Jehovas vitners virksomhet i Norge
Utdrag fra årboken for 1955
FORDI Jehovas slaver er så virksomme, rekker de etter hvert ut til alle deler av den bebodde jord. Jehovas vitner i Norge har en hel del isolert distrikt, men de gjør alle anstrengelser for å nå ut til det. Ordningen med feriepionertjenesten har hjulpet avdelingen til å få gjennomarbeidet en del av dette distriktet. Det var 87 som tok imot oppfordringen til å tjene som feriepionerer, og kontoret fikk mange brev om fine opplevelser. Avdelingstjeneren forteller her noen av dem:
Mens vi holdt på å arbeide i isolert distrikt, måtte vi over en stor innsjø for å komme fram til en del hus. Det blåste ganske friskt, og regnet silte ned. Det første stedet vi kom til, var et nedlagt gårdsbruk på en øy. Min kone gikk opp til husene for å se om det bodde mennesker der, og hun traff en eldre dame som ferierte der. Før min kone fikk presentert litteraturen slo damen hendene sammen og utbrøt: «Vi flyktet fra Notodden for å komme vekk fra Jehovas vitner, men sannelig kommer dere hit til denne øde øya også. Det ser ut til at jeg skal ha boken ’Gud er sanndru’.» Så gikk hun resolutt inn i huset og kom tilbake med det vanlige bidraget og lovte å lese boken omhyggelig for å sette seg inn Jehovas vitners lære.
Et ektepar som tjente som feriepionerer i en isolert by med mange forskjellige religioner, ble godt mottatt og kunne glede seg over mange oppmuntrende samtaler om Bibelen. På ti dager plaserte de 62 bøker, 318 brosjyrer, 104 blad og fikk to abonnementer. Det er ikke tvil om at mange av disse menneskene virkelig hører med til de velvillige, som vi søker etter.
Her i landet er det vanligvis slik at folk er sene til å fornye sitt sinn og ta imot sannheten. Men følgende opplevelse, som en av brødrene ved Betel har fortalt, er meget interessant og oppmuntrende: «Vi skulle akkurat til å begynne menighetsbokstudiet da det banket på døren. Den unge mannen som sto utenfor, spurte om det var her den mannen som solgte Vakttårnet, bodde. Han hadde lest en av våre bøker, og nå ville han undersøke dette nærmere. Han ble innbudt til å overvære studiet, og tok imot innbydelsen med glede. Etter studiet sa han at det var leit at han ikke hadde studert boken på forhånd slik at han kunne være med på å svare slik som vi. Men neste gang skulle han være forberedt. Han skaffet seg ’Riket er kommet nær’, ’Gud er sanndru’ og en bibel. På neste studium var han til stede og svarte.
«Tre dager etterat han hadde vært på studiet for første gang, sto vi på gaten med bladene. Han kom forbi og spurte om hva vi holdt på med. Etterat vi hadde forklart bladarbeidet for ham, spurte han om ikke han kunne få gjøre det samme. Han fikk to blad, gikk over gaten, og plaserte dem med det samme. Neste gang det var bladdag kom han tilbake, denne gang med en flunkende ny veske. Han forklarte at han måtte ha en slik en nå da han skulle begynne i ’felttjenesten’.»