medlemmers vilje, med en uopphørlig nervekrig og konstante, nerveslitende stridigheter, og som står i fare for å bli anmeldt eller forrådt til styremakten! Har de det lett? Er det ikke en sørgelig prøvelse å oppleve at en ektefelle du elsker, går imot deg, setter seg opp imot Jehova og vandrer på veien mot ødeleggelse? Mange barn setter seg kanskje opp imot sine foreldre og volder dem stor sorg. Ikke noe gjør så ondt som den smerte ens kjære volder en.

¹⁵ Det er ikke lett å holde ut legemlig tortur, heller ikke åndelige kvaler. Det er en prøvelse å måtte tre fram for eksekusjonspelotongen en gang, og likeså bli utsatt for overgrep daglig, år ut og år inn, og stadig bli utskjelt og spottet i sitt eget hjem og bli satt utenfor familiekretsen og dens anliggender fordi en tjener Jehova. I mange tilfelle kan en lettere komme seg fri fra slike forhold enn fra et fengsel eller en konsentrasjonsleir. Men la oss ikke glemme den kalde krigen som føles som en ishånd for familiekretsen når noen er i sannheten og andre ikke, og som innebærer en stadig kamp for troen i alle døgnets 24 timer innen hjemmets fire vegger. La oss ikke glemme hvilken tålmodighet som i årenes løp blir utvist av dem som lever under slike forhold. Disse former for prøvelser og forfølgelse er kanskje ikke så iøynefallende, men de kan være meget vanskelige å bære. De skarpeste dolker som kan ramme et menneske, er de som kastes av kjære medlemmer av ens egen husstand, men ikke engang de kan få Jehovas innvigde tjenere til å slutte med sin trofaste tjeneste!

16. Hvilken trøst har de som har mistet sin familie på grunn av sitt standpunkt til sannheten?

¹⁶ Er det noen av dere som nå leser disse linjer, som har mistet sin familie på grunn av sannheten, i likhet med de to det står om ovenfor? Er det slik med deg som det er med dem? Mener du at du har mistet din familie? Hvis det er tilfelle, så løft blikket, og se deg om og legg merke til dine nye brødre og søstre i den nye verdens samfunn som er forent med deg i Jehovas tjeneste, og du vil forstå at du er med i oppfyllelsen av Jesu løfte: «Det, er ingen som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller akrer for min skyld og for evangeliets skyld, uten at han skal få hundrefold igjen, nå her i tiden hus og brødre og søstre og mødre og barn og akrer under forfølgelser, og i den kommende verden evig liv.» (Mark. 10: 29, 30) Og du har ikke bare fått en håndfull eller kanskje hundre brødre og søstre omkring deg i din hjemlige menighet. Nei, det finnes hundretusener av dem over hele jorden, og de er alle rede til å ta imot deg med åpne armer, åpne dører og framfor alt et åpent hjerte. Og denne store, teokratiske familiekrets kommer ikke til å bli ødelagt av kjekling, mas, stridigheter, opprør eller gudløshet, for det er en familie som er forent og underlagt Jehova Gud og hans Konge Kristus Jesus, og alle dens medlemmer går inn for å opprettholde en vedvarende teokratisk oppførsel innen denne lykkelige familiekrets! Måtte Jehova hjelpe oss til å gjøre dette bestandig!